10 weeks challenge - noen med?

[cilie]

Alternativet å være alene er garantert MYE bedre enn dette tullet du har surret med i mange år nå. Jeg lover.

  

Signerer.

  

Jeg kan love deg at du får det bedre alene. Og høyst sannsynlig vil du ikke være alene til evig tid.Det er frustrerende og trist å være vitne til at du sløser bort livet ditt på denne måten. Du velger det selv.

Men dere er klar over at dere garantert råder meg til et liv uten barn nå? Jeg lovet meg selv et bra 2015, og det gikk bedre, men merker hvor motløs, smådepressiv jeg har blitt igjen.

[cilie]

Jeg dreier tråden tilbake til hovedtema - 17. mai-formen :-)

Har vært aktiv hver dag i påska, og nå har vi startet opp med aktivitetskonkurranse på jobben, der vi krysser av for minst 10.000 skritt pr dag eller minst en halvtime trening/aktivitet. Og jeg liker kryss på ei liste! Så nå skal jeg fortsette slik jeg gjorde i ferien. I ettermiddag skal jeg gå tur/jogge litt mens jentungen er på ridning - i morgen har jeg fri og skal gå lang tur. Satt i bilen hele søndagen, men tvang meg til å sykle på trimsykkel om kvelden, så jeg fikk kryss den dagen og :-)

Kjempebra! Jeg har skeiet ut flere ganger i påsken og kjenner hvordan jeg betaler for det nå med et sykt sug etter søtt. Prøver å bli inspirert av deg!

[mariaflyfly]

    

Men dere er klar over at dere garantert råder meg til et liv uten barn nå? Jeg lovet meg selv et bra 2015, og det gikk bedre, men merker hvor motløs, smådepressiv jeg har blitt igjen.

 

Man kan leve et fullverdig, godt liv uten barn.

Du har dessuten en god del år på deg fortsatt, hvis du bare får ut fingeren.

Det er også mange som velger å adoptere.

 

Du lager unnskyldninger for deg sjøl. Det har du gjort i flere år.

[Lillemus]

    

Men dere er klar over at dere garantert råder meg til et liv uten barn nå? Jeg lovet meg selv et bra 2015, og det gikk bedre, men merker hvor motløs, smådepressiv jeg har blitt igjen.

Nah - det er det du selv som gjør. Hvor mange år har du brukt på å finne ut at du fremdeles ikke har lyst på barn med akkurat denne mannen, men kanskje med en annen?

[påskelilje]

Det ble dessverre ikke noen gåtur på meg i går ettermiddag, fordi det var så mye informasjon som vi foreldre måtte høre, på ridetimen. Så det ble ikke noe kryss på meg :-( Får satse på skikkelig med skritt i dag!

[Nicklusheletida]

Cilie : Inntrykket mitt av deg gjennom noen år nå er at du ønsker deg en garanti for hvordan fremtiden vil bli før du tør å ta et valg om å bryte. Den garantien kan du aldri få. Det som er helt sikkert er at du aldri vil få et godt samliv med han du er sammen med og det er også helt sikkert at du minsker sjansene til å få barn jo lenger du venter.

 

Du kan få barn med han du er sammen men nå, men det vil ikke bli noen lykkelig slutt.  GARANTERT!

Nå må du bare hoppe i det og bryte. Tenk hvor deilig det blir den  dagen du kjenner deg forelsket igjen. Tenk fremover.

 

 

Påskelilje : Beklager at tråden din handler om noe annet. Lykke til med kryssene. Slikt liker jeg også . Selv greide jeg å trene på meg en skikkelig smell i korsryggen i går. Tenkte å ta en gåtur etter middag og deretter stikke innom treningssenteret og ta en forsiktig trening av armer bare.

[cilie]

Hei!

Mariaflyfly: jeg har ikke mange år igjen. Gynekologen rådet meg til for over et år siden om " å la det stå til." Adopsjon vil følgelig også bli for sent. Jeg tror de fleste skilte her inne ikke ville vært foruten barna sine. Det er faktisk en reell bekymring for meg dette. Ser jeg meg tilbake, så skjønner jeg dog at jeg tok sorgen litt på forskudd da jeg stresset med dette for 3-4 år siden. For nå blir det for sent..

Lillemus: jeg ville kanskje hatt barn med en annen, ja. Hvis jeg var trygg og " løftet" og ikke levde i disharmoni osv. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke lander på noe - det har kanskje noe med at han jeg bor med vingler han og. Og vi vingler motsatt av hverandre. Vi er aldri på samme vei. Jeg gikk til en psykolog før jul, og han håpet at jeg landet på riktig sted. Alderen min ble regnet som "en legitim" faktor i disse samtalene.

