ADHD-medisin

[gråstein]

Æsj da...er vel ikke så mye værre enn andre medisiner. Jeg er bare grådig lei av bivirkninger.

Tåler du Effexor tåler du nok disse også. Noe sånt.

[Trine]

Tåler du Effexor tåler du nok disse også. Noe sånt.

 

Jeg tåler Effexor ganske bra nå, men i starten var det mildt sagt et lite helvete. Mareritt og nattesvette. Nå kommer drømmene og svetten bare av og til. Men jeg ble vel ikke kvalm av dem mener jeg å huske. Da jeg testet Neurontin så var jeg helt borte i mange timer etter den første pilla. Det var nesten litt skremmende. Lå bare på sofaen og klarte ikke bevege en finger. Vil ikke ha en slik opplevelse igjen. Jeg reagerer lett på medisiner og ofte har de ikke særlig virkning. Effexor, eller Venlafaxin som de heter de jeg tar (er det samme tror jeg), hjelper litt, utrolig nok. De tar bort den værste overreageringa og jeg gråter ikke så mye som før.

[Beautiful_Creatures]

Oi, tusen takk for det lange og fine svaret.

Inntil torsdag trodde jeg ikke de med ADHD hadde denne overfølsomheten mot lyder, lys o.s.v. Det kan godt hende at jeg blir sliten av mennesker pga konsentrasjonsproblemer, fjernhet, overfølsomhet mot lyder (folk snakker mye og høyt) og er sjenert og usikker, i tillegg til at jeg ikke er veldig sosial, det er jo mange som ikke er det. Alt det til sammen gjør kanskje så jeg heller vil være alene. I tillegg liker jeg ikke berøring (noe jeg trodde var særegent for autister, men som også gjelder adhd). Ikke så lett å ha en samboer da, har prøvd det endel ganger, men nå skjønner jeg at jeg ikke er skapt for det. Det beste egentlig er om jeg kan få styre det sosiale selv, være med mennesker når jeg føler jeg orker det og så lenge jeg orker det også være for meg selv resten.

Det er mange ting jeg ikke har tenkt over før, men som passer godt inn i en adhd-diagnose. Legen snakket litt om depresjon og lurte på hvordan det utartet seg på meg. Om jeg var deprimert hele tiden eller om det gikk litt i bølger. Jeg sa at jeg kan våkne og ha det helt fint, men så skjer det en eller annen ting eller noen sier noe eller jeg får en tanke så blir jeg deprimert og da er ofte resten av dagen ødelagt og kanskje flere dager også. Han mente jeg hadde humørsvingninger og det var typisk for add. Så har jeg problemer med å sitte stille og tankene er aldri stille (spesielt skremmende er det at jeg blir fjern når jeg kjører bil, da surrer tankene mye, men av en eller annen grunn så får jeg alltid med meg det jeg må få med meg i trafikken, men jeg syns det er skummelt fordet). Så kom jeg på, om jeg våkner altfor tidlig på morgenen så står jeg opp, jeg klarer ikke slappe av lenger da, tenker på frokost og kaffe og alt jeg burde gjøre den dagen. Problemet med det er jo at jeg trenger 7-8 timer søvn hver natt, men det er det ikke alltid jeg får. Da jeg jobbet sovnet jeg lettere, men det er kanskje ikke så rart. En annen ting som for meg stemmer bedre med adhd enn asperger er at jeg ikke klarer ha en kontorjobb, jeg klarer ikke konsentrere meg, tankene bare flyr rundt. Jeg har jo egentlig en veldig praktisk jobb, men kan ikke fortsette pga smerter i føttene. Det har faktisk vært flere som har sagt at det er dårlig gjort at det var jeg som fikk skade og smerter, jeg som ikke liker å sitte stille. Så, hmm, kanskje jeg er en lat hyperaktiv Jeg blir sliten, men klarer ikke slappe av. Så jeg holder på med det jeg skal gjøre til jeg klarer tvinge meg selv til å slutte, spise litt mat og sette meg ned. Da værker det gjerne både her og der i kroppen. Når det er noe jeg skal gjøre, noe fysisk vel å merke, så nekter jeg liksom å høre på kroppens signaler. Jeg syns kroppen min tåler altfor lite. Får lett vondt i muskler, sener og nerver.

Det jeg er usikker på er dette med kroppsspråk og ting som blir sagt mellom linjene. Jeg vet ikke om jeg forstår det eller ikke, jeg ser ansiktsuttrykk og hører hvordan ting blir sagt, men jeg er virkelig ikke sikker på om jeg forstår det riktig. Jeg tror jeg misforstår mye. Men jeg husker en gang jeg spurte ei hvordan det gikk. Hun hadde det ikke så bra og da sa jeg at det kunne jeg se og da var det ei annen som sa "hæ, så du det". Jeg syns det lyste lang vei at hun ikke hadde det bra. Jeg tok en test på nettet en gang som gikk på å se bilder av folk og krysse av for det jeg trodde de uttrykte. Skal man tro den testen rett så er jeg ganske blind på det området. Jeg vet jo ikke om det jeg ser er riktig eller ikke.

