Å romme vanskelige følelser

[Gjest]

Jeg skrev nettopp et innlegg der alt var bedre, men var kanskje litt raskt ute. Jeg føler meg ikke syk nå, men det er ingen tvil om at jeg sliter med å takle vanskelige følelser. Eks. når jeg våknet i dag. Ser ingen vits i å stå opp. Har ingen grunn til å føle noe negativt. Ser ingen vits i å leve. Tanker som at jeg vil ikke leve lenger dukker opp. Også tanker om selvskading. Jeg vil flykte fra følelsene. Så tenker jeg på det jeg har lest på dol om å romme de vanskelige følelsene. Prøve å akseptere at nå er de der. Jo da jeg prøver, men får det ikke til. Tror jeg taklet bedre vanskelige følelser før jeg ble syk. Er det de dårlige erfaringene jeg har fått etter at jeg ble syk som gjør at jeg straks vil flykte fra de? Hvordan klare å romme vanskelige følelser?

[ISW]

Jeg ville sett teknisk på det.

 

Du har disse følelsene fordi du har en biologisk skade i hjernen (=bipolar lidelse). Det er bare et symptom på det. På samme måte som en hjertepasient kjenner smerter i brystet. Det er bare et symptom på samme måte.

 

Det er ikke noe galt, foruten at hjernen din tar feil. Å prøve og lete i livet ditt etter årsaker vil ikke føre frem.

 

Det blir (litt) på samme måte som med meg. Tusenvis av ganger har jeg spurt meg selv hvorfor jeg har slike idiotiske tanker. Om det er noe i livet mitt som er så jævlig at jeg skulle ha tanker om døden. Det er ikke det. Men jeg mangler serotonin visse steder i hjernen og har for mye dopamin andre steder. Så enkelt er det. Det er årsaken. Det er ingenting å dvele ved. Aksepter følelsene, med henvisning til det jeg skrev om at hjernen tar feil.

Endret 20. januar 2015 av issomethingwrong

[Gjest]

Jeg ville sett teknisk på det.

 

Du har disse følelsene fordi du har en biologisk skade i hjernen (=bipolar lidelse). Det er bare et symptom på det. På samme måte som en hjertepasient kjenner smerter i brystet. Det er bare et symptom på samme måte.

 

Det er ikke noe galt, foruten at hjernen din tar feil. Å prøve og lete i livet ditt etter årsaker vil ikke føre frem.

 

Det blir (litt) på samme måte som med meg. Tusenvis av ganger har jeg spurt meg selv hvorfor jeg har slike idiotiske tanker. Om det er noe i livet mitt som er så jævlig at jeg skulle ha tanker om døden. Det er ikke det. Men jeg mangler serotonin visse steder i hjernen og har for mye dopamin andre steder. Så enkelt er det. Det er årsaken. Det er ingenting å dvele ved. Aksepter følelsene, med henvisning til det jeg skrev om at hjernen tar feil.

Skal prøve. Jeg vil kanskje få det bedre hvis jeg klare å akseptere og ikke bare flykte.

[ISW]

Skal prøve. Jeg vil kanskje få det bedre hvis jeg klare å akseptere og ikke bare flykte.

 

Gjør det

 

Men med det sagt. Pranolol kan i enkelte tilfeller forverre depresjon. Hvis det skjer med deg, så ville jeg tatt det opp med legen.

[Gjest]

Jeg skrev nettopp et innlegg der alt var bedre, men var kanskje litt raskt ute. Jeg føler meg ikke syk nå, men det er ingen tvil om at jeg sliter med å takle vanskelige følelser. Eks. når jeg våknet i dag. Ser ingen vits i å stå opp. Har ingen grunn til å føle noe negativt. Ser ingen vits i å leve. Tanker som at jeg vil ikke leve lenger dukker opp. Også tanker om selvskading. Jeg vil flykte fra følelsene. Så tenker jeg på det jeg har lest på dol om å romme de vanskelige følelsene. Prøve å akseptere at nå er de der. Jo da jeg prøver, men får det ikke til. Tror jeg taklet bedre vanskelige følelser før jeg ble syk. Er det de dårlige erfaringene jeg har fått etter at jeg ble syk som gjør at jeg straks vil flykte fra de? Hvordan klare å romme vanskelige følelser?

må innrømme ditt innlegg traff meg skikkelig nå. Jeg kjenner og på hvordan det er vondt å stige oppover for så å ta mageplask ned i avgrunn stadig vekk...

