NHD; fortelle om overgrep eller ikke?

[AnonymBruker]

Min far forgrep seg seksuelt på meg 1 gang i barndommen (ikke samleie). Jeg fortalte det aldri til noen, og bestemte meg vel for at jeg skulle forklare det med at han hadde gått i søvne, av en eller annen grunn trodde jeg var min mor etc.  Alt for å kunne leve greit i familien.  Min mor så jeg var oppklort på rumpa dagen etter, så om hun ante noe, er jeg usikker på. 

 

Jeg fikk dessverre aldri barn selv, men har søsken som nylig er blitt foreldre.  Da vil det etter hvert sikkert bli ønske om overnattingsbesøk hos mormor og morfar.  Og mitt spørsmål er om jeg bør fortelle dette til mitt søsken eller ikke?  Det vil selvfølgelig ødelegge livet til flere mennesker om jeg forteller, samtidig vil det være umulig å leve med meg selv hvis det mot formodning skulle skje noe.

 

Jeg er som sagt barnløs, så det er vanskelig å si hva jeg selv ville gjort.  Dette var en engangshendelse for mer enn 30 år siden, og det har aldri skjedd noe som helst i nærheten av upassende seinere.  Men jeg har jo all informasjon og kunne valgt ut fra det (angående overnatting).  Mitt søsken har ikke den "luksusen" nå.

 

(Barnebarnet er gutt, jeg er kvinne, for øvrig). 

Anonymous poster hash: 43f72...374

[AnonymBruker]

 

Min far forgrep seg seksuelt på meg 1 gang i barndommen (ikke samleie). Jeg fortalte det aldri til noen, og bestemte meg vel for at jeg skulle forklare det med at han hadde gått i søvne, av en eller annen grunn trodde jeg var min mor etc.  Alt for å kunne leve greit i familien.  Min mor så jeg var oppklort på rumpa dagen etter, så om hun ante noe, er jeg usikker på. 

 

Jeg fikk dessverre aldri barn selv, men har søsken som nylig er blitt foreldre.  Da vil det etter hvert sikkert bli ønske om overnattingsbesøk hos mormor og morfar.  Og mitt spørsmål er om jeg bør fortelle dette til mitt søsken eller ikke?  Det vil selvfølgelig ødelegge livet til flere mennesker om jeg forteller, samtidig vil det være umulig å leve med meg selv hvis det mot formodning skulle skje noe.

 

Jeg er som sagt barnløs, så det er vanskelig å si hva jeg selv ville gjort.  Dette var en engangshendelse for mer enn 30 år siden, og det har aldri skjedd noe som helst i nærheten av upassende seinere.  Men jeg har jo all informasjon og kunne valgt ut fra det (angående overnatting).  Mitt søsken har ikke den "luksusen" nå.

 

(Barnebarnet er gutt, jeg er kvinne, for øvrig). 

Anonymous poster hash: 43f72...374

 

Du må helt klart si ifra. De fleste har nok forståelse for at dette vil sende sjokkbølger langt ut i slekten, men ansvaret ligger helt og holdent på personen som utførte overgrepet. Det er en handling det ikke er verdt å dysse ned og glemmes. Du sier selv at du ikke vil kunne leve med deg selv om det skulle skje noen andre. Her har du svaret ditt. Om det skulle skje noe og du har unnlatt å informere om dette vil du vel også ligge dårlig an i en eventuell straffesak.

 

Og at det ikke har skjedd noe upassende fra denne personen overfor deg siden overgrepet er heller ikke ensbetydende med at ingen andre har vært utsatt for noe tilsvarende. 

 

Si ifra.

Anonymous poster hash: 33922...595

[Gjest Gargamel]

Det er bare tull at Ts vil "ligge dårlig an i en straffesak" hvis hun ikke har varslet og det skjer nye overgrep. Sånn fungerer det ikke. Jeg overlater til andre å besvare spørsmålet.

