Psykose og tvang :-(

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg er fryktelig lei meg,

Og veldig sliten,

En god venn ringte meg på nattmorgenen og snakket usammenhengende.

For å gjøre en lang historie kort, jeg kjørte dit, hentet henne til meg, snakket med henne, lenge, kjente sorgen og fortvilelsen ta hele meg, og min mann var enig, hun er så syk.

Og lege, ambulanse og politi har nå dratt med henne, og jeg kjenner en enorm sorg og skyldfølelse.

Jeg gjorde dette fordi jeg bryr meg, fordi jeg vil ha henne tilbake, den hun var er borte.

De var så snille, legen, assistenten, ambulansemenneskene, de gjorde dette så forsiktig, rolig, skånsomt.

Men de sinte øynene hennes da hun dro gjør meg også fortvilt, for hvordan kan hun igjen stole på meg?

Når hun trengte meg...ringte jeg bak ryggen hennes legevakten.

Når hun snakket ventet jeg på de som skulle komme.

Mens hun snakket visste hun ikke at jeg ventet,

I timesvis på hjelpen, som hun ikke ville ha.

Hun sa inni mellom at jeg så trist ut, og jeg har vel vært på gråten siden nattmorgenen,

Jeg er såååå lei meg, jeg tenker sånn på henne, jeg kan gjøre mer og alt for henne, om hun er sint nå, så håper jeg hun en dag forstår at nettopp fordi jeg bryr meg orket jeg dette.

For min lørdag og mine lister med gjøremål er glemt,

Jeg tenker bare på henne, hun som var en annen og som jeg har respekt for, det er hun jeg vil ha tilbake.

Jeg føler meg uvel, jeg lurte henne jo, ringte i skjul, ventet, lot henne snakke, ord som knapt hang sammen...

Jeg prøvde nevne lege, men hun ble da så sint at jeg måtte roe henne ned og ikke snakke mer om det.

Selv om alle som har vært her var så hyggelige, syns det var flott at vi ringte, sa hun var psykotisk, så var hun inni mellom her, glimtvis klarere, snakket mer vanlig, men så skjedde dette skremmende:-( inni mellom.

Helt umulig å følge tankerekken:-(

Kan en psykose være sånn, glimtvis klar og psykotisk?

Jeg syns det var fint å ha så omsorgsfulle mennesker her...

Men hun bad meg få dem vekk, og jeg svarte med å stryke henne gjennom håret og forklare at nå trenger hun deres omsorg, hjelp, men at jeg er her for henne bestandig.

Så "sendte jeg" inn ambulansemenneskene:-( og ....( jeg fikk forslag om å prøve å få henne med frivillig, det gikk sånn passe)

Ja da syns jeg synd på henne. Men jeg hadde jo ikke gjort dette om jeg ikke brydde meg,

Dere som har hatt psykoselidelser...kan man være glimtvis klar?

Hva skjer nå, de mener hun er psykotisk, blir hun tvangsmedisinert?

Kan jeg ringe henne?

Er hun mest sannsynlig skuffet og sint på meg?

Hva hjelp gir jeg best henne nå?

Anonymous poster hash: bf7a9...412

[missmas]

Så bra at dere ordnet slik at hun fikk hjelp!!!!

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg er fryktelig lei meg,

Og veldig sliten,

En god venn ringte meg på nattmorgenen og snakket usammenhengende.

For å gjøre en lang historie kort, jeg kjørte dit, hentet henne til meg, snakket med henne, lenge, kjente sorgen og fortvilelsen ta hele meg, og min mann var enig, hun er så syk.

Og lege, ambulanse og politi har nå dratt med henne, og jeg kjenner en enorm sorg og skyldfølelse.

Jeg gjorde dette fordi jeg bryr meg, fordi jeg vil ha henne tilbake, den hun var er borte.

De var så snille, legen, assistenten, ambulansemenneskene, de gjorde dette så forsiktig, rolig, skånsomt.

