Jeg er ensom

[AnonymBruker]

Jeg er 39 år gammel. Mine foreldre bor i en annen by og jeg har ingen søsken. Jeg har ikke kjæreste og jeg har ikke barn. Jeg går på jobb og møter mennesker der, men kvelder, helger og ferier er jeg oftest alene. Jeg bor i en stor leilighet med for mange tomme rom, jeg bor i en stor by med for mange gater med lykkelige mennesker. Jeg har alt jeg trenger materielt sett; leilighet, møbler, klær, masse ting.

 

Jeg har en god utdannelse og en jobb jeg er flink til. Jeg burde være lykkelig, men jeg er så alene. Jeg gruer meg til livet framover. Snart er jeg for gammel til å få barn og jeg klarer ikke å skaffe meg kjæreste, har ikke hatt en siden jeg var i 20-årene.

 

Utad er jeg smilende og positiv og jeg prøver å melde meg på alle ting som skjer og være med på alt jeg blir invitert til. Men jeg blir bare mer og mer ensom og savner veldig å ha noen rundt meg. Jeg misunner alle som har vokst opp med søsken og i alle fall har dem å prate med. Jeg misunner alle som har en storfamilie rundt seg. Jeg misunner alle som er gift eller bor sammen med noen. Jeg misunner alle som har barn. Jeg føler at livet mitt er totalt mislykket fordi jeg ikke har noen å være glad i og ingen andre enn foreldre som er glad i meg.

 

Hvis jeg ikke går ut av leiligheten min en hel helg, er det ingen som vil merke det. Jeg kan ligge død i flere dager, og folk vil ikke vite det. Hadde jeg ikke hatt en jobb, kunne jeg bare lagt meg ned for å dø. 

 

Jeg har en psykisk sykdom, men klarer å fungere likevel. Jeg går til psykolog, tar medisinene mine og prøver å være flink pike og gjøre alt som kreves av meg for å fortsette å være frisk, men jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg gjør det. Jeg kommer ikke til å bli savnet av noen andre enn foreldrene mine hvis jeg dør, og de er gamle og syke vil ikke leve evig. Mange ganger tenker jeg at den eneste grunnen til at jeg lever er at jeg ikke tør å ta livet av meg; jeg er redd for smerten før jeg dør. Hvis jeg bare kunne ha trykket på en knapp og dødd, ville jeg gjort det ved første sjanse. 

 

Jeg er sint på meg selv for at livet har blitt slik. Jeg vet jeg bør prøve å gå mer ut, melde meg inn i en forening eller noe annet der det er mennesker jeg kan bli kjent med, men jeg har gjort så mye av det, og jeg er sliten. Jeg skammer meg og hater tanken på å måtte leve i mange år til. 

 

Jeg leser her på DOL og ser at mange er sykere enn meg, har det verre enn meg. Jeg skammer meg for at jeg er så uykkelig. En del klager på ensomhet, men skriver samtidig at de har foreldre, søsken, ektefeller, barn, kanskje til og med venner. Jeg har ingen. Jeg er ingen.

Anonymous poster hash: 54542...33c

[AnonymBruker]

 

Jeg er 39 år gammel. Mine foreldre bor i en annen by og jeg har ingen søsken. Jeg har ikke kjæreste og jeg har ikke barn. Jeg går på jobb og møter mennesker der, men kvelder, helger og ferier er jeg oftest alene. 

 

Jeg er alltid alene. Har hverken utdannelse eller jobb, ingen venner, og det kan gå uker mellom hver gang jeg ser et anna mennske.

 

Jeg leser her på DOL og ser at mange er sykere enn meg, har det verre enn meg. Jeg skammer meg for at jeg er så uykkelig. En del klager på ensomhet, men skriver samtidig at de har foreldre, søsken, ektefeller, barn, kanskje til og med venner. Jeg har ingen. Jeg er ingen.

 

 

Nei, du har ingen ting å klage på.

Anonymous poster hash: 067f7...69d

[AnonymBruker]

Ok, skjønner du har det mye verre. Jeg skammer meg over å ha lagt dette ut og skal ikke gjøre noe lignende igjen. Beklager.