....når de vonde emosjoner kommer som en tsunami mot deg er det kanskje ikke rart du flykter fra de. Kanskje er du redd dem? Slik har jeg det og med ett flyter de i aller verste tankerekker rundt i meg og blir noe underliggende som setter preg.

Vondt og ubehagelig og du får lyst på " fri"... Slitsomt å krige med seg selv i ett sett , men tenk at du skal overvinne destruktive krefter. Det må vi!

[Gjest]

må innrømme ditt innlegg traff meg skikkelig nå. Jeg kjenner og på hvordan det er vondt å stige oppover for så å ta mageplask ned i avgrunn stadig vekk...

....når de vonde emosjoner kommer som en tsunami mot deg er det kanskje ikke rart du flykter fra de. Kanskje er du redd dem? Slik har jeg det og med ett flyter de i aller verste tankerekker rundt i meg og blir noe underliggende som setter preg.

Vondt og ubehagelig og du får lyst på " fri"... Slitsomt å krige med seg selv i ett sett , men tenk at du skal overvinne destruktive krefter. Det må vi!

Ja det er slitsomt å krige med seg selv. Det er mye slik det føles. Det å overvinne, romme, akseptere de vanskelige følelsene er så mye lettere sagt enn gjort. Jeg har vært lenge på dol, og dette har det blitt mye skrevet om. Men jeg får det bare ikke til. Når jeg har det bra er det så lett å tenke at jeg bare må ta meg sammen.

[Gjest]

Ja det er slitsomt å krige med seg selv. Det er mye slik det føles. Det å overvinne, romme, akseptere de vanskelige følelsene er så mye lettere sagt enn gjort. Jeg har vært lenge på dol, og dette har det blitt mye skrevet om. Men jeg får det bare ikke til. Når jeg har det bra er det så lett å tenke at jeg bare må ta meg sammen.

Signeres. Men det finnes dessverre ikke andre alternativer (enn sobril o.l). Det er det beste vi kan gjøre for oss selv. Vi må bare øve og øve på det - det blir gradvis bedre men det tar tid og vi må ikke gi opp.

[Gjest]

Signeres. Men det finnes dessverre ikke andre alternativer (enn sobril o.l). Det er det beste vi kan gjøre for oss selv. Vi må bare øve og øve på det - det blir gradvis bedre men det tar tid og vi må ikke gi opp.

Jeg vet bare ikke helt hvordan jeg skal øve. Men jeg har kommet igjennom det til nå. Har ikke så mange valg.

Endret 20. januar 2015 av eller

[Gjest]

Jeg vet bare ikke helt hvordan jeg skal øve. Men jeg har kommet igjennom det til nå. Har ikke så mange valg.

Det er det som er å "jobbe med seg selv" etter hvert avtar symptomene i styrke og dybde - men det tar som sagt tid. En må gjenta og gjenta og bruke de verktøy en har når en er midt oppi det (øve).

Og det er en av grunnene til at du skulle hatt profesjonell hjelp til det; da har du en "trener" som støtter og veileder deg underveiS. Dette er et samarbeid mellom "trener" og "deltaker".

Du kan sikkert (?) også gjøre dette på egen hånd uten behandler, i så måte vil jeg anbefale deg å bruke de råd/verktøy du gjentatte ganger har fått på dol av bl.a frosken og xbellax.

Bare noen tanker..

[frosken]

Jeg vet bare ikke helt hvordan jeg skal øve. Men jeg har kommet igjennom det til nå. Har ikke så mange valg.

 

Et element i dette kan være å stenge igjen døren til selvskadingsmuligheten.

[larimar]

Det ER vanskelig å romme og akseptere sterke følelser. Man trenger ofte en med kompetanse for sånt, å veilede en. Jeg vet at du ikke har fått en behandler enda, men har du vurdert å kjøpe noen mestringsbøker eller noe sånt?

[larimar]

Et element i dette kan være å stenge igjen døren til selvskadingsmuligheten.

 

Det fungerte aldri for meg. Det finnes flere måter å gjøre det på.

[Gjest]

Det ER vanskelig å romme og akseptere sterke følelser. Man trenger ofte en med kompetanse for sånt, å veilede en. Jeg vet at du ikke har fått en behandler enda, men har du vurdert å kjøpe noen mestringsbøker eller noe sånt?

Enig.

