Overdiagnostisering?

[handlingnaa]

Hei!

 

Jeg har vært i grubleboksen siden første time hos overlegen/psykiateren min. Ikke mindre enn 10-15 minutter inn i første samtale, som jeg trodde skulle handle om Bipolar Lidelse, så begynner han å snakke om ADHD/ADD diagnose på meg. 

 

Denne diagnosen er jeg svært uenig i, men ble veldig satt ut over at dette da var temaet istede for å forsøke å bli ferdig med en diagnose før man begynner å vurdere en ny en.

 

I familien finnes det depresjoner og mentale lidelser både på mor og fars side (begge kjønn utsatt), men ingen spor av ADHD. Og all denne informasjonen har jeg gitt både via egne samtaler og hvor mine foreldre har vært å snakket med psykologen på oppsatt time sammen.

 

Hvorfor skjer dette? Jeg sitter igjen med en følelse av å ha blitt fordummet under samtalen også, spurt om hva HMS betyr og om foreldrene mine har oppført seg "rart"? 

 

Det bekymrer meg at jeg sitter igjen med mistilitt etter samtalen og gikk rett i kjelleren og ble sittende å gruble 24/7 pver dette... hva skal jeg gjøre? Flere som har opplevd lignende historier? 

 

Overdiagnostisering skremmer meg og er en av grunnene til at jeg har unngått og be om hjelp tidligere.

 

Hvordan håndterer jeg dette på best mulig måte?

[Madelenemie]

Hei!

 

Jeg har vært i grubleboksen siden første time hos overlegen/psykiateren min. Ikke mindre enn 10-15 minutter inn i første samtale, som jeg trodde skulle handle om Bipolar Lidelse, så begynner han å snakke om ADHD/ADD diagnose på meg. 

 

Denne diagnosen er jeg svært uenig i, men ble veldig satt ut over at dette da var temaet istede for å forsøke å bli ferdig med en diagnose før man begynner å vurdere en ny en.

 

I familien finnes det depresjoner og mentale lidelser både på mor og fars side (begge kjønn utsatt), men ingen spor av ADHD. Og all denne informasjonen har jeg gitt både via egne samtaler og hvor mine foreldre har vært å snakket med psykologen på oppsatt time sammen.

 

Hvorfor skjer dette? Jeg sitter igjen med en følelse av å ha blitt fordummet under samtalen også, spurt om hva HMS betyr og om foreldrene mine har oppført seg "rart"? 

 

Det bekymrer meg at jeg sitter igjen med mistilitt etter samtalen og gikk rett i kjelleren og ble sittende å gruble 24/7 pver dette... hva skal jeg gjøre? Flere som har opplevd lignende historier? 

 

Overdiagnostisering skremmer meg og er en av grunnene til at jeg har unngått og be om hjelp tidligere.

 

Hvordan håndterer jeg dette på best mulig måte?

Bare si det rett ut,

 

at du er overrasket og tviler som følge av...så nevner du det du skrev.

 

Uansett vil en adhd medisinering nok avdekke om du har det eller ikke.

Jeg fikk prøve sentralstimulerende, men ble ikke bare våken og "hyper", men mer vågal og sint, det var ikke ok.

 

Stemningstabiliserende som du vil få ved bipolar virker vel nesten litt motsatt:-)

 

Jeg tror mange lidelser alt fra bipolar og adhd har en del overdiagnostisering i seg.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

En god utredning inneholder også aktiv utelukkelse av diagnoser. Dvs at vi spør om det meste uten at vi dermed mistenker det. Hvis vi ikke gjør det, risikerer vi å overse diagnoser.

I slike diagnostiske samtaler kan en også få standardspørsmål som er aktuelle for noen, men som kan være banale for andre slik som spørsmålet om HMS eller hva statsministeren heter.

 

Dessverre er det nok for mange behandlere som ikke forteller pasientene hva de kommer til å gjøre og hvorfor.

