Klarer ikke godta at jeg ikke er fysisk syk

[737]

Jeg lurer på hvorfor MS aldri har vært et tema når jeg har vært hos legen. Jeg har aldri tatt det opp selv fordi jeg ikke har hatt noen kunnskap om sykdommen. Men nå har jeg lest litt om det (fordi jeg nettopp fikk vite at en kollega har MS) og jeg syns nesten det passer bedre for symptomebildet mitt enn en ren angstlidelse. Hovedargumentet for at mine plager er psykiske har vært at utmattelsen kommer og går i perioder, og at dette ikke ville skjedd om jeg var syk. Men nettopp dette er jo ett av kjennetegnene på MS, at de kommer i "anfall" som varer i timer/dager/uker før det går over og man føler seg helt bra igjen. Det er sånn jeg opplever det også, uten at jeg aner hva som trigger mine "anfall".

 

Det kan jo ikke være panikkanfall jeg har, for det har jeg opplevd én gang før og det er jo en veldig konkret intens frykt med kraftige fysiske symptomer som går over etter bare noen minutter. Jeg har jo ikke panikkanfall i flere uker i strekk...og om det er GAD som skaper problemene mine så må det være en veldig rar mekanisme som skjer i underbevisstheten min, for jeg aner ikke hva som trigger utmattelsesanfallene, og de oppstår helt uavhengig av hvordan jeg har det mentalt.

 

Skjønner at det er lett for legen å konkludere med at alle mine plager skyldes angst, men er det riktig å utelukke MS helt i min situasjon?

[ISW]

Jeg tror nok legen din har kunnskap om MS selv om ikke du har hatt det før nå.

Ved den minste mistanke om MS ville du blitt utredet for det.

Det er jo ikke slik at vi skal ha kunnskap om sykdom og gå til legen med en spesifikk "bestilling" (spesielt ikke siden Norge er overfylt med fastleger/allmennleger). Legen skal jo søke bredt og sette en diagnose.

Tror også at angst i mange tilfeller er en utelukkelsesdiagnose, altså som stilles når andre årsaker er utelukket. Allmennleger leter jo ganske bredt. En spesialist vil med en gang tenke sitt fagområde. F.eks hvis jeg går til en psykiater med hjertebank, vil han utrede angst. En kardiolog ville undersøkt hjertet.

Her er et spørsmål jeg stilte Ingvard Wilhelmsen for 6 år siden, hadde nesten samme overskrift som innlegget ditt:

http://www.lommelegen.no/legesvar/jeg-klarer-ikke-å-akseptere-jeg-er-frisk

Endret 6. mai 2015 av issomethingwrong

[AnonymBruker]

Hadde det akkurat sånn som deg i årevis.  Det kjennes helt reelt og er forbanna invalidiserende.  Legen vil helt sikkert fortelle deg at det ikke er MS hvis du spør, men da finner du noe annet som "passer". Det er derfor ikke noe noen kan si som vil hjelpe eller fjerne angsten permanent.  Du kan aldri få noen beviser på at du er frisk nå eller garantier for at du ikke blir sjuk i morra. Du har kjent så mye på kroppens signaler at du har blitt hypersensitiv, det er støy på linja. Man blir fullstendig utmattet av slikt. Du må bare skjønne det sjøl, hvordan det henger sammen, jobbe aktivt mot tankene og signalene fra kroppen og ta sjansen på at det går bra. Jeg vet ikke om jeg kan forklare det, det er vel nesten som å se lyset... 

 

Bestem deg for at dette gidder du fanden ikke mer, mobiliser sinne/irritasjon istedenfor frykt, avled og fortreng tankene aktivt, tving deg til å gå ut når kroppen er en skjelvende pudding i sofaen, om så bare rundt kvartalet. Jeg gikk verken i terapi eller på medisiner, men etter jeg bestemte meg for at nå var jeg drittlei, nok var nok, tok aktive grep og nektet å gi etter, tok sjansen gang på gang, ble jeg mye bedre på kort tid. Tilbakefallene og legebesøkene ble stadig sjeldnere, innen et år var jeg frisk, og har ikke følt meg syk siden, bortsett fra når jeg faktisk har vært det. Dette er over ti år siden. Så jeg anbefaler å prøve, det er verdt å ta sjansen. Livet er det som foregår mens du går rundt og venter på dødsdommen, bruk tiden til noe bedre! Du er ung og skal føle deg udødelig. Sorgene kommer tidsnok;) 

Anonymous poster hash: 5eb24...8c7

[frosken]

Jeg tror nok legen din har kunnskap om MS selv om ikke du har hatt det før nå.

Ved den minste mistanke om MS ville du blitt utredet for det.

Det er jo ikke slik at vi skal ha kunnskap om sykdom og gå til legen med en spesifikk "bestilling" (spesielt ikke siden Norge er overfylt med fastleger/allmennleger). Legen skal jo søke bredt og sette en diagnose.