Nickl: du har nok rett i mye. Men er du glad du har barna dine med eksen, selv om det ble brudd? Ja, jeg kan sikkert bli forelsket, men jeg ser for meg at mangel på egen familie osv vil være et savn. De fleste på min alder er nå bundet midt i småbarnsperioden, eller ser seg etter yngre jenter. Uff, nå ble jeg deprimert av å skrive dette. Tenker jeg fremover, ser jeg no happy ending. Det er forresten "min" tråd;)

Jeg har vært alene noen dager igjen, og det er veldig deilig. Men når jeg tenker på at det ville vært på ubestemt tid, ikke i hjemmet mitt, uten ferier, dårlig råd, ikke "par-middager" og at alle skal tenke "stakkars henne" osv, så får jeg sÅ angst.. Jeg er selvfølgelig veldig glad i han jeg bor med også, men vi har virkelig rotet det til for oss. vi burde kanskje bodd litt hver for oss, men jeg orker ikke tenke på hvor dyrt det vil bli.

Nå kunne jeg klaget en evighet til her... Takk uansett for innspill! Hilsen motløs

Endret 9. april 2015 av cilie

[cilie]

Det ble dessverre ikke noen gåtur på meg i går ettermiddag, fordi det var så mye informasjon som vi foreldre måtte høre, på ridetimen. Så det ble ikke noe kryss på meg :-( Får satse på skikkelig med skritt i dag!

Vært på gå/joggetur 3 ganger denne uka, men er redd det blir lapskaus-trening. Litt for mye av det samme, og en kropp i komfortsonen.... Lurer på å begynne med litt hardere intervaller på treningssenteret.

Er litt lei nå, men må jo bare holde ut. Utskeielsene i påsken sitter vel ødeleggende igjen i kroppen...

[Nicklusheletida]

Cilie : Det er jeg selvsagt veldig glad for  Jeg kan ikke si noe om hvordan du vil få det. Jeg kan bare si hvordan det gikk med meg.

 

Nå var min situasjon en helt annen enn din den gangen, da vi ikke hadde slike problemer da barna kom. Vi hadde mange fine år til tross for at han hadde de samme sidene også den gangen, men de forsterket seg med årene og spesielt i krisealder.

 

Jeg var nesten i ferd med å skrive hele livshistorien min her for jeg kjenner meg litt igjen hos deg, selv om mye er ulikt. Men jeg kan ikke legge ut så mye. Jeg sender deg heller ei personlig melding muligens i morgen. Må sove nå

[cilie]

Cilie : Det er jeg selvsagt veldig glad for  Jeg kan ikke si noe om hvordan du vil få det. Jeg kan bare si hvordan det gikk med meg.

 

Nå var min situasjon en helt annen enn din den gangen, da vi ikke hadde slike problemer da barna kom. Vi hadde mange fine år til tross for at han hadde de samme sidene også den gangen, men de forsterket seg med årene og spesielt i krisealder.

 

Jeg var nesten i ferd med å skrive hele livshistorien min her for jeg kjenner meg litt igjen hos deg, selv om mye er ulikt. Men jeg kan ikke legge ut så mye. Jeg sender deg heller ei personlig melding muligens i morgen. Må sove nå

Ok, takk for det!

Etter en forferdelig dag, sitter vi i hver vår sofa og ser tv. Han m vin og potetgull, og jeg med smågodt og cola zero... Droppet middag og lunsj, men er skamfull over den lille viljestyrken min nå... Det er nesten "selvskading." Alt er helt uutholdbart fram til jeg plutselig står i butikken og kjøper meg dette substituttet... Så tørkes tårer, krangel stilner, angsten over å bli alene for første gang siden jeg bodde i barndomshjemmet avtar, og vi bare sitter her...

[Nicklusheletida]

Beklager Cilie at jeg ikke skrev den meldingen til deg i dag, men jeg har ikke hatt tid. Dagen har gått i ett med diverse ting. Har vært innom dol, men bare svart kjapt og kort på ett innlegg. Hadde egentlig planer om å skrive mye til deg, men jeg innser at mine erfaringer ikke kan hjelpe deg. Du tenker mye på fremtiden og tenker sikkert at livet ikke nødvendigvis er grønnere på andre siden av gjerdet og det kan jo godt være at det er slik, men mest sannsynlig er det ikke noe mindre grønt på den andre siden i ditt tilfelle. Jeg tror ikke det kan bli verre.

