Det eneste som kan gi noe ro - selvmordstanker

[AnonymBruker]

Jeg er en del fortvilet for tiden og jeg har vansker med å klare å roe meg litt ned.

 

For å forsøke å roe meg ned, spesielt nok til at jeg kan sove/hvile litt har jeg begynt å tenke en del på selvmord. Hvordan jeg kunne gjort det, hvilke muligheter jeg har, hva som ville skjedd osv. Jeg tror ikke jeg noengang vil agere på tankene, men er dette uansett noe jeg bør forsøke hardere å finne alternativer til, selv om det nok bare er tanker? Til nå er det bare lett kutting som har kunnet gi litt av den samme roen, men det forsøker jeg å kutte helt ut, siden det ikke er bra å handle slik.

 

 

Anonymous poster hash: 7fa95...722

[frosken]

Hva gjør at du fortsatt unnviker å oppsøke psykiatrisk hjelp?

[Trine]

Jeg har i alle år hatt perioder med tanker om selvmord, slik som du nevnte med hvordan osv. Det har på en måte roet meg litt ned å ha en plan, vite hva jeg kan gjøre dersom livet blir for ille. Men da jeg ble voksen innså jeg at jeg aldri kom til å ta mitt eget liv, jeg vil ikke såre familien min. Det er nok ikke bra med disse tankene selv om jeg fortsatt er like hel. Det jeg gjør når jeg ikke får sove er å lage historier ut ifra ting jeg har opplevd. Dersom jeg har vært på tur f.eks. så lager jeg en fortelling om det. Og 1-2-3 så sovner jeg!!!

[AnonymBruker]

Jeg har i alle år hatt perioder med tanker om selvmord, slik som du nevnte med hvordan osv. Det har på en måte roet meg litt ned å ha en plan, vite hva jeg kan gjøre dersom livet blir for ille. Men da jeg ble voksen innså jeg at jeg aldri kom til å ta mitt eget liv, jeg vil ikke såre familien min. Det er nok ikke bra med disse tankene selv om jeg fortsatt er like hel. Det jeg gjør når jeg ikke får sove er å lage historier ut ifra ting jeg har opplevd. Dersom jeg har vært på tur f.eks. så lager jeg en fortelling om det. Og 1-2-3 så sovner jeg!!!

 

Jeg tror heller aldri jeg kommer til å gjøre det, så sånn sett er jeg usikker på hvor uheldig det er, hvis det fungerer til tider når ting er på sitt verste. Samtidig er det også skamfullt at det eneste som gjør at jeg klarer roe meg litt ned er at jeg tenker over hvordan jeg kan dø. 

Dette med å lage historier når jeg skal sove synes jeg er en god ide, og det gjør jeg også selv. Jeg får det imidlertid ikke til når jeg er veldig fortvilet og stresset. Da hjelper det ikke, og det eneste som jeg føler kan roe meg litt ned er disse tankene. Men det er kanskje vanligere enn jeg tror og ikke så veldig uheldig. Men det er vel som du skriver nok ikke bra med disse tankene.

Anonymous poster hash: 7fa95...722

[AnonymBruker]

Hva gjør at du fortsatt unnviker å oppsøke psykiatrisk hjelp?

 

Jeg vet ikke. Jeg er ikke sikker på om jeg vil ha nytte av det/fortjener det/vil klare det. Jeg finner ingen gode alternativer her jeg bor nå. Jeg skviser allerede mine omgivelser så mye at litt mer press på omgivelsene mine vil gjøre at jeg går i oppløsning. Kanskje jeg ønsker å begrense antallet mennesker som må komme i direkte kontakt med meg.

Anonymous poster hash: 7fa95...722

[Trine]

 

Jeg tror heller aldri jeg kommer til å gjøre det, så sånn sett er jeg usikker på hvor uheldig det er, hvis det fungerer til tider når ting er på sitt verste. Samtidig er det også skamfullt at det eneste som gjør at jeg klarer roe meg litt ned er at jeg tenker over hvordan jeg kan dø. 