[AnonymBruker]

Det er bare tull at Ts vil "ligge dårlig an i en straffesak" hvis hun ikke har varslet og det skjer nye overgrep. Sånn fungerer det ikke. Jeg overlater til andre å besvare spørsmålet.

Vil man ikke gjøre det om en vet at person som skal passe små barn er en potensiell overgriper og ikke foretar seg noe? Det var nytt for meg.

Anonymous poster hash: 33922...595

[Gjest Gargamel]

 

Vil man ikke gjøre det om en vet at person som skal passe små barn er en potensiell overgriper og ikke foretar seg noe? Det var nytt for meg.

Anonymous poster hash: 33922...595

 

 

Man har uansett ikke vitneplikt mot nær familie, bare for å nevne én grunn.

 

Mulig folk i skole og helsevesen har plikt til å rapportere om de får vite sånt gjennom jobben sin, men man straffeforfølger heldigvis ikke ofrene i overgrepssaker.

[AnonymBruker]

Man har uansett ikke vitneplikt mot nær familie, bare for å nevne én grunn.

Mulig folk i skole og helsevesen har plikt til å rapportere om de får vite sånt gjennom jobben sin, men man straffeforfølger heldigvis ikke ofrene i overgrepssaker.

Vitnet i en overgrepssak for 12-13 år siden. Der visste kona til tiltalte om alt og meldte ikke ifra. Det ble hun straffet for. Offentlig ansatte har meldeplikt.

Men dette blir litt på siden av temaet.

Anonymous poster hash: 33922...595

[Gjest Gargamel]

Vitnet i en overgrepssak for 12-13 år siden. Der visste kona til tiltalte om alt og meldte ikke ifra. Det ble hun straffet for. Offentlig ansatte har meldeplikt.

Men dette blir litt på siden av temaet.

Anonymous poster hash: 33922...595

 

En mor kan nok bli regnet som medskyldig. Det kan ikke offeret. Jeg synes det er klart innenfor temaet om TS risikerer straff ved å ikke si ifra.

[AnonymBruker]

 

Min far forgrep seg seksuelt på meg 1 gang i barndommen (ikke samleie). Jeg fortalte det aldri til noen, og bestemte meg vel for at jeg skulle forklare det med at han hadde gått i søvne, av en eller annen grunn trodde jeg var min mor etc.  Alt for å kunne leve greit i familien.  Min mor så jeg var oppklort på rumpa dagen etter, så om hun ante noe, er jeg usikker på. 

 

Jeg fikk dessverre aldri barn selv, men har søsken som nylig er blitt foreldre.  Da vil det etter hvert sikkert bli ønske om overnattingsbesøk hos mormor og morfar.  Og mitt spørsmål er om jeg bør fortelle dette til mitt søsken eller ikke?  Det vil selvfølgelig ødelegge livet til flere mennesker om jeg forteller, samtidig vil det være umulig å leve med meg selv hvis det mot formodning skulle skje noe.

 

Jeg er som sagt barnløs, så det er vanskelig å si hva jeg selv ville gjort.  Dette var en engangshendelse for mer enn 30 år siden, og det har aldri skjedd noe som helst i nærheten av upassende seinere.  Men jeg har jo all informasjon og kunne valgt ut fra det (angående overnatting).  Mitt søsken har ikke den "luksusen" nå.

 

(Barnebarnet er gutt, jeg er kvinne, for øvrig). 

Anonymous poster hash: 43f72...374

Jeg er selv kvinne med barn som også er jenter. Min stefar forgrep seg på meg for over 30 år siden og jeg sa heller aldri noe. Jeg har valgt å la gammelt være glemt og barna mine har han aldri rørt. Han har faktisk vært så redd for at dette skulle komme opp i dagen at han alltid så godt han har kunnet selv sørget for å aldri komme i den posisjonen at han kan mistenkes for å ha rørt ved noen. (Passet på å ikke være alene med barna osv). Ved overnatting har barna ligget på rommet sammen med min mor og han har ligget på gjesterommet. Du kan jo kanskje minne han på hvilke enorme konsekvenser det vil få om han ikke trår varsomt, slik at du ser deg nødt til å fortelle. Det er mitt råd. 