Anonymous poster hash: 54542...33c

[Trine]

Alt er relativt. Om du ikke er fornøyd med livet ditt slik som det er så har du vel rett til å klage litt, tror jeg. Selv om andre har det værre, så er det jo ikke sikkert de egentlig har det. Det kommer jo an på hvordan man takler det. Om man ønsker familie og venner, men ikke klarer skaffe det så er jo det trist. Noen her klager over ensomheten, men gjør ikke noe med det. Det virker jo som at du i det minste forsøker.

[AnonymBruker]

 

Ok, skjønner du har det mye verre. Jeg skammer meg over å ha lagt dette ut

 

Det er det ingen grunn til å gjøre;)

Anonymous poster hash: 067f7...69d

[AnonymBruker]

Alt er relativt. Om du ikke er fornøyd med livet ditt slik som det er så har du vel rett til å klage litt, tror jeg. Selv om andre har det værre, så er det jo ikke sikkert de egentlig har det. Det kommer jo an på hvordan man takler det. Om man ønsker familie og venner, men ikke klarer skaffe det så er jo det trist. Noen her klager over ensomheten, men gjør ikke noe med det. 

 

Ikke så lett å gjøre noe med det når man ikke vet hva man skal gjøre. Og i tillegg er (p)syk.

Anonymous poster hash: 067f7...69d

[Trine]

 

Ok, skjønner du har det mye verre. Jeg skammer meg over å ha lagt dette ut og skal ikke gjøre noe lignende igjen. Beklager.

Anonymous poster hash: 54542...33c

 

 

Syns ikke du skal skamme deg. Dette er et reellt problem for deg. Hvem vet, kanskje du får noen gode råd. I såfall var det jo lurt å skrive innlegget

[Gjest Ladytron]

 

Jeg er 39 år gammel. Mine foreldre bor i en annen by og jeg har ingen søsken. Jeg har ikke kjæreste og jeg har ikke barn. Jeg går på jobb og møter mennesker der, men kvelder, helger og ferier er jeg oftest alene. Jeg bor i en stor leilighet med for mange tomme rom, jeg bor i en stor by med for mange gater med lykkelige mennesker. Jeg har alt jeg trenger materielt sett; leilighet, møbler, klær, masse ting.

 

Jeg har en god utdannelse og en jobb jeg er flink til. Jeg burde være lykkelig, men jeg er så alene. Jeg gruer meg til livet framover. Snart er jeg for gammel til å få barn og jeg klarer ikke å skaffe meg kjæreste, har ikke hatt en siden jeg var i 20-årene.

 

Utad er jeg smilende og positiv og jeg prøver å melde meg på alle ting som skjer og være med på alt jeg blir invitert til. Men jeg blir bare mer og mer ensom og savner veldig å ha noen rundt meg. Jeg misunner alle som har vokst opp med søsken og i alle fall har dem å prate med. Jeg misunner alle som har en storfamilie rundt seg. Jeg misunner alle som er gift eller bor sammen med noen. Jeg misunner alle som har barn. Jeg føler at livet mitt er totalt mislykket fordi jeg ikke har noen å være glad i og ingen andre enn foreldre som er glad i meg.

 

Hvis jeg ikke går ut av leiligheten min en hel helg, er det ingen som vil merke det. Jeg kan ligge død i flere dager, og folk vil ikke vite det. Hadde jeg ikke hatt en jobb, kunne jeg bare lagt meg ned for å dø. 

 

Jeg har en psykisk sykdom, men klarer å fungere likevel. Jeg går til psykolog, tar medisinene mine og prøver å være flink pike og gjøre alt som kreves av meg for å fortsette å være frisk, men jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg gjør det. Jeg kommer ikke til å bli savnet av noen andre enn foreldrene mine hvis jeg dør, og de er gamle og syke vil ikke leve evig. Mange ganger tenker jeg at den eneste grunnen til at jeg lever er at jeg ikke tør å ta livet av meg; jeg er redd for smerten før jeg dør. Hvis jeg bare kunne ha trykket på en knapp og dødd, ville jeg gjort det ved første sjanse. 

 

Jeg er sint på meg selv for at livet har blitt slik. Jeg vet jeg bør prøve å gå mer ut, melde meg inn i en forening eller noe annet der det er mennesker jeg kan bli kjent med, men jeg har gjort så mye av det, og jeg er sliten. Jeg skammer meg og hater tanken på å måtte leve i mange år til. 

