Diagnoser der det ikke er håp

[Gjest]

Hva pokker mener man med "jobbe med seg selv"?

Jeg fant et svar fra nhd om det:

Å jobbe med seg selv, er å jobbe med hvordan en tar det.

[Madelenemie]

Finnes det diagnoser der det ikke er håp, der man blir gitt opp av psykiatrien?

 

Er det virkelig sånn at borderline er uglesett?

 

Jeg hadde jo den i min ungdom men har den ikke nå, så det går an å bli kvitt den. Men hva med asperger og schizofreni? Hva med bipolar? Man blir jo ikke kvitt det? Blir man da sett på som håpløs? Jatter de bare med da, eller er det håp om et bedre liv?

 

Føler psykologen jeg var til sist jattet litt med meg, jeg er jo en kroniker uansett. Men det må jo gå an å jobbe med seg selv for det?

Jeg tror det er som nhd skriver om borderline.

 

Men om det fins diagnoser der det ikke er håp? ja jeg tror former for psykopati/dyssosial pf.

 

Jeg tror også mange av oss med autisme blir sett på som ganske håpløse tilfeller, jeg har ikke selv opplevd det, men ser at normalt får mennesker med autismespekterforstyrrelser lite hjelp til atferdsendring.

 

Selv om jeg er forbausende lik nå, den jeg alltid har vært, ... så er hjelpen jeg fikk av psykiatrien slik at den ga meg en valgmulighet, jeg har kunnskap, jeg før ikke hadde, om mennesker og de mellommenneskelige relasjoner, jeg strever likevel mye, det er som om teorien inni hodet mitt ikke blir en integrert del av meg.

[stjernestøv]

Jeg tror det er som nhd skriver om borderline.

 

Men om det fins diagnoser der det ikke er håp? ja jeg tror former for psykopati/dyssosial pf.

 

Jeg tror også mange av oss med autisme blir sett på som ganske håpløse tilfeller, jeg har ikke selv opplevd det, men ser at normalt får mennesker med autismespekterforstyrrelser lite hjelp til atferdsendring.

 

Selv om jeg er forbausende lik nå, den jeg alltid har vært, ... så er hjelpen jeg fikk av psykiatrien slik at den ga meg en valgmulighet, jeg har kunnskap, jeg før ikke hadde, om mennesker og de mellommenneskelige relasjoner, jeg strever likevel mye, det er som om teorien inni hodet mitt ikke blir en integrert del av meg.

Alt kommer jo an på hvem man møter i psykiatrien, så enkelt er det. Og der er det masse ulike folk.

[Madelenemie]

Alt kommer jo an på hvem man møter i psykiatrien, så enkelt er det. Og der er det masse ulike folk.

Ja er nok sånn.

 

Jeg har vært heldig, men fikk jo selv erfare den ene gangen at de som ikke kjente meg, så diagnosen, og på asperger som særinteresser, lydsensitiv og rigid,

 

noe som stemmer, men man kan jo likevel få en psykisk knekk/krise osv...

[stjernestøv]

Ja er nok sånn.

 

Jeg har vært heldig, men fikk jo selv erfare den ene gangen at de som ikke kjente meg, så diagnosen, og på asperger som særinteresser, lydsensitiv og rigid,

 

noe som stemmer, men man kan jo likevel få en psykisk knekk/krise osv...

Ja enkelte ser jo bare symptomer på sykdommen, et menneske er mye mer enn bare det.

[future life]

Hvis de i utgangspunktet er overfølsomme ovenfor kritikk, må det være vanskelig hvis de ikke blir møtt med respekt. Det er jo vanskelig for vanlige folk å takle folk med voldsomme følelser, men de burde jo ha en løning i psykiatrien. Å overse det vil vel føre til enda mere følelser, ikke lett det der.

Jeg har vært/var i psykiatrien i veldig mange år. Kan ikke huske en gang hvor jeg ikke ble møtt med respekt. Selvsagt likte jeg ikke alt de sa, men dette handlet ikke om respekt. Det handlet om å korrigere meg på feil tanker.

Eks: en periode var jeg så paranoid mot alt og alle og trodde på dette. Behandleren min sa rett ut at dette var tull som ble produsert i mitt eget hodet. Så tok hun meg med ut på gåtur hvor jeg skulle fortelle henne hva jeg så og hun fortalte hva hun så utifra sitt hodet.

Jeg kjente jo at jeg ble provosert fordi hun ikke trodde på forestillingene mine. Samtidig vet jeg at tankene mine kan være feil, jeg innså at om jeg tenkte andre tanker som behandleren prøvde å gi meg, så slapp også angsten litt taket etterhvert. Jeg bestemte meg for å stole på behandleren og på at hun ønsket å hjelpe meg samme hva hun sa og hvor provosert jeg ble.