Klarer ikke godta at jeg ikke er fysisk syk

[AnonymBruker]

Er mann og snart 28 år. Har hele livet hatt en personlighet preget av mye bekymring og en del katastrofetenking. Siden tenårene har jeg hatt moderat sosial angst, men har stort sett ikke vært ført til noen særlig unnvikende adferd. Føler at jeg mestrer sosiale settinger bedre og bedre jo eldre jeg blir og synes egentlig ikke jeg kvalifiserer til sosial angst lenger.

 

Jeg har hatt søvnproblemer siden starten av 20-årene. Det største problemet mitt de siste årene har vært periodevis og tilbakevendende kraftig utmattelse og påfølgende helseangst. Det er ikke en ren slitenhet, men en kombinasjon av total kraftløshet, muskelsvakhet, tung pust, ømme nakkemuskler og en snurpende følelse i magen, som om jeg plutselig har nerver på innsiden av magesekken og i tillegg ofte en svak svimmelhetsfølelse. Generelt føler jeg meg kraftig redusert og det kjennes rett og slett ut som kroppen er i ferd med å gi opp. Da dette startet for ca 2 år siden kom det helt plutselig, varte i et par dager, og forsvant like fort som det kom. Jeg var livredd og sikker på at jeg holdt på å dø. Legen sa det var typiske symptomer på depressive lidelser / angst / GAD. Siden første tilfelle for 2 år siden har det vært stadig mer tilbakevennende med lengre og lengre varighet. Har hatt ett panikkanfall som oppstod pga dette. I ettertid, nå når jeg vet hvordan panikkanfall kjennes ut, kan disse utmattelsesperiodene nesten beskrives som en mild form for panikkanfall, men som vedvarer i flere timer i strekk. Intensisteten varierer i løpet av dagen og kan ofte bli nesten helt borte et par ganger i løpet av dagen, men på det verste er det nesten helt invalidiserende og kan være det i flere timer i strekk.

 

Selv om både fastlege og psykolog er meget sikre på at dette kun skyldes angst så klarer jeg aldri helt å slå meg til ro med det. Særlig når det står på som verst så oppleves det så ille at jeg føler det MÅ være noe fysisk. Har sjekket stoffskifte, vitaminer og diverse andre blodprøver og alt er normalt. Det jeg frykter er en eller annen snikende form for kreft som bare gir diffuse symptomer de første årene som gjør den vanskelig å oppdage, og at min milde form for angst får æren for alle symptomer jeg har. Så tenker jeg at en gang i nærmeste fremtid vil den til slutt oppdages, men da er det for sent og det eneste jeg kan gjøre er å si "I told you so".

 

Det verste er at i påskeferien hadde jeg en stor opptur hvor jeg hadde mer energi i flere dager i strekk enn jeg har hatt på mange år. Jeg følte meg plutselig helt vanlig og levende igjen og det var en fantastisk følelse. Jeg har gått på Efexor siden januar, og tenkte at nå begynner den faktisk å virke. Jeg var så takknemlig og glad at jeg egentlig hadde tenkt å skrive et "gladhistorie"-innlegg om Efexor her. Men så sa det plutselig pang igjen på mandag kveld og jeg var tilbake på scratch igjen. I dag våknet jeg og følte meg elendig selv om jeg har sovet relativt greit de siste dagene. Har lest at kaffe kan trigge / forverre angst. Jeg drikker nesten aldri kaffe, men i dag drakk jeg 3 kopper kaffe på rappen for å "bevise" for meg selv at dette bare er angst. Og jada, jeg følte meg plutselig enda dårligere, svett i henda, kraftig uro og enda mer svimmel og utmatta. Men neida, jeg klarer fortsatt ikke å godta at jeg ikke har en alvorlig fysisk sykdom. Slitsomt.

