Stress

[AnonymBruker]

Mannen min stresser forferdelig og tar snart knekken på meg pga det.

Jeg har sagt det til han ørten ganger, men han lærer aldri. Hører ikke på meg når han er midt oppi det, men sier han skal skjerpe seg når han ikke er midt oppi det - hvilket som ikke skjer.

Noen som har noen råd om hva jeg kan si til han som kan hjelpe oss begge?

Anonymous poster hash: 337ae...4bc

[frosken]

Mannen min stresser forferdelig og tar snart knekken på meg pga det.

Jeg har sagt det til han ørten ganger, men han lærer aldri. Hører ikke på meg når han er midt oppi det, men sier han skal skjerpe seg når han ikke er midt oppi det - hvilket som ikke skjer.

Noen som har noen råd om hva jeg kan si til han som kan hjelpe oss begge?

Anonymous poster hash: 337ae...4bc

 

Kanskje er det nødvendig at du husker på at man primært kan endre seg selv og ikke andre. På hvilken måte er det din mann stresser og som du ikke kan la være å la deg påvirke av?

[AnonymBruker]

Alt skal skje så fort. Skjer ikke ting fort nok, eller han får utfordringer, blir han irritert og sur.

Pulsen hans er sikkert skyhøy når han holder på med noe. Alle ser at han stresser fælt, har fått mange kommentarer om det. Han vet om det selv også, men han klarer tydeligvis ikke å styre det.

Hva kan jeg gjøre selv, for å skjerme meg selv for dette som snart tar knekken på meg, som sagt?

Anonymous poster hash: 337ae...4bc

[frosken]

Alt skal skje så fort. Skjer ikke ting fort nok, eller han får utfordringer, blir han irritert og sur.

Pulsen hans er sikkert skyhøy når han holder på med noe. Alle ser at han stresser fælt, har fått mange kommentarer om det. Han vet om det selv også, men han klarer tydeligvis ikke å styre det.

Hva kan jeg gjøre selv, for å skjerme meg selv for dette som snart tar knekken på meg, som sagt?

Anonymous poster hash: 337ae...4bc

 

Jeg tror du må innse at han har ansvar for sitt liv og du har ansvar for ditt. Du kan ikke regulere hans væremåte og reaksjoner, men du kan jobbe med å regulere dine egne.

[AnonymBruker]

Prøv å lev sammen med en så stresset person selv og se om det ikke påvirker deg også til slutt, frosken.

Anonymous poster hash: 337ae...4bc

[frosken]

Prøv å lev sammen med en så stresset person selv og se om det ikke påvirker deg også til slutt, frosken.

Anonymous poster hash: 337ae...4bc

 

Jeg levde sammen med en svært alvorlig mann i flere år inntil han til slutt døde av sin sykdom, så jeg har lang erfaring i å forholde meg til stress.

[AnonymBruker]

Var han også slik som min mann i personlighet, stresset altså?

Anonymous poster hash: 337ae...4bc

[frosken]

Var han også slik som min mann i personlighet, stresset altså?

Anonymous poster hash: 337ae...4bc

 

Han hadde mange akutte sykdomsforverringer hvor han ble stresset, og hadde ekstreme smerter som også gjorde ham stresset.

 

Det er ikke nødvendig å la andres følelser "smitte" over på en selv.

[AnonymBruker]

Jeg klarer det ikke, frosken. Så alternativet blir å gå fra ham.

Anonymous poster hash: 337ae...4bc

[DoleMari]

Han hadde mange akutte sykdomsforverringer hvor han ble stresset, og hadde ekstreme smerter som også gjorde ham stresset.

 

Det er ikke nødvendig å la andres følelser "smitte" over på en selv

 

Jeg synes du er så solid, og så får jeg veldig medfløelse med deg av det du skriver.

Skulle så gjerne lært meg å ikke la meg smitte av andres følelser, spesielt de nærme. For når de nære har det vondt, går det rett inn i meg også. Hverken hjelp for dem eller meg.

 

 

[AnonymBruker]

Enig med deg, dolemari.

Anonymous poster hash: 337ae...4bc

[AnonymBruker]

Har skjønt at det ikke er noe å gjøre med det, og at jeg og tenåringen må akseptere at han er slik. Vi får heller forlate huset hver gang han blir stresset, ser ingen annen råd jeg. Det er bedre det enn alternativene, for det er umulig å ikke bli påvirket av det, så enkelt er det ikke for alle. Men takk for råd.

Anonymous poster hash: 337ae...4bc

[FGT]

Mannen min stresser forferdelig og tar snart knekken på meg pga det.

Jeg har sagt det til han ørten ganger, men han lærer aldri. Hører ikke på meg når han er midt oppi det, men sier han skal skjerpe seg når han ikke er midt oppi det - hvilket som ikke skjer.

