Trening, psyke og det å bli såret

[Gondor]

Er det noen her inne som har opplevd virkelig positiv forandring med psyken etter at dere begynte å trene hardt? Jeg skal begynne på treningsstudio i dag og er veldig spent på hvordan dette vil utvikle seg. Det koster ikke mer enn 300,- kroner per måned så det tar jeg meg råd til.

 

En annen ting: mange her inne opplever at det er vanskelig å omgås de nærmeste. Jeg opplever at jeg ofte blir støtt og såret og ikke vet hvordan jeg skal reagere uten å virke frekk og ubehagelig. Skal jeg bare tilskrive det uvitenhet fra dem eller hårsårhet fra min side?

 

Noen erfaringer?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det siste er det vanskelig å svare på da vi ikke kjenner dine nærmeste.

Hvis de er de eneste som stadig sårer deg, er det sannsynligvis noe med dem.

Hvis du stadig blir såret, også av andre, er det sannsynligvis noe med din nærtagenhet.

[future life]

Er det noen her inne som har opplevd virkelig positiv forandring med psyken etter at dere begynte å trene hardt? Jeg skal begynne på treningsstudio i dag og er veldig spent på hvordan dette vil utvikle seg. Det koster ikke mer enn 300,- kroner per måned så det tar jeg meg råd til.

 

En annen ting: mange her inne opplever at det er vanskelig å omgås de nærmeste. Jeg opplever at jeg ofte blir støtt og såret og ikke vet hvordan jeg skal reagere uten å virke frekk og ubehagelig. Skal jeg bare tilskrive det uvitenhet fra dem eller hårsårhet fra min side?

 

Noen erfaringer?

Tidligere trente jeg alltid hardt og det var vel dette som holdt meg psykisk ganske bra i alle år. Men så ble jeg veldig sliten og utmattet, da ble jeg mye mere sliten samme hva jeg gjorde av fysisk aktivitet. Nå kan jeg gå turer i sakte tempo, dette hjelper også mye på psyken. Men overanstrenger jeg meg, blir jeg fortsatt liggende. Får infeksjoner og annen dritt. Dette gjør meg dårligere psykisk, får litt for god tid til å gruble og tenke. Har 100 ting jeg skulle ha gjort, men må begrense det til litt hver dag.

Når det gjelder det siste, kommer det jo an på hva de sier og gjør? Er det de som er slemme, eller er det du som må endre på noe? Vanskelig å svare på når du ikke kommer med noe konkret eksempel.

[AnonymBruker]

Så kjekt at du skal begynne å trene Jeg har veldig gode erfaringer med å trene, det roer meg ned og gjør at jeg kan bruke tiden min mye mer konstruktivt. Trening har hjulpet meg mye mer enn det gjorde da jeg gikk på antidepressiva. Når jeg ikke har trent på noen dager blir jeg mer tungsindig, da får jeg beskjed av samboer om at jeg må komme meg ut igjen.

 

Anbefaler deg å ikke gå alt for hardt ut i starten. Sett deg realistiske mål og øk varighet/intensitet etterhvert som du føler deg klar for det.

Anonymous poster hash: 92a1a...841

[Gjest]

Er det noen her inne som har opplevd virkelig positiv forandring med psyken etter at dere begynte å trene hardt? Jeg skal begynne på treningsstudio i dag og er veldig spent på hvordan dette vil utvikle seg. Det koster ikke mer enn 300,- kroner per måned så det tar jeg meg råd til.

En annen ting: mange her inne opplever at det er vanskelig å omgås de nærmeste. Jeg opplever at jeg ofte blir støtt og såret og ikke vet hvordan jeg skal reagere uten å virke frekk og ubehagelig. Skal jeg bare tilskrive det uvitenhet fra dem eller hårsårhet fra min side?

Noen erfaringer?

Erfaringer :

Ja - trening gir meg en følelse av selvrespekt og selvkontroll jeg ikke vil være for uten.

Men kan være tøft når tankene blir tunge ute i mørket. Da forsvinner gangsynet for naturens vanvittige skjønnhet, uavhengig av årstid

Selv tørr jeg ikke treningsenter . Hvorfor tror jeg st jeg holder for meg selv , knyttet til angst . Men vil egentlig gjerne! Er mange variasjonsmuligheter på treningssenter- salsa - joggegrupper i skogen . Og tenk for en sosial mulighet! Slå av en prat med kjente el halvkjente.. Eller prate med sidemannen og kanskje oppdage vedk har noe ved seg som gir deg mening og en interessant el god samtale om alt og ingenting.. Definitivt frister du meg ...! Jeg vil og prøve treningssenter . Spurte psykolog om det var feil når du var sykemeldt , da sa han: " nei- det er skam, burde gjøre det hvis jeg trodde det ville gjøre meg vel..."..

