Lykkes i livet

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

@skrevet: Det vil være fint om du kan begrense skrivingen din til der du har noe konstruktivt å bidra med.

[skrevet]

@skrevet: Det vil være fint om du kan begrense skrivingen din til der du har noe konstruktivt å bidra med.

 

Lige måde.

[AnonymBruker]

Noen passer ikke inn her på jorda, har alltid vært alene, alltid stått utenfor, og skulle ikke vært født.

Anonymous poster hash: d89b5...b23

[tonie]

Mest personligheten tror jeg, og hvor tilpasningsdyktig en er. Gener. Oppvekst, men den trenger ikke nødvendigvis å ha så mye å si. Mange klarer seg godt til tross for en trasig oppvekst. Og motsatt. 

[AnonymBruker]

Mest personligheten tror jeg, og hvor tilpasningsdyktig en er. Gener. Oppvekst, men den trenger ikke nødvendigvis å ha så mye å si. Mange klarer seg godt til tross for en trasig oppvekst. Og motsatt.

Tror ikke det har noe med oppvekst å gjøre. Mine søsken er helt normale.

Anonymous poster hash: d89b5...b23

[Gjest]

Det kommer an på så mye.

Jeg for min del jobber mye med meg selv for å bli tilfreds med livet og den jeg er. Jeg har hele livet følt at jeg ikke har vært blandt de som har lykkes. Det er gjennom terapi at jeg har lært meg å sette pris på ting og med det føle at jeg har lykkes med noe.

[FGT]

Har ikke oppnådd noe av de du nevner. Er en fiasko.

Anonymous poster hash: d89b5...b23

Du må ikke sammenligne deg med andre, for da lykkes ikke mange, Vi har forskjellige forutsetninger, så du kan lykkes ut fra de muligheter og forutsetninger DU har.

Endret 11. januar 2015 av FGT

[tonie]

Tror ikke det har noe med oppvekst å gjøre. Mine søsken er helt normale.

Anonymous poster hash: d89b5...b23

Noen av mine også. 

[Madelenemie]

Hvorfor er det slik at noen lykkes i livet og noen ikke? Prøver man ikke hardt nok, eller er man bare udugelig?Anonymous poster hash: d89b5...b23

flere faktorer.

noen blir syke, noen er født med en funksjonshemning, noen fikk sent hjelp, noen får aldri hjelp, osv...

de som lykkes da tenker jeg utdannings og jobbmessig, er som regel friske, eller kommer fra en ressurssterk familie.

videre, spiller miljø inn, noen lærer ikke sine barn selvdisiplin, feks utsette behov, arbeide hardt, ha plikter, være høflig, pålitelig, ryddige, stå opp tidlig hver dag, delta i familiemiddager, hjelpe eldre, feks naboer osv...

jeg kunne laget en lang liste!! med mye! men et hvert barn trenger å kjenne at det er en bidragsyter til fellesskapet, at etter hard snømåking, får man kanskje et varm kopp kakao, som smaker best når man har gjort sin plikt!

Endret 11. januar 2015 av Madelenemie

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

@M: YESSSS :-)

[Gjest]

@M: YESSSS :-)

Dessverre er ikke alle like heldige :-(

Det er veldig vondt å stadig være i skyggen av disse vellykkede menneskene.

Endret 11. januar 2015 av hww

[slabbedask]

Dessverre er ikke alle like heldige :-(

 

For at noen skal bli vinnere må noen nødvendigvis bli tapere. 

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dessverre er ikke alle like heldige :-(

 

Enig. Det siste året har jeg jobbet mye med rusmisbrukere. Nesten alle av dem har (for) mange barn. Det er vondt å tenke på hvor dårlig start disse barna får og hvor urettferdig det er.

[skrevet]

Neida.

Endret 11. januar 2015 av skrevet

[Gjest]

For at noen skal bli vinnere må noen nødvendigvis bli tapere.

Ja, dessverre.

Jeg synes også det er urettfefdig at mange av oss "tapere" må bruke år i gjerne smertefull terapi for å rette opp i våre foreldres dårlige valg mens de vellykkede kan bruke denne verdifulle tiden på å leve et godt liv.

Ja, livet er urettferdig. Tross dette har fleste av oss mat og tak over hodet (selv om noen har langt bedre økonomi enn andre) - det er viktig å ikke glemme det også.

Endret 11. januar 2015 av hww

[XbellaX]

For at noen skal bli vinnere må noen nødvendigvis bli tapere. 

 

Er det den gyldne regel mener du?  Alle er ikke født med en sølvskje i munnen, men det er mulig å kunne klare leve et ok liv uten å kjenne seg som "taper" av den grunn. Det handler vel egentlig litt om ens egen innstilling til livet.

[slabbedask]

Er det den gyldne regel mener du?  

 

Det er fakta.

[XbellaX]

Det er fakta.

 

Alle stiller ikke med likt utstyr, men alle har mulighetene i seg. Heldigvis. Med mindre man ønsker å bruke livet på å lete etter unnskyldninger på å ikke kunne/orke/ville/føle for/ osv osv.

[Madelenemie]

@M: YESSSS :-)

 

Hyggelig noen forstår seg på sånne ting!

[Madelenemie]

Dessverre er ikke alle like heldige :-(

Det er veldig vondt å stadig være i skyggen av disse vellykkede menneskene.

Jeg driver på egenhånd og rydder i mitt indre system.

 

Selv om noen av oss har vært uheldige med starten i livet, kan vi få hjelp til å bli ferdig med det, gå videre.

 

Jeg hadde ikke klart det selv, så jeg trengte en psykiater, hun hjalp meg utrolig!

 

Det første som forsvant var det ekstreme hatet, sinne jeg hadde mot de som hadde gjort meg urett, jeg forstod det sent, men da jeg forstod det ble jeg sint, skummeltsint.

 

Jeg trodde aldri jeg kunne få et ok forhold til mine foreldre, men jeg har det nå, de har gjort sine feil, som de ikke greier innrømme, men de er annerledes nå, mykere og bedre mennesker, jeg vil gi dem og barnebarna mulighetene, hvis jeg ikke kunne se fordi, ville barnebarna fortsatt bli preget av det de gjorde mot meg.

 

Jeg har ikke tilgitt, noen ting er utilgivelige, jeg velger å se fordi, se at livet er en utvikling, man gjør feil ting, man er egoistisk, når man snur, tenker seg om, lar jeg det som var ligge, for jeg vil barna skal se sine besteforeldre i et annet lys.

 

Jeg ville sikkert fått min kariere om jeg var født inn i en ressurssterk familie, men jeg var ikke det.

Jeg har tatt mine grunnfag og mellomfag og gjort mye, men videre vil jeg bruke tiden på at barna skal få realisert sine ambisjoner og drømmer, de trenger litt mer starthjelp enn vanlige barn, men de klarer seg bra!

 

Jeg har min sorg over å ikke bli noe stort, men jeg ser ikke på meg selv som en taper, jeg er en god ektefelle og en god mor, da er man ingen taper. Sorgen over en karriere jeg ikke fikk, er et lite luksusproblem, sånn oppfattet jeg min psykiater sist, i vertfall mener jeg det!

 

Jeg ser på programmer som Hans Røssling, professor i statistikk og lege, det hjelper meg å få perspektiv, på hvem jeg er, på mitt priviligerte liv, så må jeg leve med min sorg uten å overdimensjonere den.