Dette med å lage historier når jeg skal sove synes jeg er en god ide, og det gjør jeg også selv. Jeg får det imidlertid ikke til når jeg er veldig fortvilet og stresset. Da hjelper det ikke, og det eneste som jeg føler kan roe meg litt ned er disse tankene. Men det er kanskje vanligere enn jeg tror og ikke så veldig uheldig. Men det er vel som du skriver nok ikke bra med disse tankene.

Anonymous poster hash: 7fa95...722

 

 

Jeg tør jo ikke si at det ikke gjør noe at du har disse tankene selv om jeg har overlevd mine. Og det kan godt hende andre her nå syns jeg er en idiot som ikke tror tankene om selvmord er så farlige. Jeg tror det er langt mellom tankene og handlingen. Det er ikke så lenge siden jeg ble litt skremt av meg selv, jeg og noen andre snakket om selvmord og hun ene sier at det beste hadde vel vært å svelge masse piller. "hmm...piller, det har jeg ikke tenkt på, jeg har bare tenkt stikke kniven i hjertet, henge seg og andre brutale ting, men man kan jo bare ta piller." Men jeg har en hund som er avhengig av meg og som jeg forguder så jeg klarte etterhvert å slå fra meg den tanken. Men samtidig så tenkte jeg at dersom ting ikke blir bedre så kan jeg jo ta piller når hunden min dør, det er jo maks så så mange år til. Også begynte jeg å tenke om familien hadde krav på å vite dødsårsak. Men så gikk det en liten stund også ble tankene borte.

Enig, å lage historier når man er for langt nede er ikke lett. Historiene tar alltid en negativ retning da. Jeg klarer ikke fokusere på historier når jeg er stressa og fortvilet. Jeg tror du kan tenke på hva du vil så lenge det roer deg. Det nok ikke sunt å tenke på selvmord, men dersom det får deg til å sovne så ser jeg ikke hva som er så altfor galt med det heller.

[AnonymBruker]

Jeg tør jo ikke si at det ikke gjør noe at du har disse tankene selv om jeg har overlevd mine. Og det kan godt hende andre her nå syns jeg er en idiot som ikke tror tankene om selvmord er så farlige. Jeg tror det er langt mellom tankene og handlingen. Det er ikke så lenge siden jeg ble litt skremt av meg selv, jeg og noen andre snakket om selvmord og hun ene sier at det beste hadde vel vært å svelge masse piller. "hmm...piller, det har jeg ikke tenkt på, jeg har bare tenkt stikke kniven i hjertet, henge seg og andre brutale ting, men man kan jo bare ta piller." Men jeg har en hund som er avhengig av meg og som jeg forguder så jeg klarte etterhvert å slå fra meg den tanken. Men samtidig så tenkte jeg at dersom ting ikke blir bedre så kan jeg jo ta piller når hunden min dør, det er jo maks så så mange år til. Også begynte jeg å tenke om familien hadde krav på å vite dødsårsak. Men så gikk det en liten stund også ble tankene borte.

Enig, å lage historier når man er for langt nede er ikke lett. Historiene tar alltid en negativ retning da. Jeg klarer ikke fokusere på historier når jeg er stressa og fortvilet. Jeg tror du kan tenke på hva du vil så lenge det roer deg. Det nok ikke sunt å tenke på selvmord, men dersom det får deg til å sovne så ser jeg ikke hva som er så altfor galt med det heller.

 

Jeg har vel kanskje tenkt litt i samme baner mange ganger. Jeg er jo usikker på om det at jeg tenker mer på det, gjør at jeg kommer nærmere en eventuell handling enn dersom jeg ikke hadde tenkt på det. For min egen del tror jeg kanskje ikke det. Det er jo på kvelden og på natten at disse tankene er mest påtrengende, og tankene roer meg ofte et hakk ned og hjelper meg å sove litt noen ganger. Jeg mener på ingen måte å si at man ikke skal ta selvmordstanker på alvor, jeg mener bare at når det gjelder meg selv så tror jeg at de kanskje ikke er så veldig farlige.