Jeg kjenner meg faktisk igjen i ekstremt mye av det du skriver her. Så og si alt er veldig likt sånn jeg har det selv (bare med unntak av det at jeg vet at jeg ofte føler og ser lett hvordan andre har, denne delen er jeg overhode ikke usikker på). Til og med det med bilkjøring og å våkne om morgenen med kaos i hodet.

Jeg har det også sånn at når jeg er ute alene har jeg veldig vanskelig for å "se" alt rundt meg. Jeg ser på en måte bare det som er helt tett inntil eller rundt meg (som om det skulle være en slags usynlig "boble" rundt meg og alt utenfor det "ser" jeg ikke eller er veldig uoppmerksom på.

Samme problemet når jeg skal handle i en butikk. Jeg klarer ikke orientere meg. Det føles kaotisk med masse reoler og mange produkter sånn at igjen ser jeg bare det som er helt nært meg. Det andre skaper stress og kaos i hodet. Derfor bruker jeg mye lenger tid enn jeg skal på å finne ting.

Jeg har store problemer med å konsentrere meg når jeg skal lese. Leser samme setning mange ganger, og kommer det den minste lyd eller distraksjon så er det gjort. Da faller jeg ut igjen og må begynne på nytt. Det kan være alt fra en fugl som flyr forbi vinduet til en lyd langt i det fjerne. Tror jeg kan telle på en hånd de bøkene jeg har klart å fullføre i løpet av livet. Jeg begynner på en hel haug, men fullfører ekstremt sjelden.

En annen ting er at hjernen ofte blanker ut i situasjoner hvor man særlig trenger at hukommelsen fungerer. For meg er ofte dette i muntlige situasjoner og hvis et spørsmål eller noe kommer brått på. Sånn som muntlig eksamen f.eks når man MÅ prestere eller når noe skal gjøres på tid. Da blir det ofte helt blankt i hjernen selv om jeg kan stoffet veldig godt. Og jo mer jeg prøver å konsentrere meg for å huske, jo mindre husker jeg.

Kjenner også veldig igjen dette med at det aldri er stille i hodet. Ikke nødvendigvis alltid som konkrete tanker, men ofte som noe som hele tiden distraherer. Sånn som hvis man kan tenke seg en radio som står på svakt i bakgrunnen hele tiden og forstyrrer. Dette merkes ofte som ekstra ille når det blir stille rundt og man f.eks skal sove. Da skrur hjernen opp tempoet føles det som og alt man ønsker er at det fantes en "av" knapp;-)

Tenkte jeg skulle bare skrive endel ting jeg kom på så du kan se om du kjenner igjen noe av det.

Skriver et innlegg til om medisiner under her:-)

[Beautiful_Creatures]

Den første medisinen man som oftest får prøve er Ritalin. I Norge er det dessverre sånn det er veldig få medisiner som er godkjent for voksne på blå resept. Det er etter min mening veldig synd, da det ofte kan være ganske store forskjeller på hvordan man opplever effekten av de forskjellige medikamentene, selv de med samme virkestoff.

Jeg har forsøkt Ritalin tabletter, Ritalin depot kapsler og Concerta, alle med samme virkestoff som heter metylfenidat.

Ofte forsøker man Ritalin tabletter først, for å finne fram til rett dose. Det kan være stor forskjell fra person til person hvilken dose man responderer best på, og ørsmå forskjeller opp eller ned i dose kan noen ganger avgjøre optimal effekt, dårlig effekt eller for mye bivirkninger.

Selv om det kan ta tid og finne fram til rett dose og rett medisin får man stort sett en viss formening om man kan ha effekt av sentralstimurerende, noe jeg tror kan være med på å avgjøre diagnosen i endel tilfeller.

"Problemet" med Ritalin tabletter er ofte at de går veldig fort ut av kroppen, og mange opplever derfor en "berg og dalbane" effekt i løpet av dagen. Tablettene skal virke i 3-4 timer, men min erfaring (og veldig mange andres) er at de virker mye kortere. For min del max 2 timer på det bedre. I tillegg synes jeg ofte at de går raskere ut i løpet av dagen.

Det er viktig å trappe opp sakte for å unngå bivirkninger. Det man faktisk kan oppleve under opptrapping er at man blir veldig trøtt før man når optimal dose. Jeg har det f.eks sånn at jeg kan sovne av en Ritalin (sover bedre da enn jeg noen gang har sovet av meg selv), mens tar jeg to stk så får det meg "i gang", gir mer fokus og blir mye mindre distrahert.

