Overlegen på nevrohabiliteringen

26. april 2015

Hei!

Jeg har time til han, og lurer på om jeg kan skrive mail til han før jeg kommer?

For mange år siden skrev jeg brev til han, og på første konsultasjon, som var lett, sa han de hyggelige og rare ordene, "Nå skal vi ta godt vare på deg her", (jeg likte de ordene, men ble forbauset over å stå på gaten ute etter konsultasjonen, jeg hadde en annen oppfatning av å ta vare på noe enn det han hadde.)

også kom jeg til min psykiater neste konsultasjon. Med henne avtalte jeg, fordi det er lettere for meg å skrive enn å snakke at jeg kunne skrive mail til timene. Men til første konsultasjon hadde jeg skrevet ca 60 sider inndelt i kapitler som hun hadde lest detaljert før jeg kom, jeg hadde skrevet det kronologisk, jeg sendte det i posten, min psykiater møtte meg så med ordene, "dette er første gang jeg har kommet under huden og kjent hvordan det er å ha autisme". (det var fordi jeg forklarte mange ting så veldig bra skriftlig)

Men jeg har funnet denne overlegens mailadresse, men jeg vet ikke om det er frekt å sende mail når dette ikke er avtalt på forhånd? Evt må jeg gjøre som sist, kjøre og levere et brev, for selv om jeg er flinkere muntlig nå enn den gang, er det for mye jeg lurer på, og det klarer jeg best å legge frem skriftlig.

Hans mailadresse lå ikke lett tilgjengelig, men jeg fant den jo.

Det jeg har skrevet kan jeg evt, printe ut og levere som spørsmålsliste i et brev.

Jeg tenker det er det høfligste å gjøre, stemmer dette?

26. april 2015

Hei!

Jeg har time til han, og lurer på om jeg kan skrive mail til han før jeg kommer?

For mange år siden skrev jeg brev til han, og på første konsultasjon, som var lett, sa han de hyggelige og rare ordene, "Nå skal vi ta godt vare på deg her", (jeg likte de ordene, men ble forbauset over å stå på gaten ute etter konsultasjonen, jeg hadde en annen oppfatning av å ta vare på noe enn det han hadde.)

også kom jeg til min psykiater neste konsultasjon. Med henne avtalte jeg, fordi det er lettere for meg å skrive enn å snakke at jeg kunne skrive mail til timene. Men til første konsultasjon hadde jeg skrevet ca 60 sider inndelt i kapitler som hun hadde lest detaljert før jeg kom, jeg hadde skrevet det kronologisk, jeg sendte det i posten, min psykiater møtte meg så med ordene, "dette er første gang jeg har kommet under huden og kjent hvordan det er å ha autisme". (det var fordi jeg forklarte mange ting så veldig bra skriftlig)

Men jeg har funnet denne overlegens mailadresse, men jeg vet ikke om det er frekt å sende mail når dette ikke er avtalt på forhånd? Evt må jeg gjøre som sist, kjøre og levere et brev, for selv om jeg er flinkere muntlig nå enn den gang, er det for mye jeg lurer på, og det klarer jeg best å legge frem skriftlig.

Hans mailadresse lå ikke lett tilgjengelig, men jeg fant den jo.

Det jeg har skrevet kan jeg evt, printe ut og levere som spørsmålsliste i et brev.

Jeg tenker det er det høfligste å gjøre, stemmer dette?

Jeg synes du skal printe ut og levere det som brev, høflig og ryddig. Jeg synes det er flott du vil levere noe på forhånd.

27. april 2015

Jeg synes du skal printe ut og levere det som brev, høflig og ryddig. Jeg synes det er flott du vil levere noe på forhånd.

Takk da gjør jeg det:-)

Vet du forresten om det kan hende jeg må ta av meg klærne?

Jeg har aldri tatt av meg klærne hos min psykiater, min psykiater var også nevrolog, jeg måtte heller ikke dette hos han første gang, han var bare snill mot meg, men jeg har hørt det har skjedd at andre har fått beskjed om å kle av seg alt, og . Jeg vet jo ikke helt hva jeg skal der første konsultasjon, hvis det er rett på en epilepsiutredning, så vet ikke jeg om dette kan medføre at jeg skal undersøkes sånn at jeg må kle av meg? eller om han bare vil snakke litt med meg....?

