Klarer ikke å være formell

[DoleMari]

Det er noe jeg sliter med. Jo mer formelt, jo ber behov får jeg for å være fandenivolsk.

Skal i konfirmasjon veldig snart, og i den delen av familen er det formelt og lite rom for å være mer uformell. Da blir jeg utilpass, samme med samboeren min, han blir helt stille.

Jeg har lyst å melde avbud, si at jeg er syk, men det hadde plaget meg resten av livet, så det kan jeg ikke.

Jeg blir kjempeanspendt i kirka og får ikke med meg noen ting, føler alle ser på meg ( paranoid?), glemmer å puste og føler jeg skal svime av...

I tillegg tar jeg til tårene for ingenting for tiden.

 

Jeg har ingenting å snakke med dem jeg ikke kjenner der om. Jeg har ingenting spennende å fortelle om herken jobb eller fritid, for jeg har knapt gjort noe annet enn å sitte inne eller sittet på et trangt kontor de siste åra.

 

Så hvordan takler jeg deg? Jeg er bare sint, lei, frustret og like ikke familien min lenger heller ( bortsett fra tantebarna selfølgelig):

[DoleMari]

Det er noe jeg sliter med. Jo mer formelt, jo ber behov får jeg for å være fandenivolsk.

Skal i konfirmasjon veldig snart, og i den delen av familen er det formelt og lite rom for å være mer uformell. Da blir jeg utilpass, samme med samboeren min, han blir helt stille.

Jeg har lyst å melde avbud, si at jeg er syk, men det hadde plaget meg resten av livet, så det kan jeg ikke.

Jeg blir kjempeanspendt i kirka og får ikke med meg noen ting, føler alle ser på meg ( paranoid?), glemmer å puste og føler jeg skal svime av...

I tillegg tar jeg til tårene for ingenting for tiden.

 

Jeg har ingenting å snakke med dem jeg ikke kjenner der om. Jeg har ingenting spennende å fortelle om herken jobb eller fritid, for jeg har knapt gjort noe annet enn å sitte inne eller sittet på et trangt kontor de siste åra.

 

Så hvordan takler jeg deg? Jeg er bare sint, lei, frustret og like ikke familien min lenger heller ( bortsett fra tantebarna selfølgelig):

En annen ting som irriterer meg, er at en onkel og noen andre slektninger av moren min alltid sier at de har dårlig samvittighet for at de ikke stilte opp meg... bla, bla, bla. Det er helt greit, men ikke less over den dårlige samvittigheten på meg. Dem har da hatt nok med egen familie, slik "alle" andre har.

[frosken]

En annen ting som irriterer meg, er at en onkel og noen andre slektninger av moren min alltid sier at de har dårlig samvittighet for at de ikke stilte opp meg... bla, bla, bla. Det er helt greit, men ikke less over den dårlige samvittigheten på meg. Dem har da hatt nok med egen familie, slik "alle" andre har.

Er det her en viss risiko for at du på en måte legger dine egne vansker over på andre? At du mener det er noe galt med de andres måte å være sammen på i stedet for å utforske hvordan du kan delta på en måte som også er ok for deg?

Hva er det ved å være til stede i kirken som er vanskelig? Akkurat der er det jo ikke forventet noe annet av deg enn at du er til stede og står og sitter ettersom hva som anvises. Tror det er mange som blir rørt når de ser konfirmantene, kanskje en slags påminning om at de nå nærmer seg en livsfase med mer ansvar og mindre "idyll"?

[DoleMari]

Er det her en viss risiko for at du på en måte legger dine egne vansker over på andre? At du mener det er noe galt med de andres måte å være sammen på i stedet for å utforske hvordan du kan delta på en måte som også er ok for deg?

Hva er det ved å være til stede i kirken som er vanskelig? Akkurat der er det jo ikke forventet noe annet av deg enn at du er til stede og står og sitter ettersom hva som anvises. Tror det er mange som blir rørt når de ser konfirmantene, kanskje en slags påminning om at de nå nærmer seg en livsfase med mer ansvar og mindre "idyll"?

