Fast oppfølger ved bp-lidelse?

[berreundrar]

Hei! Fastlegen min mener at jeg pga min bipolare lidelse bør ha en fast kontakt i psykiatrien som jeg kan benytte meg av ved behov. Han mener også at det bør gis samtaler i tillegg til medisiner.

 

Nå har det seg sånn at psykiateren på DPS som i sin tid gav meg diagnosen mener at de ikke har mer å tilby meg. Hun ser av journalen min at jeg i årenes løp har hatt "haugevis" med samtaler, og mener at de ikke kan bruke mer tid og ressurser på meg...

 

Neivel? Er det riktig da? Jeg synes jo i det minste at jeg kan få samtaler ved behov når depresjonene er på sitt verste og når de blandede episodene setter inn. En blandet episode er helt gruuusomt og jeg blir seriøst suicidal!

 

Det er mulig jeg ikke er optimalt medisinert, men det er da ikke min feil? Eller?

 

Og ville en spesialist sagt til en person med diabetes at det nå ikke lenger var mer de kunne gjøre, for de har brukt nok ressurser og tid gjennom årenes løp på å forsøke å stabilisere blodsukkeret? Det er kanskje mulig, men trist er det jo!

 

Og ja, jeg HAR bipolar lidelse. Er tvilende mange ganger, men for tiden er jeg inneforstått med det.

[frosken]

Det er noe ulik praksis fra sted til sted mht hva man mener skal følges opp av helsetjenester på kommunalt nivå og hva som følges opp av spesialisthelsetjenesten.

 

Der jeg bor, blir mennesker med bipolar lidelse etter en stund tilbakeført til oppfølgning av fastlege og evt. psykiatritjenesten i kommunen. Dersom det oppstår nye problemer som man ikke klarer å håndtere på kommunalt nivå, sendes det ny henvisning til dps.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg er trekvart enig med deg.

En pasient med din sykehistorie bør ha en fast kontakt med en lege i psykiatrien. Hyppigheten av kontakt varierer med sykdomsforløpet. Det primere formål med kontakten er justering av medisiner. Når en likevel treffes, blir det også en terapeutisk samtale.

Å sette av særlig mye tid til samtaleterapi ser jeg ikke helt hensikten med. Der er jeg enig med din psykiater.

[Gjest]

Jeg er trekvart enig med deg.

En pasient med din sykehistorie bør ha en fast kontakt med en lege i psykiatrien. Hyppigheten av kontakt varierer med sykdomsforløpet. Det primere formål med kontakten er justering av medisiner. Når en likevel treffes, blir det også en terapeutisk samtale.

Å sette av særlig mye tid til samtaleterapi ser jeg ikke helt hensikten med. Der er jeg enig med din psykiater.

Så det er det som er mest vanlig. At psykiateren tar seg av medisineringen og hvis det er behov for noe mer så er det andre som tar seg av den behandlingen. Er det da mest vanlig med samarbeid?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hvis det kun er en bipolar depresjon og ikke komplisert med en komorbid lidelse, har det ikke særlig effekt med pratebehandling.

[Gjest]

Hvis det kun er en bipolar depresjon og ikke komplisert med en komorbid lidelse, har det ikke særlig effekt med pratebehandling.

Tror du jeg har en komorbid lidelse? Er bedre nå, men det vil nok alltid svinge. Usikker på om jeg skal be om mer hjelp. Har jo gått mange år i terapi tidligere.

[berreundrar]

Jeg er trekvart enig med deg.

En pasient med din sykehistorie bør ha en fast kontakt med en lege i psykiatrien. Hyppigheten av kontakt varierer med sykdomsforløpet. Det primere formål med kontakten er justering av medisiner. Når en likevel treffes, blir det også en terapeutisk samtale.

Å sette av særlig mye tid til samtaleterapi ser jeg ikke helt hensikten med. Der er jeg enig med din psykiater.

Tusen takk for svar, NHD! Da godtar jeg at det er slik det bør være siden du sier det samme som min psykiater.(Noen ganger kunne jeg dog ønske at DU var psykiateren min).

[Cilien]

Jeg har også en bipolar lidelse (type 2). Har gått til psykolog i mange år og går også fortsatt, men sjelden, kanskje 1 gang i måneden. Vi er egentlig ferdig med mye av terapien, tenker jeg, men jeg er utrolig takknemlig for at jeg får snakke med hn en del ganger i året likevel. Det har helt klart ført til at jeg kan være i 100% jobb - jeg trenger enda hjelp til å regulere energinivå etc, og hn hjelper meg med å kontakte psykiater når det ser ut til at det trengs. Jeg tenker at det er bedre for samfunnet at jeg får denne hjelpen med timer noen ganger i året enn at jeg blir sykemeldt, som jeg lett blir når jeg ikke får litt hjelp. Jeg har også en psykiater jeg er tilknyttet, men er der kun ca 1 gang i året eller hvis det er behov. Medisineringen er stabil, egentlig, men noen ganger skjer det ting i livet som gjør at vi justerer el.l.