Anonymous poster hash: 0e54b...f1b

Anonymous poster hash: 0e54b...f1b

[DoleMari]

Har jeg rett om du har skrevet om dette her for en stund siden også? Synes å huske det....

Men; Jeg får lyst til å "holde litt fast" i påsken, for hva var det som gjorde livet ditt så bra i påsken? Var du sammen med noen som gjorde deg bra, eller hadde du noen fine opplevelser?

[737]

Ja, det kan nok stemme. Jeg vet ikke hva som gjorde påsken så bra. Var ikke noen konkrete personer eller opplevelser som gjorde det. Det var kun opplevelsen av meg selv som en "ny person" som var veldig positivt og det skjedde på en måte av seg selv. Det at det var ferie kan jo i seg selv ha bidratt, men det kan ikke være eneste grunnen. Ja, jeg skal bruke den positive opplevelsen for alt det er verdt. Det er jo bra å vite at det kan komme slike lyspunkt når man er helt på bunn.

 

edit: hadde jo tenkt å være anonym men glemte å krysse av og klarer ikke gjøre om, men jaja er vel ikke så farlig

Endret 8. april 2015 av 737

[DoleMari]

Kjenner ikke igjen nicket ditt jeg, ingen som bryr seg allikevel:) Jeg burde vel vært anonym etter alt jeg har skrevet.

 

Vanskelig å ha det sånn som du har det. Det er veldig liten sannsynlighet for at du har kreft når du er så ung. Man kan jo føle fysisk syk av angsten også. Man blir tappet for krefter og kan føle seg utmatta.

 

Kanskje du skulle sett foredraget til Wilhelmsen ( link øverst på siden).

[AnonymBruker]

 

Er mann og snart 28 år. Har hele livet hatt en personlighet preget av mye bekymring og en del katastrofetenking. Siden tenårene har jeg hatt moderat sosial angst, men har stort sett ikke vært ført til noen særlig unnvikende adferd. Føler at jeg mestrer sosiale settinger bedre og bedre jo eldre jeg blir og synes egentlig ikke jeg kvalifiserer til sosial angst lenger.

 

Jeg har hatt søvnproblemer siden starten av 20-årene. Det største problemet mitt de siste årene har vært periodevis og tilbakevendende kraftig utmattelse og påfølgende helseangst. Det er ikke en ren slitenhet, men en kombinasjon av total kraftløshet, muskelsvakhet, tung pust, ømme nakkemuskler og en snurpende følelse i magen, som om jeg plutselig har nerver på innsiden av magesekken og i tillegg ofte en svak svimmelhetsfølelse. Generelt føler jeg meg kraftig redusert og det kjennes rett og slett ut som kroppen er i ferd med å gi opp. Da dette startet for ca 2 år siden kom det helt plutselig, varte i et par dager, og forsvant like fort som det kom. Jeg var livredd og sikker på at jeg holdt på å dø. Legen sa det var typiske symptomer på depressive lidelser / angst / GAD. Siden første tilfelle for 2 år siden har det vært stadig mer tilbakevennende med lengre og lengre varighet. Har hatt ett panikkanfall som oppstod pga dette. I ettertid, nå når jeg vet hvordan panikkanfall kjennes ut, kan disse utmattelsesperiodene nesten beskrives som en mild form for panikkanfall, men som vedvarer i flere timer i strekk. Intensisteten varierer i løpet av dagen og kan ofte bli nesten helt borte et par ganger i løpet av dagen, men på det verste er det nesten helt invalidiserende og kan være det i flere timer i strekk.

 

Selv om både fastlege og psykolog er meget sikre på at dette kun skyldes angst så klarer jeg aldri helt å slå meg til ro med det. Særlig når det står på som verst så oppleves det så ille at jeg føler det MÅ være noe fysisk. Har sjekket stoffskifte, vitaminer og diverse andre blodprøver og alt er normalt. Det jeg frykter er en eller annen snikende form for kreft som bare gir diffuse symptomer de første årene som gjør den vanskelig å oppdage, og at min milde form for angst får æren for alle symptomer jeg har. Så tenker jeg at en gang i nærmeste fremtid vil den til slutt oppdages, men da er det for sent og det eneste jeg kan gjøre er å si "I told you so".

