Hei

[Trine]

Ikke negativ, bare realistisk basert på egne erfaringer.

 

 

Jeg får bare piller, og NAV har jeg snakket med 2 ganger på nesten 3 år.

 

haha....du høres ut som meg Er ikke pessimist, bare realist

Hun er ikke veldig på hun på nav her heller og det er egentlig like greit Men hun både takket for at jeg ringte og oppdaterte henne og viste forståelse for situasjonen. Det er jo ingen selvfølge fra nav.

[Trine]

Jeg er sikker på jeg har add. Ikke sikker da, men tror jeg har det. Har aldri fått skjekket det ut, og kommer nok ikke til å ta det opp heller. Kjøpte et kurs på nettet om hvordan takle adhd på egenhånd. Det var om hvilken smarte ting man kan gjøre i hverdagen for å hjelpe seg selv. Det var en som skrev han tok kurset selvom han ikke har adhd, men at det hjalp han uansett. Så da tenkte jeg: Uansett om jeg har add eller ikke, så vil kurset kanskje hjelpe meg. Det viktigste er at jeg takler følelsene mine bedre. Ikke om jeg har adhd eller ikke. Jeg har symptomer på det, så hvorfor ikke ta kurset bare for å teste om det hjelper? det skader ikke meg. I beste fall kan det hjelpe.

 

Ja, jeg vet jeg er rar. Men jeg vil bare få det bedre.

 

Syns ikke det er rart. Alt som kan gjøre at man får det bedre er det vel verdt å prøve

[slabbedask]

haha....du høres ut som meg Er ikke pessimist, bare realist

 

Men det er påfallende hvor positiv du har blitt i løpet av de siste par ukene...

[Trine]

Men det er påfallende hvor positiv du har blitt i løpet av de siste par ukene...

 

Jeg vet, det er nesten skremmende. Vet ikke om det er pillene eller hue som gjør det. Men du skal nok se at om jeg ikke får ønsket resultat av utredningen eller noen skulle finne på å mase om at jeg må få meg en jobb, så er jeg fort tilbake til gode gamle meg. Men akkurat nå må jeg prøve å bare ha tålmodighet og gjøre det som er best for meg. Det er jo en liten lettelse at jeg har noen i helsevesenet som faktisk hører på meg. Det har jeg ikke opplevd før.

[Toga]

Jeg har lært mye nytt, jeg har lært at mitt reaksjonsmønster er normalt for slike som meg, men unormalt for andre mennesker, jeg har lært at det er helt greit at jeg trenger usannsynlig mye tid alene, jeg har lært at det er greit at jeg knytter meg mer til hunder enn mennesker, det er normalt for meg å ikke ha masse venner, det er normalt for meg å bli sliten av mennesker, det er normalt for meg at jeg dårlig takler kritikk. Jeg har lært at jeg er sånn som jeg er for en grunn. En diagnose forklarer jo noe ved deg. Ikke bare egenskaper. Andre får jo ikke bare vite om egenskapene. Med mindre du mener alt er egenskaper da. Jeg mener ikke endel av tingene med meg er egenskaper. Jeg holder dem ikke skjult fordet.

 

Disse tingene er ikke noe du fikk vite ut i fra en diagnose. Det er disse tingene som bygger opp under diagnosen. Om din behandler velger å henge disse tingene på en diagnose, så er vel forsåvidt det helt greit, men det er ikke logisk korrekt av den grunn.

 

(Når jeg sier "egenskaper" så mener jeg bare hvordan du tenker og handler. Det som kjennetegner deg.)

[Trine]

Disse tingene er ikke noe du fikk vite ut i fra en diagnose. Det er disse tingene som bygger opp under diagnosen. Om din behandler velger å henge disse tingene på en diagnose, så er vel forsåvidt det helt greit, men det er ikke logisk korrekt av den grunn.

 

(Når jeg sier "egenskaper" så mener jeg bare hvordan du tenker og handler. Det som kjennetegner deg.)

