Bekymret for framtida NHD

[kaprif]

Hva gjør du når psykiatrien ikke har troa på at du kan får deg en jobb ? hva gjør man når du føler at andre har gitt deg opp før du selv har gitt opp håpet om å få en jobb?. Jeg er veldig bekymret for framtida da det ikke er noen garanti for at du skal ha de pengene du trenger for å få et godt liv i framtida. Føle meg desperat. Jeg har flere kroniske sykdommer men det er ikke noe ordentlig handicap. Sosial angst er vel mitt største problem, men det er noe som  kan være veldig vanskelig å behandle. Så hva skal jeg gjøre nå? drikke meg full og drite i framtida, eller kjempe en tapper kamp mot systemer og fordommer. Jeg tror jeg har masse å bidra med i samfunnet , slik som å hjelpe eldre og syke som trenger hjelp til alt fra handling, omsorg og trygghet. Den ene delen av meg har mange ressurser og vilje, den andre delen av meg er fanget i angst og usikkerhet. Dette gjør vondt langt inn i sjela. Og enda vondere gjør det når folk indirekte forteller deg at  du ikke kommer til å fungere i arbeidslivet, og at jeg ikke er flink nok sosialt til å hjelpe andre siden jeg har så mye sosial angst. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre  når ingen har troa på meg.

[frosken]

Da bør du fortsette å formidle ditt ønske om å komme i jobb. Hva er argumentene mot at du ikke skal kunne klare å jobbe i f.eks. eldreomsorg? Eldreomsorgen kommer til å trenge mange ansatte i årene som kommer, og jeg synes du gjør et godt valg om du forsøker å kvalifisere deg for å bidra der.

 

Ansatte i psykiatrien velger av og til letteste utvei når det gjelder å hjelpe unge mennesker med psykiske lidelser ut i arbeid. Det krever mindre oppfølgning og tilrettelegging dersom man uføretrygder mennesker.

 

Jeg vet ikke hva du har forsøkt så langt, men det finnes ulike typer tiltak som har til hensikt å hjelpe mennesker med alvorlige psykiske lidelser ut i arbeid. Jeg tror at dersom du har motivasjon, så vil det også være mulig for deg å fungere i f.eks. eldreomsorg.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

1. Arbeid: Det er ingenting i veien for at du selv skaffer deg arbeid. Det er den beste måten å bevise at en er i stand til det.

 

2. Økonomi: Velferdsstaten er slik at dersom du pga sykdom ikke er i stand til å skaffe deg egen arbeidsinntekt, vil du få penger fra NAV i rekkefølgen sykepenger -> AAP -> uføretrygd.

[kaprif]

Det er rart med det. Jeg blir sett på som intelligent, flink til å prate, godhjertet, har litt utdannelse også. Men samtidig bli dømt for min sosiale angst. Jeg vet jeg har masse å gi, særlig når jeg hører om eldre som ikke får dusjet, gått turer, stelt med osv. Men samtidig så er jeg klar over at jeg sliter hele tiden med følelsen av å ikke være bra nok, flink nok, og at behandlerne mine ser min angst og usikkerhet. Men bør de ikke se det hele i det perspektivet at det er bedre for syke og eldre mennesker  å få hjelp av et menneske som kanskje sliter litt selv, enn å ikke få noen hjelp i det hele tatt?. Jeg ville i hvert fall følt det slik hvis jeg selv var syk og svak. Det viktigste er jo at mennesker føler seg trygge og at det er noen der som ser og hører dem.

 

Man må vel stå på selv for å få en jobb, men ser det er utrolig tøft når jeg ikke får den rette oppmuntringen.

[frosken]

Det er rart med det. Jeg blir sett på som intelligent, flink til å prate, godhjertet, har litt utdannelse også. Men samtidig bli dømt for min sosiale angst. Jeg vet jeg har masse å gi, særlig når jeg hører om eldre som ikke får dusjet, gått turer, stelt med osv. Men samtidig så er jeg klar over at jeg sliter hele tiden med følelsen av å ikke være bra nok, flink nok, og at behandlerne mine ser min angst og usikkerhet. Men bør de ikke se det hele i det perspektivet at det er bedre for syke og eldre mennesker  å få hjelp av et menneske som kanskje sliter litt selv, enn å ikke få noen hjelp i det hele tatt?. Jeg ville i hvert fall følt det slik hvis jeg selv var syk og svak. Det viktigste er jo at mennesker føler seg trygge og at det er noen der som ser og hører dem.