Når tabletten går ut igjen kan man dessverre oppleve en ekstrem trøtthet inntil man får tatt neste dose. Noen, som meg opplever også en slags "nedtur" i form av at man kan bli litt trist, lei seg eller lignende. Tidligere trodde jeg dette måtte bety at diagnosen min var feil, men ettersom jeg har forstått etterhvert er ikke dette så helt uvanlig.

Dette kan være forbigående eller bli bedre ved å bytte medikament til en type som virker lengre og er mer stabil i kroppen. Andre bivirkninger som uro og litt hjertebank er ganske vanlig. Noen kan reagere med angst og hvis ikke dette er forbigående er det ofte anbefalt å bytte medikament. Da har man alternativer som Strattera (som ikke er sentralstimurerende) eller sentralstimulerende med et annet type virkestoff som etter det jeg har hørt skal gi mindre slike bivirkninger og mer stabil effekt. Mange som har brukt begge deler sier ofte at Ritalin type medikamenter gir en mer "unaturlig" følelse i kroppen enn de som er basert på rent amfetamin. Disse kan slik jeg har forstått det gi en mer "ren" følelse i kroppen, som om det er en del av deg mer enn at du er "medisiner". Disse er mulig å skaffe i Norge, men finnes kun på registreringsfritak, slik at det må søkes spesielt. Jeg har selv bare forsøkt Ritalin preparater foreløpig. Når de virker slik de skal kan de virke ekstremt bra og man kan føle en ny verden åpne seg som man ikke visste man hadde gått glipp av hvis du skjønner.

Jeg tror det er veldig viktig med sakte opptrapping, og ikke gi opp etter kort tid. Noen bivirkninger gir seg og noen kan justeres med å endre dosen. I endel andre land anbefaler mange psykiatere at man bør prøve to og gjerne tre forskjellige typer sentralstimurerende før man gir opp denne typen medisiner ettersom de som ikke har optimal effekt av en type, plutselig kan få et nytt liv av en annen type.

Uansett tror jeg du vil få en ganske stor pekepinn på om slike medisiner kan være effektive for deg ved å prøve ut. Det er ikke alltid man merker så mye med en gang heller, mer om man ser om ting har bedret seg over tid. Det er også viktig å huske på at medisinen skal mer ligge der i bakgrunnen enn "merkes" hvis du skjønner. Du skal ikke egentlig føle deg medisinert, da kan det være dosen er for høy eller at det er en forbigående bivirkning. Derimot skal du selvsagt ikke sovne heller, for da får du jo ikke noe bedre livskvalitet.

Dette ble kanskje mye informasjon for deg som ikke engang har begynt på medisiner enda, men tenkte jeg skulle skrive mine erfaringer ihvertfall. Det er viktig å ikke gi opp ihvertfall, selv om det kan være en prøvelse i seg selv for oss med akkurat den diagnosen, hehe;-)

Hvis det viser seg at du har ADD anbefaler jeg en bok at en som heter Daniel G. Amen som heter "Healing ADD". Også en bok som heter "taking charge of adult add" av Russell A. Barkley har mye gode tips.

Det finnes et amerikansk nettsted for mennesker med diagnosen som er veldig bra også. Her kan man finne mye bra informasjon fra andre i samme situasjon.

Adr dit er:

http://www.addforums.com

Håper dette hjalp deg litt på veien, så er det bare å spørre hvis det er noe mer du lurer på:-)

[Trine]

Jeg kjenner meg faktisk igjen i ekstremt mye av det du skriver her. Så og si alt er veldig likt sånn jeg har det selv (bare med unntak av det at jeg vet at jeg ofte føler og ser lett hvordan andre har, denne delen er jeg overhode ikke usikker på). Til og med det med bilkjøring og å våkne om morgenen med kaos i hodet.

Jeg har det også sånn at når jeg er ute alene har jeg veldig vanskelig for å "se" alt rundt meg. Jeg ser på en måte bare det som er helt tett inntil eller rundt meg (som om det skulle være en slags usynlig "boble" rundt meg og alt utenfor det "ser" jeg ikke eller er veldig uoppmerksom på.

Samme problemet når jeg skal handle i en butikk. Jeg klarer ikke orientere meg. Det føles kaotisk med masse reoler og mange produkter sånn at igjen ser jeg bare det som er helt nært meg. Det andre skaper stress og kaos i hodet. Derfor bruker jeg mye lenger tid enn jeg skal på å finne ting.

Jeg har store problemer med å konsentrere meg når jeg skal lese. Leser samme setning mange ganger, og kommer det den minste lyd eller distraksjon så er det gjort. Da faller jeg ut igjen og må begynne på nytt. Det kan være alt fra en fugl som flyr forbi vinduet til en lyd langt i det fjerne. Tror jeg kan telle på en hånd de bøkene jeg har klart å fullføre i løpet av livet. Jeg begynner på en hel haug, men fullfører ekstremt sjelden.