Det står ingenting i brevet om hva jeg skal. Men jeg vet at det er to ting på gang i følge min psykiater, at jeg får noen å snakke med til hun har fått ny jobb og denne epilepsiutredningen. (det siste er kun for å utelukke, jeg har ikke tegn på epilepsi)

(det var min psykiater ganske enig i, men greit å få bekreftet at spikesene skyldes utviklingsforstyrrelse)

Jeg kan kle av meg, nå som jeg har så god erfaring med psykiatere, men jeg vil foretrekke å være forberedet på det.

Denne overlegen mente jeg sannsynligvis hadde asperger etter 30 min konsultasjon, jeg tror det var fordi jeg på den tiden ikke hadde øyekontakt, noe jeg har mer av i dag, Jeg var i tillegg sliten og lei meg, og hadde dårlig muntlig evne til kommunikasjon, det har jeg heller ikke i dag.

Siden han sannsynligvis fortsatt mener jeg har asperger, siden min psykiater og han kom frem til det samme, så bør han vite at jeg ikke liker plutselig å få feks beskjed om å kle av meg. Jeg bruker bikini på badestranden, så jeg kan absolutt kle av meg, det er bare at :

1) jeg liker ikke at det kommer som en overraskelse.

2) At han da skal komme nær meg og begynne å ta på meg. Og jeg vet jo heller ikke hvor han skal ta på meg eller hvordan.

3) Jeg vil ikke like å måtte gå foran han i undertøy, balansere, som jeg hørte noen måtte, med lukkede øyne,

det trenger jeg i vertfall være litt forberedt på.

4) Jeg syns også det er bedre om jeg feks kan ta av meg på overkroppen først, også kle på meg på overkroppen og kle av meg på underkroppen osv...om du forstår.

5) Jeg er ikke sjenert, det er bare at for meg er det naturlig å være avkledd på stranden, men jeg syns det er noe helt annet å sitte i undertøy foran en som i tillegg kanskje tar på meg. Det blir litt mye på en gang.

6) Men likevel, hvis det er dette som skal og må skje, så er jeg der nå at jeg forstår det, kan godta det, men jeg trenger å være forberedt på det. Kanskje jeg likevel kler av meg på kommando og uten å vite det, fordi jeg vet dette har en funksjon og jeg vil være grei og samarbeidsvillig, men alt som kommer brått på liker jeg ikke, og det kan ende med at jeg bare holder øynene igjen og tenker, "ikke hold øynene igjen", men jeg holder dem igjen, bare fordi jeg blir stresset og vil lukke ting ute. Eller jeg ser opp i taket, kremter og bruker lang tid på noe så enkelt som å kle av seg.

Kanskje er alt dette helt ubegrunnet bekymring, men jeg glemmer ikke fortellingen fra enkelte som har vært hos han.

Jeg prøver da å holde fast ved den logiske forklaring at han vet jeg har autisme og da vet man at pasienetene kan trenge en annen tilnærming i konsultasjonssammenheng. Jeg tror ikke nhd vet dette heller for han er jo bare psykiater og ikke i tillegg nevrolog, jeg tror de som kun er psykiatere ikke har noen grunn for å be pasientene kle av seg.

(håper du forstår hvordan jeg tenker)

Ellers tusen takk for svaret ditt:-)

Endret 27. april 2015 av Madelenemie

27. april 2015

* Jeg synes du heller kan spørre ham ved første konsultasjon om du kan skrive mail eller et brev til ham. Kanskje har han ikke tid til å sette seg inn i lange brev fra deg og da er det høfligst å spørre først, synes jeg.

* Jeg kan ikke se noen grunn til at du skal bli bedt om å ta av klærne. Hvis du er redd for dette, er dette likevel et enkelt spørsmål du kan skrive i en mail på forhånd, men da ville jeg holdt meg til dette ene spørsmålet, eventuelt andre slike praktiske spørsmål.