Men de sinte øynene hennes da hun dro gjør meg også fortvilt, for hvordan kan hun igjen stole på meg?

Når hun trengte meg...ringte jeg bak ryggen hennes legevakten.

Når hun snakket ventet jeg på de som skulle komme.

Mens hun snakket visste hun ikke at jeg ventet,

I timesvis på hjelpen, som hun ikke ville ha.

Hun sa inni mellom at jeg så trist ut, og jeg har vel vært på gråten siden nattmorgenen,

Jeg er såååå lei meg, jeg tenker sånn på henne, jeg kan gjøre mer og alt for henne, om hun er sint nå, så håper jeg hun en dag forstår at nettopp fordi jeg bryr meg orket jeg dette.

For min lørdag og mine lister med gjøremål er glemt,

Jeg tenker bare på henne, hun som var en annen og som jeg har respekt for, det er hun jeg vil ha tilbake.

Jeg føler meg uvel, jeg lurte henne jo, ringte i skjul, ventet, lot henne snakke, ord som knapt hang sammen...

Jeg prøvde nevne lege, men hun ble da så sint at jeg måtte roe henne ned og ikke snakke mer om det.

Selv om alle som har vært her var så hyggelige, syns det var flott at vi ringte, sa hun var psykotisk, så var hun inni mellom her, glimtvis klarere, snakket mer vanlig, men så skjedde dette skremmende:-( inni mellom.

Helt umulig å følge tankerekken:-(

Kan en psykose være sånn, glimtvis klar og psykotisk?

Jeg syns det var fint å ha så omsorgsfulle mennesker her...

Men hun bad meg få dem vekk, og jeg svarte med å stryke henne gjennom håret og forklare at nå trenger hun deres omsorg, hjelp, men at jeg er her for henne bestandig.

Så "sendte jeg" inn ambulansemenneskene:-( og ....( jeg fikk forslag om å prøve å få henne med frivillig, det gikk sånn passe)

Ja da syns jeg synd på henne. Men jeg hadde jo ikke gjort dette om jeg ikke brydde meg,

Dere som har hatt psykoselidelser...kan man være glimtvis klar?

Hva skjer nå, de mener hun er psykotisk, blir hun tvangsmedisinert?

Kan jeg ringe henne?

Er hun mest sannsynlig skuffet og sint på meg?

Hva hjelp gir jeg best henne nå?

Anonymous poster hash: bf7a9...412

Du lar andre gi henne den hjelpen hun trenger akkurat nå og i de nærmeste dagene. Du kan sikkert sende en sms å skrive at du tenker på henne og er der for henne, men det vet hun sikkert allerede. Du handlet riktig og kanskje du skulle la deg selv gråte litt om du klarer. Gi deg selv noe som gjør deg godt, mens hun ivaretas av kvalifiserte. 

 

Dette blir bra M, selv om alt for øyeblikket, sikkert oppleves kaotisk for dere begge. 

Anonymous poster hash: 96e79...914

[Trine]

Tøfft gjort av deg. Om du ser på det på lang sikt så gjorde du det eneste rette. Akkurat nå kan det sikkert føles trist og feil, men hun trengte mer hjelp enn det du kunne gi og du sørget for at hun fikk det.

[stjernestøv]

Så bra at du brydde deg om henne og hjalp henne, du gjorde det rette. Folk sier jeg har vært psykotisk og da har jeg vært klar, men det spørs jo på innholdet i psykosen sikkert. Du kan jo sende henne en melding. 

[AnonymBruker]

Takk dere tre som svarte,

" vennen" er rasende tror jeg og hennes mor:-(

Jeg prøvde ringe, og de legger på:-(

Min mann sier dette var det eneste rette å gjøre.

Min yngste datter sier, " mamma jeg kommer til å få mareritt for hun var så skummel"

Hun gjorde ikke noe bråkete og galt, men snakke så sammenhengende er jo ikke ok for barn å oppleve.

