Når bare den ene parten ønsker barn

[AnonymBruker]

Jeg er en mann på 40 år som har vært sammen med min kjære i 15 år (hun er nå 37).

 

Helt fra starten av vårt forhold var kona klar på at hun ønsket seg barn.  Jeg har hele veien i beste fall vært lunken til dette, men har hele veien tenkt at lysten på barn vil komme en dag.  I starten av forholdet var det selvfølgelig ikke et tema å starte prøving, men etter at kona fylte 30 og vi hadde alt på plass i form av bolig og fast jobb +++, er dette et tema som har kommet opp ofte.  Jeg har frem til nå "kjøpt meg tid" og villet utsette bare litt til... og litt til... mens jeg som sagt har ventet på at ønsket skulle vokse frem.

 

Men nå er jeg altså 40.  Fremdeles ønsker jeg ikke barn.  Og da tenker jeg at når jeg er blitt såpass "gammel" og aldri har fått lyst på barn, er ikke sjansen så stor for at dette skal endre seg.  Kona er mitt livs store kjærlighet, og jeg er livredd for å miste henne.  Samtidig er jeg livredd for at kona skal sitte om 6-7 år, totalt uten sjanse til å få barn og være bitter på meg fordi jeg tok fra henne sjansen.  Kona er også veldig glad i meg.  Hvis jeg "tilbyr" henne skilsmisse for at hun skal få være fri til å forsøke å finne en mann som vil ha barn/forsøke på egen hånd, vet jeg jo ikke om hun vil klare å gå fra meg.  Og jeg vet ikke selv om jeg vil være sterk nok til å si  bestemt "jeg går fra deg".

 

Jeg ser kona har det vondt når absolutt alle kvinner rundt henne har fått barn.  Og hennes klokke tikker selvfølgelig rimelig høyt nå.

 

(Og så vet jeg jo selvfølgelig at hvis jeg mot formodning skulle endre mening om 5-10 år, vil jeg fortsatt ha muligheten i teorien.  Den muligheten mister jo hun om ikke mange år).

 

Vi bruker å ha en grundig samtale om dette i året, rundt min kones fødselsdag. Den nærmer seg nå.  Jeg vet jeg må være ærlig mot henne, men jeg gruer meg voldsomt. 

 

Noen råd?

 

 

Anonymous poster hash: a85dd...28c

[Gjest Ladytron]

Jeg har ikke noe fasitsvar på dette, dette er bare min mening, men jeg synes at du har drøyet det for lenge. Du har utsatt og utsatt det, og nå er din kone snart 38 år. Det er jo ikke det at du prinsipielt ikke vil ha barn, men du føler deg fortsatt ikke klar. Som du selv skriver er dette noe du kan fortsette å skyve på nesten hele livet (siden du alltid vil være fruktbar), men slik er det jo ikke for din kone.

 

Etter så mange år med vakling synes jeg du bør vurdere å oppfylle din kones langvarige drøm, heller enn å sette deg selv først og la henne risikere å ende opp som barnløs.

[Trine]

Du må bare si det som det er, at du har ventet på at ønsket om barn skal komme, men at det ikke dukker opp. Så får du la hun ta valget om hun fortsatt vil være sammen med deg eller om hun vil skilles og finne en hun kan få barn med.

[Solemnity]

 

Jeg er en mann på 40 år som har vært sammen med min kjære i 15 år (hun er nå 37).

 

Helt fra starten av vårt forhold var kona klar på at hun ønsket seg barn.  Jeg har hele veien i beste fall vært lunken til dette, men har hele veien tenkt at lysten på barn vil komme en dag.  I starten av forholdet var det selvfølgelig ikke et tema å starte prøving, men etter at kona fylte 30 og vi hadde alt på plass i form av bolig og fast jobb +++, er dette et tema som har kommet opp ofte.  Jeg har frem til nå "kjøpt meg tid" og villet utsette bare litt til... og litt til... mens jeg som sagt har ventet på at ønsket skulle vokse frem.