 

Disse tingene er ting jeg har lært av meg selv, ikke noe noen behandler har hengt på en diagnose. Jeg fortalte om meg og behandleren foreslo etter mange samtaler at jeg burde utredes. Jeg har siden lest mye om denne diagnosen som hun mistenker og funnet en forklaring på hvorfor jeg reagerer på spesielle måter. Får meg er det bedre å vite at slik jeg er er normalt dersom man har den diagnosen enn å gå hele livet og føle at jeg er fra en annen planet. Det er lettere for meg å forstå meg selv nå syns jeg. Men jeg forstår og aksepterer at du ikke har noen nytte av en diagnose og syns det bare er tull. Men jeg har antageligvis en utviklingsforstyrrelse og ser ikke hvorfor det ikke skulle være en diagnose som forklarer tankemønster og væremåte.

[Toga]

Disse tingene er ting jeg har lært av meg selv, ikke noe noen behandler har hengt på en diagnose. Jeg fortalte om meg og behandleren foreslo etter mange samtaler at jeg burde utredes. Jeg har siden lest mye om denne diagnosen som hun mistenker og funnet en forklaring på hvorfor jeg reagerer på spesielle måter. Får meg er det bedre å vite at slik jeg er er normalt dersom man har den diagnosen enn å gå hele livet og føle at jeg er fra en annen planet. Det er lettere for meg å forstå meg selv nå syns jeg. Men jeg forstår og aksepterer at du ikke har noen nytte av en diagnose og syns det bare er tull. Men jeg har antageligvis en utviklingsforstyrrelse og ser ikke hvorfor det ikke skulle være en diagnose som forklarer tankemønster og væremåte.

 

Du tar feil. Selv om du føler det forklarer ting ved deg, så er ikke det realiteten. Noe helt annet er at du ved gjennom å lese om psykiatri får innsikt i hvordan det kan være, og dermed skjønner mer av hvordan du selv fungerer.

 

Du vet vel forhåpentligvis godt at du ikke trenger å oppfylle alle kriterier for en diagnose. Da må du uansett finne ut hvilke kriterier som gjelder for deg, og hvilke som ikke gjør det. Diagnosen er ubrukelig til å resonnere seg frem til ny viten.

[Madelenemie]

Disse tingene er ting jeg har lært av meg selv, ikke noe noen behandler har hengt på en diagnose. Jeg fortalte om meg og behandleren foreslo etter mange samtaler at jeg burde utredes. Jeg har siden lest mye om denne diagnosen som hun mistenker og funnet en forklaring på hvorfor jeg reagerer på spesielle måter. Får meg er det bedre å vite at slik jeg er er normalt dersom man har den diagnosen enn å gå hele livet og føle at jeg er fra en annen planet. Det er lettere for meg å forstå meg selv nå syns jeg. Men jeg forstår og aksepterer at du ikke har noen nytte av en diagnose og syns det bare er tull. Men jeg har antageligvis en utviklingsforstyrrelse og ser ikke hvorfor det ikke skulle være en diagnose som forklarer tankemønster og væremåte.

Det forklarer en hel del for oss som har autisme.

 

Jeg fikk feks venner med diagnosen, jeg er alt for direkte for vanlige NT mennesker!!

 

Nå som en del NT mennesker vet at jeg har asperger, så henger de ting jeg sier som før feks bare var komiske på knaggen asperger, det syns jeg er en lettelse.

 

Barnehabiliteringen sier jeg er en svært direkte mor, og at jeg lett kan feiloppfattes som forlangende, krevende, rigid, sta, sær, original, taus, uinteressert feks når jeg lytter og det gjør jeg best ved å se en annen vei, uten at andre vet at jeg har asperger, kan dette misforståes. Jeg hører ikke godt hvis jeg MÅ se andre inn i øynene, jeg hører best med et blikk vendt mer innover (om du skjønner)

 

Det er hyggelig å være med NT mennesker, men det er lettere når de jeg har mye å gjøre med vet jeg har asperger og at dette medfører en annen type direkte tale som ikke kommer av uforskammethet eller ondsinnethet.

 

Det er lettere å være med andre autister, da man kan si ting å vite at andre ikke blir fornærmet, for alle er like direkte.

