Jeg er så redd og deprimert

[AnonymBruker]

Hei

Jeg var mye bedre i flere år av depresjonen og angsten, men for litt over en måned siden kom den tilbake som aldri før, uten spesiell grunn.

Jeg våkner om morgenen og er så trist og redd. Jeg orker ikke stå opp,men orker heller ikke ligge. Jeg bare griner og er livredd jeg lurer på hvorfor dette skjer meg. Vennenne mine har mann og barn og et liv. Jeg føler meg så ensom og mislykket. Skal det aldri bli bedre?

Jeg fikk seroquel 50 mg depot av legen som jeg begynte m for ei uke sida, i tillegg til 150 mg efexor. Foreløpig gjør det meg bare sløv, forvirret og ikke noe bedre.

Jeg måtte bare skrive ned noen tanker. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre . Hvorfor kab jeg ikke bare være normal?

Anonymous poster hash: 6feaa...944

[frosken]

Prøv å huske at du har blitt frisk igjen tidligere. Det er lettere å holde ut en vanskelig periode når man vet at han har godt håp om bedring.

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar Frosken. Jeg prøver å tenke at jeg har blitt bedre før, men når hvert neste minutt virker uutholdelig er det vanskelig. Også har jeg vel lest et sted at jo flere episoder man har, desto verre er det å bli kvitt det.

Anonymous poster hash: 6feaa...944

[AnonymBruker]

Leit å lese at du har det dårlig. Men kan bare signere; det vil gå over, selv om det sikkert er vanskelig å tro akkurat nå. Tar tid før tabletter virker ordentlig også. Det at du tenker på at du ikke har familie / er misslykket osv. blir jo sikkert forsterket av at du er deprimert. Når du blir bedre kan du fokusere på hvordan du endrer dette (vet det er utfordrende, er i samme situasjon selv). 

Anonymous poster hash: af3ff...df3

[AnonymBruker]

 

Leit å lese at du har det dårlig. Men kan bare signere; det vil gå over, 

 

Det har man ingen garanti for.

Anonymous poster hash: 930ff...c6c

[Gjest]

 

Det har man ingen garanti for.

Anonymous poster hash: 930ff...c6c

 

 

Syns du det var et passende svar til en som har det vondt? 

[AnonymBruker]

Syns du det var et passende svar til en som har det vondt?

Vil du heller at folk skal lyve?

Det som sannsynligvis reddet meg var at jeg ikke kuttet ut det som før gjorde meg glad. Jeg trente (funker nesten like godt som antidepressiva), jeg kom meg ut, jeg traff venner, jeg så på fotball på puben og jeg hørte på musikk.

Å gjøre dette var blytungt. Ofte ville jeg mye heller være hjemme, men jeg tvang meg selv ut mens jeg enda hadde krefter til det. I starten hjalp det ingenting, men etter hvert bidro det til at det ble lyst igjen. Når jeg ser tilbake på det er jeg ikke i tvil om at dette forkortet depresjonen og kanskje forhindret totalhavari.

Jeg sier ikke at dette nødvendigvis er løsningen for deg, men det hjalp veldig for meg. Du vet ikke før du har prøvd.

Anonymous poster hash: 81b5e...33e

[Gjest]

Vil du heller at folk skal lyve?

Det som sannsynligvis reddet meg var at jeg ikke kuttet ut det som før gjorde meg glad. Jeg trente (funker nesten like godt som antidepressiva), jeg kom meg ut, jeg traff venner, jeg så på fotball på puben og jeg hørte på musikk.

Å gjøre dette var blytungt. Ofte ville jeg mye heller være hjemme, men jeg tvang meg selv ut mens jeg enda hadde krefter til det. I starten hjalp det ingenting, men etter hvert bidro det til at det ble lyst igjen. Når jeg ser tilbake på det er jeg ikke i tvil om at dette forkortet depresjonen og kanskje forhindret totalhavari.

Jeg sier ikke at dette nødvendigvis er løsningen for deg, men det hjalp veldig for meg. Du vet ikke før du har prøvd.

Anonymous poster hash: 81b5e...33e

 

Litt usikker på hva du mener her egentlig? På den ene siden er det ingen garanti for at det går over - men på den andre siden så sier du jo at du selv ble bedre? Mener du at det var fordi du jobbet deg ut av det? Vi vet jo ingen ting om hva trådstarter gjør eller ikke gjør for å bli bedre. Jeg er forøvrig helt enig i at man selvfølgelig skal gjøre en innsats selv, og kudos til deg som har klart det - men noen ganger har man verken energi eller krefter til å få til så mye, og da kan et håp om at det blir bedre være alt man har.

 

Men nå lurer jeg på hvordan det går med trådstarter?

[AnonymBruker]

Litt usikker på hva du mener her egentlig? På den ene siden er det ingen garanti for at det går over - men på den andre siden så sier du jo at du selv ble bedre? Mener du at det var fordi du jobbet deg ut av det? Vi vet jo ingen ting om hva trådstarter gjør eller ikke gjør for å bli bedre. Jeg er forøvrig helt enig i at man selvfølgelig skal gjøre en innsats selv, og kudos til deg som har klart det - men noen ganger har man verken energi eller krefter til å få til så mye, og da kan et håp om at det blir bedre være alt man har.

Men nå lurer jeg på hvordan det går med trådstarter?

Til tross for at jeg ble frisk er det jo slettes ingen garantier. Hverken i psykiatrien eller somatikken. Men sjansen for at det går over er stor. Det vanskeligste er å tro på det selv.

Ja, jeg har valgt å tro på at det valget jeg tok med ikke å la meg forsvinne i dragsuget var det avgjørende i MIN situasjon. At jeg tvang meg selv til å gjøre det jeg likte før.

Men nå får vel denne tråden handle om TS. Jeg håper også at det snur for vedkommende. Jeg delte bare av det som hjalp meg. Jeg mente ikke å tråkke noen på tærne.

Anonymous poster hash: 81b5e...33e

[AnonymBruker]

Syns du det var et passende svar til en som har det vondt? 

 

Ærlighet er alltid best.

Anonymous poster hash: 930ff...c6c