 

Men nå er jeg altså 40.  Fremdeles ønsker jeg ikke barn.  Og da tenker jeg at når jeg er blitt såpass "gammel" og aldri har fått lyst på barn, er ikke sjansen så stor for at dette skal endre seg.  Kona er mitt livs store kjærlighet, og jeg er livredd for å miste henne.  Samtidig er jeg livredd for at kona skal sitte om 6-7 år, totalt uten sjanse til å få barn og være bitter på meg fordi jeg tok fra henne sjansen.  Kona er også veldig glad i meg.  Hvis jeg "tilbyr" henne skilsmisse for at hun skal få være fri til å forsøke å finne en mann som vil ha barn/forsøke på egen hånd, vet jeg jo ikke om hun vil klare å gå fra meg.  Og jeg vet ikke selv om jeg vil være sterk nok til å si  bestemt "jeg går fra deg".

 

Jeg ser kona har det vondt når absolutt alle kvinner rundt henne har fått barn.  Og hennes klokke tikker selvfølgelig rimelig høyt nå.

 

(Og så vet jeg jo selvfølgelig at hvis jeg mot formodning skulle endre mening om 5-10 år, vil jeg fortsatt ha muligheten i teorien.  Den muligheten mister jo hun om ikke mange år).

 

Vi bruker å ha en grundig samtale om dette i året, rundt min kones fødselsdag. Den nærmer seg nå.  Jeg vet jeg må være ærlig mot henne, men jeg gruer meg voldsomt. 

 

Noen råd?

 

 

Anonymous poster hash: a85dd...28c

 

 

Jeg synes dette er vel sent å komme til denne konklusjonen. Fruktbarheten hennes har allerede synket betraktelig.

 

Hvor viktig er det for henne å få barn?

Hvor viktig er det for deg å IKKE få barn?

 

De færreste føler seg fullstendig klare for barn noen gang. Når de først er der er det sjeldent at man angrer særlig lenge av gangen (vi angrer nok alle i korte stunder). Jeg synes kona di har vært svært tålmodig og vist stor kjærlighet, så vel som lojalitet og respekt, ved å kun ta dette opp en gang i året.

[Kalevaala]

Har du noen tungtveiende grunner til at du ikke ønsker barn?  Hvis ikke ville jeg sterkt vurdert å bare hoppe i det. 

 

Sannsynligheten for at det vil ende lykkelig for dere alle tre er stor.  Selv om du ikke ønsker deg barn, vil instinktene og hormonene dine allikevel jobbe for at du skal bli en god far.

[Gjest Ladytron]

Selv om du ikke ønsker deg barn, vil instinktene og hormonene dine allikevel jobbe for at du skal bli en god far.

Jeg kjenner flere menn som ikke hadde noe ønske om å bli far, men som ble det ved et "uhell". De er kjærlige fedre som er veldig glad i barna sine og som setter barna først. Slik jeg har forstått det er farsrollen ofte noe man vokser inn i, ikke nødvendigvis noe man ønsker og lengter så mye etter.

[Kalevaala]

Jeg kjenner flere menn som ikke hadde noe ønske om å bli far, men som ble det ved et "uhell". De er kjærlige fedre som er veldig glad i barna sine og som setter barna først. Slik jeg har forstått det er farsrollen ofte noe man vokser inn i, ikke nødvendigvis noe man ønsker og lengter så mye etter.

 

Det er min erfaring også :-)

[AnonymBruker]

 

Jeg er en mann på 40 år som har vært sammen med min kjære i 15 år (hun er nå 37).

 

Helt fra starten av vårt forhold var kona klar på at hun ønsket seg barn.  Jeg har hele veien i beste fall vært lunken til dette, men har hele veien tenkt at lysten på barn vil komme en dag.  I starten av forholdet var det selvfølgelig ikke et tema å starte prøving, men etter at kona fylte 30 og vi hadde alt på plass i form av bolig og fast jobb +++, er dette et tema som har kommet opp ofte.  Jeg har frem til nå "kjøpt meg tid" og villet utsette bare litt til... og litt til... mens jeg som sagt har ventet på at ønsket skulle vokse frem.