Noen som har noen råd om hva jeg kan si til han som kan hjelpe oss begge? Anonymous poster hash: 337ae...4bc

Han hører nok hva du sier, men det når ikke inn tydeligvis.ja det kan ha sine grunner.

[AnonymBruker]

Jeg har ikke møtt en sjel som forstår hvor ille han faktisk er, det er ikke så lett som frosken skriver, så jeg gidder ikke diskutere det med andre mer. Er så lei av å bli avfeid med at det er vi rundt han som må endre oss. Det er ingen som tar oss på alvor uansett.

Anonymous poster hash: 337ae...4bc

[frosken]

Jeg har ikke møtt en sjel som forstår hvor ille han faktisk er, det er ikke så lett som frosken skriver, så jeg gidder ikke diskutere det med andre mer. Er så lei av å bli avfeid med at det er vi rundt han som må endre oss. Det er ingen som tar oss på alvor uansett.

Anonymous poster hash: 337ae...4bc

 

Hva vil det si å ta dere på alvor?

[AnonymBruker]

Hva vil det si å ta dere på alvor?

Har ikke lyst til å skrive mer om det. Vil bare si unnskyld til deg for at jeg ble så irritert, jeg vet du bare prøver å hjelpe.

Anonymous poster hash: 337ae...4bc

[Annedine]

Mannen min stresser forferdelig og tar snart knekken på meg pga det.

Jeg har sagt det til han ørten ganger, men han lærer aldri. Hører ikke på meg når han er midt oppi det, men sier han skal skjerpe seg når han ikke er midt oppi det - hvilket som ikke skjer.

Noen som har noen råd om hva jeg kan si til han som kan hjelpe oss begge?

Anonymous poster hash: 337ae...4bc

Hei!

 

Jeg vet hva du mener, har det akkurat som du. Har en mann som stresser seg opp for alt. Det er forferdelig slitsomt! Og vi har to barn under 8 år som også blir påvirket. Jeg er ikke enig i det at man ikke kan forandre andre mennesker og at man bare må lære seg å leve med det. Det er bare tull! Dersom et menneske har en oppførsel som påvirker andre på en negativ måte så bør man prøve å gjøre noe med det, da både for sin egen og også andres skyld. Mine barn skal ikke lære seg at pappa bare er sånn, de fortjener en rolig og tålmodig pappa som kan være et godt forbilde. Vi mennesker kan forandre oss, vi trenger ikke være slik vi er. Vi er ikke født med diverse dårlige egenskaper, det er noe vi selv har skapt. Og det vi selv har skapt kan vi også endre på! Dersom man er veldig stresset og også stresser opp andre rundt deg, og man får tydelig tilbakemelding fra sine nærmeste, ja så bør man få en finger ut og begynne å gjøre noe med det. Dersom din mann ikke er interessert i å ta tak i sitt problem, så la han gå. Da er han ikke interessert i å se på egne feil og mangler, og ikke interessert i å jobbe for å få det bedre for seg selv og andre. Et ekteskap, samboerskap består av gi og ta, lytte, kommunikasjon og møtes på halvveien. Det er det som skaper relasjoner og knytter bånd. Vi er alle forskjellige, og vi har alle dårlige egenskaper. Noe må vi se forbi, men når den andres dårlige egenskaper forsurer miljøet så mye at det går ut over alle andre i husholdningen, ja da må man ta tak, ellers så blir ekteskapet/samboerskapet kortvarig. Det finnes både bøker og kurs om stressmestring. Jeg har hørt mange sier at kurs om mindfulness har hjulpet dem (har ikke prøvd dette selv). Gestaltterapi kan også være et alternativ. Å være stresset er både usunt og ødeleggende for alle parter, og stress fører intet godt med seg. Mitt råd til deg er å få han klar over hvordan dette påvirker dere, og at hans stress er i ferd med å ødelegge. Finn noe som passer for dere av kurs o.l. Hvis ingenting nytter og hvis han ikke er interessert, så ville i alle fall jeg dratt min vei. Livet er for kort til kaste bort tiden der det ikke nytter.

[Trine]

Hei!