 

Jeg leser her på DOL og ser at mange er sykere enn meg, har det verre enn meg. Jeg skammer meg for at jeg er så uykkelig. En del klager på ensomhet, men skriver samtidig at de har foreldre, søsken, ektefeller, barn, kanskje til og med venner. Jeg har ingen. Jeg er ingen.

Anonymous poster hash: 54542...33c

 

Ikke bry deg om AnonymBruker.

 

Det høres veldig tungt ut å ha det som du beskriver.

Jeg tenker at mye av dette sikkert kunne blitt bedre hvis du hadde fått et større nettverk som kunne ha oppfylt behovet ditt for å ha noen å bry deg om og være glad i. Er ikke alltid så lett å treffe kjæreste ute på byen eller gjennom felles kjente. Har du forsøkt nettdating? For å treffe venner så finnes det jo også flere nettbaserte initiativ, for eksempel aktivitetsvenner.no og ulike facebook grupper som heter noe med venneklubben. Ellers ville jeg ha foreslått foreninger, men får inntrykk av at du vil prøve noe annet enn det nå. De man møter der kan vel ofte ende opp mer som bekjente enn nære venner. På ulike kurs på fritiden kan man også treffe nye folk med samme interesser.

 

Når det gjelder at det begynner å haste med barn så er det jo en del damer på 30+ som drar til Danmark for å få kunstig befruktning. Vet ikke om det er et alternativ?

[Trine]

 

Ikke så lett å gjøre noe med det når man ikke vet hva man skal gjøre. Og i tillegg er (p)syk.

Anonymous poster hash: 067f7...69d

 

 

Det vet jeg. Har du tatt det opp med psykologen? Kanskje du kan få noen gode råd.

[AnonymBruker]

Det vet jeg. Har du tatt det opp med psykologen? Kanskje du kan få noen gode råd.

 

Har ingen psykolog. Og har i grunnen gitt opp. Prøver bare å få hver dag til å gå så man kan legge seg til å sove. Og sånn går no dagan.

Anonymous poster hash: 067f7...69d

[AnonymBruker]

Ikke bry deg om AnonymBruker.

 

 

Nå er du bare frekk.

Anonymous poster hash: 067f7...69d

[Trine]

 

Har ingen psykolog. Og har i grunnen gitt opp. Prøver bare å få hver dag til å gå så man kan legge seg til å sove. Og sånn går no dagan.

Anonymous poster hash: 067f7...69d

 

 

Så du er ikke ts?

[Gjest Ladytron]

Nå er du bare frekk.

Anonymous poster hash: 067f7...69d

Du er frekk når du bruker deg selv som målestokk og sier at de som ikke har det like ille som deg ikke har noe å klage på. 

[frosken]

 

Jeg er 39 år gammel. Mine foreldre bor i en annen by og jeg har ingen søsken. Jeg har ikke kjæreste og jeg har ikke barn. Jeg går på jobb og møter mennesker der, men kvelder, helger og ferier er jeg oftest alene. Jeg bor i en stor leilighet med for mange tomme rom, jeg bor i en stor by med for mange gater med lykkelige mennesker. Jeg har alt jeg trenger materielt sett; leilighet, møbler, klær, masse ting.

 

Jeg har en god utdannelse og en jobb jeg er flink til. Jeg burde være lykkelig, men jeg er så alene. Jeg gruer meg til livet framover. Snart er jeg for gammel til å få barn og jeg klarer ikke å skaffe meg kjæreste, har ikke hatt en siden jeg var i 20-årene.

 

Utad er jeg smilende og positiv og jeg prøver å melde meg på alle ting som skjer og være med på alt jeg blir invitert til. Men jeg blir bare mer og mer ensom og savner veldig å ha noen rundt meg. Jeg misunner alle som har vokst opp med søsken og i alle fall har dem å prate med. Jeg misunner alle som har en storfamilie rundt seg. Jeg misunner alle som er gift eller bor sammen med noen. Jeg misunner alle som har barn. Jeg føler at livet mitt er totalt mislykket fordi jeg ikke har noen å være glad i og ingen andre enn foreldre som er glad i meg.

 

Hvis jeg ikke går ut av leiligheten min en hel helg, er det ingen som vil merke det. Jeg kan ligge død i flere dager, og folk vil ikke vite det. Hadde jeg ikke hatt en jobb, kunne jeg bare lagt meg ned for å dø. 

