Nå er det nok

[Caylee]

På skolen idag gikk det ikke så bra. Jeg har følt meg veldig trist etter det. Ble ikke møtt med forståelse fra foreldrene mine. Det var jo bare "å ta seg isammen". Jeg ble sint. Såret. Først kjente jeg sinnet var veldig brennende, jeg gikk på rommet. Sendte en melding til en venn fra skolen, men hun svarte ikke så fort hun pleier. Da kom katastrofen på høynivå. Livet gikk ned i kjelleren iløpet av minutter. Jeg la meg ned i senga og gråt. Smerten var ubeskrivelig vond. Selvmordtankene kom. "

 

Livet er over. Jeg kan like godt ta selvmord så fort som mulig. Faen. Jeg vil ikke dø. Livet er utholdeelig. Hvorfor ble jeg født. Dette er et mareritt. Alle forlater meg. Alle hater meg" Tårene rant mer enn på lenge

 

Så etter en stund fikk jeg plutselig en melding. Den var venninen min fra skolen. Hun sendte meg hjerter i meldingen. Jeg pustet lettet ut.

 

Sånn seriøst. Slik som dette skjer stadig vekk. Jeg orker ikke mer. Hvordan skal jeg klare slutte være så jævlig dramatisk? det er grusomt å få så vonde følelser og at verden går under. Nå er det nok. Men aner ikke hvordan jeg kan hjelpe meg selv.

Endret 30. januar 2015 av Caylee

[ISW]

Ikke at jeg skal prøve å diagnosere deg, men for meg høres dette ut som ganske "textbook" EUPF. Det er ikke normalt å svinge så mye som du gjør, og få selvmordstanker av ting som dette. Jeg håper bare du får god behandling. Hvis det er det du har er prognosen god med rett behandling.

[Trine]

Er ikke dette noe behandleren din burde kunne hjelpe deg med? Det høres veldig slitsomt ut å ha det slik som du har det.

[Caylee]

Ikke at jeg skal prøve å diagnosere deg, men for meg høres dette ut som ganske "textbook" EUPF. Det er ikke normalt å svinge så mye som du gjør, og få selvmordstanker av ting som dette. Jeg håper bare du får god behandling. Hvis det er det du har er prognosen god med rett behandling.

Jeg har lurt på om jeg har den diagnosen uten at jeg har fått den. Har nevnt det til behandleren for noen uker siden. Jeg har undret på det siden jeg var 16 men aldri nevnt det til noen.

Vi begynte med skjemaer, men det går så sakte fremover. Timen er så kort, man har ikke tid til så mye. Og imellom tidene må jeg holde ut slike situasjoner.

Jeg er redd hun kommer til en konklusjon om at jeg ikke har den diagnosen. For da får jeg ikke hjelp mot dette. Jeg kommer aldri da til å få hjelp mot det. Tenk om hun kommer fram til feil konklusjon :/

[Caylee]

Er ikke dette noe behandleren din burde kunne hjelpe deg med? Det høres veldig slitsomt ut å ha det slik som du har det.

Hun kan ikke hjelpe meg mot dette hvis timene forsetter som dette fremover. Man får nesten ikke tid prate. Hvis jeg har 5 ting å ta opp, får jeg bare tid til å ta opp 1 av dem så vidt. Blir nesten bare tid til å fortell. Og det hjelper ingenting.

[Trine]

Det er en ganske kjip og skremmende tanke. Tenker det samme selv. Sa hun noe til det da du nevnte det for henne?

[larimar]

Jeg tror du må stole på at behandleren din vet hva h*n driver med. Har h*n ikke sagt selv at h*n har tenkt på om du kanskje har eupf? 

[Trine]

Hun kan ikke hjelpe meg mot dette hvis timene forsetter som dette fremover. Man får nesten ikke tid prate. Hvis jeg har 5 ting å ta opp, får jeg bare tid til å ta opp 1 av dem så vidt. Blir nesten bare tid til å fortell. Og det hjelper ingenting.

 

Da burde du jo få tettere oppfølging. det er jo ikke noe poeng i å gå til behandling om man ikke blir bedre av det.

[Caylee]

Det er en ganske kjip og skremmende tanke. Tenker det samme selv. Sa hun noe til det da du nevnte det for henne?

Hva da mener du? Angående hva jeg nevnte mener jeg

[Caylee]

Jeg tror du må stole på at behandleren din vet hva h*n driver med. Har h*n ikke sagt selv at h*n har tenkt på om du kanskje har eupf? 

Ja, hun sa da jeg nevnte diagnosen at hun hadde tenkt på det selv. Men man vet jo aldri.. Jeg er så flink til å bagatalisere problemer for tiden. Er ikke sikker hun får inntrykk av hvor ille det faktisk er.

[Caylee]

Da burde du jo få tettere oppfølging. det er jo ikke noe poeng i å gå til behandling om man ikke blir bedre av det.

