Redd

[florista]

Kaver. Stresser. Kjenner ikke igjen meg selv. Redd for å "klikke". Redd kroppen plutselig skal si stopp uten at jeg klarer å gjøre noe med det. 

 

Aktivisering er viktig sier familien. Jeg henger med. Gjør det meste. En vival innimellom i et desperat forsøk på å føle noe som helst ro, men det hjelper lite. 

 

Å ikke kjenne igjen seg selv er skremmende og ekkelt. Redd for at jeg plutselig skal forsvinne fra kjente omgivelser, fordi det blir for mye. Lyder er forsterket hundre ganger føles det som. De rundt blir irritert om jeg spør om de og hører lydene. Så jeg har sluttet å spørre. 

 

Selvskadingstanker og selvmordstanker herjer i hodet. Men etter behandler sa det var umodent tenker jeg at det ikke er løsningen. Vil ikke oppleves som en liten drittunge. Men hvor langt går det? Hvor lenge klarer jeg? Dag for dag går, og for hver dag som går så mister jeg mer og mer kontroll. Inni meg. Utad vil jeg tro at jeg oppleves normal. 

 

Jeg aner ikke. Tør knapt sove. Så nettene blir de eneste stundene jeg kan være alene i mitt eget hode, selv om min mann sover ved siden av meg. Men det enorme søvnunderskuddet tar på. Redd for å kollapse. Redd for at jeg plutselig skal kjøre avgårde og ikke finne meg selv igjen. Gjøre noe dumt - noe som er umodent. 

[Caylee]

Kaver. Stresser. Kjenner ikke igjen meg selv. Redd for å "klikke". Redd kroppen plutselig skal si stopp uten at jeg klarer å gjøre noe med det. 

 

Aktivisering er viktig sier familien. Jeg henger med. Gjør det meste. En vival innimellom i et desperat forsøk på å føle noe som helst ro, men det hjelper lite. 

 

Å ikke kjenne igjen seg selv er skremmende og ekkelt. Redd for at jeg plutselig skal forsvinne fra kjente omgivelser, fordi det blir for mye. Lyder er forsterket hundre ganger føles det som. De rundt blir irritert om jeg spør om de og hører lydene. Så jeg har sluttet å spørre. 

 

Selvskadingstanker og selvmordstanker herjer i hodet. Men etter behandler sa det var umodent tenker jeg at det ikke er løsningen. Vil ikke oppleves som en liten drittunge. Men hvor langt går det? Hvor lenge klarer jeg? Dag for dag går, og for hver dag som går så mister jeg mer og mer kontroll. Inni meg. Utad vil jeg tro at jeg oppleves normal. 

 

Jeg aner ikke. Tør knapt sove. Så nettene blir de eneste stundene jeg kan være alene i mitt eget hode, selv om min mann sover ved siden av meg. Men det enorme søvnunderskuddet tar på. Redd for å kollapse. Redd for at jeg plutselig skal kjøre avgårde og ikke finne meg selv igjen. Gjøre noe dumt - noe som er umodent. 

Du sier familien din prøver aktivisere deg. Føler du deg tvunget formye til det? Hva med å si ifra til dem at du ikke klarer gjøre så mye som de forventer? Stress er forferdelig. Og spesielt når man føler det er mer krav enn man takler.

 

Angående selvmordstanker så burde du spørre deg selv om du faktisk ønsker å dø eller om det egentlig er fordi du vil bort fra situasjonen. Det er forskjell på å virkelig ville dø og å "jeg vil ikke dø men vil heller ikke leve". Det er viktig tenke over det fordi hvis du gjør noe skikkelig dumt og du egentlig ikke vil dø kan du havne i en skikkelig ekkel situasjon. Der du angrer på det du har gjort. Og at du faktisk kan rikskere å dø uten at du har lyst.

 

Syns det er rart psykologen din bare kaller deg umoden. Kommer han også med råd angående søvnen?

[XbellaX]

Hei florista, har du vært i kontakt med avdelingen de siste dagene? Kanskje du bør vurdere ta en ny telefon dit i løpet av helgen?

[frosken]

Kaver. Stresser. Kjenner ikke igjen meg selv. Redd for å "klikke". Redd kroppen plutselig skal si stopp uten at jeg klarer å gjøre noe med det. 

 

Aktivisering er viktig sier familien. Jeg henger med. Gjør det meste. En vival innimellom i et desperat forsøk på å føle noe som helst ro, men det hjelper lite. 