 

Husker jeg har hatt dem helt siden jeg var liten, men da i en helt annen form. Da var det mer håpet om at noen skulle bli lei seg hvis jeg forsvant. Nå er det tanken på en vei ut som gjør at disse kommer, og det at noen skulle bli lei seg veier veldig for at jeg nok aldri vil handle på dem.

Anonymous poster hash: 7fa95...722

[frosken]

 

Jeg vet ikke. Jeg er ikke sikker på om jeg vil ha nytte av det/fortjener det/vil klare det. Jeg finner ingen gode alternativer her jeg bor nå. Jeg skviser allerede mine omgivelser så mye at litt mer press på omgivelsene mine vil gjøre at jeg går i oppløsning. Kanskje jeg ønsker å begrense antallet mennesker som må komme i direkte kontakt med meg.

Anonymous poster hash: 7fa95...722

 

Jeg synes det er utrolig leit at du unnviker å søke hjelp for dine vansker, selv om jeg skjønner du synes det er vanskelig å skulle gjøre det. Jeg er overbevist om at du har en type vansker som man kan behandle med svært god effekt.

[AnonymBruker]

Jeg synes det er utrolig leit at du unnviker å søke hjelp for dine vansker, selv om jeg skjønner du synes det er vanskelig å skulle gjøre det. Jeg er overbevist om at du har en type vansker som man kan behandle med svært god effekt.

Hvordab kan du vite det?

Anonymous poster hash: 6b0e3...8e7

[frosken]

Hvordab kan du vite det?

Anonymous poster hash: 6b0e3...8e7

Ut i fra hvordan du beskriver dine vansker.

[AnonymBruker]

Ut i fra hvordan du beskriver dine vansker.

Jeg er ikke ts.

Anonymous poster hash: 6b0e3...8e7

[AnonymBruker]

Jeg synes det er utrolig leit at du unnviker å søke hjelp for dine vansker, selv om jeg skjønner du synes det er vanskelig å skulle gjøre det. Jeg er overbevist om at du har en type vansker som man kan behandle med svært god effekt.

 

Beklager at jeg lagde forvirring ved å underskrive som anonym, det er bare litt vanskelig at dette også skal stå ved meg. Tydeligvis var jeg likevel gjenkjennelig.

 

Jeg forstår selvsagt at tålmodigheten med meg her snart må være slutt. Og jeg vurderer det, jeg tenker på det, men jeg vet at det ikke er nok. Jeg skjønner ikke hvordan så mange klarer så mye i livet. Kanskje jeg bare er egoistisk og selvsentrert, og at det gjør at jeg ikke tør.

Anonymous poster hash: 7fa95...722

[AnonymBruker]

Hvordab kan du vite det?

 

Jeg vet ikke helt hva jeg tror slik situasjonen er nå. Kanskje det bare er slik jeg er, og at jeg blir verre av å se nærmere på det. Jeg synes så synd på dem som må forholde seg til meg.

 

Men jeg tror svaret til frosken er ment godt. Jeg har fått så mye hjelp av henne, selv om jeg er så egoistisk at jeg ikke tar til meg alt.

Anonymous poster hash: 7fa95...722

[frosken]

 

Beklager at jeg lagde forvirring ved å underskrive som anonym, det er bare litt vanskelig at dette også skal stå ved meg. Tydeligvis var jeg likevel gjenkjennelig.

 

Jeg forstår selvsagt at tålmodigheten med meg her snart må være slutt. Og jeg vurderer det, jeg tenker på det, men jeg vet at det ikke er nok. Jeg skjønner ikke hvordan så mange klarer så mye i livet. Kanskje jeg bare er egoistisk og selvsentrert, og at det gjør at jeg ikke tør.

Anonymous poster hash: 7fa95...722

 

Tålmodigheten er ikke snart slutt, men jeg kommer nok til å fortsette å terpe på dette med å søke hjelp. Grunnen til at det er så vanskelig for deg, er at det å skulle be om hjelp fra andre er et sentralt element i dine problemer. Dermed oppstår en litt paradoksal situasjon: Du må overvinne noe av det du synes er vanskeligst, for å få den hjelpen du trenger.

