Jeg er redd!

16. januar 2015

Hun har irritert meg noen ganger, denne sykepleieren. Men sist jeg var der forklarte hun hvorfor vi hadde brukt så mye tid på sosial angst og jeg forsto hvorfor. Hun er så snill, sist satt hun bare og hørte på alt det rare jeg hadde å si. Hun har sagt at hun ikke kan nok om asperger til å hjelpe meg, men jeg har fått en time til i februar og ellers så var det bare å ringe. Hun har lært meg ting og ikke minst så har hun lært meg mer om meg selv. Det hjelper mye, syns jeg, å forstå seg selv.

Den boka vil jeg lese, men finnes den kun på engelsk? Jeg er ikke noe god i engelsk, men dersom jeg innstiller meg på å bruke lang tid og kanskje kan få litt hjelp av kjæresten min så kanskje jeg klarer det.

Stakkars jente, merket jeg fikk litt vondt inni meg. Hvordan kan de fjerne er slik diagnose? Hun kan ikke behandles for sosial angst dersom hun har asperger. Alle oppgavene man får i sosiale settinger vil jo slite ut et barn med asperger. Det er jo klart hun blir sykere. Å gå igjennom en behandling mot angst er nok slitsomt uansett, man må jobbe ekstremt mye med seg selv. Men å utsette seg for det man liksom har angst for, og så oppleve at man bare blir værre av det, og deretter føle at man ikke blir forstått og at behandlingen ikke hjelper, det er slitsomt og forferdelig.

Foreldrene mine har ikke så god greie på psykiske lidelser og jeg er veldig flink til å skjule følelsene og tankene mine, det var heller ikke noe som het asperger på jenter da jeg var liten. Om jeg ikke husker feil så kom det først på 90tallet. Men nå merker jeg at jeg får god støtte fra dem. De er innstilt på å hjelpe meg. Mamma sier at selv om jeg ikke får diagnosen så vet de nå hvordan jeg har det og kan ta hensyn til det. Det er viktig. Det er spesielt viktig for et barn. Jeg har lest mange steder at både angst og depresjoner er vanlig for aspergere. Og det er sikkert mer vanlig dersom man ike blir behandlet som en med asperger.

Dere har vært flinke foreldre for deres barn. Dersom jeg ikke får den hjelpen jeg trenger her jeg bor vil jeg nok snakke med mine foreldre og få økonomisk hjelp av dem dersom det blir nødvendig å oppsøke privat psykiater. Legen min er også flink og jeg kan nok be om ny henvisning et annet sted dersom jeg ikke får hjelp her. Men psykiatrien i min kommune har et godt rykte på seg. Til og med saksbehandleren min i NAV var hyggelig da jeg ringte henne i går for å informere om utredningen. Hun takket mange ganger for at jeg ringte og oppdaterte henne også skulle hun lage en ny plan fram til over sommeren, for hun syns ikke det var aktuelt for meg med noen arbeidsrettede tiltak enda. For første gang i mitt liv føler jeg meg godt ivaretatt og forstått. Det er en god følelse.

Jeg håper virkelig det ordner seg for barnet i klassen til datteren din. Så leit at de skal ødelegge et så ungt liv.

Hei!

Ja jeg fikk selv så god hjelp av bare fastlege og vanlig spesialisthelsetjeneste, aldri noe problem,

så jeg krysser fingre for deg:-) <god kompetanse i Oslo også på kvinner på spekteret, men ikke yngre jenter.

Jeg har vondt av det barnet:-( lurt på om jeg kan gjøre noe? Alt min datter forteller om henne, så tenker jeg hun har autisme!

Det er mye lettere når barna tidlig får vite at de har autisme, noen ting som noen konkret vansker kan da plasseres og forklares fort, samt finne løsninger på.

Jeg vet såpass mye at jeg skal bruke mesteparten av livet mitt på å få barna gjennom utdanning, slik at de når sine mål:-)

Skal selv studere redusert, jeg innser at først og fremst må jeg ta meg av barna.

De klarer seg utrolig bra, bare man løser noen floker pr år pr barn puh

Jeg har det sånn med språk selv, tar tid for meg å omprogrammere meg på en måte...

Jeg vet ikke om boken fins på norsk, jeg har ikke lest den:-)

Endret 16. januar 2015 av Madelenemie

16. januar 2015

Trine : Jeg skjønner at det var dumt å sammenligne. Jeg kjenner jo ikke forhistorien din og du skriver en del ting nå jeg ikke hadde fått med meg. Nei, det er ikke normalt at en 10-åring sitter med kniv og vil ta selvmord. Håper du få den hjelpen du trener nå.

Du sier det bare er min sønn som kan vite hvordan han har hatt det. Joda han har gått bort i fra disse uttalelsene nå. Han har alltid likt være sosial han. Han er oppe i en dose på 20 mg Cipralex nå. Tror det er en høy dose, men det fungerer så det er tydelig hva dette har vært i hans tilfelle. Jeg ser det på ansiktet hans og jeg hører det på stemmen når han snakker at han er ferd med å bli frisk. Jeg har også fått en forståelse av hva som utløste det hele. Han hadde planer om å ha leilighet , jobb og kjæreste innen kort tid. Alt for urealistiske forventninger til at alt skulle være på plass i livet hans i løpet av noen måneder, men slik fungerer det jo ikke. Det tror jeg han har forstått nå.

Så dette er ikke asperger. I går dro han på fjellet med kompiser for å stå på ski i helga og det var han som tok iniativet til turen, så han liker å være sosial når han er frisk Ikke asperger dette.

Nei, da hadde han nok "bare" en depresjon. Bra han føler seg bedre

16. januar 2015

Hei!

Ja jeg fikk selv så god hjelp av bare fastlege og vanlig spesialisthelsetjeneste, aldri noe problem,

så jeg krysser fingre for deg:-) <god kompetanse i Oslo også på kvinner på spekteret, men ikke yngre jenter.

Jeg har vondt av det barnet:-( lurt på om jeg kan gjøre noe? Alt min datter forteller om henne, så tenker jeg hun har autisme!

Det er mye lettere når barna tidlig får vite at de har autisme, noen ting som noen konkret vansker kan da plasseres og forklares fort, samt finne løsninger på.

Jeg vet såpass mye at jeg skal bruke mesteparten av livet mitt på å få barna gjennom utdanning, slik at de når sine mål:-)

Skal selv studere redusert, jeg innser at først og fremst må jeg ta meg av barna.

De klarer seg utrolig bra, bare man løser noen floker pr år pr barn puh

Jeg har det sånn med språk selv, tar tid for meg å omprogrammere meg på en måte...

Jeg vet ikke om boken fins på norsk, jeg har ikke lest den:-)

Du kunne jo kanskje snakket med foreldrene til barnet, eller fått læreren til å snakke med dem. Informere dem om autisme og få dem til å forstå at det er viktig at hun får riktig hjelp.