Jeg er redd!

[Trine]

Jeg har fullført utdanning, vært i jobb, jeg har tatt ansvar på jobb, jeg har forholdt meg til kunder og kollegaer, jeg har dratt i selskaper jeg absolutt ikke har ønsket å være i, jeg har prøvd å oppføre meg høflig, jeg har hatt samboer. Jeg har prøvd å leke normal. Hver dag har vært en enorm anstrengelse. Konstant sliten og trøtt. Ofte depremert. Jeg har prøvd å jobbe med alle feilene andre mener jeg har. Helt fra jeg var liten har jeg ønsket jeg aldri var født. Jeg har virkelig prøvd. Jeg klarer det ikke. Jeg fungerer ikke i samfunnet. Det krever altfor mye av meg. Jeg ønsker bare å slippe å late som mer, jeg klarer det ikke lenger. Alle ting jeg har gjort fordi andre har sagt at dersom jeg bare gjør det nok ganger så blir jeg vant med det. Det har ikke skjedd. Jeg gruer meg like mye til alt nytt, til å snakke med kunder, til å gjøre ting jeg ikke har kontroll på, til å aldri få den tiden jeg trenger på å gjøre noe, hver gang jeg f.eks er i matbutikken er jeg livredd for å møte noen jeg må prate med. Det eneste jeg merker er at de tingene jeg hadde grei kontroll på som å lage middag, holde orden hjemme og betale regninger i tide, det har jeg ikke kontroll på lenger. Men det er ingen som ser det. Jeg skulle måke snø og sa til meg selv at jeg ikke trengte måke alt for jeg trenger ikke plass til så mange biler som jeg har plass til nå. Men jeg klarte ikke å bare ta noe, jeg måtte gjøre det ferdig, selv om føttene mine ropte at jeg skulle gi meg. Jeg var stolt av meg selv for å klare å ikke lage fine kanter mellom der jeg hadde måkt og der jeg ikke skulle måke. Men jeg klarer ikke gjøre noe halvveis. Mamma lurte på om det ikke bare var å la resten være. Mulig det, men jeg klarer det ikke. Så jeg sliter meg ut istede. Jeg sliter ut hodet om jeg ikke gjør ferdig noe og jeg sliter ut kroppen dersom jeg skal gjøre meg ferdig. Nå skal jeg bli henvist til DPS. Men jeg er redd, redd for å ikke få hjelp, redd for å ikke bli trodd, redd for å bli sett på som lat. Sykepleieren min skulle prøve å få tak i legen min slik at legen kunne skrive en så god henvisning slik at jeg kanskje ble prioritert, men jeg vet ikke hvor lenge jeg må vente på time. Jeg klarer ikke slappe av før jeg vet hva som skal skje. Hvordan skal jeg klare å tenke på noe annet?

[stjernestøv]

Gjøre noe du liker hver dag er lurt, virker som om du har mye press på deg.

[Trine]

Gjøre noe du liker hver dag er lurt, virker som om du har mye press på deg.

 

Jeg gjør noe jeg liker hver dag, men jeg er fortsatt stressa. Føler at jeg ikke har kontroll på framtiden min. Skulle ønske jeg kunne spole tiden frem. Jeg har jobbet så hardt for å prøve å fungere. Det er sikkert ingen som tror meg for jeg har jo alltid gjort det jeg får beskjed om. Frustrasjonen og redselen har jeg holdt for meg selv. Andre tror bare jeg er ekstremt pliktoppfyllende. De ser ikke hvor slitsomt det er for meg. Føler det bare går nedover. Ting som var greit har også blitt et helvete.

 

Tusen takk for godt råd uansett

[stjernestøv]

Jeg gjør noe jeg liker hver dag, men jeg er fortsatt stressa. Føler at jeg ikke har kontroll på framtiden min. Skulle ønske jeg kunne spole tiden frem. Jeg har jobbet så hardt for å prøve å fungere. Det er sikkert ingen som tror meg for jeg har jo alltid gjort det jeg får beskjed om. Frustrasjonen og redselen har jeg holdt for meg selv. Andre tror bare jeg er ekstremt pliktoppfyllende. De ser ikke hvor slitsomt det er for meg. Føler det bare går nedover. Ting som var greit har også blitt et helvete.

