EUPF

[ISW]

Men hvorfor har eupf fått et så dårlig stempel blandt helsearbeidere?

Jeg tror det til dels er at pasientene har en veldig annen agenda enn behandler. Pasienten ønsker ofte akutt hjelp mot sine symptomer, mens dette blir betraktet som kontraproduktivt av behandler som vil behandle selve sykdommen og ikke bare symptomene. Da blir det ofte utagering og følelse av å ikke bli tatt på alvor.

[DoleMari]

I mitt hode så er det vanskelige pasienter på den måten at de ikke har innsikt og skylder på alle andre. Jeg har hatt en veninne som det bare var kaos med og hun var verdens mest bitre person ( oj, kanskje jeg kaster stein i glasshus nå. Uansett, så var det bare styr og drama rundt henne hele tiden. Hun var voksen, men oppførte seg som en umoden tenåring, og prøvde du å si noe som ikke falt i smak, så var det over ut med deg. Jeg har i alle fall tenkt at det kan være EUPF..

[larimar]

kjenner en person som nekter på at diagnosen stemmer selv om hun spiser gafler.

 

Dette var en svært unødvendig kommentar.

[Gjest]

Redd for å få et stempel på papiret.  Må bare skjerpe meg hvis det er det.

Skjerpe deg hvis det er EUPF-trekk?

Er du sikker på at denne diagnosern er så stigmatisert blandt helsearbeidere som du tror?

Jeg blir trist av å lese om dette på vegne av mennesker som har denne diagnosen dette er mennesker som strever og har det veldig tøft og som oftest har opplevd mye vondt i livet - attpåtil skal de måtte forholde seg til at andre nærmest ser ned på dem

[MissAftereight]

Hvorfor er du bekymret for å få en diagnose som du tydeligvis aldri ville kvalifisert for? I innlegget ditt sier du jo selv at du ikke har disse trekkene. Forstår ikke helt hva du mener. Har du fått diagnosen og er uenig? 

[Gjest]

Skjerpe deg hvis det er EUPF-trekk?

Er du sikker på at denne diagnosern er så stigmatisert blandt helsearbeidere som du tror?

Jeg blir trist av å lese om dette på vegne av mennesker som har denne diagnosen dette er mennesker som strever og har det veldig tøft og som oftest har opplevd mye vondt i livet - attpåtil skal de måtte forholde seg til at andre nærmest ser ned på dem

Jeg tror du vet at jeg ikke ser ned på noen andre enn meg selv, og det har jeg heller ikke skrevet. Men jeg har forstått at mange i helsevesenet stigmatiserer det, og det synes jeg er skremmende. Jeg ville ikke taklet det.

[XbellaX]

Jeg tror du vet at jeg ikke ser ned på noen andre enn meg selv, og det har jeg heller ikke skrevet. Men jeg har forstått at mange i helsevesenet stigmatiserer det, og det synes jeg er skremmende. Jeg ville ikke taklet det.

 

Jeg tror dette bunner i at du faktisk ikke aksepterer det selv, ikke hva "alle andre gjør eller ikke gjør".

 

"Jeg ville ikke taklet det selv", hva skal de menneskene som har diagnosen gjøre mener du?  Streike? De jobber med å akseptere seg selv,  da spiller det liten rolle hva "alle andre" mener og tror.

[stjernestøv]

Alle har vel trekk av foskjellige diagnoser uten å ha dem.

[frosken]

Jeg tror du vet at jeg ikke ser ned på noen andre enn meg selv, og det har jeg heller ikke skrevet. Men jeg har forstått at mange i helsevesenet stigmatiserer det, og det synes jeg er skremmende. Jeg ville ikke taklet det.

 

Mesteparten av det du skriver om diagnosegrublingen din, oppfatter jeg at handler om skyld og skam. Hvis alt kan forklares med bipolar lidelse så ser du ut til å tenke at da er du skyldfri, alt stammer fra noe i hjernen som er utenfor din kontroll. Hvis noe kan forklares som trekk av eupf, så ser du ut til å ende opp med at da handler det om skyld og at andre med rette kan se ned på deg.

 

Du skrev tidligere i tråden at du ikke hadde noen relasjonelle vansker. Det er flott at du opplever å ha gode relasjoner, men sett utenifra så er det ganske påfallende i hvilken grad du finner det nødvendig å skjule dine vansker for dine nærmeste. Det får meg til å lure på i hvilken grad du er trygg i forhold til andre mennesker.

