Jeg forstår ikke hensikten

[skrevet]

Jeg forstår ikke hensikten med at jeg eksisterer...

 

Tiden renner unna, uten at jeg opplever noe.

 

Jeg vet veldig mange føler det likedann.

 

Det er synd det er sånn, noen kan innrette livet sitt slik at de føler at det har en hensikt.

 

Jeg klarer ikke det. Jeg tror ikke det er mulig. Det er veldig mange som ikke klarer det. Hvorfor skulle jeg?

 

Jeg tenker også at jeg dør snart. Lenge før mine foreldre dør. Det er i alle fall ikke hensikten. De kommer til å bruke livet sitt på å finne ut "hva som gikk galt" og fordele skyld, og leve resten av livet i bitterhet. Det fortjener de ikke.

 

Før i tiden hadde jeg drømmer/håp, og evnet å prøve og ta sjanser. Nå har jeg mistet det. Antageligvis fordi jeg har feilet så mye.

 

Det er jo nærliggende å spørre meg hvorfor jeg har feilet. Jeg finner ingen svar i diagnoser.

 

Tror det er en slags grunnleggende frykt. Frykt for verden, for alt. Jeg mener ikke at jeg får angstanfall, men jeg har en motvilje i forhold til å våge.

 

Spesielt i forhold til andre mennesker. Jeg våger ingenting i forhold til andre mennesker.

 

Det er vel dette som kalles unnvikenhet. Man gjemmer seg, selv om det verken er fare eller man er veldig redd. Det er en trygghet i gjemselen. Som man ikke er villig til å gi slipp på.

 

Så, det står på viljen, på et vis... vondt i vilja er en skummel sykdom, fordi det ikke finnes noen kur.

 

Men - jeg har jo delvis vilje. Delvis vilje til forandring. Men jeg dveler for mye. Jeg har gjemt meg, og grubler på om jeg skal komme frem og kjempe, eller rømme lenger vekk. Resultatet er ingen handling.

 

Og så passerer livet, under en busk.

[Gjest Ladytron]

Det var et sårt og ærlig innlegg.

 

Jeg håper du klarer å finne frem krefter til å gjøre noen forandringer, det er sikkert lurt å begynne i det små. Skjønner at det er vanskelig, og selv om du kaller det for vondt i viljen så leser jeg mellom linjene at det gir deg mye angst.

 

Uansett hvor ubehagelig det er så synes jeg du bør prøve å gjøre noe for å nærme deg andre mennesker litt mer. Bare det å ha noen bekjente å finne på ting sammen med tror jeg hadde vært godt for deg.

 

Du fortjener du et godt liv.

Endret 17. januar 2015 av Ladytron

[Caylee]

Det første man må "fikse" er viljen som du sier. Og det virker veldig som du har viljen. Det virker som du vil "komme videre" på en slags måte. Det virker mer som du sliter med selvtillit og usikkerhet. Om luer på om du vil klare det du vil.

 

Mit råd er egentlig at du må ikke tenke noe ikke er mulig. Den tanken kan ødelegge mye..Prøv heller å tenk alt er faktisk mulig! Og da mener jeg ikke at du skal begyne med ting som er alt for hardt for deg. Men ta små skritt av gangen og tenke at du aldri må gi opp. Uansett hva. Ikke press deg. Ta alt i ditt tempo. Selvom du føler det går feil vei, reis deg opp igjen og prøv på nytt.  Men det verste som kan skje er å gi opp. Gir man opp kommer man ikke langt.

 

Jeg tror du kan oppnå mye bare du starter tro på deg selv. Ta det opp med behandleren din. Om dere kan jobbe med at du får bedre tro på deg selv. Og når jeg sier å oppnå noe mener jeg ikke nødvendigvis å jobbe, men gjøre ting som gjør at du føler du oppnår noe. Jeg har selv funnet ut at hadde jeg ikke villet, hadde det gått mye verre.

Endret 17. januar 2015 av Caylee

[Inner self]

Jeg har gitt opp andre mennesker annet enn familie. Det gjelder å finne glede i ensomme små ting

Endret 17. januar 2015 av Inner self

[skrevet]

Takk for svarene.

 

Jeg kan bestemme meg for å prøve sosiale ting, men når jeg havner der, eller litt senere, så opplever jeg at jeg ikke vil det. Jeg vil i utgangspunktet, men situasjonen oppleves ikke god, og da begynner jeg å tenke at jeg har tatt feil av det jeg trodde jeg ville. Men jeg tror egentlig jeg er et sosialt vesen, hadde det ikke vært for usikkerheten. Det er et eller annen ved hjernen min som kobler angst/usikkerhet opp mot at "denne tingen har jeg ingen glede av".

 

Det der har jeg ikke skjønt før.