Selvsagt kan man bli sur, irritert, men når man så gjør noe annet, diskuterer noe annet, så er man over på et annet tema og surhet blir da ikke overført til et annet tema.

 

Kanskje litt dårlig forklart, men har det litt travelt nå:-)

 

I USA feks i New York har man flere autistiske fellesskap, også i England og Australia.

Det er litt som å være fra en annen planet, pga av at vår måte å tenke på er annerledes, det er da av og til hyggelig å møte mennesker fra asperger-planeten

Endret 23. januar 2015 av Madelenemie

[slabbedask]

Jeg vet, det er nesten skremmende. Vet ikke om det er pillene eller hue som gjør det. Men du skal nok se at om jeg ikke får ønsket resultat av utredningen eller noen skulle finne på å mase om at jeg må få meg en jobb, så er jeg fort tilbake til gode gamle meg. Men akkurat nå må jeg prøve å bare ha tålmodighet og gjøre det som er best for meg. Det er jo en liten lettelse at jeg har noen i helsevesenet som faktisk hører på meg. Det har jeg ikke opplevd før.

 

Det er utrolig hva litt fremtidshåp kan gjøre med psyken (og omvendt).

[Trine]

Du tar feil. Selv om du føler det forklarer ting ved deg, så er ikke det realiteten. Noe helt annet er at du ved gjennom å lese om psykiatri får innsikt i hvordan det kan være, og dermed skjønner mer av hvordan du selv fungerer.

 

Du vet vel forhåpentligvis godt at du ikke trenger å oppfylle alle kriterier for en diagnose. Da må du uansett finne ut hvilke kriterier som gjelder for deg, og hvilke som ikke gjør det. Diagnosen er ubrukelig til å resonnere seg frem til ny viten.

 

Følelser er like realitet som alt annet Jeg har lest om mange diagnoser, men ingenting som har forklart meg. Om jeg hadde hatt litt av det ene og litt av det andre så hadde jeg ikke hatt alle de diagnosene fordet. Men når en diagnose kan forklare alt ved en person så velger ihvertfall jeg å "støtte" meg til det og akseptere det som en forklaring. Det er jo ikke noe vanskelig å finne hvilke kriterier som gjelder for meg. Det som ikke passer det driter jeg i

 

Og du kan ikke si at jeg tar feil for dette er ikke et spørsmål om rett og galt, det er ikke matte med kun et riktig svar Så jeg tar like mye riktig som deg og du tar like mye feil som meg Så enkelt er det. Ingen grunn til å gjøre ting mer kompliserte enn de er.

[Toga]

Følelser er like realitet som alt annet Jeg har lest om mange diagnoser, men ingenting som har forklart meg. Om jeg hadde hatt litt av det ene og litt av det andre så hadde jeg ikke hatt alle de diagnosene fordet. Men når en diagnose kan forklare alt ved en person så velger ihvertfall jeg å "støtte" meg til det og akseptere det som en forklaring. Det er jo ikke noe vanskelig å finne hvilke kriterier som gjelder for meg. Det som ikke passer det driter jeg i

 

Og du kan ikke si at jeg tar feil for dette er ikke et spørsmål om rett og galt, det er ikke matte med kun et riktig svar Så jeg tar like mye riktig som deg og du tar like mye feil som meg Så enkelt er det. Ingen grunn til å gjøre ting mer kompliserte enn de er.

Jo, det er er kun et riktig svar. Fordi du blander beskrivelse og forklaring. Du sier "jeg er sånn fordi jeg har den diagnosen". Men hvorfor har du den diagnosen? Jo, fordi du er sånn som du er... skjønner du ikke at dette er en logisk brist?

"Ingen grunn til å gjøre ting mer kompliserte enn de er" - nei du trenger selvsagt ikke komplisere tilværelsen med å forholde deg til realitetene, det er valgfritt.

[Trine]

Det forklarer en hel del for oss som har autisme.

