Depresjon og sårbarhet

[Gjest]

Hva er det som gjør at en blir mer sårbar (og tåler mindre) når en er deprimert?

[Toga]

Det kan være en følge av at selvbildet blir dårligere. Med "bra" selvbilde mener jeg ikke "høyt" selvbilde, men mer realistisk og "solid".

[Gjest]

Takk for svar Toga Det ga litt mening, selv om jeg ikke forstår hvorfor selvbildet blir dårligere - hva som forårsaker det og deretter gir meg plager.

[Toga]

Hvorfor selvbildet blir dårligere kan nok forklares kjemisk/biologisk om man vet veldig mye om hjernen og depresjon. Det henger jo sammen med depresjon generelt.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ikke bare når en er deprimert. Enhver alvorlig belastning somatisk/psykisk/sosial vil øke ens sårbarhet.

[Gjest]

Ikke bare når en er deprimert. Enhver alvorlig belastning somatisk/psykisk/sosial vil øke ens sårbarhet.

Kan selv de "stekeste" personligheter rammes på den måten?

Jeg føler sterkt at jeg burde taklet situasjonen bedre enn jeg gjør og ikke vært så sårbar (særlig pga erfaring).

Takk for svar.

[DoleMari]

Kan selv de "stekeste" personligheter rammes på den måten?

Jeg føler sterkt at jeg burde taklet situasjonen bedre enn jeg gjør og ikke vært så sårbar (særlig pga erfaring).

Takk for svar.

Jeg tenker også sånn som du gjør. Ett eksempel: Jeg var på besøk hos tvillingsøsteren til mammaen min ( mamma var veldig syk og noen år og jeg har fortrengt mye fra den tiden. Jeg var så ung og hun døde jo til slutt).

 

Søsteren til mammaen var veldig nedkjørt og tynn da jeg var der, hadde akkurat mistet mannen sin og hun spiste ikke og sov ikke, og jeg ble nesten dårlig av å være der. Det var så vondt å se og jeg fikk angst og måtte bare gå en lang tur. Jeg fikk nesten panikk og ville vekk. Samtidig følte jeg at jeg måtte være sterk og ikke vise noe følelser for henne fordi hun trengte meg.

Med det er ikke sikkert det var slik. Kanskje kunne jeg sagt at jeg fikk vondt av å se henne sånn. Kanskje kunne jeg vist litt av mine følelser istedet for å holde alt inni meg. Jeg vet ikke, men jeg tror det minnet meg om mammaen min og da hun var syk og jeg fikk den følelsen jeg sikkert hadde da, men hadde fortrengt.

 

Da jeg kom hjem følte jeg meg nesten syk og mislykka og følte jeg hadde vært til byrde for tanta mi. Og da tenkte jeg at jeg har vel en alvorlig personlighetsforstyrrelse siden jeg ikke klarte å "skille meg fra henne", og følte meg bare mislykka...

Skikkelig fælt å ha det sånn.

[DoleMari]

Jeg tenker også sånn som du gjør. Ett eksempel: Jeg var på besøk hos tvillingsøsteren til mammaen min ( mamma var veldig syk og noen år og jeg har fortrengt mye fra den tiden. Jeg var så ung og hun døde jo til slutt).

 

Søsteren til mammaen var veldig nedkjørt og tynn da jeg var der, hadde akkurat mistet mannen sin og hun spiste ikke og sov ikke, og jeg ble nesten dårlig av å være der. Det var så vondt å se og jeg fikk angst og måtte bare gå en lang tur. Jeg fikk nesten panikk og ville vekk. Samtidig følte jeg at jeg måtte være sterk og ikke vise noe følelser for henne fordi hun trengte meg.

Med det er ikke sikkert det var slik. Kanskje kunne jeg sagt at jeg fikk vondt av å se henne sånn. Kanskje kunne jeg vist litt av mine følelser istedet for å holde alt inni meg. Jeg vet ikke, men jeg tror det minnet meg om mammaen min og da hun var syk og jeg fikk den følelsen jeg sikkert hadde da, men hadde fortrengt.

 

Da jeg kom hjem følte jeg meg nesten syk og mislykka og følte jeg hadde vært til byrde for tanta mi. Og da tenkte jeg at jeg har vel en alvorlig personlighetsforstyrrelse siden jeg ikke klarte å "skille meg fra henne", og følte meg bare mislykka...

Skikkelig fælt å ha det sånn.

Min egen analyse nå er at min mamma var livredd og jeg måtte ikke vise at jeg var redd for henne. Jeg kunne ikke vise noen følelser, jeg måtte være sterk, noe jeg ikke var. Samme mønster har jeg dratt med meg i mitt eget liv, antakelig. Hmm...