Dårlig livskvalitet

[AnonymBruker]

Får dårlig livskvalitet av å hele tiden være påvirket av tankene om at andre kanskje mener og sier stygge ting om meg, og opplevelsen av at dette foregår når jeg er på samme sted som andre eller hører andre snakke.

 

En annen ting er at det hadde kanskje hadde hjulpet litt på situasjonen om jeg kunne forklare litt/endel (ovenfor de jeg ser mest til i hverdagen) om hvorfor livet mitt er som det er. Men jeg får det ikke til. En grunn til det er at jeg er veldig i tvil om hva dette er. Jeg har diagnoser, men tviler på dem. Jeg føler jeg har det ikke bra, men jeg tviler på det også. Det er umulig å si noe som helst om meg selv. Kan ikke si jeg frykter at andre mener og sier stygge ting heller, for jeg tviler på at jeg har en slik frykt og. Hvis jeg hadde sagt det jeg skriver her - jeg ville bekymret meg for løgn. Alt ville høres feil ut.

 

Kanskje jeg skal ringe behandleren. Få meg en time. Har ikke snakket med noen i år. Men hva skulle hensikten være? At det føles bra? Det er fint å kunne være litt ærlig ovenfor noen. Men har det noen nytteverdi?

Anonymous poster hash: 4f995...5e3

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke, har mer eller mindre gitt opp etter å ha "slitt" i årevis. Men det anbefales ikke for livskvaliteten blir bare dårligere av det. Men hva gjør man når man ikke ser noen løsning, og ikke har mer krefter?

Anonymous poster hash: 57b5e...cbd

[AnonymBruker]

Jeg tror sånne bekymringer/følelser er litt som å være hypokonder: å snakke med noen kan hjelpe der og da, så gjør det hvis du føler for det, men for å bli kvitt problemet er det du som over tid må gjøre jobben med å endre tankemønsteret ditt, ved å ta aktive valg rundt hva du tenker og ikke tenker på. Ingen kan si noe som permanent fjerner all usikkerhet og bekymring. Noen spørsmål fins det ikke svar på, og det er lite som er svart-hvitt her i verden.

Anonymous poster hash: b2ba3...1ed

[Madelenemie]

Hei!

 

Man kan få hjelp i terapi.

 

Ikke til å fjerne problemene i seg selv nødvendigvis, men til å få styrken til å møte dem, bære dem, det vil gi økt livskvalitet.

 

Alle mennesker strever, alle mennesker har smerter, alle mennesker opplever motgang og sorg, alle mennesker er periodevis ensomme.

 

Det er å sette ting i perspektiv, få fokus ut fra kun seg selv og få styrke til å stå rakrygget midt i alt dette, det er det jeg tror er terapens mål, og det er fult mulig.

 

Men det betyr ikke at smerter og motgang ikke fortsetter å komme,

 

man har bare en bedre måte å håndtere dette på.

[Gjest Xtra]

Hei!

 

Man kan få hjelp i terapi.

 

Ikke til å fjerne problemene i seg selv nødvendigvis, men til å få styrken til å møte dem, bære dem, det vil gi økt livskvalitet.

 

Alle mennesker strever, alle mennesker har smerter, alle mennesker opplever motgang og sorg, alle mennesker er periodevis ensomme.

 

Det er å sette ting i perspektiv, få fokus ut fra kun seg selv og få styrke til å stå rakrygget midt i alt dette, det er det jeg tror er terapens mål, og det er fult mulig.

 

Men det betyr ikke at smerter og motgang ikke fortsetter å komme,

 

man har bare en bedre måte å håndtere dette på.

 

Kloke ord.

[AnonymBruker]

"ok"

Anonymous poster hash: 4f995...5e3

[AnonymBruker]

Kloke ord.

 

Det er jo ikke det! Bare det så si dette:

 

Alle mennesker strever, alle mennesker har smerter, alle mennesker opplever motgang og sorg, alle mennesker er periodevis ensomme.

