....Ikke leve livet..

[AnonymBruker]

Har i ca 1 år slitt med litt forskjellige ting, noen ting har vært mer alvorlig enn andre.

Men det har hvertfall gått så langt at jeg ikke vil leve mer, og uansett hvor mye jeg prøver blir det ikke bedre! Har angst for ting og er deprimert, klarer ikke med noen ting mer.. 

Uansett hvor mye folk prøver og hjelpe går det ingen vei, bryter bare mer og mer ned.. Har snart mista interessen for å i det hele tatt snakke med venner og alle, stenger meg inne og har det dårlig istede.. 

Prøver og holde meg til de vanelige tingene om dagen og tenker at det skal gå fint. Men så blir jeg plutselig trist igjen og da orker jeg ikke begynne på nytt igjen.. Føler ikke at det er noen framtid med dette her, isåfall ender jeg vel opp som en alkoholiker eller noe.. Når jeg tenker over hvor ung jeg enda er, så tenker jeg hvertfall at dette ikke kommer til å gå lenge! Samtidig tenker jeg på folk rundt meg, vil ikke såre noen..

Hva tenker egentlig folk som tar livet sitt? De som har tenkt på det en stund? Det må jo gå fort, så man slipper tenkinga, ellers blir det jo bare vanskelig.. Det er skummelt å dø trodde jeg, har prøvd å kvalt meg før til jeg ble rød i øynene, og da var det plutselig ikke så ille lengre.. Ble rolig og følte at jeg bare kom meg å mer "bort fra livet".. Så jeg tror ikke lengre at det hadde vært noen sak og prøve å gjennomføre det! Men er så mye kaos, så mange man må si hadet til først også videre.. Jeg er ikke den personen som bare kunne forsvunnet.. Ikke med mindre jeg plutselig blir helt "gal" og ikke vil noe annet enn vekk..

Det er sååå mye rot! Hva skal man liksom gjøre når man ikke ser noen framtid og bare vil bort...?

Anonymous poster hash: 7c8dc...b89

[Gjest Ladytron]

Vondt å ha det slik som du har det

 

Det er en del år siden jeg hadde selvmordstanker. Da var jeg langt nede, følte at alt var håpløst og ville bare bort. Selv om jeg var ung følte jeg at framtiden var så mørk at det var bare dritt som lå foran meg. Uansett hva jeg tenkte eller gjorde så ble ting bare verre og verre, helt til det kom til et punkt der jeg prøvde å ta livet av meg, og nesten klarte det. Men så ble jeg funnet da, våknet opp på sykehus, og sakte men sikkert så ble livet levelig igjen. Har hatt noen mørke perioder etter dette, men med tanke på at jeg bare var noen minutter unna døden så har jeg vært mest glad for at jeg overlevde. For at jeg fant kjærligheten, for gode venner, for at jeg kunne bli tante, for alt jeg har lært og opplevd i årene etter.

 

Det jeg prøver å si er vel mer at ting kan forandre seg, uansett hvor langt nede du er nå så kan det snu. Du må ikke gi opp for tidlig. Får du hjelp for angsten og depresjonen? Er det ting i livet ditt som du setter pris på som du kan gjøre for deg selv?