 

I mitt tilfelle ble det grønnere på den andre siden, men det skjedde ikke rett etter bruddet. Tvilen fortsatte også da, men gradvis ble den borte og til slutt helt borte. Nå forstår jeg ikke hva jeg tenkte på.

 

Men jeg tror du kan være deprimert. Viljestyrken forsvinner når en er deprimert. Det virker for meg som at du trenger medisiner, men jeg er jo ikke sikker. Det kan Nhd svare på sikkert. Jeg mistet viljestyrke og satt bare og stirret ut i lufta på verandaen og røyket med " begge hender " Traff en fyr som jeg visste at jeg ikke kunne satse fremtiden min på, men trengte han akkurat da som trøst. Det handlet om sex og først når jeg ble psykisk sterkere av medisinene greide jeg å kutte ut og innse at jeg ikke ville bruke opp tiden min på han. En fyr som sannsynligvis hadde ADHD og havnet borti mye rart. Vi er fortsatt venner og ønsker hverandre god påske og slikt, men bare på det nivået der :-)

 

Det er lettere å gjøre de rette valgene når en er psykisk sterk. Jeg vet ikke om det var Lillemus eller Togli som sa at det føltes bedre å treffe noen i voksen alder og det er jeg enig i fordi man har vært gjennom litt, får muligheten til å begynne på nytt og mer bevisst på hva som skal til for å få et godt forhold. Og man vet hva man ønsker seg og fremfor alt hva man IKKE ønsker seg. Jeg har ingen tro på at du og kjæresten vil få et godt forhold. Dere har slitt på hverandre for lenge.

[Lillemus]

Jeg vet ikke om det var Lillemus eller Togli som sa at det føltes bedre å treffe noen i voksen alder og det er jeg enig i fordi man har vært gjennom litt, får muligheten til å begynne på nytt og mer bevisst på hva som skal til for å få et godt forhold. Og man vet hva man ønsker seg og fremfor alt hva man IKKE ønsker seg. Jeg har ingen tro på at du og kjæresten vil få et godt forhold. Dere har slitt på hverandre for lenge.

Det tror jeg kunne vært oss begge to, altså både Togli og meg. Jeg føler en helt annen ro nå etter at jeg møtte kjæresten min enn i forholdet til eksen og i den perioden jeg var alene. Alt har liksom falt på plass, tingene er gode og trygge (jeg liker det!) og det føles bra. Vi koser oss så godt i lag og kan like gjerne diskutere heftig (ikke krangle) som å være stille sammen. Han føles som min sjelevenn og jeg får ikke helt til å forklare det, men det er så avslappende - jeg trenger ikke tenke på om jeg er fin på håret, om jeg føler meg bleik og tufs, om jeg dummer meg ut eller noe - han elsker meg som jeg er uansett.

[Nicklusheletida]

Lillemus : Ja, slik føler jeg det også :-) Så trygg, moden, rolig til sinns og støttende. Og så ser han ting hjmme hos meg som bør fikses og så bare fikser han han det uten at han jeg ha sagt noe som helst . Det er så deilig  Og så liker jeg at han er sånn akkurat passelig sporty uten å være helt hyper. Jeg liker at han er renslig og ryddig. Jeg liker at han liker tradisjoner og at han er litt forutsigbar. Jeg liker at han er trent med sterke overarmer og at han er sprek i senga og alltid har lyst tross alderen og ja jeg kunne ha fortsatt, men jeg skal stoppe der  Han har litt mage da, men det overser jeg lett

 

Vi er nok begge litt forfengelige, men jeg er ikke redd for å vise meg frem på mitt styggeste lenger nei

[Babette]

Ok, takk for det!

Etter en forferdelig dag, sitter vi i hver vår sofa og ser tv. Han m vin og potetgull, og jeg med smågodt og cola zero... Droppet middag og lunsj, men er skamfull over den lille viljestyrken min nå... Det er nesten "selvskading." Alt er helt uutholdbart fram til jeg plutselig står i butikken og kjøper meg dette substituttet... Så tørkes tårer, krangel stilner, angsten over å bli alene for første gang siden jeg bodde i barndomshjemmet avtar, og vi bare sitter her...

Jeg synes i liket med Nicklus at du virker deprimert. Da vil man lett kjenne en motstand i seg mot alt man skal gjøre, særlig det som innebærer forandring. Man vil f. eks. heller være hjemme enn å reise bort, men når man først er borte, vil man ikke hjem igjen.