Og så tror jeg en må ha opplevd det selv for å kunne forstå hvor vanskelig det er. Dette er svært sterke og vonde følelser.

Selv om jeg aldri har prøvd selvskading, kan jeg forstå de som velger dette - jeg ser for meg at det blir det samme som å stikke hull på en verkebyll.

Selv sliter jeg også med voldsomme følelser under pms, og jeg leste en artikkel der Mette Moen (gynekolog her på dol) sa at kvinner kan bli psykotiske av pms (men det er kanskje sjelden - jeg prøver bare å si noe om hvor sterke følelser det kan være snakk om. Og jeg vet at ts og jeg sliter med mye av det samme følelseslivet bortsett fra pms).

[frosken]

Det fungerte aldri for meg. Det finnes flere måter å gjøre det på.

Selvfølgelig finnes det ulike tilnærminger. Jeg mener allikevel at det for mange kan bli starten på noe nytt å bestemme seg for helt å avstå fra selvdestruktivitet som ledd i regulering av følelser.

[Gjest]

Et element i dette kan være å stenge igjen døren til selvskadingsmuligheten.

Jeg bør nok det. Men hva skal jeg da gjøre når jeg ikke orker mer? Det er blitt en slags trygghet. En måte å ta kontroll på. Det er skremmende å gi slipp på den muligheten. Samtidig så tror jeg ikke jeg klarer det selv om jeg er fast bestemt på det. Det blir bare å lyve for meg selv. Fornuften er enig med deg.

Men hvis jeg hadde klart det så ville jeg vel ikke få det bedre med meg selv likevel.

Det blir jo en slags flukt fra de vanskelige følelsene, og jeg kommer vel ingen veg uten at jeg tvinger meg selv til å være i de. Dette er ikke enkelt.

Dette er bare blandede tanker jeg har.

Endret 21. januar 2015 av eller

[gråstein]

 

Det blir (litt) på samme måte som med meg. Tusenvis av ganger har jeg spurt meg selv hvorfor jeg har slike idiotiske tanker. Om det er noe i livet mitt som er så jævlig at jeg skulle ha tanker om døden. Det er ikke det. Men jeg mangler serotonin visse steder i hjernen og har for mye dopamin andre steder. Så enkelt er det. Det er årsaken.

Er det virkelig så "enkelt"?

[Gjest]

Er det virkelig så "enkelt"?

Det er mye som er enkelt i teorien.

[Gjest]

Det ER vanskelig å romme og akseptere sterke følelser. Man trenger ofte en med kompetanse for sånt, å veilede en. Jeg vet at du ikke har fått en behandler enda, men har du vurdert å kjøpe noen mestringsbøker eller noe sånt?

Jeg har prøvd å se etter bøker på biblioteket.

[frosken]

Jeg bør nok det. Men hva skal jeg da gjøre når jeg ikke orker mer? Det er blitt en slags trygghet. En måte å ta kontroll på. Det er skremmende å gi slipp på den muligheten. Samtidig så tror jeg ikke jeg klarer det selv om jeg er fast bestemt på det. Det blir bare å lyve for meg selv. Fornuften er enig med deg.

Men hvis jeg hadde klart det så ville jeg vel ikke få det bedre med meg selv likevel.

Det blir jo en slags flukt fra de vanskelige følelsene, og jeg kommer vel ingen veg uten at jeg tvinger meg selv til å være i de. Dette er ikke enkelt.

Dette er bare blandede tanker jeg har.

 

Jeg har foreslått mindfulness for deg en del ganger. Ikke fordi jeg er noen spesielt "stor" tilhenger av mindfulness, men fordi slike teknikker har vist seg å være effektivt nettopp i forhold til akkurat den typen problemer du beskriver med følelser. Har du forsøkt å bruke noen av de konkrete øvelsene regelmessig over tid?

[Gjest]

Jeg har foreslått mindfulness for deg en del ganger. Ikke fordi jeg er noen spesielt "stor" tilhenger av mindfulness, men fordi slike teknikker har vist seg å være effektivt nettopp i forhold til akkurat den typen problemer du beskriver med følelser. Har du forsøkt å bruke noen av de konkrete øvelsene regelmessig over tid?

Jeg kjøpte lydboken mindfullness meditasjon av Ivar Vehler. Jeg følte ikke det hadde effekt. Ble bare urolig og irritabel av å høre på. Gjorde det han ba meg om. Jeg har ikke prøvd regelmessig over tid.