Det andre du spør om er noe jeg har tenkt mye på. Er du sensitiv eller er andre sårende. Her tror jeg det er lett å blande , og folk er folk - ikke alle møter deg med silkehansker. Det må vi egentlig tåle , selv om det svir.

Jeg fikk en gang høre etter et selskap at ingen fikk sans for meg , jeg var så reservert. Jeg ble enormt såret , jeg satt der og bobler inni meg- men var full av sosial angst. Redd for ikke å strekke til:( og det var viktig for meg å vise kjæresten jeg var himla forelsket i at vi kunne ha det bra med andre.

Det var kjæresten som refererte hva de andre hadde sagt. Det knuste meg, men han sa vi ikke skulle bry oss . Han elsket meg:) jeg elsket han:) det ble oss!

Jeg fikk litt kjennskap til psykologi etter hvert og har lært å stille meg selv spørsmålet : hvordan skaper jeg forutsetninger for andres væremåter vis a vis meg- hva ved meg gjør at andre reagerer som de gjør ? Og! Viktig ; hva er det med andre som gjør at jeg reagerer som jeg gjør. Hvordan skaper de forutsetninger for mine væremåte. Dette er et gjensidig vekselspill. Noen gjør oss mer vel en andre- noen ser deg bak angsten og inviterer deg likevel inn... Folk er forskjellige og ikke alle tenker like mye på andre og er nestekjærlige.

Når jeg var stil som en Østers var det tøft p få høre ingen fikk sansen, men ok- det var det inntrykket jeg evnet å gi. Samtidig kunne det kanskje vært noen på festen som kunne skapt bedre forutsetninger for meg til å slappe av. Men det kan en ikke forvente !

Jeg er i dagstolt over at jeg ikke lever i bitterhet til hun som sa ingen av venninnene likte meg på festen. De fikk ikke kontakt . Jeg nullet ut meg selv og da valgte hun også å gjøre det men med hard hånd og evne til lettvint fordømmelse vil jeg si. Jeg tenker det sier like mye om henne som om meg .

Endret 2. februar 2015 av En namnlaus

[Gondor]

Tusen takk for alle svar!

 

Når jeg tenker meg om er det stort sett min mor som sårer meg. Hun er veldig direkte og sier alltid det hun mener. "Jeg skulle ønske dere ikke skulle ha dette barnet", sa hun til meg da jeg var gravid og sårbar. "Får x (barnet mitt) nok mat?" "Du burde sjekke hjertet ditt du som er så stor." (Jeg veier 65 kg og er 162 cm) Jeg kommer ikke på noe mer i farten. Hun er sånn mot faren min også, men sier han lar det gå inn det ene øret og ut av det andre. Det klarer ikke jeg. Sist gang jeg besøkte dem satte mor igang og da jeg kjørte hjem satt jeg og hylte, bannet og svertet i bilen. Jeg fikk 3 dager med paranoia etter det. Jeg vet jeg må si ifra men jeg blir så paff at jeg ikke klarer å reagere der og da. Så gnager det i meg i lang tid etterpå.

 

Når det gjelder de nærmeste forøvrig hater jeg å få all oppmerksomhet rettet mot meg fordi jeg føler meg så utsatt. Jeg begynner gjerne og stamme og jeg får tåkesyn. Kommer det noen spisse kommentarer våkner jeg fra tåkeheimen men klarer ikke å forsvare meg.

 

Jeg er et typisk en til en menneske og da går det mye greiere, men altså ikke med min mor. Nå har jeg bevisst latt være å kontakte henne for å ikke utsette meg selv for hennes sårende og av og til rå bemerkninger.

[Caylee]

Er det noen her inne som har opplevd virkelig positiv forandring med psyken etter at dere begynte å trene hardt? Jeg skal begynne på treningsstudio i dag og er veldig spent på hvordan dette vil utvikle seg. Det koster ikke mer enn 300,- kroner per måned så det tar jeg meg råd til.

 

En annen ting: mange her inne opplever at det er vanskelig å omgås de nærmeste. Jeg opplever at jeg ofte blir støtt og såret og ikke vet hvordan jeg skal reagere uten å virke frekk og ubehagelig. Skal jeg bare tilskrive det uvitenhet fra dem eller hårsårhet fra min side?

 

Noen erfaringer?

Jeg har ikke klart trene på treningsstudio de siste årene pågrunnav jeg blir veldig utslitt av det. Alle blir utslitt av trening, men jeg reagerer med å føle meg nesten verre enn før jeg kom. Det går sikkert veldig bra hvis de ikke trener alt for hardt. Var sikkert det jeg gjorde feil for noen måneder siden når jeg testet det på nytt.

