Stadige bekymringer om de tilfredstiller alle andre

[Gjest]

5. Stadige bekymringer for om de tilfredsstiller alle andre.

Mentalt sterke mennesker forstår at de ikke kan gjøre alle til lags hele tiden. De er ikke redd for å si nei eller protestere når det er nødvendig. De streber mot å være greie og rettferdige, men er i stand til å takle situasjonen dersom de må ta upopulære avgjørelser som ikke faller i smak hos alle.

Jeg leste linken som NHD la ut i en annen tråd. Jeg tror min største utfordring er på dette punktet. Jeg kan si nei, men kan få store problemer med det etterpå. Jeg forstår at jeg ikke kan gjøre alle til lags. Likevel takler jeg det ikke. Igjen kommer det at fornuften er der. Jeg er fullt klar over at slik er det. men tanker, følelser og reaksjoner hører ikke på fornuften.

[frosken]

Hvilke refleksjoner gjør du deg selv over at du ikke bruker fornuften til å overstyre gjentatte reaksjoner og handlinger som følge av reaksjonene?

[Gjest]

Hvilke refleksjoner gjør du deg selv over at du ikke bruker fornuften til å overstyre gjentatte reaksjoner og handlinger som følge av reaksjonene?

Tanker kan en muligens overstyre litt, med å prøve å tenke på andre ting. Men jeg får det ikke til. Følelser vet ikke jeg hvordan jeg skal overstyre. De indre reaksjoner vet jeg heller ikke hvordan jeg skal kunne overstyre. Jeg oppfatter det slik at disse lever sitt eget liv uavhengig om jeg vet veldig godt at dette bare er tåpelige reaksjoner som ikke henger sammen med grunnlaget for de.

[Høstløv]

Tanker kan en muligens overstyre litt, med å prøve å tenke på andre ting. Men jeg får det ikke til. Følelser vet ikke jeg hvordan jeg skal overstyre. De indre reaksjoner vet jeg heller ikke hvordan jeg skal kunne overstyre. Jeg oppfatter det slik at disse lever sitt eget liv uavhengig om jeg vet veldig godt at dette bare er tåpelige reaksjoner som ikke henger sammen med grunnlaget for de.

 

Jeg synes at Ivar Aasen sitt dikt "Til Lags aat alle" er fin i denne sammenheng.

 

http://www.forn-sed.no/folkesagn/folkesagn/poesi/dikt52.shtml

[Gjest]

Jeg synes at Ivar Aasen sitt dikt "Til Lags aat alle" er fin i denne sammenheng.

 

http://www.forn-sed.no/folkesagn/folkesagn/poesi/dikt52.shtml

Jeg vet så godt at vi ikke kan gjøre alle til lags. Likevel reagerer jeg slik. Jeg forstår ikke hvorfor, og det irriterer meg. Samtidig som det ødelegger mye for meg.

[frosken]

Jeg vet så godt at vi ikke kan gjøre alle til lags. Likevel reagerer jeg slik. Jeg forstår ikke hvorfor, og det irriterer meg. Samtidig som det ødelegger mye for meg.

 

Hvis det irriterer deg, så er jeg også overbevist om at du kan redusere omfanget av disse reaksjonene. Du kan bedrive selvsnakk og stoppe deg selv fra å gå inn i de overdrevne reaksjonene. Slik det er nå, så virker det som om du insisterer på din rett til å reagere som du gjør - samtidig som du etterlyser løsninger for å unngå å gjøre det. Løsningen er å stoppe deg selv.

[Gjest]

Hvis det irriterer deg, så er jeg også overbevist om at du kan redusere omfanget av disse reaksjonene. Du kan bedrive selvsnakk og stoppe deg selv fra å gå inn i de overdrevne reaksjonene. Slik det er nå, så virker det som om du insisterer på din rett til å reagere som du gjør - samtidig som du etterlyser løsninger for å unngå å gjøre det. Løsningen er å stoppe deg selv.

Jeg kjenner jeg blir litt frustrert nå. Jeg forstår dette må være vanskelig for andre å forstå. Jeg kjenner bare meg selv. Jeg har bare vært i min egen kropp. Jeg vet ikke hvordan andre har det. Men jeg vet at for meg er det ikke bare å stoppe reaksjonene. Hadde det vært det så ville jeg gjort det, for det har ødelagt så mye for meg.

[frosken]

Jeg kjenner jeg blir litt frustrert nå. Jeg forstår dette må være vanskelig for andre å forstå. Jeg kjenner bare meg selv. Jeg har bare vært i min egen kropp. Jeg vet ikke hvordan andre har det. Men jeg vet at for meg er det ikke bare å stoppe reaksjonene. Hadde det vært det så ville jeg gjort det, for det har ødelagt så mye for meg.

 

Det at du ikke har oppdaget den muligheten, betyr ikke at den ikke finnes. Det går an å ta valg mht hvilke veier man går også i sitt indre liv. Når du kjenner at følelsene begynner å bygge seg opp, så går det an å berolige seg selv og bestemt nekte seg selv å gå lenger i den retningen.