En annen ting er at hjernen ofte blanker ut i situasjoner hvor man særlig trenger at hukommelsen fungerer. For meg er ofte dette i muntlige situasjoner og hvis et spørsmål eller noe kommer brått på. Sånn som muntlig eksamen f.eks når man MÅ prestere eller når noe skal gjøres på tid. Da blir det ofte helt blankt i hjernen selv om jeg kan stoffet veldig godt. Og jo mer jeg prøver å konsentrere meg for å huske, jo mindre husker jeg.

Kjenner også veldig igjen dette med at det aldri er stille i hodet. Ikke nødvendigvis alltid som konkrete tanker, men ofte som noe som hele tiden distraherer. Sånn som hvis man kan tenke seg en radio som står på svakt i bakgrunnen hele tiden og forstyrrer. Dette merkes ofte som ekstra ille når det blir stille rundt og man f.eks skal sove. Da skrur hjernen opp tempoet føles det som og alt man ønsker er at det fantes en "av" knapp;-)

Tenkte jeg skulle bare skrive endel ting jeg kom på så du kan se om du kjenner igjen noe av det.

Skriver et innlegg til om medisiner under her:-)

 

Kjenner meg igjen i mye her.

 

Husker på skolen, jeg var så opptatt av å prøve å følge med at jeg ikke fikk med meg noen ting. Det så nok ut som jeg fulgte godt med, men tankene var et annet sted. Jeg tenkte så mye på at jeg måtte konsentrere meg at jeg ikke fikk med meg hva som ble sagt. Sånn er det nå også, om jeg er på kurs f.eks. Jeg blir bare borte. Når jeg leser kan jeg ha lest en hel side for å finne ut at joda jeg har lest, men hodet har tenkt på alt mulig annet og jeg vet ikke engang hva jeg har tenkt på. Så må jeg begynne forfra igjen. Og om jeg får et spørsmål som ikke er veldig kort så må jeg be dem gjenta spørsmålet for jeg får det ikke med meg. Vi skulle ta en hms-prøve på jobben en gang. Den var nettbasert, med noe tekst, en som pratet og spørsmål man skulle svare på. Andre hadde brukt 30 min - 1 time, jeg brukte 3,5 time. Fikk låne en kontorplass hvor det satt en til og hver gang noen kom for å prate med han eller telefonen ringte, eller noen pratet utenfor så klarte jeg ikke få med meg noe og brukte lang tid på å komme meg tilbake i oppgaven. Praktiske ting kan jeg gjøre selv om folk prater, men ikke teoretiske ting. Jeg klarer jo heller ikke sitte stille så jeg sitter og vrir og vrenger på meg på stolen.

 

Uff...butikker ja, det er et mareritt. Jeg finner aldri det jeg skal ha og kan gå forbi mange ganger uten å finne det. Jeg tror jeg titter nøye, men det kan jeg umulig gjøre. Føler også at jeg går i en boble, alt rundt er bare summing og støy.

 

En annen ting jeg har tenkt på er at jeg ofte tror at ting tar kortere tid enn det gjør, med mindre det er noe jeg har gjort mange ganger før da. Så setter jeg i gang med noe også holder jeg på til jeg stuper for jeg må jo bli ferdig. Jeg må virkelig ta meg sammen for å gå fra en uferdig jobb og jeg klarer ikke slappe av før jeg blir ferdig. Jeg starter også med å være veldig nøye, jeg liker å være nøye. Men så blir jeg plutselig lei og da begynner jeg å slurve for å bli fortest mulig ferdig.

 

Kanskje legen har rett da, kanskje det er adhd jeg har.

 

Hvordan vet du egentlig at du lett ser og føler hvordan andre har det? Jeg har lett for å føle spenninger og få en følelse av at folk er sinte eller sure, men jeg vet jo ikke om de er det, det er jo bare noe jeg føler. Det er egentlig ganske plagsomt for jeg tar det veldig innover meg om jeg føler at noen er misfornøyde. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal finne ut om det stemmer eller ikke.

[Beautiful_Creatures]

Kjenner meg igjen i mye her.