 

Jeg har en psykisk sykdom, men klarer å fungere likevel. Jeg går til psykolog, tar medisinene mine og prøver å være flink pike og gjøre alt som kreves av meg for å fortsette å være frisk, men jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg gjør det. Jeg kommer ikke til å bli savnet av noen andre enn foreldrene mine hvis jeg dør, og de er gamle og syke vil ikke leve evig. Mange ganger tenker jeg at den eneste grunnen til at jeg lever er at jeg ikke tør å ta livet av meg; jeg er redd for smerten før jeg dør. Hvis jeg bare kunne ha trykket på en knapp og dødd, ville jeg gjort det ved første sjanse. 

 

Jeg er sint på meg selv for at livet har blitt slik. Jeg vet jeg bør prøve å gå mer ut, melde meg inn i en forening eller noe annet der det er mennesker jeg kan bli kjent med, men jeg har gjort så mye av det, og jeg er sliten. Jeg skammer meg og hater tanken på å måtte leve i mange år til. 

 

Jeg leser her på DOL og ser at mange er sykere enn meg, har det verre enn meg. Jeg skammer meg for at jeg er så uykkelig. En del klager på ensomhet, men skriver samtidig at de har foreldre, søsken, ektefeller, barn, kanskje til og med venner. Jeg har ingen. Jeg er ingen.

Anonymous poster hash: 54542...33c

 

 

Forstår jeg deg rett når jeg oppfatter det som om du heller ikke har nære venner? Vet du i så fall hva som bremser deg for å ha mer personlig kontakt med f.eks. noen av kollegaene dine?

[AnonymBruker]

Syns ikke du skal skamme deg. Dette er et reellt problem for deg. Hvem vet, kanskje du får noen gode råd. I såfall var det jo lurt å skrive innlegget

Takk, men jeg tok det veldig til meg fordi det er sant: Det finnes utrolig mange som har det mye verre enn meg og som ikke klager. Jeg håper jeg kan få dø snart, slik at jeg ikke belemrer folk med meg selv. Jeg håper jeg kan få mot nok til å trosse smerten og finne ut en måte jeg kan gjøre det slutt på. Jeg beklager igjen og håper denne tråden kan slettes.

Anonymous poster hash: 54542...33c

[frosken]

Så du er ikke ts?

 

Du kan skille mellom de ulike anonyme i en tråd ved å se på nummeret som står etter "anonymous poster hash".

[Gjest Gargamel]

Hvorfor klarer du ikke skaffe deg kjæreste?

Jeg mener ikke at det er enkelt, men lurer på hva problemet er i ditt tilfelle. Noen er for kresne, andre er for sjenerte etc.

[Trine]

 

Takk, men jeg tok det veldig til meg fordi det er sant: Det finnes utrolig mange som har det mye verre enn meg og som ikke klager. Jeg håper jeg kan få dø snart, slik at jeg ikke belemrer folk med meg selv. Jeg håper jeg kan få mot nok til å trosse smerten og finne ut en måte jeg kan gjøre det slutt på. Jeg beklager igjen og håper denne tråden kan slettes.

Anonymous poster hash: 54542...33c

 

 

Hvordan kan du si at så veldig mange har det værre enn deg når du selv ønsker å dø? Er ikke det omtrent så ille som man kan ha det?

[Trine]

Du kan skille mellom de ulike anonyme i en tråd ved å se på nummeret som står etter "anonymous poster hash".

 

Ohh...tusen takk Nå kommer det til å bli litt mindre forvirrende for meg her fremover. Jeg blir gal av alle disse anonyme

[frosken]

 

Takk, men jeg tok det veldig til meg fordi det er sant: Det finnes utrolig mange som har det mye verre enn meg og som ikke klager. Jeg håper jeg kan få dø snart, slik at jeg ikke belemrer folk med meg selv. Jeg håper jeg kan få mot nok til å trosse smerten og finne ut en måte jeg kan gjøre det slutt på. Jeg beklager igjen og håper denne tråden kan slettes.

Anonymous poster hash: 54542...33c

 

Du har fått flere andre typer responser i tråden også. Kanskje bedre om du forholder deg til dem enn å fordype deg i den småkjipe kommentaren du fikk tidlig i tråden (og som vedkommende har fulgt opp med mye mer sympatiske kommentarer).