[ISW]

Du skrev tidligere i tråden at du ikke hadde noen relasjonelle vansker. Det er flott at du opplever å ha gode relasjoner, men sett utenifra så er det ganske påfallende i hvilken grad du finner det nødvendig å skjule dine vansker for dine nærmeste. Det får meg til å lure på i hvilken grad du er trygg i forhold til andre mennesker.

 

Det er en ting jeg ikke skjønner når det gjelder psykiske lidelser og å absolutt skulle skjule dette for alt og alle.

 

Da jeg gikk til psykolog, fortalte jeg styreleder på jobben at jeg skulle det. Når noen på jobb sliter med noe slikt, kan jeg si at "jeg har også en angstlidelse, og jeg forstår deg godt". Jeg var fullstendig åpen med både samboer, venner og (nærmeste) familie om diagnose, symptomer og medisinering. Når jeg har vært åpen, har jeg heller aldri fått en eneste negativ kommentar (foruten fra familien noe innblanding i medisineringen som jeg gjerne kunne vært foruten). Hvis jeg har mye angst i perioder, så forteller jeg det. Jeg kan også fortelle at jeg er sliten når jeg er det.

 

Jeg mener bestemt at all denne hemmeligholdelsen og ikke minst dette med fasaden, både er ekstremt slitsomt og ekstremt unødvendig. Spørsmålet jeg stiller meg, er hva er oppsiden/gevinsten i å gjøre slikt?

 

PS: Dette har ingenting med trådstarter å gjøre. Jeg lurer på generelt grunnlag.

Endret 30. januar 2015 av issomethingwrong

[Gjest]

Det er en ting jeg ikke skjønner når det gjelder psykiske lidelser og å absolutt skulle skjule dette for alt og alle.

 

Da jeg gikk til psykolog, fortalte jeg styreleder på jobben at jeg skulle det. Når noen på jobb sliter med noe slikt, kan jeg si at "jeg har også en angstlidelse, og jeg forstår deg godt". Jeg var fullstendig åpen med både samboer, venner og (nærmeste) familie om diagnose, symptomer og medisinering. Når jeg har vært åpen, har jeg heller aldri fått en eneste negativ kommentar (foruten fra familien noe innblanding i medisineringen som jeg gjerne kunne vært foruten). Hvis jeg har mye angst i perioder, så forteller jeg det. Jeg kan også fortelle at jeg er sliten når jeg er det.

 

Jeg mener bestemt at all denne hemmeligholdelsen og ikke minst dette med fasaden, både er ekstremt slitsomt og ekstremt unødvendig. Spørsmålet jeg stiller meg, er hva er oppsiden/gevinsten i å gjøre slikt?

 

PS: Dette har ingenting med trådstarter å gjøre. Jeg lurer på generelt grunnlag.

For min del skyldes dette to ting:

1. Unnvikelse av ubehag

2. Liker ikke å belemre mine omgivelser med mine problemer

[ISW]

For min del skyldes dette to ting:

1. Unnvikelse av ubehag

2. Liker ikke å belemre mine omgivelser med mine problemer

 

Jo, men jeg tror at spesielt når det kommer til punkt 2, så er det langt bedre for de nærmeste å få vite situasjonen slik den er, fremfor å måtte gjette seg fram til hva som kanskje skulle være galt.

 

Uansett hvor flink man er til å holde en fasade, vil de nærmeste forstå at noe er galt, tror jeg.

 

Når det kommer til punkt 1, så føler jeg meg faktisk mye bedre etter å ha fortalt om problemene.

[stjernestøv]

Det er en ting jeg ikke skjønner når det gjelder psykiske lidelser og å absolutt skulle skjule dette for alt og alle.

 

Da jeg gikk til psykolog, fortalte jeg styreleder på jobben at jeg skulle det. Når noen på jobb sliter med noe slikt, kan jeg si at "jeg har også en angstlidelse, og jeg forstår deg godt". Jeg var fullstendig åpen med både samboer, venner og (nærmeste) familie om diagnose, symptomer og medisinering. Når jeg har vært åpen, har jeg heller aldri fått en eneste negativ kommentar (foruten fra familien noe innblanding i medisineringen som jeg gjerne kunne vært foruten). Hvis jeg har mye angst i perioder, så forteller jeg det. Jeg kan også fortelle at jeg er sliten når jeg er det.