 

Anonymous poster hash: 9e804...9e0

[AnonymBruker]

Jeg har vært i nesten samme situasjon som deg, pedofil far men barna var mine egne. Tilfeldigheten gjørde at min far døde før mitt barn ble i fare for overgrep, så jeg slapp å si ifra, men hadde klart gjort det vis han hadde levd.Jeg kunne aldri tilgitt meg selv vis noe barn hadde blitt ødelagt igjen da mitt liv har vært så preget av disse opplevelsene.

Dessverre er det mange i samme situasjon som deg og meg,som i tillegg til egne traumer, må oppleve nye ved å informere familien om det som har skjedd .Og det er forskjell i hvordan en familie vil reagere ,alt fra støtte og omsorg til avvisning. Du kjenner din familie og kan kanskje gjøre deg opp en mening på forhånd om hvordan det vil bli etter at du har fortalt dette.

Anonymous poster hash: 02600...730

[AnonymBruker]

En mor kan nok bli regnet som medskyldig. Det kan ikke offeret. Jeg synes det er klart innenfor temaet om TS risikerer straff ved å ikke si ifra.

Det er innenfor temaet. Er enig i det. Det er en svært alvorlig kriminell handling man velger å fortie. En kan godt si at familieidyllen på kort sikt tjener på hemmelighold,men det gjør også den kriminelle som slipper å stå til ansvar for det alvorlige som har skjedd.

Jeg mener det er et vesentlig moment at man ikke vet om en er alene om å ha blitt utsatt for dette av denne personen. Det taler for å stå fram. Skal vi få bukt med dette er vi avhengig av at folk bryter tausheten.

Men det er et fryktelig vanskelig valg.

Anonymous poster hash: 33922...595

[AnonymBruker]

Det er godt å lese svarene fra dere, AB # 8 og 9, som har vært i samme/liknende situasjon.

 

Du med stefaren er inne på det jeg har håpet så inderlig på, at han etter den ene gangen ble så skremt og skamfull over seg selv at han faktisk tenker "aldri igjen".  Og at han i dag vet at han har uendelig mye mer å tape, slik at han selv holder avstand.

 

Til AB # 10, så kjenner jeg jo min egen familie, og vet at man aldri ville kunnet komme over dette.  Hele familien vil bli smadret og jeg vet ikke hva jeg selv sitter igjen med heller.  Jeg har heller ikke delt dette med min egen mann, siden jeg ikke orket at han skulle se meg som et offer. Drømmesituasjonen for alle er jo at jeg ikke sier noe, og at det går helt fint.  Det er derfor jeg lurer på om det er sånn at "en gang overgriper, alltid overgriper", eller om det kan skje den ene gangen og aldri mer.  For meg vil det også være tungt å vite at det var min skyld at familien ble oppløst.

Anonymous poster hash: 43f72...374

[AnonymBruker]

Det er godt å lese svarene fra dere, AB # 8 og 9, som har vært i samme/liknende situasjon.

Du med stefaren er inne på det jeg har håpet så inderlig på, at han etter den ene gangen ble så skremt og skamfull over seg selv at han faktisk tenker "aldri igjen". Og at han i dag vet at han har uendelig mye mer å tape, slik at han selv holder avstand.

Til AB # 10, så kjenner jeg jo min egen familie, og vet at man aldri ville kunnet komme over dette. Hele familien vil bli smadret og jeg vet ikke hva jeg selv sitter igjen med heller. Jeg har heller ikke delt dette med min egen mann, siden jeg ikke orket at han skulle se meg som et offer. Drømmesituasjonen for alle er jo at jeg ikke sier noe, og at det går helt fint. Det er derfor jeg lurer på om det er sånn at "en gang overgriper, alltid overgriper", eller om det kan skje den ene gangen og aldri mer. For meg vil det også være tungt å vite at det var min skyld at familien ble oppløst.

