Jeg er redd!

[Madelenemie]

Ingen vet. Tror jeg. Har tenkt på det noen ganger. Hvordan kan de egentlig vite om man har det ene eller det andre?

Jeg tror ikke det er vanselig å skille klassisk autisme fra andre lidelser.

 

Heller ikke asperger,

 

men jeg tror det trengs en stødig kompetanse og god tid.

[Madelenemie]

Ingen vet. Tror jeg. Har tenkt på det noen ganger. Hvordan kan de egentlig vite om man har det ene eller det andre?

Kan du ikke få deg en avatar:-)

 

Vil du ha tips?

Endret 14. januar 2015 av Madelenemie

[Trine]

Ja min psykiater var først utdannet nevrolog.

 

Hun forklarte derfor mye som feks mine koordinasjonsproblemer m.m.

 

Jeg har danset ballett, har glede av dans, men klarer ikke se og forstå hva andre gjør og gjøre det samme, så blir jeg glad og gjør det på min måte:-( som er feil!! Derfor ga jeg opp ballett.

 

Hun forklarte også det med speilnevronene mine, og hvorfor jeg hadde så liten erfaring med mennesker, selv om jeg var blant dem, var i min egen verden, dette forklarte hun med speilnevronene, og relaterte det til autisme. 

 

Jeg har ikke helt forstått dette... for jeg har så mye jeg må ordne for andre for tiden.

 

Vi med autisme har annerledes smerteopplevelse, har jeg lest. Jeg kan dulte borti noe å få veldig vondt, hvis jeg ramler ned en trapp/stige, brekker ribbein el.l. sier jeg lite.

 

Det er litt slik: Jeg merker liten smerte som stor, og normalt stor smerte, som liten eller ingenting.

 

Jeg kan ta ut varme brett uten å brenne meg fra ovnen:-( det er merkelig.

 

Høres ut som meg når jeg skal stå på snowboard. Jeg får det virkelig ikke til. Alle andre suser forbi, mens jeg faller og faller og faller. Men jeg liker å være ute og jeg syns det er gøy, ihvertfall de gangene jeg plutselig får til noe, men jeg kommer aldri til å klare det ordentlig. Heldigvis gjør det ikke noe om jeg gjør feil. Kompisen min syns det bare er gøy at jeg er klønete så han ler mye når vi står på brett.

 

Jeg sier lite når jeg slår meg uansett om det er vondt eller ikke, vil ikke vise at jeg har vondt. Ganske sikker på at jeg ikke reagerer mer enn normalt på skader, men jeg tenker at jeg kanskje har vondt lenger. At det på en måte ikke går over igjen, eller noe sånt.

 

Oi, det er skummelt da, å kunne ta ut et varmt brett fra ovnen uten å brenne seg. Når jeg brenner meg svir det lenge. Jeg skal nevne for nevrologen at jeg skal utredes for asperger selv om jeg skal til han pga føttene mine.

[Gjest]

Ille at det skal være slik. Jeg tror kommunen jeg bor i har et ganske stort fokus på psykiatri så jeg håper virkelig. En fastlege jeg hadde der jeg bodde før ga meg en henvisning til psykolog for depresjon, men jeg visste ikke hvem jeg skulle kontakte. Var en jeg kjenner som sa jeg skulle sende den til DPS, men der fikk jeg så klart avslag. Sto jo bare depresjon på henvisningen. Virket ikke som han var interessert i å skrive noen henvisning. Og han spurte meg aldri om hvordan det gikk. Legen jeg har nå føler jeg følger bedre opp og spør meg om hvordan det går.

Ja, det er ille. Jeg reiste ca 90 mil hver gang, og fikk god hjelp der. Da jeg kom dit hadde jeg en alvorlig depresjon - året før var jeg enda dårligere (jeg sto på på egen hånd for å bli frisk).

Håper det ikke skjer så ofte, for å si det slik. Men som sagt tror jeg det er min egen feil - at jeg ikke uttrykte meg godt nok og at jeg fremsto som sterk (og frisk). Jeg uttrykker meg også mye bedre skriftlig

Jeg håper du får den hjelpen du trenger

[Trine]

Kan du ikke få deg en avatar:-)

 

Vil du ha tips?