Jeg sa til datteren min, at mennesker kan bli syke, og at dette er et riktig godt menneske, som mamma måtte hjelpe på denne måten, og at i natt kan hun ligge mellom mamma og pappa sånn at hun skal kjenne seg helt trygg.

Selvsagt er det vondt for meg at barnet mitt uttrykker uro, over å ha sett et slikt menneske streve, men så fikk hun se at noen voksne strever, og at selv om det er vondt, så fins det både hjelp, et ansvar vi rundt må ta og en omsorg som av og til må tas selv om det blir ubehagelig.

Jeg er mer bekymret for vennen min enn barnet mitt nå, barnet mitt har trygghet, og har sett sykdom som hun aldri har sett.

Vennen min, er syk og nå rasende på meg, jeg er det styggeste menneske nå i hennes hode:-(

Og jeg klarer ikke, ikke bli lei meg.

Anonymous poster hash: bf7a9...412

[AnonymBruker]

Stjernestøv.

Jeg har sendt sms, og jeg ringte henne nå,

Hun svarer ikke og hun la på.

Jeg sendte sms til hennes mor, forklarte, hvorfor, at jeg bryr meg, og evt kan hjelpe henne også.

Heldigvis svarte mammaen henne, så jeg har det litt bedre, hennes mor virket ikke sint på meg.

Jeg er så lei meg stjernestøv :-(

Jeg tilkalte så mange, de tok henne, jeg mistet henne så fort, og sitte igjen, her, nå, ikke vite...

Det er ille. Jeg sendte med lader og noen ting hun trengte, og alt dette, hele dette lange marerittet hadde jeg jo ikke begått meg utpå, om jeg ikke oppriktig bryr meg.

Ok det betyr vel kanskje at man kan være glimtvis " klar"....

Anonymous poster hash: bf7a9...412

[stjernestøv]

Stjernestøv.

Jeg har sendt sms, og jeg ringte henne nå,

Hun svarer ikke og hun la på.

Jeg sendte sms til hennes mor, forklarte, hvorfor, at jeg bryr meg, og evt kan hjelpe henne også.

Heldigvis svarte mammaen henne, så jeg har det litt bedre, hennes mor virket ikke sint på meg.

Jeg er så lei meg stjernestøv :-(

Jeg tilkalte så mange, de tok henne, jeg mistet henne så fort, og sitte igjen, her, nå, ikke vite...

Det er ille. Jeg sendte med lader og noen ting hun trengte, og alt dette, hele dette lange marerittet hadde jeg jo ikke begått meg utpå, om jeg ikke oppriktig bryr meg.

Ok det betyr vel kanskje at man kan være glimtvis " klar"....

Anonymous poster hash: bf7a9...412

Kjære deg, du må tenke på at du har gjort det rette og at hun sikkert vil være glad for det senere. Å være psykotisk er ingen ønskelig situasjon, og jeg forstår at ditt barn ble redd. Du er en god person som bryr deg om folk, sikkert derfor moren hennes ikke var sint. Du gjorde jo det som behøvdes å gjøre, men hun ville nok ikke bli innlagt. Bare la det gå en stund før du prøver å ringe igjen, hun ser sikkert ting klarere når hun føler seg bedre. Klem til deg.

[missmas]

Man kan ha klare øyeblikk

Da jeg var psykotisk var jeg helt på jordet

Jeg trodde bestevenninna mi ville stjele alle pengene mine og drepe meg

Jeg ringte politiet men de la på

Så kastet jeg meg i en taxi for å stoppe henne

Så hørte jeg trinnene hennes i det jeg trodde hun stormet opp trappa for å drepe meg

Så husker jeg ikke mer

Men blitt fortalt at akkurat den vrangforestillingen ga seg da hun ikke dukket opp og jeg ringte henne og sa jeg trodde hun skulle drepe meg

Hun overbeviste meg om at jeg måtte dra til sykehuset så jeg dro dit frivillig med min tante

[AnonymBruker]

Kjære deg, du må tenke på at du har gjort det rette og at hun sikkert vil være glad for det senere. Å være psykotisk er ingen ønskelig situasjon, og jeg forstår at ditt barn ble redd. Du er en god person som bryr deg om folk, sikkert derfor moren hennes ikke var sint. Du gjorde jo det som behøvdes å gjøre, men hun ville nok ikke bli innlagt. Bare la det gå en stund før du prøver å ringe igjen, hun ser sikkert ting klarere når hun føler seg bedre. Klem til deg.