*Det er ikke vanlig å få svar på ALT du lurer på ved første konsultasjon. Prøv gjerne å være lit tålmodig.

Anonymous poster hash: c3af2...174

27. april 2015

* Jeg synes du heller kan spørre ham ved første konsultasjon om du kan skrive mail eller et brev til ham. Kanskje har han ikke tid til å sette seg inn i lange brev fra deg og da er det høfligst å spørre først, synes jeg.

* Jeg kan ikke se noen grunn til at du skal bli bedt om å ta av klærne. Hvis du er redd for dette, er dette likevel et enkelt spørsmål du kan skrive i en mail på forhånd, men da ville jeg holdt meg til dette ene spørsmålet, eventuelt andre slike praktiske spørsmål.

*Det er ikke vanlig å få svar på ALT du lurer på ved første konsultasjon. Prøv gjerne å være lit tålmodig.

Anonymous poster hash: c3af2...174

Hei!

Takk, det blir nok sånn.

(med evt avkledning vet jeg ikke, enda)

Det er ikke så mye jeg lurer på da:-)

Men jeg tar nok bare med noen punkter, bare jeg skriver først så er det en god del jeg faktisk greier å si muntlig, bare jeg har tenkt gjennom og skrevet først:-) Jeg kjenner han jo ikke godt, så jeg vil jo ikke virke unødvendig kommunikasjonsbegrenset.

Jeg er uansett flinkere muntlig for tiden, og jeg skal se på han, litt sånn avslappet og med et lurt smil.

Jeg har det jo bra, men jeg savner å ha noen å snakke med, men i dag snakket jeg med et menneske i ca 2 timer, og det var hyggelig:-) Jeg liker menneske jeg traff i dag, men jeg treffer det dessverre ikke så ofte. Jeg har ikke kommunikasjonsvansker da heller, men det merkelige er jo at jeg ikke ble sliten?

Forresten sa en sykepleier til meg at jeg så så lur ut hver gang jeg brukte en metafor.

Jeg svarte "ja såklart, det morer meg både å beherske dem og at andre forstår sånne ting".

Jeg forklate mer, og hun smilte, og sa at hun hadde en aspergermann som hver gang han sa en metafor eller noe uklart, ble i godt humør og så lur ut, og med min forklaring forstod hun jo hvorfor, så lo hun.

Endret 27. april 2015 av Madelenemie

27. april 2015

Når jeg starter si:

"Nei vi hopper over middagen i dag vi"

Da er det vanskelig å ikke smile, le, bli i godt humør, og enda le litt når andre svarer, "ja det må man gjøre av og til".

Det er jo ikke fysisk å hoppe over middagen det er snakk om, det er bare å ikke spise middag :lol:

Men det er et eget språk, i språket, sånne ting, før fjernt og ukjent, nå kjent også vet alle liksom uten noen som helst forklaring hva det betyr. Jeg syns sånt er litt lett komisk.

27. april 2015

Hei!

Jeg vet nå at jeg skal snakke med han, fordi jeg trenger noen å snakke med

Jeg sendte ,mail til min psykiater og hun svarte at jeg har behov for det.

Håper jeg finner noen problemer i kveld/natt, jeg har jo sikkert en del å snakke om, men jeg er ikke dus med han.

(jeg leste om ordene dis og dus likte de, men vet ikke helt hva de betyr) Akkurat det bryr jeg meg ikke om nå, men jeg husker ikke hvorfor jeg har behov,

Det ville vært lettere om jeg ble minnet om noen problemer, kanskje hadde jeg noen problemer for kort tid siden, men pga av hagearbeidet så har jeg glemt dem. Det er typisk meg. Min mann husker raseriet sitt lenge og eksakt hva jeg sa som utløste det, når og hvor.

Jeg gjør ikke det, jeg glemmer det, nesten straks jeg er over på noe annet/hyggelig.

Siden det er plantesessong og hektisk, har jeg glemt behovene mine. Jeg har i følge min psykiater uttrykt behov, men nå har jeg glemt hva de gikk ut på :huh: jeg har til og med glemt at jeg sa jeg hadde behov:-(