 

Man må vel stå på selv for å få en jobb, men ser det er utrolig tøft når jeg ikke får den rette oppmuntringen.

Fortsett å snakke med  behandlere og nav om ditt ønske. Dersom du hadde insistert på å ville jobbe med barn til tross for svær sosial angst, så hadde jeg vært betenkt, men siden du er motivert for å jobbe med eldre, så har jeg stor tro på at dette kan gå.

 

Ikke end opp med å være såret fordi du ikke blir oppmuntret, ta i stedet initiativ til å snakke om hvilke muligheter som finnes. Jeg vil anta at første skritt kanskje ville kunne være arbeidspraksis noen timer i uken på f.eks. et sykehjem eller et seniorsenter.

[kaprif]

Jeg har såpass selvinnsikt at jeg ikke ønsker  jobbe med barn. Barn trenger trygge voksne, og såpass sosiale antenner har jeg at jeg skjønner slikt.

[AnonymBruker]

Jeg har vært der du er. Bortsett fra at jeg hadde diagnosen unnvikende personlighetsforstyrrelse, som er noen hakk verre enn sosial angst. Jeg jobba med meg selv, gikk i gruppeterapi, og bestemte meg for at jeg skulle ha et liv. Et liv med jobb, familie og det "alle andre" har. Denne j*vla psykdommen skal ikke ødelegge livet mitt. Så jeg begynte å studere. Søke jobber. Alt på eget initiativ. Jeg sto i det, lata som jeg var mye mer utadvendt og tøff enn jeg er, og det funka. I dag har jeg en god jobb, faktisk har jeg lederansvar, og jeg er daglig i kontakt med mange mennesker som jeg må si meningene mine høyt og tydelig til. Ingen jeg kan skjule meg bak, ingen som kan unnskylde meg. Og dette har gjort livet verdt å leve. Jeg vet at jeg kan når jeg vil. Når jeg må. Jeg er ikke skapt for å sitte hjemme, uvirksom. Den dag i dag jobber jeg fremdeles med meg selv, observerer andre i situasjoner jeg selv er utrygg, for å lære å håndtere lignende situasjoner senere. 

 

Stå på!! Fortsett å si hva du vil om jobb. Søk jobber på eget initiativ. Det viser at du har tiltak og ikke minst er det deilig for egen selvfølelse at du har klart å skaffe deg jobben selv. Du klarer det hvis du vil!

Anonymous poster hash: 61d89...00b

[Loft]

 

Jeg har vært der du er. Bortsett fra at jeg hadde diagnosen unnvikende personlighetsforstyrrelse, som er noen hakk verre enn sosial angst. Jeg jobba med meg selv, gikk i gruppeterapi, og bestemte meg for at jeg skulle ha et liv. Et liv med jobb, familie og det "alle andre" har. Denne j*vla psykdommen skal ikke ødelegge livet mitt. Så jeg begynte å studere. Søke jobber. Alt på eget initiativ. Jeg sto i det, lata som jeg var mye mer utadvendt og tøff enn jeg er, og det funka. I dag har jeg en god jobb, faktisk har jeg lederansvar, og jeg er daglig i kontakt med mange mennesker som jeg må si meningene mine høyt og tydelig til. Ingen jeg kan skjule meg bak, ingen som kan unnskylde meg. Og dette har gjort livet verdt å leve. Jeg vet at jeg kan når jeg vil. Når jeg må. Jeg er ikke skapt for å sitte hjemme, uvirksom. Den dag i dag jobber jeg fremdeles med meg selv, observerer andre i situasjoner jeg selv er utrygg, for å lære å håndtere lignende situasjoner senere. 

 

Stå på!! Fortsett å si hva du vil om jobb. Søk jobber på eget initiativ. Det viser at du har tiltak og ikke minst er det deilig for egen selvfølelse at du har klart å skaffe deg jobben selv. Du klarer det hvis du vil!

Anonymous poster hash: 61d89...00b

 

 

Dette var inspirerende å lese. Takk!

Endret 13. januar 2015 av Loft