[Gjest]

Det at du ikke har oppdaget den muligheten, betyr ikke at den ikke finnes. Det går an å ta valg mht hvilke veier man går også i sitt indre liv. Når du kjenner at følelsene begynner å bygge seg opp, så går det an å berolige seg selv og bestemt nekte seg selv å gå lenger i den retningen.

Jeg får det ikke til.

[frosken]

Jeg får det ikke til.

Det betyr ikke at du ikke kan lære det.

[Gjest]

Det betyr ikke at du ikke kan lære det.

Men hvordan? Jeg kan ikke se hvordan jeg skal klare snu på det. Psykologen klarte heller ikke hjelpe meg med det. Han ønsket jeg skulle gi mer f.... i ting, men jeg klarte det aldri.

[Gjest]

Jeg fikk ikke svar på det siste her, men er det noen her som har klart å endre på de indre reaksjoner i sårbare situasjoner?

[umakenverdt]

Men hvordan? Jeg kan ikke se hvordan jeg skal klare snu på det. Psykologen klarte heller ikke hjelpe meg med det. Han ønsket jeg skulle gi mer f.... i ting, men jeg klarte det aldri.

 

Dette er sikkert ikke hjelpsomt i det hele tatt, men jeg skjønner veldig godt hva du mener. Jeg vet heller ikke hvordan man kan snu slike uheldige reaksjoner og følelser. Mange av de tankene jeg har gjort meg opp om dette, opplever jeg ikke hjelper i særlig grad. Likevel prøver jeg leve i håpet om at kontinuerlig øvelse gjør mester. Repetere de "fornuftige" tankene for seg selv, skrive dem ned, innarbeide dem, gå dypere ned i dem begrunne dem, forklare, utbrodere osv. Jobbe med å kjempe mot disse reaksjonene som kommer så forbannet naturlig. Jeg kan på ingen måte si om det fungerer, eller om jeg er på helt feil spor, men noe må man vel tro kan komme til å virke etterhvert ellers vet jeg ikke...

[Gjest]

Dette er sikkert ikke hjelpsomt i det hele tatt, men jeg skjønner veldig godt hva du mener. Jeg vet heller ikke hvordan man kan snu slike uheldige reaksjoner og følelser. Mange av de tankene jeg har gjort meg opp om dette, opplever jeg ikke hjelper i særlig grad. Likevel prøver jeg leve i håpet om at kontinuerlig øvelse gjør mester. Repetere de "fornuftige" tankene for seg selv, skrive dem ned, innarbeide dem, gå dypere ned i dem begrunne dem, forklare, utbrodere osv. Jobbe med å kjempe mot disse reaksjonene som kommer så forbannet naturlig. Jeg kan på ingen måte si om det fungerer, eller om jeg er på helt feil spor, men noe må man vel tro kan komme til å virke etterhvert ellers vet jeg ikke...

Hvor lenge har du holdt på med det?

[umakenverdt]

Jeg har vel ikke holdt på så lenge med så kontinuerlig jobbing. Det har vel vært mer at jeg har fortalt meg selv hvor dumt dette er når ting er som verst, og så har det ikke hjulpet, og så har jeg tenkt at det ikke går an, at jeg bare er slik og det ikke er noe jeg kan gjøre for å endre på mine følelser og reaksjoner. Men nå i det siste (altså bare snakk om måneder) har jeg forsøkt å arbeide mer systematisk. Tvinge inn disse tankene, begrunnelsene osv. Kanskje det ikke fungerer, men hvor grusomt og tidskrevende er det ikke å ha det slik? Er det ikke verdt å forsøke nesten alt, selv og det er tidkrevende og sjansen for å få til en forandring er liten? Jeg har heller ikke fått til dette med å bare gi litt mer f... i ting, så hvis jeg skal lære meg det må jeg i så fall få hjelp med hvordan. Det aner jeg virkelig ikke hvordan man kan klare å øve på.

 

Hvis noen har noen smartere måter, eller noe annet som fungerer vil jeg dog gjerne høre det, fordi jeg aner egentlig ikke hva jeg driver med!

[Gjest]

@Umakenverdt: En situasjon det bl.a er vanskelig å takle er når jeg har veldig mye å gjøre på jobb. Får i tillegg flere oppgaver fra andre som skal bli ferdig. Uansett så klarer jeg det ikke, og hvis jeg da merker bare litt antydning til irritasjon av noen så faller jeg rett ned i kjelleren. Det kan være nok at jeg følere de er irritert. Strever for å holde gråten unna mens jeg jobber videre. Har ikke tid til å jobbe med hvordan jeg skal takle det. Bare reagerer. Jeg sier mye til meg selv at vi ikke alltid kan tilfredstille alle mennesker, men det er lettere å akseptere det når jeg ikke er oppi situasjonene. Likevel kan jeg slite med det i lang tid etterpå. Dette var bare et eksempel på hvilke situasjoner som får meg i ubalanse.