 

Å ikke kjenne igjen seg selv er skremmende og ekkelt. Redd for at jeg plutselig skal forsvinne fra kjente omgivelser, fordi det blir for mye. Lyder er forsterket hundre ganger føles det som. De rundt blir irritert om jeg spør om de og hører lydene. Så jeg har sluttet å spørre. 

 

Selvskadingstanker og selvmordstanker herjer i hodet. Men etter behandler sa det var umodent tenker jeg at det ikke er løsningen. Vil ikke oppleves som en liten drittunge. Men hvor langt går det? Hvor lenge klarer jeg? Dag for dag går, og for hver dag som går så mister jeg mer og mer kontroll. Inni meg. Utad vil jeg tro at jeg oppleves normal. 

 

Jeg aner ikke. Tør knapt sove. Så nettene blir de eneste stundene jeg kan være alene i mitt eget hode, selv om min mann sover ved siden av meg. Men det enorme søvnunderskuddet tar på. Redd for å kollapse. Redd for at jeg plutselig skal kjøre avgårde og ikke finne meg selv igjen. Gjøre noe dumt - noe som er umodent. 

Hei florista:-)

 

Når jeg leser det du skriver, så får jeg følelsen av at du sliter litt med enten-eller tenkning knyttet til det med fungering/aktivitet. Jeg er enig med behandleren din i at selvskading er et "umodent" valg, og er glad for at du velger å ikke gå i den retningen lenger. Men jeg synes ikke du av den grunn bør overbelaste deg slik du gjør nå. Jeg tror du trenger å bevege deg langsomt, ha mange pauser, kanskje høre på musikk som beroliger - og ikke si ja til alt du oppfatter som ytre krav hele tiden.

[florista]

Jeg har ikke vært i kontakt med avdelingen. Hører ikke til der føler jeg for jeg er ikke innlagt nå.

Jeg klarer ikke helt å si nei. På en måte skjønner jeg det er bra å ha program, men jeg kjenner og føler at jeg langt ifra er i kontakt med meg selv. Flere ganger "våkner" jeg og er i ferd med å gå ut/stikke sv. Med nøkler og sko og jakke. Jeg forstår ingenting:( Er redd for å klikke.

[XbellaX]

Jeg har ikke vært i kontakt med avdelingen. Hører ikke til der føler jeg for jeg er ikke innlagt nå.

Jeg klarer ikke helt å si nei. På en måte skjønner jeg det er bra å ha program, men jeg kjenner og føler at jeg langt ifra er i kontakt med meg selv. Flere ganger "våkner" jeg og er i ferd med å gå ut/stikke sv. Med nøkler og sko og jakke. Jeg forstår ingenting:( Er redd for å klikke.

 

Det er jeg normalt sett enig i men på den andre siden synes jeg det er forståelig at du strever endel i disse dager, jeg synes utskrivelsen ble noe brå. Når du likevel skal inn om kort tid er det ikke helt ulogisk å kontakte avdelingen for en samtale til før hverdagene starter opp igjen. Fremover synes jeg du skal lage en "kriseplan/handingsplan" sammen med din behandler som innebærer konkrete tiltak for perioder du strever mer enn vanlig.

 

Du klikker ikke, men jeg forstår at disse opplevelsene er skremmende. Noe som kan hjelpe er å ha en liten notatbok og skrive ned klokkeslett og hvor du er regelmessig. Eks "16:30, jeg surfer på laptop". "17:00: går en tur i nabolaget". På den måten tvinger du deg selv til å være "her". Du blir mer våken på hvor du er og du draes mer "med". Jeg vet ikke hvor ofte du forsvinner men hva om du prøver deg på å skrive hver time. Har du mindre problemer med kan du redusere til hver 3dje eller hver 4dje. Jeg vet ikke hvor mye du involverer din mann i din tilstand men her kunne det vært en fordel å informere ham slik at du har mer trygghet rundt deg. 

Igjen vil jeg også anbefale deg å gå barbent på grus, gress, sand, kjenn føttene dine på bakken og stå stødig. 

[florista]

Tusen takk for svar.

Jeg skal prøve tipsene dine. Skrive ned hva jeg gjør og hvor. Må nok gjøre det då ofte som hver time. Har problemer med å involvere min mann.

Nå er det snart hverdag igjen. Jeg håper at jeg ikke har "klikket" til dess.

Igjen, tusen takk. Skal og prøve å ta opp det med kriseplan.