Barnehabiliteringen sier jeg er en svært direkte mor, og at jeg lett kan feiloppfattes som forlangende, krevende, rigid, sta, sær, original, taus, uinteressert feks når jeg lytter og det gjør jeg best ved å se en annen vei, uten at andre vet at jeg har asperger, kan dette misforståes. Jeg hører ikke godt hvis jeg MÅ se andre inn i øynene, jeg hører best med et blikk vendt mer innover (om du skjønner)

 

Skjønner veldig godt. Selv snakker jeg best om jeg kan titte ut i ingenting. Se rett ned i bakken eller når jeg ligger på bakken og titter opp på himmelen. Jeg lytter best da også, men fikk så veldig banket inn i hodet som liten at man skulle se på den som pratet så da  gjør jeg ofte det. Noen ganger er det greit, men helst vil jeg bare titte ned for å høre hva som blir sagt.

[Trine]

Det er utrolig hva litt fremtidshåp kan gjøre med psyken (og omvendt).

 

Jepp. Det er ihvertfall sikkert, men jeg prøver å begrense håpet så jeg slipper å bli så skuffa.

[Trine]

Jo, det er er kun et riktig svar. Fordi du blander beskrivelse og forklaring. Du sier "jeg er sånn fordi jeg har den diagnosen". Men hvorfor har du den diagnosen? Jo, fordi du er sånn som du er... skjønner du ikke at dette er en logisk brist?

"Ingen grunn til å gjøre ting mer kompliserte enn de er" - nei du trenger selvsagt ikke komplisere tilværelsen med å forholde deg til realitetene, det er valgfritt.

 

Når det er en "feilkobling" i hodet så er det en forklaring og ikke en beskrivelse. Dessuten tror jeg du går inn for å misforstå hva jeg mener nå. Men jeg forstår ikke hvorfor jeg gidder diskutere dette med deg, du tror jo mer på wikipedia enn medisinsk leksikon

[Toga]

Når det er en "feilkobling" i hodet så er det en forklaring og ikke en beskrivelse. Dessuten tror jeg du går inn for å misforstå hva jeg mener nå. Men jeg forstår ikke hvorfor jeg gidder diskutere dette med deg, du tror jo mer på wikipedia enn medisinsk leksikon

Det er helt valgfritt å diskutere dette eller svare.

"Når det er en "feilkobling" i hodet så er det en forklaring og ikke en beskrivelse" - vel, problemet er at denne "feilkoblingen" har du fått viten om gjennom nettopp hvordan du er, hvordan du tenker og handler, og har det. Hadde det vært som ved Downs syndrom, hvor du hadde fått vite om hvordan du er gjennom en genetisk analyse, da hadde saken stilt seg anderledes. Fordi da kjenner man årsaken. Bare når du kjenner årsaken har du en forklaring. Men psykiske diagnoser er faktisk per definisjon kun deskrptive. Selv om det rent forskningsmessig drives forskning på årsakene bak diagnosene - men det har ingen relevans innen diagnostikk.

Forøvrig går alle psykiske diagnoser ut på en "feil" i hjernen. Det fordi det ikke finnes noe mer enn naturen: dermed er hjernen bare en kjemisk gryterett.

[Trine]

Det er helt valgfritt å diskutere dette eller svare.

"Når det er en "feilkobling" i hodet så er det en forklaring og ikke en beskrivelse" - vel, problemet er at denne "feilkoblingen" har du fått viten om gjennom nettopp hvordan du er, hvordan du tenker og handler, og har det. Hadde det vært som ved Downs syndrom, hvor du hadde fått vite om hvordan du er gjennom en genetisk analyse, da hadde saken stilt seg anderledes. Fordi da kjenner man årsaken. Bare når du kjenner årsaken har du en forklaring. Men psykiske diagnoser er faktisk per definisjon kun deskrptive. Selv om det rent forskningsmessig drives forskning på årsakene bak diagnosene - men det har ingen relevans innen diagnostikk.

Forøvrig går alle psykiske diagnoser ut på en "feil" i hjernen. Det fordi det ikke finnes noe mer enn naturen: dermed er hjernen bare en kjemisk gryterett.