 

Men nå er jeg altså 40.  Fremdeles ønsker jeg ikke barn.  Og da tenker jeg at når jeg er blitt såpass "gammel" og aldri har fått lyst på barn, er ikke sjansen så stor for at dette skal endre seg.  Kona er mitt livs store kjærlighet, og jeg er livredd for å miste henne.  Samtidig er jeg livredd for at kona skal sitte om 6-7 år, totalt uten sjanse til å få barn og være bitter på meg fordi jeg tok fra henne sjansen.  Kona er også veldig glad i meg.  Hvis jeg "tilbyr" henne skilsmisse for at hun skal få være fri til å forsøke å finne en mann som vil ha barn/forsøke på egen hånd, vet jeg jo ikke om hun vil klare å gå fra meg.  Og jeg vet ikke selv om jeg vil være sterk nok til å si  bestemt "jeg går fra deg".

 

Jeg ser kona har det vondt når absolutt alle kvinner rundt henne har fått barn.  Og hennes klokke tikker selvfølgelig rimelig høyt nå.

 

(Og så vet jeg jo selvfølgelig at hvis jeg mot formodning skulle endre mening om 5-10 år, vil jeg fortsatt ha muligheten i teorien.  Den muligheten mister jo hun om ikke mange år).

 

Vi bruker å ha en grundig samtale om dette i året, rundt min kones fødselsdag. Den nærmer seg nå.  Jeg vet jeg må være ærlig mot henne, men jeg gruer meg voldsomt. 

 

Noen råd?

 

 

Anonymous poster hash: a85dd...28c

 

Om du har bestemt deg for at du ikke vil ha barn er det eneste riktige å legge korta på bordet og resten vil da være opp til henne.

Anonymous poster hash: edb5e...233

[Lillemus]

Jeg var heller ikke voldsomt interessert i å få barn, har aldri likt andres barn så voldsomt og hadde vel knapt nok tatt i en baby da min daværende partner og jeg fant ut at det vel var på tide - vi var da 29 år begge to og alt var i boks. Vi fikk to barn med to års mellomrom og aldri angret på det. Men fremdeles er jeg ikke veldig begeistret for andre unger. 

 

Har du lest denne bloggen: http://pappahjerte.blogg.no/skrevet av Peter som aldri i verden skulle ha unger og som bare så på dem som hylende småkryp som bare dreit og skreik? Vel, han er nå pappa til to, ingen av ungene var planlagte og han er en svært dedikert pappa som forguder sine små.

 

Jeg synes vel også at du har holdt kona di litt "for narr" i lengste laget, hun har kanskje ikke mer enn 3-4-5 fruktbare år igjen og om du ikke vil bli pappa så har hun ikke all verdens av tid å gjøre på, hun skal jo tross alt rekke å treffe en som vil det også...

[Gjest Xtra]

Jeg synes vel også at du har holdt kona di litt "for narr" i lengste laget, hun har kanskje ikke mer enn 3-4-5 fruktbare år igjen og om du ikke vil bli pappa så har hun ikke all verdens av tid å gjøre på, hun skal jo tross alt rekke å treffe en som vil det også...

Enig.

[Gjest Gargamel]

1. Du må bestemme deg én gang for alle om du vil ha barn. Nå eller aldri.

2. Fortell kona hva du bestemte deg for.

Jeg er glad jeg har barn selv.

[cilie]

Uff, vanskelig problemstilling som jeg lever i selv, men her er det jeg som av en eller annen grunn aldri blir klar for barn, mens han vil veeeldig.

[Gjest Xtra]

Uff, vanskelig problemstilling som jeg lever i selv, men her er det jeg som av en eller annen grunn aldri blir klar for barn, mens han vil veeeldig.