 

Det verste er at i påskeferien hadde jeg en stor opptur hvor jeg hadde mer energi i flere dager i strekk enn jeg har hatt på mange år. Jeg følte meg plutselig helt vanlig og levende igjen og det var en fantastisk følelse. Jeg har gått på Efexor siden januar, og tenkte at nå begynner den faktisk å virke. Jeg var så takknemlig og glad at jeg egentlig hadde tenkt å skrive et "gladhistorie"-innlegg om Efexor her. Men så sa det plutselig pang igjen på mandag kveld og jeg var tilbake på scratch igjen. I dag våknet jeg og følte meg elendig selv om jeg har sovet relativt greit de siste dagene. Har lest at kaffe kan trigge / forverre angst. Jeg drikker nesten aldri kaffe, men i dag drakk jeg 3 kopper kaffe på rappen for å "bevise" for meg selv at dette bare er angst. Og jada, jeg følte meg plutselig enda dårligere, svett i henda, kraftig uro og enda mer svimmel og utmatta. Men neida, jeg klarer fortsatt ikke å godta at jeg ikke har en alvorlig fysisk sykdom. Slitsomt.

Anonymous poster hash: 0e54b...f1b

Anonymous poster hash: 0e54b...f1b

 

Jeg har aldri hørt om alvorlige sykdommer/lidelser som tar seg flere "pauser" i løpet av dagen eller hele fridager i påsken Derfor tror jeg du inntil videre kan ta deg fri fra de tankene. Nå betyr ikke det at det du opplever plutselig skal være problemfritt, da helseangst/angst i seg selv er både alvorlig og hemmende på utrolig mange måter.

 

At du ikke har kreft eller alvorlig sykdom nå betyr jo heller ikke at det ikke kan ramme deg, så rett kan du faktisk risikere å få en gang i fremtiden og å bli fri fra denne type angst handler mye om å godta/akseptere det faktum at sykdom kan ramme oss og at vi er dødelige. Det som er leit er at du i din beste alder forsøker å skaffe deg sikkerhet/tryggheten i noe som ingen kan gi deg. Den beste tiden i livet er jo når man faktisk er funksjonell og frisk og kan gripe livet. 

 

Det ligger et innlegg her inne med en video av Wilhelmsen, som er ekspert på dette med helseangst. Se om du finner det, eller kanskje noen kan linke det til deg. Se den videon, få legen til å ta din helseangst på alvor og med det skaffe deg litt hjelp i form av noen du kan dele dette med som tar deg alvorlig. For det er faktisk alvorlig at du i din alder får ødelagt din hverdag av dette. 

Anonymous poster hash: 5f1dd...271

[737]

Kjenner ikke igjen nicket ditt jeg, ingen som bryr seg allikevel:) Jeg burde vel vært anonym etter alt jeg har skrevet.

 

Vanskelig å ha det sånn som du har det. Det er veldig liten sannsynlighet for at du har kreft når du er så ung. Man kan jo føle fysisk syk av angsten også. Man blir tappet for krefter og kan føle seg utmatta.

 

Kanskje du skulle sett foredraget til Wilhelmsen ( link øverst på siden).

Ja, vet sansynligheten er liten...men har også vanskelig for å tro at jeg kan ha så store fysiske plager når den "mentale angsten" min er såpass mild og absolutt ikke er noe stort hinder for meg ellers i livet.

 

Har sett foredraget til Wilhelmsen, kjenner meg godt igjen i mye av det han sier, så jeg prøver alltid å tankene rundt min egen helse med en stor klype salt, men det er likevel vanskelig å legge vekk tankene helt.