 

*

 

Men det betyr ikke at smerter og motgang ikke fortsetter å komme,

 

Hvorfor gjelder dette meg??? Har jeg sagt at alle ikke strever, eller at hvis man blir frisk, så blir det ingen smerter og motgang???

Anonymous poster hash: 4f995...5e3

[Gjest Xtra]

 

Det er jo ikke det! Bare det så si dette:

 

 

Hvorfor gjelder dette meg??? Har jeg sagt at alle ikke strever, eller at hvis man blir frisk, så blir det ingen smerter og motgang???

Anonymous poster hash: 4f995...5e3

 

 

Jeg forstår at slik det stod kunne det synes som om bagatellisering av dine problemer; det er jo ikke akkurat slik at ensomhet og problemer er rettferdig fordelt.

[AnonymBruker]

Jeg forstår at slik det stod kunne det synes som om bagatellisering av dine problemer; det er jo ikke akkurat slik at ensomhet og problemer er rettferdig fordelt.

 

Syns det er vondt når jeg blir beskyldt for ting jeg slettes ikke kjenner meg igjen i. Jeg syns jeg tenker mye på at jeg kanskje er frisk og burde stått i arbeid, mens de jeg treffer på Rema de er sykere enn meg, og de har noe imot meg pga. dette. Jeg klarer aldri å si noe om hvorfor jeg er trygdet, fordi jeg føler det er feil at jeg er syk nok til det. Så jeg syns det høres helt feil ut at jeg har det synet som Madelenemie mener jeg har.

 

Jeg kjenner meg altså ikke igjen i den "personligheten" Madelenemie mener jeg har, og da er det vondt. Fordi jeg føler det er urettferdig. Jeg bryr meg ingenting om "bagatellisering" eller hvor mye problemer hun mener jeg har, men jeg reagerer når jeg blir fremstilt som en helt annen person enn den jeg er.

 

Det er mulig jeg har et totalt feil syn på hva slags personlighet jeg har, men jeg tror ikke Madelenemie vet noe om dette, og jeg skjønner ikke hvorfor folk kan si det er "kloke ord" når hun kommer med slike beskyldninger.

Anonymous poster hash: 4f995...5e3

[AnonymBruker]

Jeg syntes det er veldig mye svada-svar på dette forumet.

Anonymous poster hash: 8072a...459

[AnonymBruker]

Hei!

 

Man kan få hjelp i terapi.

 

Ikke til å fjerne problemene i seg selv nødvendigvis, men til å få styrken til å møte dem, bære dem, det vil gi økt livskvalitet.

 

Alle mennesker strever, alle mennesker har smerter, alle mennesker opplever motgang og sorg, alle mennesker er periodevis ensomme.

 på.

Noen er alltid ensomme, og kommer alltid til å være det. Og hvordan prateterapi skal hjelpe har jeg aldri forstått. Det er ganske nyttesløst. Noen er dessverre født på feil planet. Ikke mye å gjøre med det.

Anonymous poster hash: 8072a...459

[Gjest Xtra]

 

Syns det er vondt når jeg blir beskyldt for ting jeg slettes ikke kjenner meg igjen i. Jeg syns jeg tenker mye på at jeg kanskje er frisk og burde stått i arbeid, mens de jeg treffer på Rema de er sykere enn meg, og de har noe imot meg pga. dette. Jeg klarer aldri å si noe om hvorfor jeg er trygdet, fordi jeg føler det er feil at jeg er syk nok til det. Så jeg syns det høres helt feil ut at jeg har det synet som Madelenemie mener jeg har.

 

Jeg kjenner meg altså ikke igjen i den "personligheten" Madelenemie mener jeg har, og da er det vondt. Fordi jeg føler det er urettferdig. Jeg bryr meg ingenting om "bagatellisering" eller hvor mye problemer hun mener jeg har, men jeg reagerer når jeg blir fremstilt som en helt annen person enn den jeg er.

 

Det er mulig jeg har et totalt feil syn på hva slags personlighet jeg har, men jeg tror ikke Madelenemie vet noe om dette, og jeg skjønner ikke hvorfor folk kan si det er "kloke ord" når hun kommer med slike beskyldninger.