Takk:-(

Jeg er så lei meg,

Men jeg vet at jeg måtte gjøre det, men, jeg prøvde jo først forklare at hun må trengte hjelp.

Det føles litt falskt, mens hun lå, urolig, på sengen min, og forklarte tusenvis av ord, som var fullstendig innholdsløse, så strøk jeg henne gjennom håret, smilte til henne og sa, " er det ok at jeg stryker deg i håret?" Og, " liker du at jeg stryker i håret ditt?" Så svarte hun " ja"

Hun lukket øynene litt inni mellom, men så så hun på meg, bad meg få de menneskene som kom om å gå,

Jeg smilte til henne og svarte ikke.

Da jeg ikke klarte overtale, berolige eller gjøre henne mer samarbeidsvillig , måtte jeg gå ut:-(

Inn gikk de andre:-(

Jeg gikk til et vindu i stuen min, så ut, kjempet med sorgen, min egen slitenhet, stod bare der, så og så og så ut,

På regnet, på vêret, på ingenting....

Hun prøvde mange ting, sitte lenge på do, bruke tid, som om det skulle hjelpe...jeg hørte de sa, nå har du 10 min, 5 min, ett min osv...

Jeg så og så og så ut av vinduet.

Så gikk de, politiet stod her, og jeg ville bare fortsette å se ut av vinduet, men så tenkte jeg, det er feigt, gå til gangen, gå dit hun er, der hun strever med sko, der hun er, hun skal gå.

Så motvillig gikk jeg ut, helt nær og inntil, stod jeg, klar til å liksom stå til ansvar for det jeg måtte gjøre.

Så reiste hun seg, øynene hennes så på meg, og de var skumle, jeg tror sinte, mine var fortvilt, og jeg rakk ikke en gang spørre om jeg skulle bli med henne.

Det føles som jeg svek henne, men jeg bryr meg bare.

Anonymous poster hash: bf7a9...412

[AnonymBruker]

Man kan ha klare øyeblikk

Da jeg var psykotisk var jeg helt på jordet

Jeg trodde bestevenninna mi ville stjele alle pengene mine og drepe meg

Jeg ringte politiet men de la på

Så kastet jeg meg i en taxi for å stoppe henne

Så hørte jeg trinnene hennes i det jeg trodde hun stormet opp trappa for å drepe meg

Så husker jeg ikke mer

Men blitt fortalt at akkurat den vrangforestillingen ga seg da hun ikke dukket opp og jeg ringte henne og sa jeg trodde hun skulle drepe meg

Hun overbeviste meg om at jeg måtte dra til sykehuset så jeg dro dit frivillig med min tante

Takk for svar på det.

Legen sa til meg at dette her skulle ikke vi måtte stå i, en psykotisk person skulle ikke være i en barnefamilie, han sa mange ord om at han syns det var så bra vi brydde oss, han så alle bøkene mine og spurte når jeg studerte medisin, han tullet litt med meg..han var her jo noen timer, fikk kaffe, og jeg ble bare mer og mer sliten, heldigvis var min mann her også.

Men nå, når jeg tenkt på det som ble sagt. Så virker det som alle som var her oppfattet henne som syk, at de trygghet meg på at her var det psykose og det trengte de kun få minutter på å konstatere.

Ambulansemenneskene sa at her var det lite tvil, de hadde sett dette før.

Jeg var forvirret og usikker...

For hun husket glimtvis klart og langt tilbake...men snakket fullstendig usammenhengende:-(

Når hun nå er innlagt, men mener hun er frisk, de mener hun er psykotisk,

Hva skjer da?