Frosken mener vi skal kunne lære å takle det.

Får du hjelp til å lære å takle det, eller prøver du bare selv?

[umakenverdt]

Nå er jeg kanskje helt feil person å skrive med dette om, for jeg takler det overhodet ikke selv. Jeg kjenner veldig igjen situasjonen du beskriver, og har i noen litt lignende situasjoner for noen måneder siden "mistet det helt", og rett og slett bokstavelig gått i bakken. Nå har det vært litt andre ting også i det siste, slik at jeg rett og slett ble så dårlig at ting ble veldig destruktive, og ved hjelp av andre fine mennesker her og på jobb fikk jeg karret meg til lege og har da begynt å få hjelp.

 

Men jeg kjenner også igjen lignende situasjoner fra hele livet egentlig hvor jeg reagerer slik du skisserer. Det faller så naturlig, og ødelegger så mye. Jeg har også som deg ikke klart å jobbe med det da, bare kritisert meg selv, tenkt hvor dårlig person jeg er som ikke klarer å skjerpe meg, reagere på en vanlig måte. Jeg er litt i villredet om dette har vært en hensiktsmessig måte å takle slike ting på. 

 

Nå prøver jeg å skrive mye når jeg har tid og ikke er i situasjonene. Tenke grundig igjennom hvorfor jeg ikke kan tilfredsstille alle. Hvorfor det er i orden å gjøre feil av og til. Hvorfor jeg ikke burde gjemme meg i skam. Og forsøke å komme opp med gode og grundige begrunnelser (gjerne på mange sider hvor jeg ser på ulike aspekter). Jeg tror ikke det hjelper å bare si at man ikke kan tilfredsstille alle mennesker, men begrunne dette. Hvorfor kan man ikke det. Hvem går det ut over hvis man ikke tilfredsstiller alle. Kan dette også gå ut over andre? Kan det da virke kontraproduktivt å forsøke å tilfredsstille andre hvis man selv og andre får det dårligere av den grunn? Er man virkelig en dårlig person dersom man ikke hele døgnet tenker på jobb, dersom det er hektisk på jobb? Hva bidrar alt dette til, hva taper man og andre på denne reaksjonsmåten osv.

 

Jeg har nettopp møtt en behandler jeg skal snakke med, så kanskje hun er helt uenig i dette, og mener jeg skal gjøre noe helt annet, men jeg håper hun kan hjelpe meg litt da.

 

Og et lite ps: Jeg vet ikke om Frosken har rett i at det er mulig å lære å takle det. Men å tenke det motsatte tenker jeg kanskje ikke er særlig heldig og bringer en ikke særlig videre heller. Jeg tror heller ikke hun mener det nødvendigvis er lett eller tar kort tid, men at det er mulig å arbeide for å nå et slikt mål. (Dette er selvsagt bare min synsing, og kan være totalt feilslått).

 

Dette ble veldig langt, beklager det. Og som sagt jeg sliter veldig mye med dette selv, så råd fra meg bør nok tas med en stor klype salt!

[Gjest]

@Umakenverdt: Jeg synes det både er godt og nyttig det du skriver. Jeg opplever noen som virkelig vet og forstår hva dette er. Samtidig som du prøver å gjøre noe med det.

[umakenverdt]

@Umakenverdt: Jeg synes det både er godt og nyttig det du skriver. Jeg opplever noen som virkelig vet og forstår hva dette er. Samtidig som du prøver å gjøre noe med det.

 

Føler jeg kjenner meg mye igjen i det du skriver, var derfor jeg valgte å kommentere selv om jeg egentlig ikke vet hvordan den beste måten å håndtere dette på er. 

 

Det er vel kanskje også situasjonen som har oppstått i det siste som har gjort at jeg er nødt til å forsøke på nye måter (og kanskje mer virksomme måter enn det jeg har forsøkt selv) å håndtere dette på. Jeg kan ikke knekke sammen av vanlige dagligdagse situasjoner.

 

Jeg vet ikke hva jeg kan forvente meg av en behandler, hva hun kan bidra med til dette. Jeg synes du skrev tidligere at du hadde hatt en psykolog, men at det ikke hadde hjulpet. Var dette fokus i behandlingen da? Hvis jeg er for nærgående, er det helt i orden at du ikke svarer  

[Gjest]

@Umakenverdt: Jeg fikk god hjelp av psykologen. Spesielt i den situasjonen jeg var i da . Men denne utfordringen var ikke det enkleste. Jeg vet ikke om det er naturen min eller ting jeg har opplevd som har gjort meg slik. Men skikkelig fastgrodd er det i hvertfall. Det er nok mulig å jobbe med tankene. Men jeg forstår ikke hvordan jeg kan jobbe med reaksjonene. De bare kommer. Men med å jobbe med tankene kan vi muligens dempe reaksjonene.