 

Tusen takk for godt råd uansett

Det er godt du skal få hjelp nå da :-) Virker som du sliter endel, og trenger noen som kan støtte deg og gi deg råd.

[Caylee]

Det at sykepleieren har henvist deg videre viser at hun er på ditt lag. Og det er kjempebra:)

Jeg tror det vil bli bedre enn du tror. Du vet.. det meste går bedre enn man tror. Selvom det kan ta lang tid for å få time på DPS så har du forsatt sykepleieren. Du skal klare dette! Hold ut litt til. Jeg vet du kan!

[Trine]

Det er godt du skal få hjelp nå da :-) Virker som du sliter endel, og trenger noen som kan støtte deg og gi deg råd.

 

Ja, jeg får prøve å tenke på det, at det er godt jeg får hjelp. Jeg er bare redd de mener jeg ikke trenger hjelp eller har krav på hjelp.

[stjernestøv]

Ja, jeg får prøve å tenke på det, at det er godt jeg får hjelp. Jeg er bare redd de mener jeg ikke trenger hjelp eller har krav på hjelp.

Bare fortell dem det du skriver her, tror de vil forstå da.

[Trine]

Det at sykepleieren har henvist deg videre viser at hun er på ditt lag. Og det er kjempebra:)

Jeg tror det vil bli bedre enn du tror. Du vet.. det meste går bedre enn man tror. Selvom det kan ta lang tid for å få time på DPS så har du forsatt sykepleieren. Du skal klare dette! Hold ut litt til. Jeg vet du kan!

 

Sykepleieren har ikke henvist meg for det har hun ikke kompetanse til, men hun skulle prøve å få tak i fastlegen min slik at hun kunne henvise meg. Håper hun klarte det så jeg slipper å prøve å forklare for legen. Sykepleieren har mistanke om Asperger og det tror jeg kan stemme godt. Men hun har ikke noe særlig kunnskap om det og kan ikke diagnostisere. Hun er veldig snill. Da hun forsto at jeg ikke hadde sosial angst så sluttet vi å jobbe med det. Sist jeg var der fikk jeg bare snakke fritt og hun svarte, hun hører på meg, ler ikke av meg og om ikke annet så er hun ihvertfall god til å leke interessert. Hun så interessert ut. Men jeg kan ikke gå til henne i evig tid. Har allerede hatt flere timer der enn det som er vanlig. Men jeg fikk en time i februar også. legen min er også snill og jeg vet hun vil sende henvisning. Men sykepleieren har sagt at det ikke er mer hun kan hjelpe meg med. Hun sier de er flinke og ordentlige på dps så håper hun har rett i det.

[Trine]

Bare fortell dem det du skriver her, tror de vil forstå da.

 

Jeg har skrevet mange sider med ting. Jeg er ikke noe god på å snakke så jeg vil heller skrive ned så kan de lese.

[Caylee]

Sykepleieren har ikke henvist meg for det har hun ikke kompetanse til, men hun skulle prøve å få tak i fastlegen min slik at hun kunne henvise meg. Håper hun klarte det så jeg slipper å prøve å forklare for legen. Sykepleieren har mistanke om Asperger og det tror jeg kan stemme godt. Men hun har ikke noe særlig kunnskap om det og kan ikke diagnostisere. Hun er veldig snill. Da hun forsto at jeg ikke hadde sosial angst så sluttet vi å jobbe med det. Sist jeg var der fikk jeg bare snakke fritt og hun svarte, hun hører på meg, ler ikke av meg og om ikke annet så er hun ihvertfall god til å leke interessert. Hun så interessert ut. Men jeg kan ikke gå til henne i evig tid. Har allerede hatt flere timer der enn det som er vanlig. Men jeg fikk en time i februar også. legen min er også snill og jeg vet hun vil sende henvisning. Men sykepleieren har sagt at det ikke er mer hun kan hjelpe meg med. Hun sier de er flinke og ordentlige på dps så håper hun har rett i det.