Blir hun tvangsmedisinert?

Hvordan forhold vil hun ha til meg som tilkalte lege og medførte innleggelse?

Er dette individuelt? Vil hun måtte bli friskere før hun forstår at jeg ikke gjorde dette av ondskap?

Anonymous poster hash: bf7a9...412

[stjernestøv]

Takk:-(

Jeg er så lei meg,

Men jeg vet at jeg måtte gjøre det, men, jeg prøvde jo først forklare at hun må trengte hjelp.

Det føles litt falskt, mens hun lå, urolig, på sengen min, og forklarte tusenvis av ord, som var fullstendig innholdsløse, så strøk jeg henne gjennom håret, smilte til henne og sa, " er det ok at jeg stryker deg i håret?" Og, " liker du at jeg stryker i håret ditt?" Så svarte hun " ja"

Hun lukket øynene litt inni mellom, men så så hun på meg, bad meg få de menneskene som kom om å gå,

Jeg smilte til henne og svarte ikke.

Da jeg ikke klarte overtale, berolige eller gjøre henne mer samarbeidsvillig , måtte jeg gå ut:-(

Inn gikk de andre:-(

Jeg gikk til et vindu i stuen min, så ut, kjempet med sorgen, min egen slitenhet, stod bare der, så og så og så ut,

På regnet, på vêret, på ingenting....

Hun prøvde mange ting, sitte lenge på do, bruke tid, som om det skulle hjelpe...jeg hørte de sa, nå har du 10 min, 5 min, ett min osv...

Jeg så og så og så ut av vinduet.

Så gikk de, politiet stod her, og jeg ville bare fortsette å se ut av vinduet, men så tenkte jeg, det er feigt, gå til gangen, gå dit hun er, der hun strever med sko, der hun er, hun skal gå.

Så motvillig gikk jeg ut, helt nær og inntil, stod jeg, klar til å liksom stå til ansvar for det jeg måtte gjøre.

Så reiste hun seg, øynene hennes så på meg, og de var skumle, jeg tror sinte, mine var fortvilt, og jeg rakk ikke en gang spørre om jeg skulle bli med henne.

Det føles som jeg svek henne, men jeg bryr meg bare.

Anonymous poster hash: bf7a9...412

Alle forstår at du gjorde det fordi du bryr deg, det kommer nok hun og til å forstå senere. Du har hjulpet henne, tenk på det. 

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

En må vise ansvar og behandle psykotiske på samme måte som alvorlig syke barn. En sørger for at de får behandling selv om de ikke har lyst eller skjønner alvoret.

 

Du gjorde en utmerket innsats for din venninne. De fleste er dessverre langt mer unnvikende.

[AnonymBruker]

Jeg gikk rundt ubehandlet i mange år, og var nok psykotisk. Jeg skulle ønske noen hadde tvangsinnlagt meg i steden for att jeg gikk sånn i årevis.

Anonymous poster hash: fb738...39f

[frosken]

Takk for svar på det.

Legen sa til meg at dette her skulle ikke vi måtte stå i, en psykotisk person skulle ikke være i en barnefamilie, han sa mange ord om at han syns det var så bra vi brydde oss, han så alle bøkene mine og spurte når jeg studerte medisin, han tullet litt med meg..han var her jo noen timer, fikk kaffe, og jeg ble bare mer og mer sliten, heldigvis var min mann her også.

Men nå, når jeg tenkt på det som ble sagt. Så virker det som alle som var her oppfattet henne som syk, at de trygghet meg på at her var det psykose og det trengte de kun få minutter på å konstatere.

Ambulansemenneskene sa at her var det lite tvil, de hadde sett dette før.

Jeg var forvirret og usikker...

For hun husket glimtvis klart og langt tilbake...men snakket fullstendig usammenhengende:-(

Når hun nå er innlagt, men mener hun er frisk, de mener hun er psykotisk,

Hva skjer da?

Blir hun tvangsmedisinert?