[737]

 

Jeg har aldri hørt om alvorlige sykdommer/lidelser som tar seg flere "pauser" i løpet av dagen eller hele fridager i påsken Derfor tror jeg du inntil videre kan ta deg fri fra de tankene. Nå betyr ikke det at det du opplever plutselig skal være problemfritt, da helseangst/angst i seg selv er både alvorlig og hemmende på utrolig mange måter.

 

At du ikke har kreft eller alvorlig sykdom nå betyr jo heller ikke at det ikke kan ramme deg, så rett kan du faktisk risikere å få en gang i fremtiden og å bli fri fra denne type angst handler mye om å godta/akseptere det faktum at sykdom kan ramme oss og at vi er dødelige. Det som er leit er at du i din beste alder forsøker å skaffe deg sikkerhet/tryggheten i noe som ingen kan gi deg. Den beste tiden i livet er jo når man faktisk er funksjonell og frisk og kan gripe livet. 

 

Det ligger et innlegg her inne med en video av Wilhelmsen, som er ekspert på dette med helseangst. Se om du finner det, eller kanskje noen kan linke det til deg. Se den videon, få legen til å ta din helseangst på alvor og med det skaffe deg litt hjelp i form av noen du kan dele dette med som tar deg alvorlig. For det er faktisk alvorlig at du i din alder får ødelagt din hverdag av dette. 

Anonymous poster hash: 5f1dd...271

 

Ja, det du sier om at en fysisk sykdom ikke ville kommet og gått i sykluser er noe jeg stadig vekk sier til meg selv Helt klart dumt å bruke så mye energi på helsebekymring i såpass ung alder. Jeg er som du sier desverre stadig på leting etter en garanti for at jeg er 100% frisk, og det kan jo ingen gi. Gikk til psykolog i noen måneder før jul og vi snakket mye om dette. Han var den som pushet mest på at jeg skulle starte opp med Efexor for å komme litt ovenpå igjen. Han mente også at disse tankene kom til å brenne ut av seg selv til slutt, at det ville komme til et punkt hvor jeg ser at jeg fortsatt lever og ikke gidder å bekymre meg for det mer. Håper den tiden kommer snart!

[737]

Når jeg bruker imovane (innimellom) i de periodene som er som verst så merker jeg en ekstrem forbedring av alle symptomene jeg har der og da. Jeg får på en måte masse energi av å ta en zopiclone. Det starter etter ca en halvtime og da har jeg det mer behagelig enn jeg har hatt hele dagen, og det er utrolig deilig. Tok en for en time siden og merker den effekten, men jeg blir egentlig ikke så trøtt, det kommer først etter et par timer...dette er vel også et bevis på at plagene mine er psykiske? Eller, hvis jeg hadde hatt en alvorlig fysisk sykdom som stod for alle de diffuse symptomene mine, ville de kunne blitt nesten borte av å ta en 5mg zopiclone?

Hvis ikke, har jeg nesten lyst til å teste en ting: når jeg sitter på jobb på ettermiddagen hvor det ofte er som verst og jeg føler at jeg faktisk snart kommer til å dø. Hvis jeg da tar en 5mg zopiclone (evt tilsvarende dose vival kanskje) og hvis plagene går over i løpet av en halvtime så vet jeg at det bare er ren angst (siden benzo og benzo-lignende reduserer angst og tankevirksomhet. Så kan jeg uansett gå hjem når/hvis jeg blir for "dopa" til å jobbe. Eller egentlig tror jeg at jeg ville kunne jobbe mye mer effektivt, i hvert fall en stund.

Eller begynner jeg å nærme meg misbruk nå? Hvis det funker så hadde det jo vært fristende å gjøre dette ofte. Men jeg er veldig bevisst på at jeg ikke skal bli avhengig sv benzo, det virker veldig ugreit.

