Det er aldri for sent å gi opp

[AnonymBruker]

Jeg kom over en artikkel og måtte bare dele litt av den.  Kanskje det er slik det er?  Hva er det vi kaver med for å få et bedre liv?  Kanskje best å se realitetene?  Eventuelt litt galgenhumor skader ikke.

 

 Pessimisten i meg fant en bibel allerede i en alder av 16 år. Jeg kjøpte en svart liten bok med den tiltalende tittelen «Det er aldri for sent gi opp – Tristesser i utvalg» av Nils-Fredrik Nielsen.

I forordet skriver han «Et menneskeliv er kort – og overveiende trist. Mange blir urolige av dette faktum og prøver å skjule det i et narrespill av optimisme og «positiv tenkning». Den kan nok virke en stund, men ikke i lengden. Den som erkjenner det triste er på bølgelengde med livet selv».

Anonymous poster hash: aedef...b9e

[slabbedask]

 

Jeg kom over en artikkel og måtte bare dele litt av den.  Kanskje det er slik det er?  Hva er det vi kaver med for å få et bedre liv?  Kanskje best å se realitetene?  Eventuelt litt galgenhumor skader ikke.

 

 Pessimisten i meg fant en bibel allerede i en alder av 16 år. Jeg kjøpte en svart liten bok med den tiltalende tittelen «Det er aldri for sent gi opp – Tristesser i utvalg» av Nils-Fredrik Nielsen.

I forordet skriver han «Et menneskeliv er kort – og overveiende trist. Mange blir urolige av dette faktum og prøver å skjule det i et narrespill av optimisme og «positiv tenkning». Den kan nok virke en stund, men ikke i lengden. Den som erkjenner det triste er på bølgelengde med livet selv».

 

 

Det har jeg alltid ment.

[Trollings]

Greit å gi opp, bare man ikke gir opp for tidlig

[slabbedask]

Greit å gi opp, bare man ikke gir opp for tidlig

Når er det akseptsbelt å gi opp?

[Trollings]

Når er det akseptsbelt å gi opp?

 

akseptabelt er det vel aldri, fornuftig er det når håpet virkelig er ute ? 

[slabbedask]

akseptabelt er det vel aldri, fornuftig er det når håpet virkelig er ute ?

Sant nok. Ikke noe poeng å sløse bort energi på noe som er nyttesløst.

[Gjest]

Jeg kom over en artikkel og måtte bare dele litt av den. Kanskje det er slik det er? Hva er det vi kaver med for å få et bedre liv? Kanskje best å se realitetene? Eventuelt litt galgenhumor skader ikke.

Pessimisten i meg fant en bibel allerede i en alder av 16 år. Jeg kjøpte en svart liten bok med den tiltalende tittelen «Det er aldri for sent gi opp – Tristesser i utvalg» av Nils-Fredrik Nielsen.

I forordet skriver han «Et menneskeliv er kort – og overveiende trist. Mange blir urolige av dette faktum og prøver å skjule det i et narrespill av optimisme og «positiv tenkning». Den kan nok virke en stund, men ikke i lengden. Den som erkjenner det triste er på bølgelengde med livet selv».

Anonymous poster hash: aedef...b9e

[stjernestøv]

Sant nok. Ikke noe poeng å sløse bort energi på noe som er nyttesløst.

Enig.

[Gjest]

Wow! Takk for henvisningen

Dette må leses , jeg tror motstand kan fremme åndelig vekst og nye spor ingen kan være happy hele tida og hvorfor bare kjempe i mot når det butter. Min kjære nære sier bare " aksepter- aksepter - aksepter- livet er opp & ned.. Vi mister ikke verdi om vi lider litt...og livet har ulike sider og byr på så mangt.. Og så kan forhåpentligvis gjemme seg ( litt) bedre tider rundt neste sving..

[Caylee]

Man burde aldri gi opp. Men all kampen er meningsløs, siden man dør uansett

[AnonymBruker]

Det kan faktisk bli for sent å gi opp.

Anonymous poster hash: c4fbb...e72

[AnonymBruker]

Man burde aldri gi opp. Men all kampen er meningsløs, siden man dør uansett

 

Kampen er ikke meningsløs. Kamplysten er meget nyttig, uansett på kort sikt. En ren instinktiv, livsoppholdende kamp bør imidlertid transformeres etterhvert til en "forsoningskamp", der intet er "enten eller", Særlig om man sliter med en kronsik (p)sykdom, uforanderlige omstendigheter, negative livserfaringer, og incidenter. En mer "realistisk og forsonende dempet kamp" med vekt på hva en fremdeles har i behold, og hva som fremdeles (og alltid) er verdt å kjempe for, samtidig som man må erkjenne det uforanderlige i at en del smerte aldri vil forsvinne helt, kan også gi positivitet og mening.

Anonymous poster hash: c4fbb...e72

[Caylee]

 

Kampen er ikke meningsløs. Kamplysten er meget nyttig, uansett på kort sikt. En ren instinktiv, livsoppholdende kamp bør imidlertid transformeres etterhvert til en "forsoningskamp", der intet er "enten eller", Særlig om man sliter med en kronsik (p)sykdom, uforanderlige omstendigheter, negative livserfaringer, og incidenter. En mer "realistisk og forsonende dempet kamp" med vekt på hva en fremdeles har i behold, og hva som fremdeles (og alltid) er verdt å kjempe for, samtidig som man må erkjenne det uforanderlige i at en del smerte aldri vil forsvinne helt, kan også gi positivitet og mening.

Anonymous poster hash: c4fbb...e72

 

Kan du forklare på nytt?