Ja, fort gjort å tenke at det er kvinnens privilegium å velge tidspunkt for barn, men situasjonen er jo egentlig temmelig lik. På samme måte som trådstarter bør jo du bestemme deg om du vil, og gi din kjære et reelt valg.

Men menn har jo den utvilsomme biologiske fordelen at de kan langt opp i alder.

[AnonymBruker]

 

Jeg er en mann på 40 år som har vært sammen med min kjære i 15 år (hun er nå 37).

 

Helt fra starten av vårt forhold var kona klar på at hun ønsket seg barn.  Jeg har hele veien i beste fall vært lunken til dette, men har hele veien tenkt at lysten på barn vil komme en dag.  I starten av forholdet var det selvfølgelig ikke et tema å starte prøving, men etter at kona fylte 30 og vi hadde alt på plass i form av bolig og fast jobb +++, er dette et tema som har kommet opp ofte.  Jeg har frem til nå "kjøpt meg tid" og villet utsette bare litt til... og litt til... mens jeg som sagt har ventet på at ønsket skulle vokse frem.

 

Men nå er jeg altså 40.  Fremdeles ønsker jeg ikke barn.  Og da tenker jeg at når jeg er blitt såpass "gammel" og aldri har fått lyst på barn, er ikke sjansen så stor for at dette skal endre seg.  Kona er mitt livs store kjærlighet, og jeg er livredd for å miste henne.  Samtidig er jeg livredd for at kona skal sitte om 6-7 år, totalt uten sjanse til å få barn og være bitter på meg fordi jeg tok fra henne sjansen.  Kona er også veldig glad i meg.  Hvis jeg "tilbyr" henne skilsmisse for at hun skal få være fri til å forsøke å finne en mann som vil ha barn/forsøke på egen hånd, vet jeg jo ikke om hun vil klare å gå fra meg.  Og jeg vet ikke selv om jeg vil være sterk nok til å si  bestemt "jeg går fra deg".

 

Jeg ser kona har det vondt når absolutt alle kvinner rundt henne har fått barn.  Og hennes klokke tikker selvfølgelig rimelig høyt nå.

 

(Og så vet jeg jo selvfølgelig at hvis jeg mot formodning skulle endre mening om 5-10 år, vil jeg fortsatt ha muligheten i teorien.  Den muligheten mister jo hun om ikke mange år).

 

Vi bruker å ha en grundig samtale om dette i året, rundt min kones fødselsdag. Den nærmer seg nå.  Jeg vet jeg må være ærlig mot henne, men jeg gruer meg voldsomt. 

 

Noen råd?

 

Anonymous poster hash: a85dd...28c

 

Slik jeg ser det, finnes bare en utvei.

Skilsmisse ødelegger begge parter, barnløshet vil forringe ekteskapet deres på den måten du har beskrevet.

Du er sannsynligvis mindre følelsesmenneske enn henne og kommer til å "lide" minst, ved å oppfylle den andres ønske.

Du kan ikke vente for lenge med en beslutning, for da blir utfallet nesten det samme som å si nei til familie.

 

Jeg er pappa til tre og hadde også mine betenkeligheter, men av helt andre grunner enn deg. Kan ikke se at du risikerer noe.

Derimot er det litt jobb de to tre første årene. Ellers er der mye glede. Husk på at når hun er så giret på barn, så tar hun den tyngste jobben til å begynne med. Synes ikke du har så mye å engste deg for.

Anonymous poster hash: 6fc95...d11

[Trine]

Skremmende hvordan så mange oppfordrer noen som ikke ønsker seg barn å bare få det. Man burde ikke bare ta på seg et slikt ansvar uten å ville det.

[Gjest Ladytron]

Skremmende hvordan så mange oppfordrer noen som ikke ønsker seg barn å bare få det. Man burde ikke bare ta på seg et slikt ansvar uten å ville det.