Hvordan forhold vil hun ha til meg som tilkalte lege og medførte innleggelse?

Er dette individuelt? Vil hun måtte bli friskere før hun forstår at jeg ikke gjorde dette av ondskap?

Anonymous poster hash: bf7a9...412

 

Etter å ha vært gjennom noe sånt, hvor du i så stor grad har tatt ansvar for et annet menneske, så er det ikke rart at det kjennes veldig rart ut at hun nå ikke er tilgjengelig for deg. Du har jo tatt ansvar for henne som om hun skulle ha vært et barn, og du hadde sikkert ønsket å vite med sikkerhet at hun nå har det bedre og blir godt tatt vare på.

 

Jeg mener at du har gjort det eneste riktige i en slik situasjon. Det blir litt som dersom man kommer først til et ulykkessted, man handler og sørger for at helsepersonell tar over ansvaret etter hvert. Når din oppdager at din venninne ikke er i nærheten av å være sitt vanlige seg, så tar du ansvar og sørger for at hun blir ivaretatt - for du kan ikke ta sjansen på at hun blir sykere og sykere fordi ingen griper inn.

 

Dessverre er det ingen som kan garantere deg at hun vil være glad i etterkant for at du tok ansvar. Det er den prisen vi betaler for å være villige til å ta på oss det ubehaget det medfører å gjøre det du gjorde i dag. Jeg mener at det uansett var riktig av deg å gjøre det.

[AnonymBruker]

En må vise ansvar og behandle psykotiske på samme måte som alvorlig syke barn. En sørger for at de får behandling selv om de ikke har lyst eller skjønner alvoret.

 

Du gjorde en utmerket innsats for din venninne. De fleste er dessverre langt mer unnvikende.

Takk:-(

Jeg følte det nok instinktivt sånn, men så griper sorg en, uvellhet, osv..

Ja legen og de andre sa ord om at det var godt vi grep inn, mange gjør ikke det....

Håper hun en dag skjønner at jeg gjorde dette fordi jeg bryr meg...

Jeg ringte avd sa hvem jeg var, jeg skjønte hun var der...men hun får ikke telefoner...

Jeg har kontaktet hennes familie, som nok burde gjort noe for lenge siden....men det er nok ikke så lett for dem heller.

Jeg spurte min mann hva sms' er betydde og han sa" de betyr at de er lettet og glade nå, fordi du har varslet'

Min mann sa de nok er lettet, fordi jeg gjorde noe de visste var riktig.

Jeg googlet og fant frem til foreldre.

Kal prøve programmere meg selv med riktige tanker...

Men i kveld må jeg nok bare få kjenne på sorgen, jeg er sliten og familien svarer meg på sms, og DET er jeg lettet over!

Samtidig at du, min mann og mange forstår, så får jeg gjennomgå lei meg.

Bare hun får hjelp.

Anonymous poster hash: bf7a9...412

[AnonymBruker]

Jeg gikk rundt ubehandlet i mange år, og var nok psykotisk. Jeg skulle ønske noen hadde tvangsinnlagt meg i steden for att jeg gikk sånn i årevis. Anonymous poster hash: fb738...39f

Takk:-(

Jeg sa til ambulansemenneskene når de stod her, at jeg selv vil, om jeg skulle bli så syk, og ikke vite mitt eget beste, at andre tok ansvar og evt ubehag og varslet. Jeg lagde da kaffe, til legen, assistenten, ambulansemenneskene....

Men jeg var rastløs. De sa noe om at de vanligvis bare fikk kaffe på aldershjem og i fengsel, jeg smilte.

Så gikk jeg inn til vennen min...hun hadde mange mange ord, og de var det helt umulig å forstå:-(

Anonymous poster hash: bf7a9...412

[AnonymBruker]

Etter å ha vært gjennom noe sånt, hvor du i så stor grad har tatt ansvar for et annet menneske, så er det ikke rart at det kjennes veldig rart ut at hun nå ikke er tilgjengelig for deg. Du har jo tatt ansvar for henne som om hun skulle ha vært et barn, og du hadde sikkert ønsket å vite med sikkerhet at hun nå har det bedre og blir godt tatt vare på.