Skjønte ikke helt, men det virker interessant

[AnonymBruker]

I en innledningsfase kan det være nyttig å kjempe imot, for instinktiv å overleve en krise, dersom alternativet er akutt destruktivt. Etterhvert, når det gjelder lidelser som angst etc., kan det å kjempe imot føre til at man kun fastner mer i edderkoppnettet og føler mer utilstrekkelighet, hjelpesløshet og håpløshet. Om man vil ha mest å vinne, må man spille på lag med "naturkreftene og slutte å kjempe mot ethvert symptom på (p)sykelighet. Innse at alle ubehagelige assosiasjoner man har fått med grunnpsykdommen er blitt sykelige forbindelser som egentlig intet egentlig har med utgangspunktet/grunnpsykdommen å gjøre. Men kun er mer eller mindre egenskaper ved en selv, med i utgangspunktet både positive og negative ladninger. For å ta angst, kan det bli en ekstremt innviklet sykdom, om man ikke er bevisst nok. Til slutt vet man ikke opp eller ned, eller hvor man befinner seg. Man mister ethvert referansepunkt man normalt ville hatt, og forsøker å bekjempe alt ubehag - enten det er normalt eller psykdomstilhørende.

Anonymous poster hash: c4fbb...e72

[AnonymBruker]

Kan du forklare på nytt?

Skjønte ikke helt, men det virker interessant

 

Forsøkte å svare, og svarte under her, men tror jeg glemte konkret å trykke på svar på ditt innlegg.

Anonymous poster hash: c4fbb...e72

[Gjest]

I en innledningsfase kan det være nyttig å kjempe imot, for instinktiv å overleve en krise, dersom alternativet er akutt destruktivt. Etterhvert, når det gjelder lidelser som angst etc., kan det å kjempe imot føre til at man kun fastner mer i edderkoppnettet og føler mer utilstrekkelighet, hjelpesløshet og håpløshet. Om man vil ha mest å vinne, må man spille på lag med "naturkreftene og slutte å kjempe mot ethvert symptom på (p)sykelighet. Innse at alle ubehagelige assosiasjoner man har fått med grunnpsykdommen er blitt sykelige forbindelser som egentlig intet egentlig har med utgangspunktet/grunnpsykdommen å gjøre. Men kun er mer eller mindre egenskaper ved en selv, med i utgangspunktet både positive og negative ladninger. For å ta angst, kan det bli en ekstremt innviklet sykdom, om man ikke er bevisst nok. Til slutt vet man ikke opp eller ned, eller hvor man befinner seg. Man mister ethvert referansepunkt man normalt ville hatt, og forsøker å bekjempe alt ubehag - enten det er normalt eller psykdomstilhørende. Anonymous poster hash: c4fbb...e72

Interresant. Jeg er trett av å kjempe, og som du skriver så vet jeg ikke lenger hva som er normalt og hva som er sykt. Har angst for alt ubehag.

[AnonymBruker]

Interresant. Jeg er trett av å kjempe, og som du skriver så vet jeg ikke lenger hva som er normalt og hva som er sykt. Har angst for alt ubehag.

 

Du er ikke den eneste. Det er viktig at du fremdeles anstrenger deg litt, men for å få riktig hjelp, slik at du får det bedre enn du har i dag.

Anonymous poster hash: c4fbb...e72

[AnonymBruker]

 

Kampen er ikke meningsløs. Kamplysten er meget nyttig, uansett på kort sikt. En ren instinktiv, livsoppholdende kamp bør imidlertid transformeres etterhvert til en "forsoningskamp", der intet er "enten eller", Særlig om man sliter med en kronsik (p)sykdom, uforanderlige omstendigheter, negative livserfaringer, og incidenter. En mer "realistisk og forsonende dempet kamp" med vekt på hva en fremdeles har i behold, og hva som fremdeles (og alltid) er verdt å kjempe for, samtidig som man må erkjenne det uforanderlige i at en del smerte aldri vil forsvinne helt, kan også gi positivitet og mening.

Anonymous poster hash: c4fbb...e72

 

 

Har du gått i DBT (dialektisk atferdsterapi)?

Anonymous poster hash: 49985...34b

[AnonymBruker]

 

Har du gått i DBT (dialektisk atferdsterapi)?

Anonymous poster hash: 49985...34b

 

 

Nei?

Anonymous poster hash: c4fbb...e72

[Caylee]

 

I en innledningsfase kan det være nyttig å kjempe imot, for instinktiv å overleve en krise, dersom alternativet er akutt destruktivt. Etterhvert, når det gjelder lidelser som angst etc., kan det å kjempe imot føre til at man kun fastner mer i edderkoppnettet og føler mer utilstrekkelighet, hjelpesløshet og håpløshet. Om man vil ha mest å vinne, må man spille på lag med "naturkreftene og slutte å kjempe mot ethvert symptom på (p)sykelighet. Innse at alle ubehagelige assosiasjoner man har fått med grunnpsykdommen er blitt sykelige forbindelser som egentlig intet egentlig har med utgangspunktet/grunnpsykdommen å gjøre. Men kun er mer eller mindre egenskaper ved en selv, med i utgangspunktet både positive og negative ladninger. For å ta angst, kan det bli en ekstremt innviklet sykdom, om man ikke er bevisst nok. Til slutt vet man ikke opp eller ned, eller hvor man befinner seg. Man mister ethvert referansepunkt man normalt ville hatt, og forsøker å bekjempe alt ubehag - enten det er normalt eller psykdomstilhørende.

Anonymous poster hash: c4fbb...e72

 

Har jeg tolket det rett at du mener man først har angst mot en ting, så utvikler det seg til at man er redd alt, og skille mellom alt blir "borte", man føler alltid angsten?