Tror også at angst i mange tilfeller er en utelukkelsesdiagnose, altså som stilles når andre årsaker er utelukket. Allmennleger leter jo ganske bredt. En spesialist vil med en gang tenke sitt fagområde. F.eks hvis jeg går til en psykiater med hjertebank, vil han utrede angst. En kardiolog ville undersøkt hjertet.

Her er et spørsmål jeg stilte Ingvard Wilhelmsen for 6 år siden, hadde nesten samme overskrift som innlegget ditt:

http://www.lommelegen.no/legesvar/jeg-klarer-ikke-å-akseptere-jeg-er-frisk

 

Jeg tror på den ene siden at leger er relativt gode på å gjenkjenne sykdomsangst. Samtidig er det slik at mennesker med f.eks. ms gjerne har vært syke i ca ti år før de får diagnosen (i følge overlege i nevrologi) fordi symptomer er såpass diffuse i begynnelser.

 

Det er sannsynligvis svært mange flere som følge av sykdomsangst både utredes for nøye og bekymrer seg unødig enn det motsatte, men innimellom skjer nøyaktig det motsatte. Min mann fikk beskjed om at anfallene hans var panikk-anfall (til tross for at han både mistet bevissthet og gjorde på seg under anfall), etter et par år viste det seg å være en degenerativ sykdom i sentralnervesystemet hvor epileptiske anfall var en del av symptomene. Helsevesenet klarte aldri fullt ut klarlegge hva han feilte, men han døde etter noen få år etter progressivt å miste funksjoner i flere av kroppens systemer.

 

Jeg forteller ikke dette for å bidra til økt helseangst hos noen, mer for å si noe om hvor komplekst dette feltet er. Dessverre er det ikke slik at selv høykompetente spesialister alltid  klarer å skille mellom symptomer som hovedsakelig har sitt opphav i henholdsvis psykisk og somatisk sykdom.

[AnonymBruker]

Jeg lurer på hvorfor MS aldri har vært et tema når jeg har vært hos legen. Jeg har aldri tatt det opp selv fordi jeg ikke har hatt noen kunnskap om sykdommen. Men nå har jeg lest litt om det (fordi jeg nettopp fikk vite at en kollega har MS) og jeg syns nesten det passer bedre for symptomebildet mitt enn en ren angstlidelse. Hovedargumentet for at mine plager er psykiske har vært at utmattelsen kommer og går i perioder, og at dette ikke ville skjedd om jeg var syk. Men nettopp dette er jo ett av kjennetegnene på MS, at de kommer i "anfall" som varer i timer/dager/uker før det går over og man føler seg helt bra igjen. Det er sånn jeg opplever det også, uten at jeg aner hva som trigger mine "anfall".

 

Det kan jo ikke være panikkanfall jeg har, for det har jeg opplevd én gang før og det er jo en veldig konkret intens frykt med kraftige fysiske symptomer som går over etter bare noen minutter. Jeg har jo ikke panikkanfall i flere uker i strekk...og om det er GAD som skaper problemene mine så må det være en veldig rar mekanisme som skjer i underbevisstheten min, for jeg aner ikke hva som trigger utmattelsesanfallene, og de oppstår helt uavhengig av hvordan jeg har det mentalt.

 

Skjønner at det er lett for legen å konkludere med at alle mine plager skyldes angst, men er det riktig å utelukke MS helt i min situasjon?

Av det du har beskrevet av symptomer så forstår jeg ikke helt hvorfor MS skulle være aktuelt? 

 

 

Fra Wikipedia: MS kan forsårsake en rekke tegn og symptomer, inklusive nedsatt følesans (hypestesi), nedsatt muskelstyrke (pareser), muskelspasmer og andre bevegelsesforstyrrelser, problemer med koordinasjon og balanse (ataksi), problemer med tale (dysartri), synsproblemer - herunder nedsatt synsstyrke (nedsatt visus) og dobbeltsyn (diplopi), kronisk tretthetssyndrom, akutte eller kroniske smerter, blæreforstyrrelser, tarmforstyrrelser,kognitive forstyrrelser, emosjonelle forstyrrelser (depresjon). Et vanlig brukt mål på sykdomstilstand og progresjon er Expanded Disability Status Scale eller EDSS.^[5]

I innledende stadier av sykdommen er anfallene ofte milde (evt. asymptomatiske) og forbigående, og leder ikke i alle tilfeller til kontakt medhelsevesenet, og symptomene blir ofte kun gjenfortalt ved senere kontakter. De mest vanlige debutsymptomene er endret følesans (33 %), synstap - helt eller delvis (synsnervebetennelse) (16 %), nedsatt muskelstyrke (13 %), dobbeltsyn (7 %), påvirket gangfunksjon (5 %) og balanseforstyrrelser (3 %). Dog er andre, mer sjeldne initielle symptomer også beskrevet som afasi eller psykose.^[6][7] Ca. 15 % har multiple symptomer ved første kontakt til helsevesenet.^[8] Hos noen er det første MS-anfallet forutgått av en infeksjon, fysisk traume eller ekstrem fysisk belastning.