Husker på skolen, jeg var så opptatt av å prøve å følge med at jeg ikke fikk med meg noen ting. Det så nok ut som jeg fulgte godt med, men tankene var et annet sted. Jeg tenkte så mye på at jeg måtte konsentrere meg at jeg ikke fikk med meg hva som ble sagt. Sånn er det nå også, om jeg er på kurs f.eks. Jeg blir bare borte. Når jeg leser kan jeg ha lest en hel side for å finne ut at joda jeg har lest, men hodet har tenkt på alt mulig annet og jeg vet ikke engang hva jeg har tenkt på. Så må jeg begynne forfra igjen. Og om jeg får et spørsmål som ikke er veldig kort så må jeg be dem gjenta spørsmålet for jeg får det ikke med meg. Vi skulle ta en hms-prøve på jobben en gang. Den var nettbasert, med noe tekst, en som pratet og spørsmål man skulle svare på. Andre hadde brukt 30 min - 1 time, jeg brukte 3,5 time. Fikk låne en kontorplass hvor det satt en til og hver gang noen kom for å prate med han eller telefonen ringte, eller noen pratet utenfor så klarte jeg ikke få med meg noe og brukte lang tid på å komme meg tilbake i oppgaven. Praktiske ting kan jeg gjøre selv om folk prater, men ikke teoretiske ting. Jeg klarer jo heller ikke sitte stille så jeg sitter og vrir og vrenger på meg på stolen.

Uff...butikker ja, det er et mareritt. Jeg finner aldri det jeg skal ha og kan gå forbi mange ganger uten å finne det. Jeg tror jeg titter nøye, men det kan jeg umulig gjøre. Føler også at jeg går i en boble, alt rundt er bare summing og støy.

En annen ting jeg har tenkt på er at jeg ofte tror at ting tar kortere tid enn det gjør, med mindre det er noe jeg har gjort mange ganger før da. Så setter jeg i gang med noe også holder jeg på til jeg stuper for jeg må jo bli ferdig. Jeg må virkelig ta meg sammen for å gå fra en uferdig jobb og jeg klarer ikke slappe av før jeg blir ferdig. Jeg starter også med å være veldig nøye, jeg liker å være nøye. Men så blir jeg plutselig lei og da begynner jeg å slurve for å bli fortest mulig ferdig.

Kanskje legen har rett da, kanskje det er adhd jeg har.

Hvordan vet du egentlig at du lett ser og føler hvordan andre har det? Jeg har lett for å føle spenninger og få en følelse av at folk er sinte eller sure, men jeg vet jo ikke om de er det, det er jo bare noe jeg føler. Det er egentlig ganske plagsomt for jeg tar det veldig innover meg om jeg føler at noen er misfornøyde. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal finne ut om det stemmer eller ikke.

Vet du hva, at det du skriver kunne vært meg. Det er så likt alt sammen at jeg måtte smile for meg selv her. For de tingene jeg glemte å skrive, de skrev plutselig du. Så rart..

Det med å føle andre og sånn har jeg egentlig bare alltid fått høre fra andre at jeg gjør. Jeg tror kanskje at med asperger kommer ikke dette naturlig, man må ha mer en oppskrift på alt sosialt. Med ADHD kan man være klumsete sosial men jeg tror det har mer med at man er ufokusert enn at man ikke forstår de "sosiale kodene" hvisdu skjønner.

[Trine]

Håper dette hjalp deg litt på veien, så er det bare å spørre hvis det er noe mer du lurer på:-)

 

Tusen takk for utfyllende info. Jeg har en egen evne til å gi veldig fort opp, om noe ikke funker umiddelbart så funker det ikke Så bra du sier ifra at det kan ta litt tid og at man må ha tålmodighet. Da kan jeg forberede meg på det.

 

Har lest at medisinene ikke fungerer på alle, hva gjør man da? Kan man miste diagnosen om medisinene ikke fungerer?

[Madelenemie]

Men om du tar adhd-medisin og ikke har adhd så blir du jo hyper, har jeg ihvertfall hørt. Og madelenemie har ikke adhd så det blir jo litt feil.

Hei!

Jeg fikk prøve medisinene, jeg ble urolig mer hyper verbalt m.m. Og mer og mer aggresiv,

Jeg fikk ikke medisinene etter dette, Og jeg har ikke ADHD.

Jeg har ikke problemer med konsentrasjon, jeg har god konsentrasjon når det gjelder mine interesser.

Det er en lang historie dette er kortversjoen, jeg har det ikke bra akkurat i dag.

Men sånne medisiner er farlige for de som ikke har ADHD:-(

Endret 25. april 2015 av Madelenemie

[Trine]

Vet du hva, at det du skriver kunne vært meg. Det er så likt alt sammen at jeg måtte smile for meg selv her. For de tingene jeg glemte å skrive, de skrev plutselig du. Så rart..

Det med å føle andre og sånn har jeg egentlig bare alltid fått høre fra andre at jeg gjør. Jeg tror kanskje at med asperger kommer ikke dette naturlig, man må ha mer en oppskrift på alt sosialt. Med ADHD kan man være klumsete sosial men jeg tror det har mer med at man er ufokusert enn at man ikke forstår de "sosiale kodene" hvisdu skjønner.