[ISW]

Når jeg bruker imovane (innimellom) i de periodene som er som verst så merker jeg en ekstrem forbedring av alle symptomene jeg har der og da. Jeg får på en måte masse energi av å ta en zopiclone. Det starter etter ca en halvtime og da har jeg det mer behagelig enn jeg har hatt hele dagen, og det er utrolig deilig. Tok en for en time siden og merker den effekten, men jeg blir egentlig ikke så trøtt, det kommer først etter et par timer...dette er vel også et bevis på at plagene mine er psykiske? Eller, hvis jeg hadde hatt en alvorlig fysisk sykdom som stod for alle de diffuse symptomene mine, ville de kunne blitt nesten borte av å ta en 5mg zopiclone?

Hvis ikke, har jeg nesten lyst til å teste en ting: når jeg sitter på jobb på ettermiddagen hvor det ofte er som verst og jeg føler at jeg faktisk snart kommer til å dø. Hvis jeg da tar en 5mg zopiclone (evt tilsvarende dose vival kanskje) og hvis plagene går over i løpet av en halvtime så vet jeg at det bare er ren angst (siden benzo og benzo-lignende reduserer angst og tankevirksomhet. Så kan jeg uansett gå hjem når/hvis jeg blir for "dopa" til å jobbe. Eller egentlig tror jeg at jeg ville kunne jobbe mye mer effektivt, i hvert fall en stund.

Eller begynner jeg å nærme meg misbruk nå? Hvis det funker så hadde det jo vært fristende å gjøre dette ofte. Men jeg er veldig bevisst på at jeg ikke skal bli avhengig sv benzo, det virker veldig ugreit.

Ja, det beviser at plagene dine har en psykisk årsak.

Men vi må ikke dele oss inn i en kropp og en psyke. Alt henger sammen. Som du kanskje har merket kan psykiske ting påvirke mange organer og organsystemer. Noen har det også slik at de opplever symptomer fra organer som styres av det autonome nervesystemet (hjerte, mage/tarm) - andre får mer diffuse plager som de feiltolker som kreft eller annen alvorlig sykdom.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Av og til kommer det folk med symptomer som vi "vet" er psykiske fordi det ikke finnes noen sykdom som har et slikt sett av symptomer. Symptomene passer ikke med noen til nå kjent og beskrevet sykdom.

Den eneste muligheten, bortsett fra psykisk årsak, er at pasienten er den første i verden som har fått en ny og til nå ukjent sykdom. Det er selvsagt mulig. Alle sykdommer må en eller annen gang ha dukket opp for første gang. I så fall må en bare beklage at pasienten har hatt en slik enorm uflaks.

[737]

Ja, det beviser at plagene dine har en psykisk årsak.

Men vi må ikke dele oss inn i en kropp og en psyke. Alt henger sammen. Som du kanskje har merket kan psykiske ting påvirke mange organer og organsystemer. Noen har det også slik at de opplever symptomer fra organer som styres av det autonome nervesystemet (hjerte, mage/tarm) - andre får mer diffuse plager som de feiltolker som kreft eller annen alvorlig sykdom.

Ja, i tillegg til det diffuse har jeg også mye magetrøbbel og hjertebank. Noen dager har jeg kreft i magesekk/tykktarm, andre dager har jeg hjertefeil, andre dager har jeg hjernesvulst. Ellers er jeg ofte innom de fleste resterende typer kreft, nervesykdommer, eller andre skjulte alvorlige sykdommer alt ettersom hvilke symptomer som er mest fremtredende der og da. mange av diagnosene kan jeg legge vekk ved å lese om sykdommene, særlig de med veldig konkrete og gjenkjennelige symptomer. Men jeg henger meg veldig opp i de sykdommene som kan gi diffuse plager som svakhetsfølelse, redusert allmenntilstand osv fordi helt ærlig føler jeg meg ofte så utrolig skrøpelig og fysisk svak, selv om jeg er i fysisk god form, spiser sunt og trener. Når jeg går forbi meget gamle personer som så vidt klarer karre seg framover med stokk musesteg lurer jeg ofte på om hvem av oss som sliter mest. jeg bruker de kreftene jeg har på å se og oppføre meg normalt, men hadde sunket sammen tvert hvis jeg ikke trengte den fasaden. Det er jo litt tragisk å sammenligne seg med en 90-åring når man er 28