Det er sant. Har jeg tenkt på noen ganger. Men jeg har ikke tid mer heller. Så er litt dumt

[Trine]

Hva da mener du? Angående hva jeg nevnte mener jeg

 

Da du nevnte EUPF. Jeg bare lurte på hva behandleren din sa til det, men du svarte jo til larimar at hun hadde tenkt på det

 

Jeg vet ikke, men er det ikke lurt å finne en diagnose før man begynner å behandle så man vet hva man skal behandle? 

[Trine]

Det er sant. Har jeg tenkt på noen ganger. Men jeg har ikke tid mer heller. Så er litt dumt

 

Tid er bare en prioriteringssak. Det viktigste er vel å bli bra, eller ihvertfall bedre.

[Caylee]

Da du nevnte EUPF. Jeg bare lurte på hva behandleren din sa til det, men du svarte jo til larimar at hun hadde tenkt på det

 

Jeg vet ikke, men er det ikke lurt å finne en diagnose før man begynner å behandle så man vet hva man skal behandle? 

Problemet som har blitt er at det er så mye som er "galt" med meg, men alle har bare valgt å sett en retning, og ikke bry seg om alt det andre. Hvis man har flere forskjellige problemer har dessverre psykiatrien en tendens til å bare fokusere på den ene delen. Og drite i alt det andre. Vil ikke gå inn på det, men at de bare fokuserer på en ting blandt mye så blir det litt dumt.

 

Heldigvis mener hun jeg har nå at man må jobbe "bredt". At man ikke må bare fokusere på en ting, men prøve hjelpe alt som er galt så håper bare hun kommer fram til det jeg håper.

[Caylee]

Tid er bare en prioriteringssak. Det viktigste er vel å bli bra, eller ihvertfall bedre.

Hvis jeg skal gå oftere må jeg ta fri fra skolen. Det frister ikke så veldig. Så blir at jeg må velge. Og skolen for meg er viktig nå, vil så gjerne få det til hvis du skjønner

[larimar]

Hva med å skrive ut det du skrev først i denne tråden og gi det til henne?

[Caylee]

Hva med å skrive ut det du skrev først i denne tråden og gi det til henne?

Takk for tips, veldig god ide syns jeg. Det skal jeg gjøre

[frosken]

På skolen idag gikk det ikke så bra. Jeg har følt meg veldig trist etter det. Ble ikke møtt med forståelse fra foreldrene mine. Det var jo bare "å ta seg isammen". Jeg ble sint. Såret. Først kjente jeg sinnet var veldig brennende, jeg gikk på rommet. Sendte en melding til en venn fra skolen, men hun svarte ikke så fort hun pleier. Da kom katastrofen på høynivå. Livet gikk ned i kjelleren iløpet av minutter. Jeg la meg ned i senga og gråt. Smerten var ubeskrivelig vond. Selvmordtankene kom. "

 

Livet er over. Jeg kan like godt ta selvmord så fort som mulig. Faen. Jeg vil ikke dø. Livet er utholdeelig. Hvorfor ble jeg født. Dette er et mareritt. Alle forlater meg. Alle hater meg" Tårene rant mer enn på lenge

 

Så etter en stund fikk jeg plutselig en melding. Den var venninen min fra skolen. Hun sendte meg hjerter i meldingen. Jeg pustet lettet ut.

 

Sånn seriøst. Slik som dette skjer stadig vekk. Jeg orker ikke mer. Hvordan skal jeg klare slutte være så jævlig dramatisk? det er grusomt å få så vonde følelser og at verden går under. Nå er det nok. Men aner ikke hvordan jeg kan hjelpe meg selv.

Vonde følelser er vondt, men kanskje du kan prøve å legge merke til at du sammenlignet med et par år tilbake har kommet mye lenger? Det er selvfølgelig dumt at du flere timer i dag hadde det vanskelig, men du kom deg jo raskt igjen?

[frosken]

Jeg har lurt på om jeg har den diagnosen uten at jeg har fått den. Har nevnt det til behandleren for noen uker siden. Jeg har undret på det siden jeg var 16 men aldri nevnt det til noen.

Vi begynte med skjemaer, men det går så sakte fremover. Timen er så kort, man har ikke tid til så mye. Og imellom tidene må jeg holde ut slike situasjoner.

Jeg er redd hun kommer til en konklusjon om at jeg ikke har den diagnosen. For da får jeg ikke hjelp mot dette. Jeg kommer aldri da til å få hjelp mot det. Tenk om hun kommer fram til feil konklusjon :/

Jeg synes det høres ut som om du får hjelp til dine vansker nå også. Hvor ofte har du samtale?

[frosken]

Tid er bare en prioriteringssak. Det viktigste er vel å bli bra, eller ihvertfall bedre.

Hvis man har langvarige psykiske vansker, slik caylee har, så synes jeg faktisk det er svært viktig å følge opp skolearbeidet ved siden av behandling. Behandlingen tar uansett lang tid, og man blir ikke friskere av å kun gå i behandling.