Anonymous poster hash: 43f72...374

Sterke familier tåler å få vite at noen har gjort noe som ikke er greit mot en annen i familien. Dette skjer i de beste hjem.

Anonymous poster hash: 33922...595

[AnonymBruker]

Det er godt å lese svarene fra dere, AB # 8 og 9, som har vært i samme/liknende situasjon.

Du med stefaren er inne på det jeg har håpet så inderlig på, at han etter den ene gangen ble så skremt og skamfull over seg selv at han faktisk tenker "aldri igjen". Og at han i dag vet at han har uendelig mye mer å tape, slik at han selv holder avstand.

Til AB # 10, så kjenner jeg jo min egen familie, og vet at man aldri ville kunnet komme over dette. Hele familien vil bli smadret og jeg vet ikke hva jeg selv sitter igjen med heller. Jeg har heller ikke delt dette med min egen mann, siden jeg ikke orket at han skulle se meg som et offer. Drømmesituasjonen for alle er jo at jeg ikke sier noe, og at det går helt fint. Det er derfor jeg lurer på om det er sånn at "en gang overgriper, alltid overgriper", eller om det kan skje den ene gangen og aldri mer. For meg vil det også være tungt å vite at det var min skyld at familien ble oppløst.

Anonymous poster hash: 43f72...374

Veit ikke om statistikken sier at pedofile overgripere nøyer seg med ett overgrep, men intuitivt tror jeg terskelen senkes for hver gang man gjør det. Overgrep mot barn er ikke noe "få ut av systemet, ferdig med det og aldri mer"-greie. Man bryter en grense. En stor grense. Jeg tror sjansen for et nytt overgrep øker for hvert man begår. Det første er kanskje bare det utløsende fremfor det enestående.

Anonymous poster hash: 33922...595

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

I dette tilfellet med kun et overgrep og uten samleie, ville jeg ikke ha sagt noe. Det er tydelig at mannen har tatt lærdom av dette.

 

Når det gjelder det med straffeskyld, har Gargamel helt rett.

[Madelenemie]

Det er innenfor temaet. Er enig i det. Det er en svært alvorlig kriminell handling man velger å fortie. En kan godt si at familieidyllen på kort sikt tjener på hemmelighold,men det gjør også den kriminelle som slipper å stå til ansvar for det alvorlige som har skjedd.

Jeg mener det er et vesentlig moment at man ikke vet om en er alene om å ha blitt utsatt for dette av denne personen. Det taler for å stå fram. Skal vi få bukt med dette er vi avhengig av at folk bryter tausheten.

Men det er et fryktelig vanskelig valg.

Anonymous poster hash: 33922...595

Viktig,

 

Det bør sees like alvorlig på om det skjer innenfor familien som innenfor kirken el.l.

 

Det forgreiner seg og ødelegger så mange liv, dette er så alvolrig, at også de som ikke varsler må stilles mer til ansvar.

 

Det er et fremskritt at mødre som er tause må stå til ansvar, men det er langt igjen.

 

Min psykiater skal være sakkyndig til høsten i en sak, jeg husker hun sa at "den mor som lukket døren til rommet der far forgrep seg på barnet, var like skyrldig om ikke dobbelt skyldig." Jeg husker ordene,min psykiater brukte, og jeg er enig.

 

Den som forgriper seg og mishandler et ungt menneske, må stilles til ansvar, den som ser på, og ikke gjør noe, bør straffes dobbelt, en er i de fleste tilfeller "frisk", men unnviker av eget behov problemene.

 

Det er mer alvorlig, enn den syke som forgriper seg, pedopife er syke, vi rundt kan stoppe dem.