Er dette normalt?

[AnonymBruker]

Jeg mistet min mor ifjord. En mor som har slitt veldig psykisk hele livet og som aldri søkte hjelp for sine problemer. Mye falt dermed på meg. Slet veldig mye og brukte mye energi i hele oppveksten på henne. I tillegg var jeg selvsagt veldig glad i henne.

Da hun døde reagerte jeg med å bli voldsomt sint på henne, på ting hun hadde sagt og gjort. Dette fortrengte sorgen slik at jeg gikk rundt og ikke "brydde" meg. Jeg skjøv sorgen unna og nektet meg selv å tenke på det. Gråt ikke en tåre.

Nå de siste ukene har jeg begynt å savne henne veldig. Hun kommer til meg i drømme, hun snakker til meg. Jeg tar meg i det hele tiden, at jeg går å småprater med henne, spør henne hva hun hadde gjort. Jeg hører også lyder når jeg tenker på henne, berøring...føler hun er her. Dette kommer mer og mer, fyller nesten hele dagen og natten.

Jeg har tilgitt henne det som var, vet jo at ting ble sånn av en grunn. Men hva er egentlig normal sorg? Har jo mistet mange før, men nå er jeg veldig sensitiv og hva noen vil kalle det: Overtroisk? Det er også et hurtig tempo og noe som ligner gjenklang i hodet mitt. Ser alt veldig klart. Føler at mor fyller meg med sin energi.

Noen mener jeg har en bipolar lidelse, og jeg har ptsd. Er ikke sikker på om dette stemmer lengre, er frisk uten medisiner. Hva er normal sorg?

Anonymous poster hash: 3db85...463

[FGT]

Jeg mistet min mor ifjord. En mor som har slitt veldig psykisk hele livet og som aldri søkte hjelp for sine problemer. Mye falt dermed på meg. Slet veldig mye og brukte mye energi i hele oppveksten på henne. I tillegg var jeg selvsagt veldig glad i henne.

Da hun døde reagerte jeg med å bli voldsomt sint på henne, på ting hun hadde sagt og gjort. Dette fortrengte sorgen slik at jeg gikk rundt og ikke "brydde" meg. Jeg skjøv sorgen unna og nektet meg selv å tenke på det. Gråt ikke en tåre.

Nå de siste ukene har jeg begynt å savne henne veldig. Hun kommer til meg i drømme, hun snakker til meg. Jeg tar meg i det hele tiden, at jeg går å småprater med henne, spør henne hva hun hadde gjort. Jeg hører også lyder når jeg tenker på henne, berøring...føler hun er her. Dette kommer mer og mer, fyller nesten hele dagen og natten.

Jeg har tilgitt henne det som var, vet jo at ting ble sånn av en grunn. Men hva er egentlig normal sorg? Har jo mistet mange før, men nå er jeg veldig sensitiv og hva noen vil kalle det: Overtroisk? Det er også et hurtig tempo og noe som ligner gjenklang i hodet mitt. Ser alt veldig klart. Føler at mor fyller meg med sin energi.

Noen mener jeg har en bipolar lidelse, og jeg har ptsd. Er ikke sikker på om dette stemmer lengre, er frisk uten medisiner. Hva er normal sorg?Anonymous poster hash: 3db85...463

Tror ikke en kan si hva som er helt normalt når det gjelder sorg. Om en sørger, eller ikke sørger, og hvordan og hvor lenge en sørger, er nok mye avhengi av flere faktorer. Kultur, helse, ( psykisk helse) depresjon, dystymi, asperger, ikke minst personligheten og hva slags forhold en har hatt til den avdøde.

[AnonymBruker]

Tror ikke en kan si hva som er helt normalt når det gjelder sorg. Om en sørger, eller ikke sørger, og hvordan og hvor lenge en sørger, er nok mye avhengi av flere faktorer. Kultur, helse, ( psykisk helse) depresjon, dystymi, asperger, ikke minst personligheten og hva slags forhold en har hatt til den avdøde.