 

Hvordan får jeg en avatar?

Vil alltid ha tips?

[Trine]

Ja, det er ille. Jeg reiste ca 90 mil hver gang, og fikk god hjelp der. Da jeg kom dit hadde jeg en alvorlig depresjon - året før var jeg enda dårligere (jeg sto på på egen hånd for å bli frisk).

Håper det ikke skjer så ofte, for å si det slik. Men som sagt tror jeg det er min egen feil - at jeg ikke uttrykte meg godt nok og at jeg fremsto som sterk (og frisk). Jeg uttrykker meg også mye bedre skriftlig

Jeg håper du får den hjelpen du trenger

 

Men de skal jo egentlig klare å se forbi maska. Syns ikke du skal skylde på deg selv for det Men det var jo bra at du klarte deg på egenhånd og ikke ga opp.

 

Tusen takk Jeg tror at jeg kanskje skal be om hjelp fra foreldrene mine om det offentlige helsevesenet ikke kan hjelpe meg. Kanskje de kan støtte meg litt til en privat psykiater.

[Trine]

Kan du ikke få deg en avatar:-)

 

Vil du ha tips?

Hvordan får jeg en avatar?

Vil alltid ha tips?

 

Jeg skjønte det

[Madelenemie]

Høres ut som meg når jeg skal stå på snowboard. Jeg får det virkelig ikke til. Alle andre suser forbi, mens jeg faller og faller og faller. Men jeg liker å være ute og jeg syns det er gøy, ihvertfall de gangene jeg plutselig får til noe, men jeg kommer aldri til å klare det ordentlig. Heldigvis gjør det ikke noe om jeg gjør feil. Kompisen min syns det bare er gøy at jeg er klønete så han ler mye når vi står på brett.

 

Jeg sier lite når jeg slår meg uansett om det er vondt eller ikke, vil ikke vise at jeg har vondt. Ganske sikker på at jeg ikke reagerer mer enn normalt på skader, men jeg tenker at jeg kanskje har vondt lenger. At det på en måte ikke går over igjen, eller noe sånt.

 

Oi, det er skummelt da, å kunne ta ut et varmt brett fra ovnen uten å brenne seg. Når jeg brenner meg svir det lenge. Jeg skal nevne for nevrologen at jeg skal utredes for asperger selv om jeg skal til han pga føttene mine.

Jeg tenkte selv ikke på det med varme brett før min psykiater nevnte noe med annerledes smerteopplevelse.

 

Jeg ble en gang dødssyk, men nektet å motta behandling, jeg liker ikke sykehus, jeg ble frisk på en bredspekteret AB, så det endte ok, men tror min mann ville latt dem bruke tvang om jeg ikke ble frisk.

 

Min mann lar meg ikke ta ut av ovn når han er hjemme fordi han mener jeg skader meg og er uforsiktig.

 

Fin avatar du har fått deg:-) Passer fint til deg!!

[Trine]

Jeg tenkte selv ikke på det med varme brett før min psykiater nevnte noe med annerledes smerteopplevelse.

 

Jeg ble en gang dødssyk, men nektet å motta behandling, jeg liker ikke sykehus, jeg ble frisk på en bredspekteret AB, så det endte ok, men tror min mann ville latt dem bruke tvang om jeg ikke ble frisk.

 

Min mann lar meg ikke ta ut av ovn når han er hjemme fordi han mener jeg skader meg og er uforsiktig.

 

Fin avatar du har fått deg:-) Passer fint til deg!!

 

Jeg forstår godt at han ikke lar deg gjøre det. Selv er jeg ekstremt var på varme. Jeg liker flammer, de er beroligende å se på og jeg har fått beskjed noen ganger at jeg må passe meg mer for bålet. Men jeg skulle flytte et brett en gang som jeg nettopp hadde tatt ut av ovnen og glemte å bruke grytekluter, det var sinnsykt vondt.

 

Jeg liker heller ikke sykehus, men nekter ikke dersom jeg får beskjed om at jeg må. Ble lagt inn en gang på grunn av alvorlig bivirkning på antibiotika. Det var en ganske ubehagelig opplevelse, men jeg fikk etterhvert ei gammel dame på rommet og hun var veldig snill så da gikk det bedre.

 

Tusen takk Jeg liker ulver.