Det er bra hun har skjønt det. At du sliter mer enn hun trodde. Det er jo et godt skritt i riktig retning. Om du må forklare for legen (kanskje) så tror jeg legen også vil forstå. Du skrev en gang at legen din var forståelsesfull, så det er nok legen hvis du må forklare også

[Gjest]

Ja, jeg får prøve å tenke på det, at det er godt jeg får hjelp. Jeg er bare redd de mener jeg ikke trenger hjelp eller har krav på hjelp.

Forstår deg godt. Ble selv avvist da jeg trengte hjelpen som mest.

Vær tydelig på at du ikke fungerer som du skal i hverdagen og at du trenger hjelp, er mitt råd (jeg var ikke tydelig på det og fremsto sannsynligvis som sterk).

[stjernestøv]

Jeg har skrevet mange sider med ting. Jeg er ikke noe god på å snakke så jeg vil heller skrive ned så kan de lese.

Å skrive det ned kan være veldig lurt det, fortsett med det :-)

[Madelenemie]

Jeg har fullført utdanning, vært i jobb, jeg har tatt ansvar på jobb, jeg har forholdt meg til kunder og kollegaer, jeg har dratt i selskaper jeg absolutt ikke har ønsket å være i, jeg har prøvd å oppføre meg høflig, jeg har hatt samboer. Jeg har prøvd å leke normal. Hver dag har vært en enorm anstrengelse. Konstant sliten og trøtt. Ofte depremert. Jeg har prøvd å jobbe med alle feilene andre mener jeg har. Helt fra jeg var liten har jeg ønsket jeg aldri var født. Jeg har virkelig prøvd. Jeg klarer det ikke. Jeg fungerer ikke i samfunnet. Det krever altfor mye av meg. Jeg ønsker bare å slippe å late som mer, jeg klarer det ikke lenger. Alle ting jeg har gjort fordi andre har sagt at dersom jeg bare gjør det nok ganger så blir jeg vant med det. Det har ikke skjedd. Jeg gruer meg like mye til alt nytt, til å snakke med kunder, til å gjøre ting jeg ikke har kontroll på, til å aldri få den tiden jeg trenger på å gjøre noe, hver gang jeg f.eks er i matbutikken er jeg livredd for å møte noen jeg må prate med. Det eneste jeg merker er at de tingene jeg hadde grei kontroll på som å lage middag, holde orden hjemme og betale regninger i tide, det har jeg ikke kontroll på lenger. Men det er ingen som ser det. Jeg skulle måke snø og sa til meg selv at jeg ikke trengte måke alt for jeg trenger ikke plass til så mange biler som jeg har plass til nå. Men jeg klarte ikke å bare ta noe, jeg måtte gjøre det ferdig, selv om føttene mine ropte at jeg skulle gi meg. Jeg var stolt av meg selv for å klare å ikke lage fine kanter mellom der jeg hadde måkt og der jeg ikke skulle måke. Men jeg klarer ikke gjøre noe halvveis. Mamma lurte på om det ikke bare var å la resten være. Mulig det, men jeg klarer det ikke. Så jeg sliter meg ut istede. Jeg sliter ut hodet om jeg ikke gjør ferdig noe og jeg sliter ut kroppen dersom jeg skal gjøre meg ferdig. Nå skal jeg bli henvist til DPS. Men jeg er redd, redd for å ikke få hjelp, redd for å ikke bli trodd, redd for å bli sett på som lat. Sykepleieren min skulle prøve å få tak i legen min slik at legen kunne skrive en så god henvisning slik at jeg kanskje ble prioritert, men jeg vet ikke hvor lenge jeg må vente på time. Jeg klarer ikke slappe av før jeg vet hva som skal skje. Hvordan skal jeg klare å tenke på noe annet?

Vanligvis er kompetansen på autisme dårlig på DPs er :-(

 

Det er nevrologiske avdelinger de har bedre kompetanse.

 

Hvordan skal du få frem din mistanke, bli tatt på alvor, og ikke bare bli avvist som nedstemt/deprimert, slik mange blir på DPS?