Bekymrer meg ikke noe særlig for å få sykdommer i fremtiden, det har jeg klart å akseptere som en naturlig del av livet. Men jeg klarer tydeligvis ikke å akseptere at alle symptomene mine nå skyldes angst, og når jeg føler meg skikkelig dårlig er jeg helt sikker på at jeg har en fysisk sykdom som gjemmer seg bak angsten. Skulle ønske det gikk an å utrede, men siden det ikke er konkrete symptomer på én sykdom så blir det vanskelig å utelukke noe.

Endret 9. april 2015 av 737

[737]

Av og til kommer det folk med symptomer som vi "vet" er psykiske fordi det ikke finnes noen sykdom som har et slikt sett av symptomer. Symptomene passer ikke med noen til nå kjent og beskrevet sykdom.

Den eneste muligheten, bortsett fra psykisk årsak, er at pasienten er den første i verden som har fått en ny og til nå ukjent sykdom. Det er selvsagt mulig. Alle sykdommer må en eller annen gang ha dukket opp for første gang. I så fall må en bare beklage at pasienten har hatt en slik enorm uflaks.

Føler meg relativt komfortabel på at jeg ikke kommer til å debutere med en sykdom verden aldri har sett før

Jeg vet at jeg har helseangst, og at symptomene mine (de fleste i hvert fall) sannsynligvis skyldes angst. Men det er jo ikke sånn at har man angst er man immun mot fysisk sykdom. Så hvis man har symptomer som ikke passer til én gitt sykdom, hva om noe er angst og noe er en fysisk sykdom? Sånn tenker jeg.

Endret 9. april 2015 av 737

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Etter min mening kunne GAD omdøpes til Tankekreft. Slik sett kan det ikke utelukkes at du har en kreftsykdom.

[737]

Hvis det er angst/GAD som står for hele symptombildet, er det noe som kunne vært hensiktsmessig å prøve av behandling i kombinasjon med det jeg gjør nå som er:

- Efexor

- Fysisk aktivitet

- Jobbe med og avdramatisere egne tanker etter beste evne.

Avsluttet terapi hos en privat psykolog like etter oppstart av Efexor da behandler mente jeg var på riktig spor. Han mente Efexor ville hjelpe meg å gi litt mer F, noe jeg også merker og som jeg syns er positivt. I tillegg mente han at det kom til å brenne ut av seg selv, men nå har jeg holdt på med dette i mange år og brukt alt for mye penger på legebesøk hos private klinikker(og de vil ikke utrede meg noe mer enn fastlegen vil heller) så jeg er tydeligvis ikke helt i mål.

Er det helt uhensiktsmessig å starte og bruke f. eks Diazepam i perioder til ren symptomlindring? Evt en liten dose propranolol ved mye hjertebank etc?

Eller bør jeg bare gi Efexor og eget arbeid mer tid?

Endret 9. april 2015 av 737

[DoleMari]