Endret 14. januar 2015 av Trine

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Har du et snev av tvang?

[Trine]

Har du et snev av tvang?

 

Ehh...det har jeg ikke tenkt på før. Jeg har kanskje det på en måte, ikke sånn at jeg får angst dersom jeg ikke gjør ting riktig, men jeg slapper bedre av dersom jeg får gjøre ting på min måte og sånn det skal være. Noen ganger har jeg så vondt at jeg griner mens jeg støvsuger, mest fordi jeg blir frustrert over å ha så vondt og ikke klare å gjøre alt jeg må gjøre. Vet ikke om det er normalt jeg, eller om andre folk ville satt fra seg støvsugeren og tatt resten en annen dag. Sykepleieren jeg går til sier jeg burde kjøpe en tavle jeg kan skrive på så kan jeg skrive ned der hva jeg skal gjøre hver dag. De rutinene jeg har hatt før kan jeg ikke ha lenger, så da ender det med at ingenting blir gjort. Hvorfor lurer du på om jeg har et snev av tvang? Er tvang og rutiner på en måte det samme?

[Nicklusheletida]

Trine : Er du sikker på at det ikke er en dyp depresjon med angst som taler til deg ?  At du tror du egentlig er slik du beskriver deg ?

 

Du beskriver et tidligere liv hvor du har tatt utdanning, vært i jobb og forholdt deg til mange mennesker. På et eller annet tidspunkt endres det.  Du har hatt rutiner som du ikke lenger kan ha. Du har fått smerter. Du blir sliten av mennesker osv.

 

Måten du beskriver deg selv på minner veldig mye om min sønn som ble syk i høst. Han beskrev seg slik. Likte seg best alene, sliten av andre mennesker, vondt i nakken, bena, stiv i kroppen, han beskrev seg som høysensitiv og han lurte til og med på om han hadde asperger. Han mente at han alltid hadde vært slik.

 

Han har ikke alltid vært slik. Vi som ser det utenifra kan si at dette var noe som kom i høst. Det var en depresjon som talte til han og gjorde at han fikk et negativt syn på seg selv og trodde at han alltid hadde vært slik. Han har ikke vært av de mest bråkete guttene, men Asperger har han i hvert fall ikke. Det har aldri vært noe som tydet på det. Dette var noe han trodde fordi han fikk så stort behov for alenetid og fordi han ble så sliten av alt. Han hadde det bra bare han fik være alene, mente han. At man føler at man er ekstremt høysensitiv er nok ikke så merkelig når en er deprimert. At man får vondt i kroppen er ikke uvanlig når man er anspent av angst har jeg forstått. Kanskje lett å tro at man bare har latet som man var frisk tidligere når man er midt inne i en depresjon. Da ser man jo gjerne mørkt på alt.

 

Noe har endret seg hos deg og jeg synes det er rart hvis ikke det prøves behandling mot depresjon før en i det hele tatt begynner å tenke Asperger. Jeg synes du virker deprimert og det har jeg tenkt tidligere også. Kan godt være du har Asperger, men synes det er merkelig hvis det er det som skal utredes først når du har hatt et normalt liv tidligere. Litt kronglete vei å gå hvis det er noe som enkelt som antidepressiva som skal til for å hjelpe deg.

[Madelenemie]

Trine : Er du sikker på at det ikke er en dyp depresjon med angst som taler til deg ?  At du tror du egentlig er slik du beskriver deg ?

 

Du beskriver et tidligere liv hvor du har tatt utdanning, vært i jobb og forholdt deg til mange mennesker. På et eller annet tidspunkt endres det.  Du har hatt rutiner som du ikke lenger kan ha. Du har fått smerter. Du blir sliten av mennesker osv.

 

Måten du beskriver deg selv på minner veldig mye om min sønn som ble syk i høst. Han beskrev seg slik. Likte seg best alene, sliten av andre mennesker, vondt i nakken, bena, stiv i kroppen, han beskrev seg som høysensitiv og han lurte til og med på om han hadde asperger. Han mente at han alltid hadde vært slik.