Det er et hav av forskjell på både det materielle, økonomisk velstand og på meg og de øvrige. De er heldige de barna som får så mye. Det er bare universitetsutdannete der, bortsett fra meg og samboer, det trigger mindreverdighetsfølelse til de grader. Jeg har ingenting til felles med dem. Det trigger alle følelser av alt jeg ikke har, fra barn, hus, god øknomi og alt!

[DoleMari]

Det er et hav av forskjell på både det materielle, økonomisk velstand og på meg og de øvrige. De er heldige de barna som får så mye. Det er bare universitetsutdannete der, bortsett fra meg og samboer, det trigger mindreverdighetsfølelse til de grader. Jeg har ingenting til felles med dem. Det trigger alle følelser av alt jeg ikke har, fra barn, hus, god øknomi og alt!

Dem er også bare opptatt av seg selv og sin egen lille familie. Har ikke hørt fra dem siden jul, da dem driver med oppussing. Det er litt sårt. Men, jeg er voksen og har ikke orden på livet mitt, og det er mitt eget ansvar.

[DoleMari]

Dem er også bare opptatt av seg selv og sin egen lille familie. Har ikke hørt fra dem siden jul, da dem driver med oppussing. Det er litt sårt. Men, jeg er voksen og har ikke orden på livet mitt, og det er mitt eget ansvar.

Og på en eller anne måte blir det alltid sårt i slike anledninger, for det er de eneste gangene jeg ser onkel og tante på morrsiden.

[AnonymBruker]

Det er noe jeg sliter med. Jo mer formelt, jo ber behov får jeg for å være fandenivolsk.

Skal i konfirmasjon veldig snart, og i den delen av familen er det formelt og lite rom for å være mer uformell. Da blir jeg utilpass, samme med samboeren min, han blir helt stille.

Jeg har lyst å melde avbud, si at jeg er syk, men det hadde plaget meg resten av livet, så det kan jeg ikke.

Jeg blir kjempeanspendt i kirka og får ikke med meg noen ting, føler alle ser på meg ( paranoid?), glemmer å puste og føler jeg skal svime av...

I tillegg tar jeg til tårene for ingenting for tiden.

 

Jeg har ingenting å snakke med dem jeg ikke kjenner der om. Jeg har ingenting spennende å fortelle om herken jobb eller fritid, for jeg har knapt gjort noe annet enn å sitte inne eller sittet på et trangt kontor de siste åra.

 

Så hvordan takler jeg deg? Jeg er bare sint, lei, frustret og like ikke familien min lenger heller ( bortsett fra tantebarna selfølgelig):

Hva med å tenke at dette er en dag jeg skal gjøre det beste ut av å glede meg over da det er en viktig dag for noen jeg bryr meg om? Jeg skal ikke la noenting komme i veien for at dette skal oppleves som en fin dag, for tantebarnet/gjester og meg selv. Mine "forskuddstanker" velger jeg å la seile forbi, da de ikke er av nevneverdig betydning for hvordan denne dagen faktisk kommer til å bli. 

Anonymous poster hash: f0c6b...82c

[DoleMari]

 

Hva med å tenke at dette er en dag jeg skal gjøre det beste ut av å glede meg over da det er en viktig dag for noen jeg bryr meg om? Jeg skal ikke la noenting komme i veien for at dette skal oppleves som en fin dag, for tantebarnet/gjester og meg selv. Mine "forskuddstanker" velger jeg å la seile forbi, da de ikke er av nevneverdig betydning for hvordan denne dagen faktisk kommer til å bli. 

Anonymous poster hash: f0c6b...82c

 

Skal prøve:) Gruer meg alltid til slike sammenkomster, men folk tror jeg er mer utadvendt enn det jeg egentlig er.

Jeg er mest irritert over at samboer skal være med, og det så slemt av meg å tenke sånn. Han kjenner dem knapt, og man må draaaa orda ut av ham. Det blir bare en belastning for meg. Synes han er så avvikende, bare setter seg for seg selv og prater ikke engang når noen spørs ham om noe. Lurer på om han har asberger.

[DoleMari]

Skal prøve:) Gruer meg alltid til slike sammenkomster, men folk tror jeg er mer utadvendt enn det jeg egentlig er.