 

Jeg mener bestemt at all denne hemmeligholdelsen og ikke minst dette med fasaden, både er ekstremt slitsomt og ekstremt unødvendig. Spørsmålet jeg stiller meg, er hva er oppsiden/gevinsten i å gjøre slikt?

 

PS: Dette har ingenting med trådstarter å gjøre. Jeg lurer på generelt grunnlag.

Det kommer vel an på diagnose også? Ikke alle vet så mye om diagnoser så de forstår ikke, men det er lettere å si at det er angst. Det er noe de fleste forstår. Bare mine nærmeste vet hva som feiler meg, de andre trenger ikke vite det. Tror ikke mine foreldre hadde likt det, de er jo eldre nå.

[ISW]

Det kommer vel an på diagnose også? Ikke alle vet så mye om diagnoser så de forstår ikke, men det er lettere å si at det er angst. Det er noe de fleste forstår. Bare mine nærmeste vet hva som feiler meg, de andre trenger ikke vite det. Tror ikke mine foreldre hadde likt det, de er jo eldre nå.

 

Jeg skjønner at det ikke er hensiktsmessig å fortelle om psykosesymptomer til alt og alle, men det jeg vel mente er at dersom det er ting det er åpenbart at man sliter med, så er det bedre å fortelle det enn å skulle stenge alt inne i seg. Det trenger ikke være en fullstendig diagnose, men hvis du sliter med noe, så kan det jo være godt å fortelle om det.

[stjernestøv]

Jeg skjønner at det ikke er hensiktsmessig å fortelle om psykosesymptomer til alt og alle, men det jeg vel mente er at dersom det er ting det er åpenbart at man sliter med, så er det bedre å fortelle det enn å skulle stenge alt inne i seg. Det trenger ikke være en fullstendig diagnose, men hvis du sliter med noe, så kan det jo være godt å fortelle om det.

Ja, alle vet jo at jeg har slitt med angst og det holder :-) Må være vanskelig å holde alt skjult, da må man jo ha en fasade om er uekte.

[Gjest]

Jo, men jeg tror at spesielt når det kommer til punkt 2, så er det langt bedre for de nærmeste å få vite situasjonen slik den er, fremfor å måtte gjette seg fram til hva som kanskje skulle være galt.

 

Uansett hvor flink man er til å holde en fasade, vil de nærmeste forstå at noe er galt, tror jeg.

 

Når det kommer til punkt 1, så føler jeg meg faktisk mye bedre etter å ha fortalt om problemene.

Det er ikke så enkelt - det bare stopper opp til meg iallefall.

Jeg kan på forhånd bestemme meg for å si "nei,jeg er ikke i form for tiden". Det blir i stedet "joda, jeg har det bra" eller jeg kan nærme meg sannheten ved å si "det går greit/bra".

Når jeg en sjelden gang klarer å si noe om at jeg ikke har det bra, så sliter jeg også med å takle sympatien og omsorgen jeg får pga det. Jeg finner ikke ord. Det er ikke negstivt ment, folk vil meg jo bare vel.

Jeg forteller kjernefamilien min at jeg er sliten (det klarer jeg ikke å skjule). Men det er også det meste jeg klarer å formidle.

For meg er det langt lettere å unnvike ubehaget ved å ikke si noe enn å si noe.

For min del har ikke dette med psykiatri å gjøre - jeg er såpass åpen for psykiatri at jeg ikke ville hatt større problemer med å snakke om psykiatri enn somatikk. Jeg liker bare ikke å belaste noen med mine problemer.

[Gjest]

Jeg vet ikke hvorfor du oppfatter min kommentar som at du skal være forsiktig med å skrive hvordan du har det generelt sett. Jeg stiller meg tvilende til diagnosegrublingen din, men det betyr ikke at jeg mener du ikke kan skrive om hvordan du har det.