 

Han har ikke alltid vært slik. Vi som ser det utenifra kan si at dette var noe som kom i høst. Det var en depresjon som talte til han og gjorde at han fikk et negativt syn på seg selv og trodde at han alltid hadde vært slik. Han har ikke vært av de mest bråkete guttene, men Asperger har han i hvert fall ikke. Det har aldri vært noe som tydet på det. Dette var noe han trodde fordi han fikk så stort behov for alenetid og fordi han ble så sliten av alt. Han hadde det bra bare han fik være alene, mente han. At man føler at man er ekstremt høysensitiv er nok ikke så merkelig når en er deprimert. At man får vondt i kroppen er ikke uvanlig når man er anspent av angst har jeg forstått. Kanskje lett å tro at man bare har latet som man var frisk tidligere når man er midt inne i en depresjon. Da ser man jo gjerne mørkt på alt.

 

Noe har endret seg hos deg og jeg synes det er rart hvis ikke det prøves behandling mot depresjon før en i det hele tatt begynner å tenke Asperger. Jeg synes du virker deprimert og det har jeg tenkt tidligere også. Kan godt være du har Asperger, men synes det er merkelig hvis det er det som skal utredes først når du har hatt et normalt liv tidligere. Litt kronglete vei å gå hvis det er noe som enkelt som antidepressiva som skal til for å hjelpe deg.

Med tanke på hvor langt tilbake denne annerledesfølelsen har vart..

 

som for mange kan ende i depresjon,

 

så er det vel ikke unaturlig å tenke autisme.

[AnonymBruker]

Madelenemie : Jo kanskje. Leste innlegget en gang til og kanskje det ikke er så merkelig nei. Det å ikke greie gjøre noe halvveis er vel også et tegn som peker i den retning.

 

Men selv om hun skulle ha Asperger, så sier hun  at hun er deprimert. Depresjonen skal vel behandles uansett ? Ikke vet jeg. Synes bare det virker rart siden den har vært så langvarig. Aspergere trenger vel også behandling for depresjon eller blir alt bra bare de får en diagnose og blir forstått ?

Anonymous poster hash: f5923...dca

[Madelenemie]

 

Madelenemie : Jo kanskje. Leste innlegget en gang til og kanskje det ikke er så merkelig nei. Det å ikke greie gjøre noe halvveis er vel også et tegn som peker i den retning.

 

Men selv om hun skulle ha Asperger, så sier hun  at hun er deprimert. Depresjonen skal vel behandles uansett ? Ikke vet jeg. Synes bare det virker rart siden den har vært så langvarig. Aspergere trenger vel også behandling for depresjon eller blir alt bra bare de får en diagnose og blir forstått ?

Anonymous poster hash: f5923...dca

 

For meg ble alt bra bare jeg fikk diagnosen og forklaringer på spørsmålene mine.

 

Jeg var suicidal, men uten at noen visste det før jeg bare en dag sa til min mann at jeg tenkte på å ta livet mitt.

 

Jeg sa det fordi jeg var sliten, fortvilt, skjønte ikke ordene til damene i mammagruppen, og hadde strevd såå lenge.

Jeg åpnet ikke når trillegruppa gikk forbi, og jeg gikk ikke på helsestasjonen for helsesøster var umulig å forstå.

Jeg ønsket ikke dø, men visste ikke hvordan jeg skulle orke mer, fikk tanker om at min mann hadde det best uten meg, noe som jo var en feil tanke

 

Da fikk jeg raskt hjelp av først min mann (som var så sjokkert at han holdt meg fast), så fastlegen, så psykiaterne,

 

Det tok tid å få på plass en indre trygghet, jeg trengte forstå mer av de mellommenneskelige relasjoner først, jeg var så heldig at jeg fikk slik god oppfølging, jeg har aldri trengt ssri.

Min psykiater burde fått mange stjerner om det fantes en michelanguide for psykiatere.

 

Jeg tror for de fleste med autisme kommer depresjon som følge av forståelsesvansker, ikke av kjemisk ubalanse i hjernen, da trenger man forklaringer og støtte og oppmuntring, så er saken i orden.

Endret 15. januar 2015 av Madelenemie

[slabbedask]

Aspergere trenger vel også behandling for depresjon eller blir alt bra bare de får en diagnose og blir forstått ?

 

 

Hvis det er grunn til til depresjonen er det ikke sikkert man trenger annen behandling. 