[AnonymBruker]

Tålmodigheten er ikke snart slutt, men jeg kommer nok til å fortsette å terpe på dette med å søke hjelp. Grunnen til at det er så vanskelig for deg, er at det å skulle be om hjelp fra andre er et sentralt element i dine problemer. Dermed oppstår en litt paradoksal situasjon: Du må overvinne noe av det du synes er vanskeligst, for å få den hjelpen du trenger.

 

...og så får jeg det ikke til, selv om jeg har fantastisk fine folk rundt meg og får mange gode råd. Det må være en tålmodighetsprøve å forholde seg til meg, jeg ser jo det. Likevel er det så vanskelig. Jeg ser at jeg påfører andre så mye negativt, men likevel gjør jeg ikke noe med det. Det er jo slemt gjort. Jeg høres kanskje ikke slik ut, er så dårlig til å formulere meg klart, men jeg er veldig takknemlig for all hjelp jeg har fått. Hadde det ikke vært for hjelpen jeg fikk her hadde jeg nok ikke klart å fullføre utdannelsen min.

 

Jeg var jo også til psykolog noen måneder for en god stund siden. Jeg har fremdeles veldig dårlig samvittighet for hvordan jeg oppførte meg der, selv om de var veldig snille og flinke med meg.

Anonymous poster hash: 7fa95...722

[ISW]

Jeg leste en veldig god artikkel om dette fenomenet en gang.

Den het "The value of suicidal ideation". Hvis du googler det finner du den kanskje.

[AnonymBruker]

Jeg leste en veldig god artikkel om dette fenomenet en gang.

Den het "The value of suicidal ideation". Hvis du googler det finner du den kanskje.

 

Jeg finner den ikke når jeg søker, men skal prøve å lete litt mer. Takk for tipset. Det er kanskje et ganske vanlig fenomen, og noen ganger kan det hjelpe en å komme gjennom en veldig vanskelig dag. 

Anonymous poster hash: 7fa95...722

[ISW]

Jeg finner den ikke når jeg søker, men skal prøve å lete litt mer. Takk for tipset. Det er kanskje et ganske vanlig fenomen, og noen ganger kan det hjelpe en å komme gjennom en veldig vanskelig dag.  Anonymous poster hash: 7fa95...722

http://www.saybrook.edu/newexistentialists/posts/05-16-12

Her er den :-)

[AnonymBruker]

http://www.saybrook.edu/newexistentialists/posts/05-16-12

Her er den :-)

 

Tusen hjertelig takk, det var veldig snilt av deg!

 

Jeg synes det var veldig godt å lese og egentlig veldig gjenkjennelig. Det er på mange måter slik jeg opplever disse tankene, de gir meg en følelse av at jeg har en viss påvirkningskraft, en viss valgmulighet knyttet til den situasjonen jeg er i og den personen jeg er.

 

Det var veldig fint av deg å dele den, det satte jeg veldig stor pris på

 

 

 

Anonymous poster hash: 7fa95...722

[ISW]

 

Tusen hjertelig takk, det var veldig snilt av deg!

 

Jeg synes det var veldig godt å lese og egentlig veldig gjenkjennelig. Det er på mange måter slik jeg opplever disse tankene, de gir meg en følelse av at jeg har en viss påvirkningskraft, en viss valgmulighet knyttet til den situasjonen jeg er i og den personen jeg er.

 

Det var veldig fint av deg å dele den, det satte jeg veldig stor pris på

 

 

 

Anonymous poster hash: 7fa95...722

 

 

Bare hyggelig Bra du likte artikkelen.

 

Jeg tror ganske mange, både i helsevesenet og utenfor, har en tendens til å bli veldig skremt over akkurat dette fenomenet. Men det er nok vanligere enn folk tror å ha slike tanker. Det er jo også ganske stor forskjell på tanker og handlinger når det kommer til dette tema.

 

Jeg kan gjerne dele en link til. Det er et spørsmål jeg sendte Lommelegen for lang tid siden, da jeg hadde tvangstanker om dette tema og var meget redd. Synes legen der svarte meg meget klokt. Kanskje det kan hjelpe deg litt også

 

http://www.lommelegen.no/legesvar/selvmordstanker-er-ikke-ensbetydende-med-sykdom