 

Jeg mener at du har gjort det eneste riktige i en slik situasjon. Det blir litt som dersom man kommer først til et ulykkessted, man handler og sørger for at helsepersonell tar over ansvaret etter hvert. Når din oppdager at din venninne ikke er i nærheten av å være sitt vanlige seg, så tar du ansvar og sørger for at hun blir ivaretatt - for du kan ikke ta sjansen på at hun blir sykere og sykere fordi ingen griper inn.

 

Dessverre er det ingen som kan garantere deg at hun vil være glad i etterkant for at du tok ansvar. Det er den prisen vi betaler for å være villige til å ta på oss det ubehaget det medfører å gjøre det du gjorde i dag. Jeg mener at det uansett var riktig av deg å gjøre det.

JA det er det jeg trenger.

Hun er jo voksen, men jeg fikk henne innlagt, jeg pakket tingene, sørget for sokker og en lader og ja var hovedomsorgspersonen i dag.

Jeg har vært bekymret før...min mann minnet meg om at jeg ved et tidligere besøk hadde sagt at jeg var urolig.

Takk for de siste ordene, fint å bli minnet om...

Jeg ville gjort det samme igjen og igjen,at hun trengte hjelp var jo alle som var her enige om,

Og nå er hun innlagt. Det er jeg glad for, men skulle gjerne vært der, strøket henne gjennom håret, hun trengte å hvile, og da legen bad meg gå...han skulle snakke med henne alene, sa hun nei nei nei ropte på meg og sa jeg måtte sitte der.

Jeg satt der, helt rådvill, hørte de usammenhengende ordenemog de hørte tydeligvis legen også

Anonymous poster hash: bf7a9...412

[AnonymBruker]

Hei!

Selv om jeg tenker mye på min venn nå, så har jeg fått ting litt sortert og bearbeidet.

Jeg ringte, vet er innlagt, og hvor, men jo mer jeg kommer på og vet om hendelser...så skjønner jeg at jeg måtte gjøre dette.

Jeg håper det blir fint vær i morgen, jeg hat lyst til å jobbe hagen det liker jeg.

Jeg kunne jo besøkt henne, men tydeligvis vil hun ikke snakke med meg.

Jeg prøvde ringe, men det ringer en gang og går til telefonsvaret.

Men det kan jo hende hun ikke får ha telefon? Det vet jo ikke jeg?

Heldigvis skrev hennes mor at hun ikke tok telefonen når hun ringte heller fordi moren ville ikke si til de andre at dette var en misforståelse.

Håper det blir fint vær i morgen.

Anonymous poster hash: bf7a9...412

[AnonymBruker]

Du lar andre gi henne den hjelpen hun trenger akkurat nå og i de nærmeste dagene. Du kan sikkert sende en sms å skrive at du tenker på henne og er der for henne, men det vet hun sikkert allerede. Du handlet riktig og kanskje du skulle la deg selv gråte litt om du klarer. Gi deg selv noe som gjør deg godt, mens hun ivaretas av kvalifiserte.  Dette blir bra M, selv om alt for øyeblikket, sikkert oppleves kaotisk for dere begge.  Anonymous poster hash: 96e79...914

ja jeg klarer ikke sove alt jeg prøver.

jeg tror kanskje jeg bør gråte litt kanskje...

kanskje jeg da få sove?

jeg vil bare at hun skal være den hun var, hun har lært meg så mye, hjulpet meg så mye, er ikke sånn som hun var her i går.

jeg har sendt to sms, for jeg skrev jeg kan komme med ting hun evt måtte trenge, eller jeg kan komme på besøk, hun svarer ikke.

på avdelingen sa de hun har avvist innkomne telefoner, men at hun fikk beskjed. jeg lurer på hvor lang tid det tar før hun blir mer den hun var?

Anonymous poster hash: bf7a9...412