 

Det er kanskje viktig å være bevisst. Når jeg får angst eller føler meg usikker, eller opplever andre negative tanker og følelser i en situasjon, som følge av f.eks. dårlig selvbilde, så begynner jeg å tro at det er sånn det ER. At jeg ikke har problemer med det, men at det er sånn denne tingen i virkeligheten er, og at jeg ikke har noen nytte eller glede av den.

[skrevet]

Jeg har gitt opp andre mennesker annet enn familie. Det gjelder å finne glede i ensomme små ting

 

Det er på en måte sånn for meg og. Jeg finner gleder i ensomme små ting... men er liksom ikke fornøyd med det, selv om jeg i noen deler av tiden også er fornøyd med nettopp det.

[skrevet]

Men men.

Nei hva er vitsen. Men å skrive noe som helst her.

Ingenting har hensikt. På nettet. Bare tidsfordriv.

Hensikt = trene kroppen. Sunn mat.

Eneste som gir meg glede. Å få til det.

[skrevet]

Jeg orker nesten ikke ligge og tenke. Det er noe drit.

Helvetes fuck, hva er vitsen. Jeg er ikke noe menneske...!

[Caylee]

Jeg orker nesten ikke ligge og tenke. Det er noe drit.

Helvetes fuck, hva er vitsen. Jeg er ikke noe menneske...!

Jo, det er du. Et menneske like verdifullt som alle andre.

[Caylee]

Takk for svarene.

 

Jeg kan bestemme meg for å prøve sosiale ting, men når jeg havner der, eller litt senere, så opplever jeg at jeg ikke vil det. Jeg vil i utgangspunktet, men situasjonen oppleves ikke god, og da begynner jeg å tenke at jeg har tatt feil av det jeg trodde jeg ville. Men jeg tror egentlig jeg er et sosialt vesen, hadde det ikke vært for usikkerheten. Det er et eller annen ved hjernen min som kobler angst/usikkerhet opp mot at "denne tingen har jeg ingen glede av".

 

Det der har jeg ikke skjønt før.

 

Det er kanskje viktig å være bevisst. Når jeg får angst eller føler meg usikker, eller opplever andre negative tanker og følelser i en situasjon, som følge av f.eks. dårlig selvbilde, så begynner jeg å tro at det er sånn det ER. At jeg ikke har problemer med det, men at det er sånn denne tingen i virkeligheten er, og at jeg ikke har noen nytte eller glede av den.

Så bra du har skjønt hvorfor du tror du ikke liker sosiale situasjoner. Og at det er bare noe du tror, og ikke slik det faktisk er. Hva med å starte i det små? Få tips fra behandlingen hvordan du kan starte utfodre deg og slikt? Du virker som en sosial person bare at du tror du ikke klarer være sosial

[skrevet]

Jo, det er du. Et menneske like verdifullt som alle andre.

Syns ikke det jeg da. Bare mtp. at man ikke kan avgjøre hvilket liv som er mer verdt enn et annet. Er jo klart en fredsprisvinner er mer verdifull enn ABB...

Skjermen på dataen skrudde seg av, og jeg skvetter... kjipe greier det her, pleier ikke være sånn.

[Caylee]

Syns ikke det jeg da. Bare mtp. at man ikke kan avgjøre hvilket liv som er mer verdt enn et annet. Er jo klart en fredsprisvinner er mer verdifull enn ABB...

Skjermen på dataen skrudde seg av, og jeg skvetter... kjipe greier det her, pleier ikke være sånn.

Hvordan da mener du? Mener du sånn at foreksempel hvis du skulle velge hvemdu skulle redde livet til om du måtte velge en? ut av et brennende hus?

 

gått ut av batteri eller pcen som klikker? kjipt uansett

[skrevet]

Hvordan da mener du? Mener du sånn at foreksempel hvis du skulle velge hvemdu skulle redde livet til om du måtte velge en? ut av et brennende hus?

gått ut av batteri eller pcen som klikker? kjipt uansett

Nei, jeg mener hvert menneskeliv er like mye verdt, men at det blir noe annet enn hvor verdifull man er for verden.

Er bare skjermbeskytter, men er skvetten for lyder og lys etc i kveld. Stod opp igjen fordi jeg fryktet jeg fikk infarkt...

[Caylee]

Nei, jeg mener hvert menneskeliv er like mye verdt, men at det blir noe annet enn hvor verdifull man er for verden.

Er bare skjermbeskytter, men er skvetten for lyder og lys etc i kveld. Stod opp igjen fordi jeg fryktet jeg fikk infarkt...

Åja sånn ja. Det er sant. Noen mennesker blir sett som viktigere enn andre. Som kongen, kjendiser, statminister, leger osv

 

Hjerteinfarkt? hva skjedde? skummelt tro sånt. tror det selv noenganger

[skrevet]

Ingenting, er bare følelser i kroppen. Fordøyelsen sannsynligvis...

[Caylee]

Ingenting, er bare følelser i kroppen. Fordøyelsen sannsynligvis...