[Trine]

Trine : Er du sikker på at det ikke er en dyp depresjon med angst som taler til deg ?  At du tror du egentlig er slik du beskriver deg ?

 

Du beskriver et tidligere liv hvor du har tatt utdanning, vært i jobb og forholdt deg til mange mennesker. På et eller annet tidspunkt endres det.  Du har hatt rutiner som du ikke lenger kan ha. Du har fått smerter. Du blir sliten av mennesker osv.

 

Måten du beskriver deg selv på minner veldig mye om min sønn som ble syk i høst. Han beskrev seg slik. Likte seg best alene, sliten av andre mennesker, vondt i nakken, bena, stiv i kroppen, han beskrev seg som høysensitiv og han lurte til og med på om han hadde asperger. Han mente at han alltid hadde vært slik.

 

Han har ikke alltid vært slik. Vi som ser det utenifra kan si at dette var noe som kom i høst. Det var en depresjon som talte til han og gjorde at han fikk et negativt syn på seg selv og trodde at han alltid hadde vært slik. Han har ikke vært av de mest bråkete guttene, men Asperger har han i hvert fall ikke. Det har aldri vært noe som tydet på det. Dette var noe han trodde fordi han fikk så stort behov for alenetid og fordi han ble så sliten av alt. Han hadde det bra bare han fik være alene, mente han. At man føler at man er ekstremt høysensitiv er nok ikke så merkelig når en er deprimert. At man får vondt i kroppen er ikke uvanlig når man er anspent av angst har jeg forstått. Kanskje lett å tro at man bare har latet som man var frisk tidligere når man er midt inne i en depresjon. Da ser man jo gjerne mørkt på alt.

 

Noe har endret seg hos deg og jeg synes det er rart hvis ikke det prøves behandling mot depresjon før en i det hele tatt begynner å tenke Asperger. Jeg synes du virker deprimert og det har jeg tenkt tidligere også. Kan godt være du har Asperger, men synes det er merkelig hvis det er det som skal utredes først når du har hatt et normalt liv tidligere. Litt kronglete vei å gå hvis det er noe som enkelt som antidepressiva som skal til for å hjelpe deg.

 

Medelenemie har allerede svart for meg egentlig. Men jeg kan prøve å svare selv også.

Jeg har gått til en psykiatrisk sykepleier siden august. Jeg begynte der pga depresjon. Hun trodde jeg hadde sosial angst (ikke uvanlig at man forveksler asperger med sosial angst) og prøvde å behandle meg for det. Men jeg har ikke angst. Etter ganske mange timer klarte jeg si ett eller annet som fikk henne til å tenke asperger. Hun filmet en behandlingstime og tok med til sin veileder og nå skal jeg utredes for asperger. Så det er ikke det at vi ikke har vært igjennom runden med depresjon og angst, men som sykepleieren også sa, å behandle noen med asperger for sosial angst kan gjøre vondt værre. Det hjelper ikke å øve på å være sosial. Man blir bare mer og mer sliten.

 

Det har ikke på et eller annet tidspunkt endret seg, det har alltid vært ille, men det kommer til et punkt hvor man ikke orker late som lenger. Hele livet har jeg latet som og holdt hemmelig hvem jeg faktisk er. Det er ingen som vet at jeg satt med kniven forran meg og lurte på hvor jeg burde stikke den for å dø fort, i en alder av 10 år. Er det normalt? Å hele livet føle at man ikke passer inn ender til slutt med depresjon. Men man prøver og prøver for alle sier man bare må ta seg sammen litt, utsette seg for de tingene man syns er slitsomt. Jeg har alltid blitt sliten av mennesker, det har jeg også fått bekreftet av foreldrene mine. Jeg ville aldri feire bursdagen min med klassen f.eks, det ble altfor mye for meg. Smertene skyldes en skade og overbelastning så det er en logisk forklaring der. Muskelspenninger har jeg alltid hatt. Men det er smertene i føttene som hindrer meg i å ha de rutinene jeg trives med.

 

Syns ikke du kan si at han ikke alltid har vært sånn, det er det faktisk bare han som vet. Det er lettere å oppdage asperger på gutter så mest sannsynlig hadde nok det vært kjent fra barndommen, men det finnes sikkert menn også som ikke blir oppdaget i ung alder. Jenter er flinke til å skjule sine handicap og det blir ikke oppdaget før det kommer en depresjon som blir behandlet. Om du leser om jenter med saperger så forstår du hva jeg mener.