 

 

Ok, om du har blitt fortalt det så er det jo ingen tvil Jeg klarer ikke helt å forstå om det kommer naturlig eller ikke. Klumsete er jeg, men nå ble jeg usikker på om det skyldes fokusproblemer. Det er ihvertfall ingen tvil om at jeg er ufokusert. Jaja...folk er uansett kompliserte for meg, mye greiere med hunder Jeg blir ofte misforstått så noe galt må jeg gjøre. Og jeg tenker anderledes om ting enn det de fleste gjør, men vet ikke om det har noe med noe å gjøre

 

Setter stor pris på alt du skriver. Jeg har ikke satt meg inn i diagnosen tidligere og nå prøver jeg så godt jeg kan å forstå og du har hjulpet meg mye

[Trine]

Hei!

Jeg fikk prøve medisinene, jeg ble urolig mer hyper verbalt m.m. Og mer og mer aggresiv,

Jeg fikk ikke medisinene etter dette, Og jeg har ikke ADHD.

Jeg har ikke problemer med konsentrasjon, jeg har god konsentrasjon når det gjelder mine interesser.

Det er en lang historie dette er kortversjoen, jeg har det ikke bra akkurat i dag.

Men sånne medisiner er farlige for de som ikke har ADHD:-(

 

Var det jeg mente å huske at du har sagt før. Rart de satte deg på ADHD-medisiner egentlig.

 

Leit å høre at du ikke har det bra i dag, håper morgendagen blir bedre

[Madelenemie]

Var det jeg mente å huske at du har sagt før. Rart de satte deg på ADHD-medisiner egentlig.

 

Leit å høre at du ikke har det bra i dag, håper morgendagen blir bedre

[Madelenemie]

Var det jeg mente å huske at du har sagt før. Rart de satte deg på ADHD-medisiner egentlig.

 

Leit å høre at du ikke har det bra i dag, håper morgendagen blir bedre

Fikk prøve det, vet ikke hvorfor :-)

Men da jeg sa jeg ble så våken og knapt klarte sove, tok min psykiater det brått bort....

Det ble jeg sur for, for det hjalp meg å være energisk og mer pratsom,

Nå skjønner jeg det, men det var etter at flere sa jeg hadde endret personlighet:-(

[slabbedask]

Det er det ingen som vet enda, jeg er ikke ferdig utredet, men legen sa at det er 90% sannsynlighet for at jeg har ADD og ADD skjuler ofte asperger så det kan bli veldig vanskelig å oppdage. Uansett får jeg ikke vite noe før nærmere sommeren.

 

Jeg spurte faktisk om du hadde ADHD for ikke lenge siden.

 

http://forum.doktoronline.no/index.php?/topic/404827-gruer-meg-til-resten-av-livet/#entry3619808

[Filterløs]

 

 

Det jeg er usikker på er dette med kroppsspråk og ting som blir sagt mellom linjene. Jeg vet ikke om jeg forstår det eller ikke, jeg ser ansiktsuttrykk og hører hvordan ting blir sagt, men jeg er virkelig ikke sikker på om jeg forstår det riktig. Jeg tror jeg misforstår mye. Men jeg husker en gang jeg spurte ei hvordan det gikk. Hun hadde det ikke så bra og da sa jeg at det kunne jeg se og da var det ei annen som sa "hæ, så du det". Jeg syns det lyste lang vei at hun ikke hadde det bra. Jeg tok en test på nettet en gang som gikk på å se bilder av folk og krysse av for det jeg trodde de uttrykte. Skal man tro den testen rett så er jeg ganske blind på det området. Jeg vet jo ikke om det jeg ser er riktig eller ikke.

Haha, den testen du tok på nettet blir helt feil. Du ser ikke hvordan andre har det, du føler det. Forferdelig slitsomt, men kan sikkert være en gave hvis en lærer å bruke det riktig. Hvis noen lyver til deg, så vet du det med det samme. Du står foran et menneske og kjenner du blir sint. Hvis du blir utnyttet, kjenner du det. Selv om du sikkert er snill og lar det skje en god stund.

Det er typisk ADHD, jeg har det selv. En meget hyper utgave.

Derfor blir vi ofte isolerte også, fordi vi blir slitne av å ta inn så mange impulser fra andre. og analysere sinnstilstanden uten å ville det. Vi kan henge oss opp i så utrolig mye, som for andre er bagateller, det slipper bare ikke taket i hodene våre.

 

Jeg har prøvd Ritalin og Coserta, men fungerer ikke på noe av det. På Ritalin følte jeg meg bare dopet, kjentes ut som jeg konstant kjørte bil i fylla. Kunne stirre i veggen og være passe fornøyd med det. Ikke klarte jeg å spise heller, og jeg (som har fått tildelt et sovehjerte) fikk plutselig ikke sove. Uten søvn og med lavt blodsukker, gikk jeg rundt som en udetonert bombe. Hadde en Hitler kommet for å ta Norge da, hadde jeg nok klart å kjeftet han hjem til søndre del av Tyskland haha.