Jeg leste igjennom igjen og jeg oppfatter det fremdeles slik. Jeg skriver et åpent og konkret innlegg hvordan jeg ser på meg selv i forhold til kriteriene. Jeg legger ved akkkurat hvordan jeg har det, føler det, av usikkerhet. Forvirringen til tross svaret jeg hadde fått. Jeg forstår du stiller deg tvilende til diagnosegrubleriene. Men enten jeg skrev det her eller holdt det for meg selv, så er det bare slik jeg har det.

[Loft]

Det er en ting jeg ikke skjønner når det gjelder psykiske lidelser og å absolutt skulle skjule dette for alt og alle.

 

Da jeg gikk til psykolog, fortalte jeg styreleder på jobben at jeg skulle det. Når noen på jobb sliter med noe slikt, kan jeg si at "jeg har også en angstlidelse, og jeg forstår deg godt". Jeg var fullstendig åpen med både samboer, venner og (nærmeste) familie om diagnose, symptomer og medisinering. Når jeg har vært åpen, har jeg heller aldri fått en eneste negativ kommentar (foruten fra familien noe innblanding i medisineringen som jeg gjerne kunne vært foruten). Hvis jeg har mye angst i perioder, så forteller jeg det. Jeg kan også fortelle at jeg er sliten når jeg er det.

 

Jeg mener bestemt at all denne hemmeligholdelsen og ikke minst dette med fasaden, både er ekstremt slitsomt og ekstremt unødvendig. Spørsmålet jeg stiller meg, er hva er oppsiden/gevinsten i å gjøre slikt?

 

Så heldig du er som har så forståelsesfull omgangskrets!

 

Jeg har valgt å holde mine problemer ganske tett (ikke fullt så tett som Eller gjør, da.), og det viser seg ihvertfall å være helt rett på jobb, da det er såpass dårlig miljø der at det uten tvil ville bli brukt mot meg for å hevde makt.

[Gjest]

Mesteparten av det du skriver om diagnosegrublingen din, oppfatter jeg at handler om skyld og skam. Hvis alt kan forklares med bipolar lidelse så ser du ut til å tenke at da er du skyldfri, alt stammer fra noe i hjernen som er utenfor din kontroll. Hvis noe kan forklares som trekk av eupf, så ser du ut til å ende opp med at da handler det om skyld og at andre med rette kan se ned på deg.

 

Du skrev tidligere i tråden at du ikke hadde noen relasjonelle vansker. Det er flott at du opplever å ha gode relasjoner, men sett utenifra så er det ganske påfallende i hvilken grad du finner det nødvendig å skjule dine vansker for dine nærmeste. Det får meg til å lure på i hvilken grad du er trygg i forhold til andre mennesker.

Jeg tror ikke det er så uvanlig å holde psykiske vansker for seg selv.  Det er likevel flere som har visst at jeg hadde problemer.  Samme hvor mye energi jeg brukte på å skjule det så merkes det når du går med røde øyne og snufser hele dagene på jobb og ikke fungerer.  Men det er lenge siden. Var der jeg jobbet før og jeg går ut i fra at de tror jeg er frisk nå.  Jeg har fremdeles kontakt med de og ingen som sier noe. Jeg ble sykemeldt og flere visste hvorfor.  Jeg har sagt det til barna, og til min store glede så hadde de aldri merket noe når de bodde hjemme.  Så det er ikke så stor hemmelighet at jeg har hatt problemer selv om jeg ikke ønsker at alle skal vite det og ihvertfall ikke der jeg jobber nå. Mine spesifikke vansker jeg har nå ønsker jeg ikke å snakke med noen om. Jeg tror heller ikke det har noen hensikt.  Min venninne kjenner til at jeg går på medisiner og har kontakt med behandler.  Så helt skjult er det nok ikke. 

[Gjest]

Hva tenker du om det andre som frosken skriver? Jeg har registrert det samme..

"Hvis alt kan forklares med bipolar lidelse så ser du ut til å tenke at da er du skyldfri, alt stammer fra noe i hjernen som er utenfor din kontroll. Hvis noe kan forklares som trekk av eupf, så ser du ut til å ende opp med at da handler det om skyld og at andre med rette kan se ned på deg."

Jeg tenker også at det er mye mer krevende å bli frisk/bedre av EUPF-trekk enn bp. BP kan medisineres - EUPF krever innsats (og å våge å være åpen ovenfor behandler).

Jeg sier ikke at det er slik - på seg selv kjenner en jo ikke andre..

Endret 30. januar 2015 av hww