Anonymous poster hash: 5f1dd...271

[AnonymBruker]

Jeg tror på den ene siden at leger er relativt gode på å gjenkjenne sykdomsangst. Samtidig er det slik at mennesker med f.eks. ms gjerne har vært syke i ca ti år før de får diagnosen (i følge overlege i nevrologi) fordi symptomer er såpass diffuse i begynnelser.

 

Det er sannsynligvis svært mange flere som følge av sykdomsangst både utredes for nøye og bekymrer seg unødig enn det motsatte, men innimellom skjer nøyaktig det motsatte. Min mann fikk beskjed om at anfallene hans var panikk-anfall (til tross for at han både mistet bevissthet og gjorde på seg under anfall), etter et par år viste det seg å være en degenerativ sykdom i sentralnervesystemet hvor epileptiske anfall var en del av symptomene. Helsevesenet klarte aldri fullt ut klarlegge hva han feilte, men han døde etter noen få år etter progressivt å miste funksjoner i flere av kroppens systemer.

 

Jeg forteller ikke dette for å bidra til økt helseangst hos noen, mer for å si noe om hvor komplekst dette feltet er. Dessverre er det ikke slik at selv høykompetente spesialister alltid  klarer å skille mellom symptomer som hovedsakelig har sitt opphav i henholdsvis psykisk og somatisk sykdom.

Det uthevede er nettopp det som utgjør den store og viktige forskjellen, mener jeg.  Den dagen du faktisk mister kontrollen over kroppens funsjoner, mister bevisstheten, tisser på deg, får dobbeltsyn/mister synet, beina svikter under deg osv., da kan man stille spørsmål ved legens vurdering om angst. I tillegg er det viktig å understreke at dette skjedde innen få år, du skriver "etter et par år viste det seg..", mens de fleste med helseangst har gått i årevis uten noen egentlig forverring (tap av funksjoner etc.). At dette skjedde din mann er horribelt, det virker som en mye mer kompleks situasjon enn man vanligvis møter når man konkluderer med angst, så det er nesten vanskelig å forstå. Er det lenge siden?  Jeg har og et par historier på lager, og vet forøvrig også om folk som har omkommet i flykræsj - det skjer fra tid til annen , men oddsen for at noe slikt skal skje deg er rimelig lav, og på et tidspunkt, når man er nøye utredet og det har gått flere år uten at man har opplevd noen kritisk forverring, så må man ta sjansen på å sette strek. 

 

Anonymous poster hash: 5eb24...8c7

[frosken]

Det uthevede er nettopp det som utgjør den store og viktige forskjellen, mener jeg. Den dagen du faktisk mister kontrollen over kroppens funsjoner, mister bevisstheten, tisser på deg, får dobbeltsyn/mister synet, beina svikter under deg osv., da kan man stille spørsmål ved legens vurdering om angst. I tillegg er det viktig å understreke at dette skjedde innen få år, du skriver "etter et par år viste det seg..", mens de fleste med helseangst har gått i årevis uten noen egentlig forverring (tap av funksjoner etc.). At dette skjedde din mann er horribelt, det virker som en mye mer kompleks situasjon enn man vanligvis møter når man konkluderer med angst, så det er nesten vanskelig å forstå. Er det lenge siden? Jeg har og et par historier på lager, og vet forøvrig også om folk som har omkommet i flykræsj - det skjer fra tid til annen , men oddsen for at noe slikt skal skje deg er rimelig lav, og på et tidspunkt, når man er nøye utredet og det har gått flere år uten at man har opplevd noen kritisk forverring, så må man ta sjansen på å sette strek.

Anonymous poster hash: 5eb24...8c7

Jeg er enig i sammenligningen med flykrasj, sannsynligheten for tilfeller lik min manns er uhyre liten. Men det paradoksale er jo at fordi sannsynligheten er liten, så vil de det gjelder ofte ha vanskelig for å bli hørt. Den tidlige fasen av min manns sykdom strakk seg over flere år hvor alt ble tolket som psykiatri, og hvor han ble dårlig ivaretatt av helsepersonell fordi hans symptomer aldri stemte helt med hva de forventet. Min manns historie er svært atypisk, men jeg kjenner til noen flere av alvorlig karakter. Derfor tenker jeg at løsningen på helseangst kanskje ikke ligger i å stole på at legen nødvendigvis vet at man ikke feiler noe, men å tåle at livet er et usikkert prosjekt og at det er grenser for hvor mye sikkerhetsforanstaltninger som skal iverksettes.