Ja, i tillegg til det diffuse har jeg også mye magetrøbbel og hjertebank. Noen dager har jeg kreft i magesekk/tykktarm, andre dager har jeg hjertefeil, andre dager har jeg hjernesvulst. Ellers er jeg ofte innom de fleste resterende typer kreft, nervesykdommer, eller andre skjulte alvorlige sykdommer alt ettersom hvilke symptomer som er mest fremtredende der og da. mange av diagnosene kan jeg legge vekk ved å lese om sykdommene, særlig de med veldig konkrete og gjenkjennelige symptomer. Men jeg henger meg veldig opp i de sykdommene som kan gi diffuse plager som svakhetsfølelse, redusert allmenntilstand osv fordi helt ærlig føler jeg meg ofte så utrolig skrøpelig og fysisk svak, selv om jeg er i fysisk god form, spiser sunt og trener. Når jeg går forbi meget gamle personer som så vidt klarer karre seg framover med stokk musesteg lurer jeg ofte på om hvem av oss som sliter mest. jeg bruker de kreftene jeg har på å se og oppføre meg normalt, men hadde sunket sammen tvert hvis jeg ikke trengte den fasaden. Det er jo litt tragisk å sammenligne seg med en 90-åring når man er 28

Bekymrer meg ikke noe særlig for å få sykdommer i fremtiden, det har jeg klart å akseptere som en naturlig del av livet. Men jeg klarer tydeligvis ikke å akseptere at alle symptomene mine nå skyldes angst, og når jeg føler meg skikkelig dårlig er jeg helt sikker på at jeg har en fysisk sykdom som gjemmer seg bak angsten. Skulle ønske det gikk an å utrede, men siden det ikke er konkrete symptomer på én sykdom så blir det vanskelig å utelukke noe.

Kjenner igjen tankegangen. Jeg er borti hjertesykdommer hver dag på jobben, ikke med pasienter, men på data. og det trigger angsten på dårlige dager. Jeg kan noen ganger få panikk på slutten av dagen eller ved visse sykdommer, fordi da har jeg vært borti så mye hjerteproblemer at jeg tenker det er usannsynlig at jeg har et friskt hjerte siden det er så utrolig mye som kan "feile" hjertet..... hehe......

 

Jeg har innimellom tenkt som deg: tatt meg en halv Sobril får å "sjekke" at det da går over og at forklaringen er angsten og ikke sykdom. Noen ganger tenker jeg at man får jo angst av å være hjertesyk også ( ifølge ISW;), så da blir det dobbelt opp med bekymringer. Kanskje jeg faktisk ER hjertesyk allikevel- hva er hva??

 

Men, herregud, jeg kan ikke gå sånn, da blir jeg helt sprø til slutt. Det er jo jobben min, og jeg kan da ikke slutte i jobb. Dessuten tenker jeg at jeg får ikke gjort noe som helst uansett. Kroppen får styre seg sjøl!!

 

Jeg har til en viss grad vært veldig flink til å jobbe med dette selv! Jeg er fornøyed med meg selv, jeg. Jeg står i det, og det går over! .....

 

Du brude virkelig slutte å lese og google alle mulige symptomer- det trigger bare angsten mer og mer og mer. Jeg googler ingenting lenger. Bare hyggelige ting som jeg vil lære om.

 

Ja, GAD er tankekraft og tankevirus og stjeler livskvalitet så det holder!

[DoleMari]

Kjenner igjen tankegangen. Jeg er borti hjertesykdommer hver dag på jobben, ikke med pasienter, men på data. og det trigger angsten på dårlige dager. Jeg kan noen ganger få panikk på slutten av dagen eller ved visse sykdommer, fordi da har jeg vært borti så mye hjerteproblemer at jeg tenker det er usannsynlig at jeg har et friskt hjerte siden det er så utrolig mye som kan "feile" hjertet..... hehe......

 

Jeg har innimellom tenkt som deg: tatt meg en halv Sobril får å "sjekke" at det da går over og at forklaringen er angsten og ikke sykdom. Noen ganger tenker jeg at man får jo angst av å være hjertesyk også ( ifølge ISW;), så da blir det dobbelt opp med bekymringer. Kanskje jeg faktisk ER hjertesyk allikevel- hva er hva??

 

Men, herregud, jeg kan ikke gå sånn, da blir jeg helt sprø til slutt. Det er jo jobben min, og jeg kan da ikke slutte i jobb. Dessuten tenker jeg at jeg får ikke gjort noe som helst uansett. Kroppen får styre seg sjøl!!

