pragmatisk, uten å forstå pragmatisk.

[Madelenemie]

Hei!

 

Det er mange fine ord jeg bruker, men jeg bruker de fordi jeg har hørt/lest dem i en sammenheng, men jeg forstår egentlig ikke ordene:-(

 

Men det er kanskje uvesentlig her nå, men jeg lurer på:

 

Noen på dol grubler i ring. Da mener jeg at de ikke kommer videre, dvs at de er like fortvilt nå som for ca 5 år siden.

 

Derfor uttrykket gruble i ring.

 

Jeg trodde før jeg grublet i ring, nå tror jeg at jeg tenker hakkevis, og tidvis i ring, forskjellen er at jeg kommer tilbake til ting, men jeg blir gladere fordi jeg forstår mer. I det ligger potensialet for framgang.

 

Grunnen til at jeg blir gladere, er at selv om jeg tenker tanker hakkevis og i ring, så lærer jeg,

jeg lærer liksom mens jeg går ringen og jeg lærer av hakkingen.

 

Jeg kan likevel komme tilbake til et tema, da ikke fordi jeg er fortvilt, men fordi jeg ikke har forstått noe.

 

I det ligger fremgangen, det at man blir mer selvtsnedig, det at man ikke rykker tilbake til start hver gang, men rykker frem litt og litt.

 

Jeg lurte på noe men jeg klarer ikke helt definere det nå, jeg lurer på noe, ...?

 

Jeg tror at om man er en mennesketype som kronisk syns synd på seg selv, ja så er det ikke lett å få hjelp, komme noen vei osv...

 

Jeg tror man må se ut og bort fra seg selv, ikke nødvendigvis ikke tenke grundig på ting, men se at andre feks har større behov enn en selv, objektivt sett,

 

det er da jeg tror potensialet for utvikling og fremgang er der, de kroniske syterne, tror jeg nok forblir det.

[Filterløs]

Det finnes bare en form for hjelp, og det er hjelp til selvhjelp.

Men det er ikke alle som vil ha det. Kanskje mange som har vært utsatt for omsorgssvikt som barn, de er bare ute etter trøst og omsorg, egentlig ikke å bli friske. Det kan være skremmende å blir frisk, for hva skal en snakke om da?

 

Gruble i ring var et artig utrykk. Blir som å bite seg selv i halen? Jo mer rundt du går jo dypere blir sporene du går i og jo lengre ned kommer du liksom?

 

Fort gjort å gå i denne fella da. Vi er vanedyr og går i et gitt mønster. Jeg vil opp og ut, og har kommet ut av flere ringer, men sitter allikevel av og til fast i gamle mønstre. Jeg vil ut, men får det ikke til. Akkurat som jeg oppdager at jeg faller tilbake til den ringen.

Kanskje det er fordi at når vi slutter å gå i ring vil vi være svimle en god stund før vi kan se verden klarere?