 

Jeg går på AD nå og de hjelper på depresjonen, men jeg hadde ikke klart å jobbe nå fordet. Jeg må ha en jobb som er tilrettelagt for meg. Hvor det tas hensyn til de utfordringene jeg har. Jeg fungerer ikke i en vanlig jobb. Og utdanning kan da alle ta. Tror madelenemie tar en ganske lang utdanning. Man er ikke dum selv om man har Asperger.

 

Så du tar nok feil, det er ingenting som har endret seg med meg, begeret har bare rent over. Det er ikke plass til mer. Tenk deg selv å prøve å forstå samfunnet og spille skuespill så godt man kan i over 30 år. Til slutt klarer man ikke mer og da ryker alt. Jeg er ikke det eneste tilfellet. Det er jo klart at en diagnose og hjelp til å lære seg å finne en måte å leve med utfordringene på vil hjelpe på depresjonen. Å bli behandlet for depresjon alene er ikke nok så lenge problemet fortsatt ligger der i bunnen. Jeg føler meg ikke depremert nå, men alikevel blir jeg utslitt av mennesker, jeg blir stresset og sliten av alle de tingene jeg alltid har blitt sliten og stresset for. Dersom det ikke tas hensyn til mine utfordringer så vil depresjonene komme på løpende bånd resten av livet.

 

Jeg har mange symptomer og tegn som tyder på asperger, jeg har aldri hatt angstsymptomer. Altså, i mildere grad har vel alle det, men ikke sånn ordentlig skikkelig angst. Håper du forstår hva jeg mener og jeg håper du åpner øynene litt mer for din sønn også og ikke bare avfeier at han kanskje alltid har vært sånn for som jeg skrev høyere oppe, det vet du ingentingen om

[Madelenemie]

Medelenemie har allerede svart for meg egentlig. Men jeg kan prøve å svare selv også.

Jeg har gått til en psykiatrisk sykepleier siden august. Jeg begynte der pga depresjon. Hun trodde jeg hadde sosial angst (ikke uvanlig at man forveksler asperger med sosial angst) og prøvde å behandle meg for det. Men jeg har ikke angst. Etter ganske mange timer klarte jeg si ett eller annet som fikk henne til å tenke asperger. Hun filmet en behandlingstime og tok med til sin veileder og nå skal jeg utredes for asperger. Så det er ikke det at vi ikke har vært igjennom runden med depresjon og angst, men som sykepleieren også sa, å behandle noen med asperger for sosial angst kan gjøre vondt værre. Det hjelper ikke å øve på å være sosial. Man blir bare mer og mer sliten.

Det har ikke på et eller annet tidspunkt endret seg, det har alltid vært ille, men det kommer til et punkt hvor man ikke orker late som lenger. Hele livet har jeg latet som og holdt hemmelig hvem jeg faktisk er. Det er ingen som vet at jeg satt med kniven forran meg og lurte på hvor jeg burde stikke den for å dø fort, i en alder av 10 år. Er det normalt? Å hele livet føle at man ikke passer inn ender til slutt med depresjon. Men man prøver og prøver for alle sier man bare må ta seg sammen litt, utsette seg for de tingene man syns er slitsomt. Jeg har alltid blitt sliten av mennesker, det har jeg også fått bekreftet av foreldrene mine. Jeg ville aldri feire bursdagen min med klassen f.eks, det ble altfor mye for meg. Smertene skyldes en skade og overbelastning så det er en logisk forklaring der. Muskelspenninger har jeg alltid hatt. Men det er smertene i føttene som hindrer meg i å ha de rutinene jeg trives med.

Syns ikke du kan si at han ikke alltid har vært sånn, det er det faktisk bare han som vet. Det er lettere å oppdage asperger på gutter så mest sannsynlig hadde nok det vært kjent fra barndommen, men det finnes sikkert menn også som ikke blir oppdaget i ung alder. Jenter er flinke til å skjule sine handicap og det blir ikke oppdaget før det kommer en depresjon som blir behandlet. Om du leser om jenter med saperger så forstår du hva jeg mener.