Ingen kommentar

Neida, kommer bare ikke på hva jeg skal svare. (Det hender sjeldent))

[slabbedask]

Jeg har gitt opp andre mennesker annet enn familie. Det gjelder å finne glede i ensomme små ting

Ja, sånn er det for noen av oss.

[Trine]

Skulle vært poet du skrevet Jeg er sånn noen ganger at jeg kjeder meg og tror jeg vil være sammen med noen, men når jeg er sammen med noen så tenker jeg bare at jeg vil hjem. Det var ikke noe gøy alikevel, å være sammen med noen. Det som "redder" meg fra fullstendig ensomhet er at min eneste interesse gjøres sammen med andre. Jeg klarer da å være med andre fordi vi alle har den samme interessen og vi gjør noe, sitter ikke bare og skravler. Jeg er nok på en måte heldig som har hund som hobby, men samtidig kan det være slitsomt fordi jeg aldri slapper av når jeg ikke kan være sammen med han. Noen ganger når vi er på trening så tenker jeg "hærregud dette gidder jeg ikke mer". Det er få folk jeg fikser. Men så er det noen som sier jeg ikke skal bry meg om hva andre sier også går det seg til etterhvert. Gleden av å se hunden kose seg veier opp for dritten med andre mennesker

[Gjest Ladytron]

Takk for svarene.

 

Jeg kan bestemme meg for å prøve sosiale ting, men når jeg havner der, eller litt senere, så opplever jeg at jeg ikke vil det. Jeg vil i utgangspunktet, men situasjonen oppleves ikke god, og da begynner jeg å tenke at jeg har tatt feil av det jeg trodde jeg ville. Men jeg tror egentlig jeg er et sosialt vesen, hadde det ikke vært for usikkerheten. Det er et eller annen ved hjernen min som kobler angst/usikkerhet opp mot at "denne tingen har jeg ingen glede av".

 

Det der har jeg ikke skjønt før.

 

Det er kanskje viktig å være bevisst. Når jeg får angst eller føler meg usikker, eller opplever andre negative tanker og følelser i en situasjon, som følge av f.eks. dårlig selvbilde, så begynner jeg å tro at det er sånn det ER. At jeg ikke har problemer med det, men at det er sånn denne tingen i virkeligheten er, og at jeg ikke har noen nytte eller glede av den.

Viktig innsikt. Det at du knytter usikkerheten til at du ikke trives betyr kanskje at du bør prøve litt lenger før du bestemmer deg for om du liker noe eller ikke liker noe.

 

Vi ser nok ofte virkeligheten gjennom vårt eget filter ja. Selv har jeg tidligere hatt sosial angst og dårlig selvbilde, og husker hvordan det var å føle at stort sett alle mennesker mislikte meg og var i mot meg. I dag tenker jeg at de fleste har nok med seg selv.  

 

Ser at du skriver at du vil fokusere på kropp og helse framover. Det er bra, men virker som om du trenger å ha litt fokus på det sosiale også. Kanskje treningen kan ha positive ringvirkninger på andre områder av livet. Håper det.

[FGT]

Jeg forstår ikke hensikten med at jeg eksisterer...

 

Tiden renner unna, uten at jeg opplever noe.

 

Jeg vet veldig mange føler det likedann.

 

Det er synd det er sånn, noen kan innrette livet sitt slik at de føler at det har en hensikt.

 

Jeg klarer ikke det. Jeg tror ikke det er mulig. Det er veldig mange som ikke klarer det. Hvorfor skulle jeg?

 

Jeg tenker også at jeg dør snart. Lenge før mine foreldre dør. Det er i alle fall ikke hensikten. De kommer til å bruke livet sitt på å finne ut "hva som gikk galt" og fordele skyld, og leve resten av livet i bitterhet. Det fortjener de ikke.

 

Før i tiden hadde jeg drømmer/håp, og evnet å prøve og ta sjanser. Nå har jeg mistet det. Antageligvis fordi jeg har feilet så mye.

 

Det er jo nærliggende å spørre meg hvorfor jeg har feilet. Jeg finner ingen svar i diagnoser.

 

Tror det er en slags grunnleggende frykt. Frykt for verden, for alt. Jeg mener ikke at jeg får angstanfall, men jeg har en motvilje i forhold til å våge.

 

Spesielt i forhold til andre mennesker. Jeg våger ingenting i forhold til andre mennesker.

 

Det er vel dette som kalles unnvikenhet. Man gjemmer seg, selv om det verken er fare eller man er veldig redd. Det er en trygghet i gjemselen. Som man ikke er villig til å gi slipp på.

 

Så, det står på viljen, på et vis... vondt i vilja er en skummel sykdom, fordi det ikke finnes noen kur.

 

Men - jeg har jo delvis vilje. Delvis vilje til forandring. Men jeg dveler for mye. Jeg har gjemt meg, og grubler på om jeg skal komme frem og kjempe, eller rømme lenger vekk. Resultatet er ingen handling.

 

Og så passerer livet, under en busk.

Dette du sier der kan jeg forstå veldig godt