 

Consertaen var bedre en stund, men så flatet det ut og jeg merket ikke noe effekt lenger. Ble bare trøtt.

Jeg tror også det har litt å si med alderen når medisineringen begynner. Jeg fikk diagnosen etter fylte 40, og da er det mange år i et gitt mønster som ligger til grunn. År med slit og år med skam (over alt jeg ikke får til, utageringer osv), og det skal vel litt mer enn litt dop for å bli kvitt dette. Jeg trenger psykolog også, men det er det ikke så lett å få. Piller i hue og ræva kan vi få, men noen som kan hjelpe med litt mentale verktøy er det værre med.

 

Du må nesten bare prøve det frem selv. Det er like forskjellig som vi er forskjellige. Jeg vet bare om at de fleste voksne jeg kjenner med denne diagnosen, velger å gå litt av og på. Noen få fungerer optimalt på Ritalin, men ellers er det ikke en tryllepille for alle.

[Trine]

Jeg spurte faktisk om du hadde ADHD for ikke lenge siden.

 

http://forum.doktoronline.no/index.php?/topic/404827-gruer-meg-til-resten-av-livet/#entry3619808

 

Heh...der kan du se, skulle vært lege du

[Trine]

Haha, den testen du tok på nettet blir helt feil. Du ser ikke hvordan andre har det, du føler det. Forferdelig slitsomt, men kan sikkert være en gave hvis en lærer å bruke det riktig. Hvis noen lyver til deg, så vet du det med det samme. Du står foran et menneske og kjenner du blir sint. Hvis du blir utnyttet, kjenner du det. Selv om du sikkert er snill og lar det skje en god stund.

Det er typisk ADHD, jeg har det selv. En meget hyper utgave.

Derfor blir vi ofte isolerte også, fordi vi blir slitne av å ta inn så mange impulser fra andre. og analysere sinnstilstanden uten å ville det. Vi kan henge oss opp i så utrolig mye, som for andre er bagateller, det slipper bare ikke taket i hodene våre.

 

Jeg har prøvd Ritalin og Coserta, men fungerer ikke på noe av det. På Ritalin følte jeg meg bare dopet, kjentes ut som jeg konstant kjørte bil i fylla. Kunne stirre i veggen og være passe fornøyd med det. Ikke klarte jeg å spise heller, og jeg (som har fått tildelt et sovehjerte) fikk plutselig ikke sove. Uten søvn og med lavt blodsukker, gikk jeg rundt som en udetonert bombe. Hadde en Hitler kommet for å ta Norge da, hadde jeg nok klart å kjeftet han hjem til søndre del av Tyskland haha.

 

Consertaen var bedre en stund, men så flatet det ut og jeg merket ikke noe effekt lenger. Ble bare trøtt.

Jeg tror også det har litt å si med alderen når medisineringen begynner. Jeg fikk diagnosen etter fylte 40, og da er det mange år i et gitt mønster som ligger til grunn. År med slit og år med skam (over alt jeg ikke får til, utageringer osv), og det skal vel litt mer enn litt dop for å bli kvitt dette. Jeg trenger psykolog også, men det er det ikke så lett å få. Piller i hue og ræva kan vi få, men noen som kan hjelpe med litt mentale verktøy er det værre med.

 

Du må nesten bare prøve det frem selv. Det er like forskjellig som vi er forskjellige. Jeg vet bare om at de fleste voksne jeg kjenner med denne diagnosen, velger å gå litt av og på. Noen få fungerer optimalt på Ritalin, men ellers er det ikke en tryllepille for alle.

 

Oi, jeg har alltid trodd at jeg forstår folk feil og bare er altfor sensitiv. Om jeg f.eks spør noen om de er sinte, fordi de ser sinte ut så svarer de at de ikke er det. Så har jeg tenkt at jeg bare overdriver. Men noen ganger har det jo kommet frem senere at personen var sint. Det er veldig slitsomt. Kanskje jeg bare har valgt å ikke tro på følelsene fordi det tar så mye energi. Har vært flere ganger hvor jeg har sagt f.eks. det så ut som personen ble lei seg for det du sa. Og da får jeg svar, jaha, det tror jeg ikke, så ikke sånn ut. Og da tenker jeg at jeg så feil.

[Filterløs]

Oi, jeg har alltid trodd at jeg forstår folk feil og bare er altfor sensitiv. Om jeg f.eks spør noen om de er sinte, fordi de ser sinte ut så svarer de at de ikke er det. Så har jeg tenkt at jeg bare overdriver. Men noen ganger har det jo kommet frem senere at personen var sint. Det er veldig slitsomt. Kanskje jeg bare har valgt å ikke tro på følelsene fordi det tar så mye energi. Har vært flere ganger hvor jeg har sagt f.eks. det så ut som personen ble lei seg for det du sa. Og da får jeg svar, jaha, det tror jeg ikke, så ikke sånn ut. Og da tenker jeg at jeg så feil.