 

En utfordring jeg ser hos deg, er at slike ting leder deg inn i en 24/7-grubling.

[handlingnaa]

En god utredning inneholder også aktiv utelukkelse av diagnoser. Dvs at vi spør om det meste uten at vi dermed mistenker det. Hvis vi ikke gjør det, risikerer vi å overse diagnoser.

I slike diagnostiske samtaler kan en også få standardspørsmål som er aktuelle for noen, men som kan banale for andre slik som spørsmålet om HMS eller hva statsministeren heter.

 

Dessverre er det nok for mange behandlere som ikke forteller pasientene hva de kommer til å gjøre og hvorfor.

 

En utfordring jeg ser hos deg, er at slike ting leder deg inn i en 24/7-grubling.

Jeg ønsker jo å håndtere dette på best mulig måte, videreformidle hvordan dette oppleves. Har gjort meg noen notater, men synes ofte det er vanskelig å ta opp slike ting. Særlig når jeg føler meg sårbar. Jeg har ventet i litt over 6 mnd på å få et svar, og merker at det å få en diagnose jo leder til å måtte ta en del stillinger til ting. For meg føles det som en "bli kjent med meg selv igjen prosess". Og det var jeg innerforstått med før timen forrige uke, det jeg ikke forventet var det jeg beskrev over.

 

Takk for svar Nils Håvard, det er godt å få bekreftet at det skal være sånn. Også får jeg heller si hva jeg tenker høyt til psykiateren.

[Madelenemie]

En god utredning inneholder også aktiv utelukkelse av diagnoser. Dvs at vi spør om det meste uten at vi dermed mistenker det. Hvis vi ikke gjør det, risikerer vi å overse diagnoser.

I slike diagnostiske samtaler kan en også få standardspørsmål som er aktuelle for noen, men som kan banale for andre slik som spørsmålet om HMS eller hva statsministeren heter.

 

Dessverre er det nok for mange behandlere som ikke forteller pasientene hva de kommer til å gjøre og hvorfor.

 

En utfordring jeg ser hos deg, er at slike ting leder deg inn i en 24/7-grubling.

Ja vi opplevde, ikke i Oslo, men ved Telemark sykehus, nettopp at våre døtre fikk en bred utredning,

 

De utredet ikke blindt og ensidig mot autisme fordi halve familien har det, det gjorde de også tidlig klart, noe som var ok.

Jeg syns de var flinke på å forklare underveis, vi følte oss møtt og ivaretatt.

 

Da min ene datter fikk OCD i tillegg til autisme, tenkte jeg ikke mer på det, tok det ikke på alvor, skjønte lite hvor alvorlig det er, NÅ ser jeg de hadde rett, hun har mer enn hyggelig systematisering med tall (slik jeg har), hun har en tvangslidelse, som tar mye energi.

 

Den behandler de nå, og utsiktene for å bli frisk er visst gode, selv om de ikke vet hvor de skal starte.

[handlingnaa]

Ja vi opplevde, ikke i Oslo, men ved Telemark sykehus, nettopp at våre døtre fikk en bred utredning,

 

De utredet ikke blindt og ensidig mot autisme fordi halve familien har det, det gjorde de også tidlig klart, noe som var ok.

Jeg syns de var flinke på å forklare underveis, vi følte oss møtt og ivaretatt.

 

Da min ene datter fikk OCD i tillegg til autisme, tenkte jeg ikke mer på det, tok det ikke på alvor, skjønte lite hvor alvorlig det er, NÅ ser jeg de hadde rett, hun har mer enn hyggelig systematisering med tall (slik jeg har), hun har en tvangslidelse, som tar mye energi.

 

Den behandler de nå, og utsiktene for å bli frisk er visst gode, selv om de ikke vet hvor de skal starte.

Skjønner, tusen takk for svar! Ble mye god hjelp i dette rent mentalt