Anonymous poster hash: 4f995...5e3

 

 

Jeg tenker egentlig at jeg ikke burde svare på psykiatri, men glemte meg igjen. Andre kan nok gi bedre svar.

[AnonymBruker]

 

Syns det er vondt når jeg blir beskyldt for ting jeg slettes ikke kjenner meg igjen i. Jeg syns jeg tenker mye på at jeg kanskje er frisk og burde stått i arbeid, mens de jeg treffer på Rema de er sykere enn meg, og de har noe imot meg pga. dette. Jeg klarer aldri å si noe om hvorfor jeg er trygdet, fordi jeg føler det er feil at jeg er syk nok til det. Så jeg syns det høres helt feil ut at jeg har det synet som Madelenemie mener jeg har.

 

Jeg kjenner meg altså ikke igjen i den "personligheten" Madelenemie mener jeg har, og da er det vondt. Fordi jeg føler det er urettferdig. Jeg bryr meg ingenting om "bagatellisering" eller hvor mye problemer hun mener jeg har, men jeg reagerer når jeg blir fremstilt som en helt annen person enn den jeg er.

 

Det er mulig jeg har et totalt feil syn på hva slags personlighet jeg har, men jeg tror ikke Madelenemie vet noe om dette, og jeg skjønner ikke hvorfor folk kan si det er "kloke ord" når hun kommer med slike beskyldninger.

Anonymous poster hash: 4f995...5e3

 

Madelenemie snakker jo veldig generelt og jeg kan ikke se noen beskyldninger eller antakelser, at du tar det så personlig viser at du er veldig sensitiv, om jeg skal driste meg til å synse litt.

Folk flest er heldigvis mest opptatt av seg selv, og tenker ikke det verste om andre hele tida. Jeg regner med folk har valide grunner for å ikke jobbe, uansett hvordan de framstår utad, hva som feiler de er ikke min sak. Tror ikke jeg er alene om å tenke slik. Det skal da ikke være noen konkurranse i å se sykest ut heller. Kjenner folk med kreft man overhodet ikke kan se det på. Tror ellers andelen negative kommentarer er ganske jevnt fordelt på befolkningen, har man ikke bedre å finne på er det alltid noen man kan irritere seg over, alle gjør det innimellom. Siden man ikke kan gå rundt å få forsikringer fra folk om at de ikke snakker stygt om en, må man bare lære seg å ignorere tankene om det, på samme måte som hypokonderen (for å spinne videre på den..) må skyve unna tankene om prikking i armen og stikk i brystet, for ellers tar det fryktelig mye energi og krefter. Hva folk irriterer seg over er jo egentlig bare deres problem, og det du ikke vet, har du ikke er det ikke meningen du skal ha vondt av...

 

Jeg vet ikke hva slags diagnoser du har og hvorfor du er usikker på dem, men en diagnose er ikke noe du skal gå rundt og føle at du må leve opp til. Hvis du føler deg frisk og bra iblant så er det jo flott. Jobbe kan du gjøre den dagen du er klar, eller når fagfolk oppmuntrer deg til å prøve, det er ingen andre sin sak.  Og vil du fortelle noen om diagnosen så gjør du det, det er ikke du som har satt den, så du har ikke noe ansvar for å gjøre det troverdig for dem eller deg selv. Så ville jeg satt i gang med noe som aktiverer og avleder hjernen hver gang du får disse slitsomme tankene, løs et kryssord, sett på musikk du blir glad av, ta en løpetur, les en bok, se en komedie.  

Anonymous poster hash: b2ba3...1ed

[AnonymBruker]

 

Får dårlig livskvalitet av å hele tiden være påvirket av tankene om at andre kanskje mener og sier stygge ting om meg, og opplevelsen av at dette foregår når jeg er på samme sted som andre eller hører andre snakke.