Ja, og du så kanskje feil, men du kjente det riktig. Det er supervanskelig, for folk flest er opptatt av å skjule følelsene sine. Og hvis du blåser ut med det de føler før de i det hele tatt nesten vet det selv, så er ikke det så poppulært. Og vi har jo ikke noe filter, så sånne ting kan fort ploppe ut. Og når folk lyver, de forteller noe med vill innlevelse og du vet at det ikke er sant. Da blir du bare stående å se fårete på tilbake. Jeg orker ikkeå late som jeg tror på noe jeg vet ikke er sant. Så blir jeg i grunn sur på de folkene for jeg skjønner ikke hvorfor de skal lyve. Oftest tar jeg det personlig, men det er jo seg selv de lyver til i første omgang, ikke meg. Men det er vanskelig, jeg blir redd meg selv. Redd for å buse ut med ubetenksomme ting, som jeg jo har erfaring med å gjøre for å si det sånn

[Trine]

Ja, og du så kanskje feil, men du kjente det riktig. Det er supervanskelig, for folk flest er opptatt av å skjule følelsene sine. Og hvis du blåser ut med det de føler før de i det hele tatt nesten vet det selv, så er ikke det så poppulært. Og vi har jo ikke noe filter, så sånne ting kan fort ploppe ut. Og når folk lyver, de forteller noe med vill innlevelse og du vet at det ikke er sant. Da blir du bare stående å se fårete på tilbake. Jeg orker ikkeå late som jeg tror på noe jeg vet ikke er sant. Så blir jeg i grunn sur på de folkene for jeg skjønner ikke hvorfor de skal lyve. Oftest tar jeg det personlig, men det er jo seg selv de lyver til i første omgang, ikke meg. Men det er vanskelig, jeg blir redd meg selv. Redd for å buse ut med ubetenksomme ting, som jeg jo har erfaring med å gjøre for å si det sånn

 

Jeg er ganske flink til å holde kjeft for jeg vil ikke såre folk, men det er slitsomt å føle og å vite at om jeg spør så får jeg feil svar. Ahh...folk som lyver er et hat. Og jeg merker ofte at folk tror på dem. Ofte tenker jeg "er det bare jeg som skjønner at dette er tull". Hender jeg buser ut med ting jeg også, men ofte blir jeg bare så satt ut av hva som blir sagt at jeg ikke klarer si noe.

[Filterløs]

Jeg er ganske flink til å holde kjeft for jeg vil ikke såre folk, men det er slitsomt å føle og å vite at om jeg spør så får jeg feil svar. Ahh...folk som lyver er et hat. Og jeg merker ofte at folk tror på dem. Ofte tenker jeg "er det bare jeg som skjønner at dette er tull". Hender jeg buser ut med ting jeg også, men ofte blir jeg bare så satt ut av hva som blir sagt at jeg ikke klarer si noe.

Men klarer du å legge det bak deg da? Jeg grubler meg ihjel de gangene jeg kommer bort i sånn. Og sjelden har jeg noe med det, men det erger mer og jeg bærer på det til det tynger meg ned. Også forferdelig slitsomt å irriterende. Og til slutt kommer det gjerne ut. Særlig hvis det er løgner som vedvarer. Livsløgner liksom. Åh, det er mange som bærer på livsløgner.

[Trine]

Men klarer du å legge det bak deg da? Jeg grubler meg ihjel de gangene jeg kommer bort i sånn. Og sjelden har jeg noe med det, men det erger mer og jeg bærer på det til det tynger meg ned. Også forferdelig slitsomt å irriterende. Og til slutt kommer det gjerne ut. Særlig hvis det er løgner som vedvarer. Livsløgner liksom. Åh, det er mange som bærer på livsløgner.

 

Nei, jeg klarer ikke det, så jeg prøver å unngå personen så mye som mulig. Nå f.eks. der jeg trener hund, syns jeg noen er skikkelig ufine. De baksnakker og tror de er verdensmestere og de favoritiserer, jeg hater folk som favoritiserer. Flere ganger jeg gråt på vei hjem fordi jeg var så frustrert over forskjellsbehandlingen. Men så fant jeg ut hvem som er hyggelige og som jeg kan forholde meg til og hvem jeg må lukke øra for, så får vi se hvor lenge jeg orker å trene der. Jeg prøver jo å gjøre ting så jeg ikke bare er for meg selv selv om jeg syns det er slitsomt med andre mennesker. Men det er typisk meg at jeg unngår konflikter fordi jeg da ikke aner hvordan jeg skal oppføre meg etterpå, så blir jeg til slutt så sliten og lei at jeg bare rømmer fra hele situasjonen og gjør alt jeg kan for å unngå de det gjelder.