Følermegikkeheltnormal når det gjelder dette, men det er vel mange måter å sørge på. Går litt bedre idag, føler ikke nærværet så intens nå. Er redd jeg holder på å bli psyk, men tror jeg skal greie å hente meg inn igjen. Virker som jeg har en uke på og en av. Plutselig masse energi, for så å bli nærmest liggende. Eneste somhar virket noenlunde på dette er lamictal, bare det at jeg blir meget glemsk av den. Kastet vekk bilen min også, fant den heldigvis igjen :-).

Så spørsmålet er om det er best å være fryktelig glemsk, eller ha det sånn som nå? Tror jeg velger det siste, selv om jeg sliter veldig innimellom.

Anonymous poster hash: 3db85...463

[DoleMari]

Kanskje du er glemsk fordi du prøver å holde sorgen unna tankene dine?

Jeg kan kjenne meg igjen, jeg drømte en periode ofte om mammaen min, flere år etter at hun døde. Og jeg tenke på henne så mye at jeg følte nesten at hun "gikk igjen".

Jeg skjønner godt at du ble sint, det er også en følelse, på samme måte som at du sikkert var veldig lei deg. Når jeg er lei meg kan jeg bli skikkelig sint istedet først.

 

Jeg fortrenge sorgen i maaange år. Det er mange måter å sørge på. Håper du har gode dager også!

Klem til deg.

[FGT]

Har man behov for å sørge, så er det ikke bra å utsette det. Jeg måtte avlive en frisk hund for en del år siden,og var til stede hos dyrlegen hele tiden. Da jeg kom hjem presset følelsene på, og følte at jeg måtte gråte, men jeg forstå at det måtte være sorg. Har aldri opplevd slikt tidligere. Da jeg dusjet senere på kvelden måtte jeg bare slippe følelsene løs og hikset og gråt en liten stund. Det passet godt for meg å dysje å gråte samtidig. Sorgen kom tilbake men med mindre styrke dagen etter dette, men så var det snart forbi.Selv om tristheten var der en stund, så tror jeg at jeg fikk unna sørgen de første dagene. Var glad for at jeg ikke prøvde å være hard og avise sorgen når den var der.

Endret 2. mai 2015 av FGT

[AnonymBruker]

Kanskje du er glemsk fordi du prøver å holde sorgen unna tankene dine?

Jeg kan kjenne meg igjen, jeg drømte en periode ofte om mammaen min, flere år etter at hun døde. Og jeg tenke på henne så mye at jeg følte nesten at hun "gikk igjen".

Jeg skjønner godt at du ble sint, det er også en følelse, på samme måte som at du sikkert var veldig lei deg. Når jeg er lei meg kan jeg bli skikkelig sint istedet først.

 

Jeg fortrenge sorgen i maaange år. Det er mange måter å sørge på. Håper du har gode dager også!

Klem til deg.

Nei, er ikke så glemsk uten lamictal, da husker jeg faktisk litt :-). Ja, det er sikkert mange måter å sørge på. Har dårlig samvittighet nå fordi jeg var så sint i starten. Har gode dager ja, akkurat nå er jeg hyper med masse energi. Nyter det mens jeg kan :-).

Anonymous poster hash: 3db85...463

[AnonymBruker]

Har man behov for å sørge, så er det ikke bra å utsette det. Jeg måtte avlive en frisk hund for en del år siden,og var til stede hos dyrlegen hele tiden. Da jeg kom hjem presset følelsene på, og følte at jeg måtte gråte, men jeg forstå at det måtte være sorg. Har aldri opplevd slikt tidligere. Da jeg dusjet senere på kvelden måtte jeg bare slippe følelsene løs og hikset og gråt en liten stund. Det passet godt for meg å dysje å gråte samtidig. Sorgen kom tilbake men med mindre styrke dagen etter dette, men så var det snart forbi.Selv om tristheten var der en stund, så tror jeg at jeg fikk unna sørgen de første dagene. Var glad for at jeg ikke prøvde å være hard og avise sorgen når den var der.

Har avlivet dyr jeg også, det er noe av det verste jeg gjør. Min mor ble ikke avlivet da, hun døde av sykdom. Jeg gråt ikke før 8 måneder etterpå, hadde ikke en følelse, annet enn at jeg var sint og helt følelsesløs.

Anonymous poster hash: 3db85...463