 

En annen ting er at det hadde kanskje hadde hjulpet litt på situasjonen om jeg kunne forklare litt/endel (ovenfor de jeg ser mest til i hverdagen) om hvorfor livet mitt er som det er. Men jeg får det ikke til. En grunn til det er at jeg er veldig i tvil om hva dette er. Jeg har diagnoser, men tviler på dem. Jeg føler jeg har det ikke bra, men jeg tviler på det også. Det er umulig å si noe som helst om meg selv. Kan ikke si jeg frykter at andre mener og sier stygge ting heller, for jeg tviler på at jeg har en slik frykt og. Hvis jeg hadde sagt det jeg skriver her - jeg ville bekymret meg for løgn. Alt ville høres feil ut.

 

Kanskje jeg skal ringe behandleren. Få meg en time. Har ikke snakket med noen i år. Men hva skulle hensikten være? At det føles bra? Det er fint å kunne være litt ærlig ovenfor noen. Men har det noen nytteverdi?

Anonymous poster hash: 4f995...5e3

 

Klart det kan ha nytteverdi Hensikten burde være å ventilere. 

Anonymous poster hash: 9f4e4...3a8

[AnonymBruker]

 

Madelenemie snakker jo veldig generelt og jeg kan ikke se noen beskyldninger eller antakelser, at du tar det så personlig viser at du er veldig sensitiv, om jeg skal driste meg til å synse litt.

Folk flest er heldigvis mest opptatt av seg selv, og tenker ikke det verste om andre hele tida. Jeg regner med folk har valide grunner for å ikke jobbe, uansett hvordan de framstår utad, hva som feiler de er ikke min sak. Tror ikke jeg er alene om å tenke slik. Det skal da ikke være noen konkurranse i å se sykest ut heller. Kjenner folk med kreft man overhodet ikke kan se det på. Tror ellers andelen negative kommentarer er ganske jevnt fordelt på befolkningen, har man ikke bedre å finne på er det alltid noen man kan irritere seg over, alle gjør det innimellom. Siden man ikke kan gå rundt å få forsikringer fra folk om at de ikke snakker stygt om en, må man bare lære seg å ignorere tankene om det, på samme måte som hypokonderen (for å spinne videre på den..) må skyve unna tankene om prikking i armen og stikk i brystet, for ellers tar det fryktelig mye energi og krefter. Hva folk irriterer seg over er jo egentlig bare deres problem, og det du ikke vet, har du ikke er det ikke meningen du skal ha vondt av...

 

Jeg vet ikke hva slags diagnoser du har og hvorfor du er usikker på dem, men en diagnose er ikke noe du skal gå rundt og føle at du må leve opp til. Hvis du føler deg frisk og bra iblant så er det jo flott. Jobbe kan du gjøre den dagen du er klar, eller når fagfolk oppmuntrer deg til å prøve, det er ingen andre sin sak.  Og vil du fortelle noen om diagnosen så gjør du det, det er ikke du som har satt den, så du har ikke noe ansvar for å gjøre det troverdig for dem eller deg selv. Så ville jeg satt i gang med noe som aktiverer og avleder hjernen hver gang du får disse slitsomme tankene, løs et kryssord, sett på musikk du blir glad av, ta en løpetur, les en bok, se en komedie.  

Anonymous poster hash: b2ba3...1ed

 

 

Jeg har det helt fint jeg, om jeg bare er i min egen sfære. Men med ett jeg retter fokuset mot mennesker, så er det noe som går i vranglås.

 

Jeg vil ikke fortelle om det jeg sliter med, fordi jeg frykter at de skal tro jeg juger.

Anonymous poster hash: 4f995...5e3

[AnonymBruker]

 

Klart det kan ha nytteverdi Hensikten burde være å ventilere. 

Anonymous poster hash: 9f4e4...3a8

 

 

Ja... kan kanskje være bra av og til.

Anonymous poster hash: 4f995...5e3

[Madelenemie]

Jeg tenker egentlig at jeg ikke burde svare på psykiatri, men glemte meg igjen. Andre kan nok gi bedre svar.

Hei!

Sånn tenker jeg også. Så mye blir forstått i negativ forstand.

[Madelenemie]

Kloke ord.

Fint du skjønte litt hva jeg mente:-)

Det var ment bra , ikke slik det ble forstått:-)