 

Det kan godt være det ulykkelige forholdet som gjør deg deprimert. Man kan bli syk av å leve i et dårlig forhold, det er det mange som har erfart.

[cilie]

Takk for refleksjoner dere!

Jeg er nok ikke helt deprimert, så tbl er uaktuelt for meg. Jeg bruker sovetbl ved behov, og det får holde. Det er så mye ved ad som spiller mot hverandre i forhold til meg, feks vekt, søvn, mageplager osv. Jeg ønsker heller ikke å gå på noe fast, så lenge jeg fungerer i hverdagen - i alle fall utad;)

Jeg tror det mer er livets vanskeligheter som møter en stresset, uselvstendig, sliten med flink pike-syndrom. Jeg går hele tiden og tenker på hvordan i H kunne jeg havne så galt av sted. Jeg angrer er på alle valg og tror at nå kan jeg aldri bli lykkelig. Jeg sliter sikkelig med å akseptere å bli eldre, har jobben langt opp i halsen, hater at jeg har gått opp i vekt, og at livet har gått i fra meg osv. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal kunne leve et godt liv på en lønn, vil ikke bo i trang leilighet, ikke ha råd til alle vaner, osv. Jeg kommer til å bli bitter, stygg og da møter jeg ingen. Jeg høres forferdelig ut og burde skamme meg, for jeg vet rasjonelt sett at jeg har muligheter og ressurser, men, ja, det er sånn jeg tenker inni meg - og kan tidvis si til foreldre.

Jeg hater at fine vårdager - IGJEN - går til spille. At vi igjen snakker om hva som må gjøres før salg. Det har stått stille her i tre år - nettopp fordi vi ikke har visst hva det vil ende i - så det bør shines litt. Det orker jeg ikke tanken på. Heller ikke den prosessen og usikkerheten som venter. Derfor blir jeg passiv og ramler utav den gode perioden jeg var i. Det er visst ganske naturlig at jeg ikke har det bra, gitt omstendighetene, ifølge psykologen jeg gikk til for noen mnd siden. Jeg ble ikke så mye klokere av å gå dit, men det var behagelig å få ut tanker (som her og), og så var det tidvis en boost for selvtilliten.

[Gjest Xtra]

Takk for refleksjoner dere!

Jeg er nok ikke helt deprimert, så tbl er uaktuelt for meg. Jeg bruker sovetbl ved behov, og det får holde. Det er så mye ved ad som spiller mot hverandre i forhold til meg, feks vekt, søvn, mageplager osv. Jeg ønsker heller ikke å gå på noe fast, så lenge jeg fungerer i hverdagen - i alle fall utad;)

Jeg tror det mer er livets vanskeligheter som møter en stresset, uselvstendig, sliten med flink pike-syndrom. Jeg går hele tiden og tenker på hvordan i H kunne jeg havne så galt av sted. Jeg angrer er på alle valg og tror at nå kan jeg aldri bli lykkelig. Jeg sliter sikkelig med å akseptere å bli eldre, har jobben langt opp i halsen, hater at jeg har gått opp i vekt, og at livet har gått i fra meg osv. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal kunne leve et godt liv på en lønn, vil ikke bo i trang leilighet, ikke ha råd til alle vaner, osv. Jeg kommer til å bli bitter, stygg og da møter jeg ingen. Jeg høres forferdelig ut og burde skamme meg, for jeg vet rasjonelt sett at jeg har muligheter og ressurser, men, ja, det er sånn jeg tenker inni meg - og kan tidvis si til foreldre.

Jeg hater at fine vårdager - IGJEN - går til spille. At vi igjen snakker om hva som må gjøres før salg. Det har stått stille her i tre år - nettopp fordi vi ikke har visst hva det vil ende i - så det bør shines litt. Det orker jeg ikke tanken på. Heller ikke den prosessen og usikkerheten som venter. Derfor blir jeg passiv og ramler utav den gode perioden jeg var i. Det er visst ganske naturlig at jeg ikke har det bra, gitt omstendighetene, ifølge psykologen jeg gikk til for noen mnd siden. Jeg ble ikke så mye klokere av å gå dit, men det var behagelig å få ut tanker (som her og), og så var det tidvis en boost for selvtilliten.

Synes du skriver godt om situasjonen og følelsene dine.

Det er trist å lese om din resignasjon, særlig når jeg (og andre) vet at du kan ta valg for å få det bedre. Du ser det bare ikke selv.