Jeg går på AD nå og de hjelper på depresjonen, men jeg hadde ikke klart å jobbe nå fordet. Jeg må ha en jobb som er tilrettelagt for meg. Hvor det tas hensyn til de utfordringene jeg har. Jeg fungerer ikke i en vanlig jobb. Og utdanning kan da alle ta. Tror madelenemie tar en ganske lang utdanning. Man er ikke dum selv om man har Asperger.

Så du tar nok feil, det er ingenting som har endret seg med meg, begeret har bare rent over. Det er ikke plass til mer. Tenk deg selv å prøve å forstå samfunnet og spille skuespill så godt man kan i over 30 år. Til slutt klarer man ikke mer og da ryker alt. Jeg er ikke det eneste tilfellet. Det er jo klart at en diagnose og hjelp til å lære seg å finne en måte å leve med utfordringene på vil hjelpe på depresjonen. Å bli behandlet for depresjon alene er ikke nok så lenge problemet fortsatt ligger der i bunnen. Jeg føler meg ikke depremert nå, men alikevel blir jeg utslitt av mennesker, jeg blir stresset og sliten av alle de tingene jeg alltid har blitt sliten og stresset for. Dersom det ikke tas hensyn til mine utfordringer så vil depresjonene komme på løpende bånd resten av livet.

Jeg har mange symptomer og tegn som tyder på asperger, jeg har aldri hatt angstsymptomer. Altså, i mildere grad har vel alle det, men ikke sånn ordentlig skikkelig angst. Håper du forstår hva jeg mener og jeg håper du åpner øynene litt mer for din sønn også og ikke bare avfeier at han kanskje alltid har vært sånn for som jeg skrev høyere oppe, det vet du ingentingen om

det var jammen en sykepleier med god kunnskap!

fins en bok, hørt er bra, men jeg har ikke lest, den heter,

" pretending to be nromal" forklarer visst bra en kvinnes strev gjennom barndom og voksenliv før hun fikk diagnosen asperger.

en jente i barnet mitt sin klasse, behandles nå for sosial angst....de har fjernet diagnosen asperger, min barn sa hun virker sykere for tiden. sitter mye på gangen for er så sliten:-(

jeg får vondt av henne, virker som ingen forstår det barnet, og verre og verre blir det, nå fått paranoide ideer, sa selv.

det er jammen ikke lett for barn, der foreldrene ikke setter seg inn i ting, evt har egen erfaring,

at mine barn, " bare" har asperger, uten så mye mer, kan jo også være fordi de fikk diagnosen tidlig, unntatt datter da, men 13 år er jo ikke så sent det heller egentlig. pluss at vi har reist etter kompetanse da vi fant den dårlig her vi bor, i vertfall med tanke på jenter med autisme. man er da mer interessert ofte i andre mennesker.

Endret 16. januar 2015 av Madelenemie

[Trine]

det var jammen en sykepleier med god kunnskap!

fins en bok, hørt er bra, men jeg har ikke lest, den heter,

" pretending to be nromal" forklarer visst bra en kvinnes strev gjennom barndom og voksenliv før hun fikk diagnosen asperger.

en jente i barnet mitt sin klasse, behandles nå for sosial angst....de har fjernet diagnosen asperger, min barn sa hun virker sykere for tiden. sitter mye på gangen for er så sliten:-(

jeg får vondt av henne, virker som ingen forstår det barnet, og verre og verre blir det, nå fått paranoide ideer, sa selv.

det er jammen ikke lett for barn, der foreldrene ikke setter seg inn i ting, evt har egen erfaring,

at mine barn, " bare" har asperger, uten så mye mer, kan jo også være fordi de fikk diagnosen tidlig, unntatt datter da, men 13 år er jo ikke så sent det heller egentlig. pluss at vi har reist etter kompetanse da vi fant den dårlig her vi bor, i vertfall med tanke på jenter med autisme. man er da mer interessert ofte i andre mennesker.