[Trine]

Det er bra hun har skjønt det. At du sliter mer enn hun trodde. Det er jo et godt skritt i riktig retning. Om du må forklare for legen (kanskje) så tror jeg legen også vil forstå. Du skrev en gang at legen din var forståelsesfull, så det er nok legen hvis du må forklare også

 

Ja legen min er veldig forståelsesfull. Men det hadde vært lettere for meg om sykepleieren kunne snakke med henne

[Trine]

Forstår deg godt. Ble selv avvist da jeg trengte hjelpen som mest.

Vær tydelig på at du ikke fungerer som du skal i hverdagen og at du trenger hjelp, er mitt råd (jeg var ikke tydelig på det og fremsto sannsynligvis som sterk).

 

Det er derfor jeg skriver ned, for når jeg sitter der og skal snakke så får jeg ikke ting ut riktig og bruker lang tid på å få fram det som faktisk er riktig. Så jeg tror jeg må skrive for at de skal forstå hvordan jeg er.

Hva gjorde du da du ble avvist?

[Trine]

Å skrive det ned kan være veldig lurt det, fortsett med det :-)

 

Ok, vet ikke om psykiateren jeg kommer til vil mene det samme. Har skrevet 12 sider nå.

[stjernestøv]

Ok, vet ikke om psykiateren jeg kommer til vil mene det samme. Har skrevet 12 sider nå.

I perioder har jeg også skrevet til behandlere, og det har bare blitt godt mottatt. Da får de virkelig info om deg.

[Trine]

Vanligvis er kompetansen på autisme dårlig på DPs er :-(

 

Det er nevrologiske avdelinger de har bedre kompetanse.

 

Hvordan skal du få frem din mistanke, bli tatt på alvor, og ikke bare bli avvist som nedstemt/deprimert, slik mange blir på DPS?

 

Sykepleieren jobber jo på samme sted. Hun sa de hadde hatt en før som var god på autisme, men at den personen ikke jobbet der lenger, men hun mente de andre på DPS også var flinke. Hun har jo snakket med noen der om meg og forhørt seg med dem om hva jeg bør gjøre.

Jeg har skrevet 12 sider nå om ting jeg kommer på fra barndommen og om hvordan jeg oppfatter ting og hvordan jeg har det. Det stedet jeg blir henvist til har et godt rykte. Folk kommer dit fra hele landet. Om jeg ikke kommer noen vei der får jeg få legen min til å henvise meg til en av de du anbefalte, men det er lettere for meg dersom jeg kan få hjelp i den kommunen jeg bor i.

[Trine]

I perioder har jeg også skrevet til behandlere, og det har bare blitt godt mottatt. Da får de virkelig info om deg.

 

Jeg skrev til sykepleieren en gang og da ble jeg overrasket over reaksjonen hennes. Hun syns jeg hadde gjort en god jobb og jeg som trodde det var merkelig å skrive ned, akkurat som at man ikke vet hvordan man har det og må ha et manus, men det er tydeligvis ikke slik det fungerer, og det er jo bra for meg for jeg får ikke fram noe fornuftig om jeg må snakke.

[Gjest gjesteleser]

Det er kjempefint at du skriver det ned :-) Det du skriver kan du sende til fastlegen din, be også fastlegen legge ved en kopi når hun henviser deg til DPS. Det gjør det veldig mye enklere for DPS å vite hvor fort de må ta deg inn og hva slags hjelp du trenger! Bare husk på å ikke pynte på det du skriver, vær hjerteskjærende ærlig.

 

Jeg er sikker på at DPS tar deg inn så fort de kan. Jeg er glad du har denne sykepleieren enn så lenge, det er godt du har iallefall en person som vet hvor sliten du er. Frem til du får time hos DPS, prøv å skjerme deg selv så mye som mulig. Drit i hva andre forventer eller hva du mener du bør, gjør bare det du absolutt må. Tenk på det som om du har en fysisk sykdom, behandle deg selv som om du har en skikkelig influensa. Stell pent med deg selv, hold deg hjemme om du må, gjør ting du liker, gå tur. Be om en hel eller delvis sykemelding når du får treffe fastlegen, jeg tror du trenger å redusere mengden inntrykk. Det vil gjøre det lettere for deg å holde deg flytende til du kommer inn hos DPS.

 

Ønsker deg lykke til og håper du får respons raskt, det blir bare bedre :-)