 

Man kan bestemme seg for at man vil ta på seg et slikt ansvar, selv om man ikke har et sterkt ønske om å få barn. Det handler ikke kun om han, men også om kona og ekteskapet.

 

At du mener noe annet enn flertallet er vel ikke akkurat unormalt

[slabbedask]

Man kan bestemme seg for at man vil ta på seg et slikt ansvar, selv om man ikke har et sterkt ønske om å få barn. Det handler ikke kun om han, men også om kona og ekteskapet.

 

Det er absolutt ingen grunn til å få barn hvis man ikke ønsker det, selv ikke for å redde ekteskapet. Verden er overbefolket nok som den er.

[Trine]

Man kan bestemme seg for at man vil ta på seg et slikt ansvar, selv om man ikke har et sterkt ønske om å få barn. Det handler ikke kun om han, men også om kona og ekteskapet.

 

At du mener noe annet enn flertallet er vel ikke akkurat unormalt

 

Om jeg hadde vært gift og mannen hadde ment at jeg bare skulle bli gravid. for jeg kunne bare bestemme meg for å ville ta ansvar for et barn, da hadde jeg pakket tingene mine og dratt. Det er ikke bare å bestemme seg for å ta ansvar for et annet liv i minst 18 år. Man må ville det. Men nå skjønner jeg jo hvorfor det er så mange lite dedikerte foreldre, om holdningen er at man kan bestemme seg for å ta et slikt ansvar, det tyder jo på at det ikke er bare er å bestemme seg.

 

 

At du mener noe annet enn flertallet er vel ikke akkurat unormalt

Vet ikke hva som var meningen med denne setningen annet enn å fortelle meg at jeg bare kan holde kjeft for jeg har rare meninger. Vel, jeg er ikke den eneste som mener man ikke skal ha barn om man ikke vil. Når jeg ser hvordan verden har blitt er jeg fornøyd med å ikke være en av de som gjør den slik. Syns ikke det virker som at de normale meningene fungerer så veldig bra.

[laban]

Skremmende hvordan så mange oppfordrer noen som ikke ønsker seg barn å bare få det. Man burde ikke bare ta på seg et slikt ansvar uten å ville det.

Jeg tror ikke hovedbudskapet er at man generelt bør få barn mot sin vilje.  Det er omstendighetene - han har visst i 15 år at hun ønsket seg barn, han har holdt henne med godt prat og vage løfter om at han vil ha barn "senere" hele denne tiden, og han har ingen annen grunn (økonomiske, helsemessige,...) enn at han ikke har fått lyst ennå.  Han vil ikke miste henne, men har heller ikke spesielt lyst til å si ting som de er. 

 

Det er denne totalen folk synes virker litt egoistisk og foreslår derfor at han tenker alvorlig på om det ikke kan være en løsning at han faktisk blir tar ansvaret med henne han har nå, i stedet for å vente til det er for sent for henne og han endelig har blitt voksen nok til å få barn - med en annen, yngre kvinne.  De prøver å fortelle ham at det ikke finnes noen løsning der han slipper unna både ansvar og konfrontasjon.   

[laban]

Men nå skjønner jeg jo hvorfor det er så mange lite dedikerte foreldre, om holdningen er at man kan bestemme seg for å ta et slikt ansvar, det tyder jo på at det ikke er bare er å bestemme seg.

Jeg tror ikke du skal generalisere noe som helst som gjelder "så mange foreldre" ut fra denne tråden. 

 

Jeg tror ikke de foreldrene som tar lett på ansvaret, gjør det fordi de egentlig innså hvor stort det var og at de ikke ønsket seg det, men fikk barn likevel fordi det ble forventet av dem.  Jeg tror svært mange av dem ønsket seg barn og A4-liv, men ikke forsto hva det innebar i praksis eller hvor omfattende (og tidvis kjedelig, slitsomt og lite lystbetont) det ville bli.