 

Jeg har til en viss grad vært veldig flink til å jobbe med dette selv! Jeg er fornøyed med meg selv, jeg. Jeg står i det, og det går over! .....

 

Du brude virkelig slutte å lese og google alle mulige symptomer- det trigger bare angsten mer og mer og mer. Jeg googler ingenting lenger. Bare hyggelige ting som jeg vil lære om.

 

Ja, GAD er tankekraft og tankevirus og stjeler livskvalitet så det holder!

Det er EN setning som har i bakhodet som wIlhelmsen sa i foredraget; han sa noe som at man kan like gjerne bo på sykehuset og koble seg til en 24 timers EKG.  Man kan ikke ha kontroll på alt hele tiden.

[737]

Kjenner igjen tankegangen. Jeg er borti hjertesykdommer hver dag på jobben, ikke med pasienter, men på data. og det trigger angsten på dårlige dager. Jeg kan noen ganger få panikk på slutten av dagen eller ved visse sykdommer, fordi da har jeg vært borti så mye hjerteproblemer at jeg tenker det er usannsynlig at jeg har et friskt hjerte siden det er så utrolig mye som kan "feile" hjertet..... hehe......

Jeg har innimellom tenkt som deg: tatt meg en halv Sobril får å "sjekke" at det da går over og at forklaringen er angsten og ikke sykdom. Noen ganger tenker jeg at man får jo angst av å være hjertesyk også ( ifølge ISW;), så da blir det dobbelt opp med bekymringer. Kanskje jeg faktisk ER hjertesyk allikevel- hva er hva??

Men, herregud, jeg kan ikke gå sånn, da blir jeg helt sprø til slutt. Det er jo jobben min, og jeg kan da ikke slutte i jobb. Dessuten tenker jeg at jeg får ikke gjort noe som helst uansett. Kroppen får styre seg sjøl!!

Jeg har til en viss grad vært veldig flink til å jobbe med dette selv! Jeg er fornøyed med meg selv, jeg. Jeg står i det, og det går over! .....

Du brude virkelig slutte å lese og google alle mulige symptomer- det trigger bare angsten mer og mer og mer. Jeg googler ingenting lenger. Bare hyggelige ting som jeg vil lære om.

Ja, GAD er tankekraft og tankevirus og stjeler livskvalitet så det holder!

Ja du har helt rett, det å Google enkeltsymptomer gjør bare vondt verre! Selv om tanken kanskje er god fordi man vil avkrefte at det er noe farlig så vil man alltid finne et eller annet som skaper bekymring. Så det hørtes lurt ut det du sier om å bare søke hyggelig kunnskap i steden for å bli medisinsk ekspert på alt som kan være galt

[DoleMari]

Ja du har helt rett, det å Google enkeltsymptomer gjør bare vondt verre! Selv om tanken kanskje er god fordi man vil avkrefte at det er noe farlig så vil man alltid finne et eller annet som skaper bekymring. Så det hørtes lurt ut det du sier om å bare søke hyggelig kunnskap i steden for å bli medisinsk ekspert på alt som kan være galt

Og når man googler så kommer det verste opp, og da henger man seg opp i det, googler videre og ballen er i gang.

Prøv å slutte å google og se om det hjelper deg i alle fall litt:)

[DoleMari]

Hadde du vært han gamlingen som går med rullator og allikevel kommer seg opp bakkene og handler maten sin i butikken, så hadde du kanskje hatt grunn til å google..... men han har sikkert et fint liv han... Hehe

[ISW]

Etter min mening kunne GAD omdøpes til Tankekreft. Slik sett kan det ikke utelukkes at du har en kreftsykdom.

Ser poenget, men etter min mening (har tenkt på dette før) er det OCD som bør være tankekreft, siden man har en svulst av uønskede tanker som vokser og etterhvert tar mesteparten av tankevirksomheten?