Jeg tror det vil gå bra, finn en treningsplan som passer deg og ikke overdriv.

 

Er det snakk om famile eller venner? kjenner meg godt igjen ja. Jeg tror det ikke hjelper å bare holde det inne. Men hjelper ikke så godt vise alt formye følelser heller. Det beste tror jeg er puste ut noen ekstra ganger, og prøve være saklig. Men det er jo vanskeligere enn sagt

[Caylee]

Tusen takk for alle svar!

 

Når jeg tenker meg om er det stort sett min mor som sårer meg. Hun er veldig direkte og sier alltid det hun mener. "Jeg skulle ønske dere ikke skulle ha dette barnet", sa hun til meg da jeg var gravid og sårbar. "Får x (barnet mitt) nok mat?" "Du burde sjekke hjertet ditt du som er så stor." (Jeg veier 65 kg og er 162 cm) Jeg kommer ikke på noe mer i farten. Hun er sånn mot faren min også, men sier han lar det gå inn det ene øret og ut av det andre. Det klarer ikke jeg. Sist gang jeg besøkte dem satte mor igang og da jeg kjørte hjem satt jeg og hylte, bannet og svertet i bilen. Jeg fikk 3 dager med paranoia etter det. Jeg vet jeg må si ifra men jeg blir så paff at jeg ikke klarer å reagere der og da. Så gnager det i meg i lang tid etterpå.

 

Når det gjelder de nærmeste forøvrig hater jeg å få all oppmerksomhet rettet mot meg fordi jeg føler meg så utsatt. Jeg begynner gjerne og stamme og jeg får tåkesyn. Kommer det noen spisse kommentarer våkner jeg fra tåkeheimen men klarer ikke å forsvare meg.

 

Jeg er et typisk en til en menneske og da går det mye greiere, men altså ikke med min mor. Nå har jeg bevisst latt være å kontakte henne for å ikke utsette meg selv for hennes sårende og av og til rå bemerkninger.

Moren din høres veldig direkte ut ja. Alt for direkte. Skjønner godt du blir såret av slike kommentarer. Er hun så direkte mot alle? Om hun er det kan det hjelpe å tenke hun bare er sånn. Jeg kjenner også to damer via familien som er veldig direkte, men jeg prøver ikke bry meg for de sier mye rart til alle hele tiden.

Det med tåkesyn har jeg ikke opplevd, det virker litt som du har angst? Har du et godt forhold til familien før og nå ? Eller er det vanskelig?

Det forstår jeg. Kanskje du burde si til henne på en pen måte at du syns hun sier formye rett ut? Det kan være veldig vanskelig å si, men hvis du vil ha kontakt med henne

[Gondor]

Moren din høres veldig direkte ut ja. Alt for direkte. Skjønner godt du blir såret av slike kommentarer. Er hun så direkte mot alle? Om hun er det kan det hjelpe å tenke hun bare er sånn. Jeg kjenner også to damer via familien som er veldig direkte, men jeg prøver ikke bry meg for de sier mye rart til alle hele tiden.

Det med tåkesyn har jeg ikke opplevd, det virker litt som du har angst? Har du et godt forhold til familien før og nå ? Eller er det vanskelig?

Det forstår jeg. Kanskje du burde si til henne på en pen måte at du syns hun sier formye rett ut? Det kan være veldig vanskelig å si, men hvis du vil ha kontakt med henne

 

Moren min har det med å skjerpe seg når hun vil gjøre godt inntrykk. Jeg vet ikke om hun oppfører seg sånn mot broren min også, men han har en tendens til å trekke på smilebåndet av henne så det virker ikke som at han i så fall lar det gå inn på seg. Jeg har et greit forhold til familien forøvrig. Den ene av tantene mine er akkurat som mor, mens de andre er mer forsiktige og tandre. En av tantene mine har bipolar lidelse men vil ikke medisineres så hun lider mye. Det er mye grums i familien på morssiden.

 

Jeg vet ikke når jeg begynte å få tåkesyn, men det er i hvert fall i sosiale sammenhenger. Jeg vet ikke om jeg kan kalle det angst, men det er fryktelig ubehagelig.

[Gjest Gargamel]

Jeg synes trening er bra for kropp og sjel, men at det er en liten smule overvurdert som "medisin mot alt".

 

Angående "støtt og såret" kan det være verd et forsøk å si ifra veldig direkte en gang eller to. Altså ikke diskutere innholdet i det hun sier, men sette fingeren på at hun er lite hensynsfull og at du blir støtt og såret av kommentarene.