 

Jeg vet hva du mener, har det akkurat som du. Har en mann som stresser seg opp for alt. Det er forferdelig slitsomt! Og vi har to barn under 8 år som også blir påvirket. Jeg er ikke enig i det at man ikke kan forandre andre mennesker og at man bare må lære seg å leve med det. Det er bare tull! Dersom et menneske har en oppførsel som påvirker andre på en negativ måte så bør man prøve å gjøre noe med det, da både for sin egen og også andres skyld. Mine barn skal ikke lære seg at pappa bare er sånn, de fortjener en rolig og tålmodig pappa som kan være et godt forbilde. Vi mennesker kan forandre oss, vi trenger ikke være slik vi er. Vi er ikke født med diverse dårlige egenskaper, det er noe vi selv har skapt. Og det vi selv har skapt kan vi også endre på! Dersom man er veldig stresset og også stresser opp andre rundt deg, og man får tydelig tilbakemelding fra sine nærmeste, ja så bør man få en finger ut og begynne å gjøre noe med det. Dersom din mann ikke er interessert i å ta tak i sitt problem, så la han gå. Da er han ikke interessert i å se på egne feil og mangler, og ikke interessert i å jobbe for å få det bedre for seg selv og andre. Et ekteskap, samboerskap består av gi og ta, lytte, kommunikasjon og møtes på halvveien. Det er det som skaper relasjoner og knytter bånd. Vi er alle forskjellige, og vi har alle dårlige egenskaper. Noe må vi se forbi, men når den andres dårlige egenskaper forsurer miljøet så mye at det går ut over alle andre i husholdningen, ja da må man ta tak, ellers så blir ekteskapet/samboerskapet kortvarig. Det finnes både bøker og kurs om stressmestring. Jeg har hørt mange sier at kurs om mindfulness har hjulpet dem (har ikke prøvd dette selv). Gestaltterapi kan også være et alternativ. Å være stresset er både usunt og ødeleggende for alle parter, og stress fører intet godt med seg. Mitt råd til deg er å få han klar over hvordan dette påvirker dere, og at hans stress er i ferd med å ødelegge. Finn noe som passer for dere av kurs o.l. Hvis ingenting nytter og hvis han ikke er interessert, så ville i alle fall jeg dratt min vei. Livet er for kort til kaste bort tiden der det ikke nytter.

 

Man kan jo ikke forandre andre, man kan oppfordre andre til å forandre seg, men man kan ikke gjøre det for dem så det er en selv som må forandre seg. Derfor blir det feil å si at man kan forandre andre.

 

Har mannen din alltid vært sånn eller har han blitt sånn i senere tid? Var han rolig og tålmodig tidligere?

 

Vi er da like mye født med dårlige egenskaper som gode egenskaper. Alt vi opplever former den vi er. Noen har også en medfødt "sykdom" som gjør at det ikke bare er å forandre seg. Nå kjenner ikke jeg deg, men la oss si du er av typen som som lett blir irritert av stress (det virker sånn på innlegget ditt ihvertfall). Er det ikke en like dårlig egenskap å bli irritert av andres stress som å være den som blir stresset?

 

Det siste jeg lurer på er: Hvorfor er du fortsatt sammen med denne fyren? Du skriver til ts at du har det akkurat som henne. Så skriver du at om du var henne ville du dratt din vei. Han virker jo ikke veldig interessert i å forandre seg ut ifra det ts forteller.

[Madelenemie]

Mannen min stresser forferdelig og tar snart knekken på meg pga det.

Jeg har sagt det til han ørten ganger, men han lærer aldri. Hører ikke på meg når han er midt oppi det, men sier han skal skjerpe seg når han ikke er midt oppi det - hvilket som ikke skjer.

Noen som har noen råd om hva jeg kan si til han som kan hjelpe oss begge?

Anonymous poster hash: 337ae...4bc

Hei!

 

Min mann er også ...eller jeg kan oppfatte at han stresser, men det er mer at han har mange baller i luften på en gang.

 

og har en annen energi enn meg, jeg gjør og må gjøre en og en ting, han gjør mange og det kjennes tidvis stressende ut, særlig når han gir mange beskjeder på en gang.

 

Men poenget mitt med å skrive dette er bare at:

 

som mange skriver og vi alle vet, vi kan ikke forandre andre.

 

Selv om min mann ikke mener stresse oss andre, det er ikke hans hensikt, så er det noe av det man må forstå og tenke gjennom og forholde seg til.

 

Slik at å leve med noen, er å leve med både sine egne og andres begrensinger, noe kan vi justere oss, men et følelsesmenneske kan ikke slutte å være det, et energisk menneske med høyt tempo må få være det, så blir det opp til oss å finne måter å tåle hverandre på.

 

Jeg har et greit forhold til min mor i dag, men å komme dit, da hun ikke er den enkleste har ikke vært noen lett vei.

Å stikke av, unngå henne, ville være det letteste, men å velge å finne mine egne måter å takle ustabiliteten og det passive sinnet hennes på, har gitt meg opplevelse av mestring og sterk grad av egen modning. Min mor har aldri vært grei, men hun har ikke hatt som hensikt å være slem, hun mangler evnen til å se andres behov før hun ser seg selv, det er for meg et handikap for henne,

men at jeg ser det og greier takle henne på en ok måte med de begrensinger hun har, har kun styrket meg.