[Nicklusheletida]

Jeg synes jo fortsatt at alle de tankene du ha , tyder på depresjon, men det vet du best selv.

 

Jeg har selv flyttet fra et stort hus med god økonomi til å reise rundt i verden til å nå bo trangt og begynt å titte på priser når jeg handler mat.

 

Men jeg liker meg så godt i leiligheten, jeg synes den er koselig og jeg synes det er deilig å kunne bruke fritiden min til akkurat det jeg har lyst til i steden for å ordne i huset, vedlikeholde, hagearbeid og alt det der. Jeg trenger ikke alle reisene for å ha det bra, jeg trenger bare hyggelige folk rundt meg.

 

Men jeg ser selvfølgelig at du er i en annen sitasjon enn meg,  er i etableringsfasen og ønsker deg barn.

 

Skulle ønske du klarte å lande på noe snart og at du klarer å slå deg til ro med det du lander på. Synes jeg kjenner fortvilelsen din og synes som Xtra at du beskriver situasjonen din godt.

 

Klem til deg

[cilie]

Synes du skriver godt om situasjonen og følelsene dine.Det er trist å lese om din resignasjon, særlig når jeg (og andre) vet at du kan ta valg for å få det bedre. Du ser det bare ikke selv.

  

Jeg synes jo fortsatt at alle de tankene du ha , tyder på depresjon, men det vet du best selv.

 

Jeg har selv flyttet fra et stort hus med god økonomi til å reise rundt i verden til å nå bo trangt og begynt å titte på priser når jeg handler mat.

 

Men jeg liker meg så godt i leiligheten, jeg synes den er koselig og jeg synes det er deilig å kunne bruke fritiden min til akkurat det jeg har lyst til i steden for å ordne i huset, vedlikeholde, hagearbeid og alt det der. Jeg trenger ikke alle reisene for å ha det bra, jeg trenger bare hyggelige folk rundt meg.

 

Men jeg ser selvfølgelig at du er i en annen sitasjon enn meg,  er i etableringsfasen og ønsker deg barn.

 

Skulle ønske du klarte å lande på noe snart og at du klarer å slå deg til ro med det du lander på. Synes jeg kjenner fortvilelsen din og synes som Xtra at du beskriver situasjonen din godt.

 

Klem til deg

Tusen takk for det:) Flott å høre at du har det bra der du er nå, Nicklus. Det er vel noe i det at har man det bra, så trengs ikke disse "substituttene."

Jeg må bare prøve å holde fokus på en sunn livsstil. Om ti uker har jeg ferie, og det skulle gå an å passe sommerklær osv på den tiden, men det synes som jeg har mistet troen på det også. Det er jo så rasjonelt sett enkelt, men jeg får det ikke til...

[Nicklusheletida]

En halv kilo i uka skulle gå :-) Tenk positivt.

 

Jeg har trent hver dag siden tirsdag forrige uke bortsett fra søndag. Trener en halvtime på tredemølle og en halvtime med vekter. Den ene dagen besto av gåtur i steden for tredemølle og så dro jeg innom Evo og løftet vekter etterpå..

 

Jeg er ikke med på noe slankeopplegg, men det er jo sunt å trene likevel :-)

[cilie]

Det gikk ikke. Jeg klarte det ikke. Det gjør meg skamfull. Jeg føler meg mislykket. Jeg er mislykket. De siste tre vårene har jeg bare blitt tyngre og tyngre. Det legger en demper på denne fine tiden. I går kom jeg løpende og så meg selv i et vindu: Jøss, er det sånn jeg ser ut.??? Skamfull. Imaget som "trent" blir latterlig. Like latterlig som at jeg har en! løpejakke av over ti som passer. Ikke rart runners high er ikke eksisterende lenger.

Nå orker jeg ikke å gå en tur ut m jobben rett og slett pga hvor ufresh jeg føler meg. Har ikke lyst til å begynne å gå med bare legger, eller forsøke å dra og tøye i for trange sommerklær i håp om de skal smette på...

Jeg skjønner det bare ikke. Hvorfor jeg ikke får til noe jeg ønsker så veldig... Den greia NHD skrev om; å klare å utsette noe, for å få en fordel senere. Jeg eier ikke utholdenhet lenger. Det er 5 uker til ferie - 5 hektiske uker. Jeg går og venter på noe "godt" som jo ikke kommer. For hvorfor skal jeg innbille meg selv at det kan snu, når jeg har prøvd og prøvd?? Hvor er den manglende ingrediensen for at det skal bli vellykket?