 

Hun har irritert meg noen ganger, denne sykepleieren. Men sist jeg var der forklarte hun hvorfor vi hadde brukt så mye tid på sosial angst og jeg forsto hvorfor. Hun er så snill, sist satt hun bare og hørte på alt det rare jeg hadde å si. Hun har sagt at hun ikke kan nok om asperger til å hjelpe meg, men jeg har fått en time til i februar og ellers så var det bare å ringe. Hun har lært meg ting og ikke minst så har hun lært meg mer om meg selv. Det hjelper mye, syns jeg, å forstå seg selv.

 

Den boka vil jeg lese, men finnes den kun på engelsk? Jeg er ikke noe god i engelsk, men dersom jeg innstiller meg på å bruke lang tid og kanskje kan få litt hjelp av kjæresten min så kanskje jeg klarer det.

 

Stakkars jente, merket jeg fikk litt vondt inni meg. Hvordan kan de fjerne er slik diagnose? Hun kan ikke behandles for sosial angst dersom hun har asperger. Alle oppgavene man får i sosiale settinger vil jo slite ut et barn med asperger. Det er jo klart hun blir sykere. Å gå igjennom en behandling mot angst er nok slitsomt uansett, man må jobbe ekstremt mye med seg selv. Men å utsette seg for det man liksom har angst for, og så oppleve at man bare blir værre av det, og deretter føle at man ikke blir forstått og at behandlingen ikke hjelper, det er slitsomt og forferdelig.

 

Foreldrene mine har ikke så god greie på psykiske lidelser og jeg er veldig flink til å skjule følelsene og tankene mine, det var heller ikke noe som het asperger på jenter da jeg var liten. Om jeg ikke husker feil så kom det først på 90tallet. Men nå merker jeg at jeg får god støtte fra dem. De er innstilt på å hjelpe meg. Mamma sier at selv om jeg ikke får diagnosen så vet de nå hvordan jeg har det og kan ta hensyn til det. Det er viktig. Det er spesielt viktig for et barn. Jeg har lest mange steder at både angst og depresjoner er vanlig for aspergere. Og det er sikkert mer vanlig dersom man ike blir behandlet som en med asperger.

 

Dere har vært flinke foreldre for deres barn. Dersom jeg ikke får den hjelpen jeg trenger her jeg bor vil jeg nok snakke med mine foreldre og få økonomisk hjelp av dem dersom det blir nødvendig å oppsøke privat psykiater. Legen min er også flink og jeg kan nok be om ny henvisning et annet sted dersom jeg ikke får hjelp her. Men psykiatrien i min kommune har et godt rykte på seg. Til og med saksbehandleren min i NAV var hyggelig da jeg ringte henne i går for å informere om utredningen. Hun takket mange ganger for at jeg ringte og oppdaterte henne også skulle hun lage en ny plan fram til over sommeren, for hun syns ikke det var aktuelt for meg med noen arbeidsrettede tiltak enda. For første gang i mitt liv føler jeg meg godt ivaretatt og forstått. Det er en god følelse.

 

Jeg håper virkelig det ordner seg for barnet i klassen til datteren din. Så leit at de skal ødelegge et så ungt liv.

[Nicklusheletida]

Trine : Jeg skjønner at det var dumt å sammenligne. Jeg kjenner jo ikke forhistorien din og du skriver en del ting nå jeg ikke hadde fått med meg. Nei, det er ikke normalt at en 10-åring sitter med kniv og vil ta selvmord. Håper du få den hjelpen du trener nå.

 

Du sier det bare er min sønn som kan vite hvordan han har hatt det. Joda han har gått bort i fra disse uttalelsene nå. Han har alltid likt  være sosial han. Han er oppe i en dose på 20 mg Cipralex nå. Tror det er en høy dose, men det fungerer så det er tydelig hva dette har vært i hans tilfelle. Jeg ser det på ansiktet hans og jeg hører det på stemmen når han snakker at han er ferd med å bli frisk. Jeg har også fått en forståelse av hva som utløste det hele. Han hadde planer om å ha leilighet , jobb og kjæreste innen kort tid. Alt for urealistiske forventninger til at alt skulle være på plass i livet hans i løpet av noen måneder, men slik fungerer det jo ikke. Det tror jeg han har forstått nå.

 

Så dette er ikke asperger. I går dro han på fjellet med kompiser for å stå på ski i helga og det var han som tok iniativet til turen, så han liker å være sosial når han er frisk Ikke asperger dette.