 

Du tar feil

[Madelenemie]

Det er helt valgfritt å diskutere dette eller svare.

"Når det er en "feilkobling" i hodet så er det en forklaring og ikke en beskrivelse" - vel, problemet er at denne "feilkoblingen" har du fått viten om gjennom nettopp hvordan du er, hvordan du tenker og handler, og har det. Hadde det vært som ved Downs syndrom, hvor du hadde fått vite om hvordan du er gjennom en genetisk analyse, da hadde saken stilt seg anderledes. Fordi da kjenner man årsaken. Bare når du kjenner årsaken har du en forklaring. Men psykiske diagnoser er faktisk per definisjon kun deskrptive. Selv om det rent forskningsmessig drives forskning på årsakene bak diagnosene - men det har ingen relevans innen diagnostikk.

Forøvrig går alle psykiske diagnoser ut på en "feil" i hjernen. Det fordi det ikke finnes noe mer enn naturen: dermed er hjernen bare en kjemisk gryterett.

Man vet flere gener i kombinasjon gir autisme, man har ikke klarlagt hele forløpet, men man snirkler seg inn.

 

Vi merket autisme hos våre barn fra de var før ett år, vi så de var lite interessert i oss, foreldrene, og andre barn, de så veldig på ting som snurret eller vippet,  og satt hel stille på teppe, eller lagde etter hvert  bevegelser med fingrene, små og ulike.

De smilte mye, men ikke til meg/andre, de smilte som om de var glade inni seg, og det var nok.

 

Med kunnskapen vi har nå, tror jeg det var tydelig mye tidligere, kanskje fra 3-4 mnd, de var uinteresserte i å følge blikket vårt eller lekene som ble hengt opp.

 

De var stille inni magen også.

[Caylee]

Syns ikke det er rart. Alt som kan gjøre at man får det bedre er det vel verdt å prøve

Ja, det er jo det viktigste

[Toga]

Man vet flere gener i kombinasjon gir autisme, man har ikke klarlagt hele forløpet, men man snirkler seg inn.

 

Vi merket autisme hos våre barn fra de var før ett år, vi så de var lite interessert i oss, foreldrene, og andre barn, de så veldig på ting som snurret eller vippet,  og satt hel stille på teppe, eller lagde etter hvert  bevegelser med fingrene, små og ulike.

De smilte mye, men ikke til meg/andre, de smilte som om de var glade inni seg, og det var nok.

 

Med kunnskapen vi har nå, tror jeg det var tydelig mye tidligere, kanskje fra 3-4 mnd, de var uinteresserte i å følge blikket vårt eller lekene som ble hengt opp.

 

De var stille inni magen også.

 

Kjipt nok.

[Madelenemie]

Kjipt nok.

mm

 

På Island har de et opplegg der de tidlig griper inn i slike autismetilfeller og barna blir temmelig mye bedrefungerende.

 

Det heter ABA, er brukt i Australia og USA og England , Sverige, Danmark, mye også. Eller Teacch et annet opplegg, men jeg tror Aba er bedre.

 

Psykologen som utredet mine døtre har skrevet denne artikkelen, hun er Aba trener.

 

http://www.abaforum.dk/artikler/2003/antonsdottir.php

 

I Norge oppdages autisme relativt sent, og ofte er det de dårligst fungerende som blir oppdaget.

 

Men det fins gode behandlingsopplegg, jo tidligere man starter jo bedre. Vi har fulgt mitt opplegg, og barna våre har lite vansker, men jeg har ikke pedagoisk psykologisk utdanning, jeg tenkte mer sånn, "hva ville hjulpet meg som autistisk barn?".

Barna har derfor venner og de tenker ikke at barna har autisme, vi har et åpent hjem, det er et slags treningarena for barna og meg.

 

Også har barnehabiliteringen hjulpet der jeg ikke skjønner/kan, feks med ting som handler om følelser, (der bruker de Kat-kassen, og jeg lærer også:-) og barnehabiliteringen og dol og min psykiater har lært meg om de mellommenneskelige relasjoner, du også