Jeg er mest irritert over at samboer skal være med, og det så slemt av meg å tenke sånn. Han kjenner dem knapt, og man må draaaa orda ut av ham. Det blir bare en belastning for meg. Synes han er så avvikende, bare setter seg for seg selv og prater ikke engang når noen spørs ham om noe. Lurer på om han har asberger.

Og når han er så klar på at han ikke har lyst, bare plikt og bare er sliten og negativ, så synes jeg han bare kan la være. Fordi det er demotiverende på meg også. Men han vil være med?!

[DoleMari]

Er det her en viss risiko for at du på en måte legger dine egne vansker over på andre? At du mener det er noe galt med de andres måte å være sammen på i stedet for å utforske hvordan du kan delta på en måte som også er ok for deg?

Hva er det ved å være til stede i kirken som er vanskelig? Akkurat der er det jo ikke forventet noe annet av deg enn at du er til stede og står og sitter ettersom hva som anvises. Tror det er mange som blir rørt når de ser konfirmantene, kanskje en slags påminning om at de nå nærmer seg en livsfase med mer ansvar og mindre "idyll"?

Jeg føler at broren min er flau over den mislykka søsteren, og at alle vennene tenker det samme. Hun som står på stedet vil og ikke har kommet videre i livet siden sist. Har en lite statusjobb og hverken hus eller bil. Man føler seg annderledes. Kirke minner meg og død og fordervelse..... dessuten takler jeg dårlig stillhet tror jeg. Liker ikke å ha folk rundt meg på alle kanter, slik det er i den krirken.

Hilsen klageguri!!!!!!!

[AnonymBruker]

Skal prøve:) Gruer meg alltid til slike sammenkomster, men folk tror jeg er mer utadvendt enn det jeg egentlig er.

Jeg er mest irritert over at samboer skal være med, og det så slemt av meg å tenke sånn. Han kjenner dem knapt, og man må draaaa orda ut av ham. Det blir bare en belastning for meg. Synes han er så avvikende, bare setter seg for seg selv og prater ikke engang når noen spørs ham om noe. Lurer på om han har asberger.

Ikke la denne dagen handle om din samboer. La den handle om hovedpersonen. La fokuset ditt ligge der. I kirken, ha fokus på konfirmanten. Gled deg over dennes store dag. Lytt til det som blir sagt, sunget. Kjenn på stoltheten over tenåringen!

 

Jeg forstår at det er frustrerende å være med noen som er avvikende, som fremstår som uengasjerte. Men jeg synes du skal forsøke å ikke gjøre dette til noe viktig denne dagen. Han er den han er. Om du skal leve livet med han og de begrensninger det setter for deg og den belastningen det er, er en helt annen "story" - om du skjønner hva jeg mener.

 

Vær så utadvendt du orker. Tenk minst mulig tanker om hva andre tror og tenker. De er der for å feire, dere er der for å feire. La det bli en gledens dag! Dette fikser du!

Anonymous poster hash: f0c6b...82c

[DoleMari]

 

Ikke la denne dagen handle om din samboer. La den handle om hovedpersonen. La fokuset ditt ligge der. I kirken, ha fokus på konfirmanten. Gled deg over dennes store dag. Lytt til det som blir sagt, sunget. Kjenn på stoltheten over tenåringen!

 

Jeg forstår at det er frustrerende å være med noen som er avvikende, som fremstår som uengasjerte. Men jeg synes du skal forsøke å ikke gjøre dette til noe viktig denne dagen. Han er den han er. Om du skal leve livet med han og de begrensninger det setter for deg og den belastningen det er, er en helt annen "story" - om du skjønner hva jeg mener.

 

Vær så utadvendt du orker. Tenk minst mulig tanker om hva andre tror og tenker. De er der for å feire, dere er der for å feire. La det bli en gledens dag! Dette fikser du!

Anonymous poster hash: f0c6b...82c

 

Takk for oppmuntringen!! Jeg skal forsøke det.

Ps: Er det noe man IKKE kan bruke i konfirmasjon av sko? Jeg har et par høyhælte med litt glitter, kan vel bruke det i den anledningen? Har ikke så mange andre. Skal ha enkel, lang kjole. Solgte bunaden min for mange år siden, kremt:)

[AnonymBruker]

Takk for oppmuntringen!! Jeg skal forsøke det.

Ps: Er det noe man IKKE kan bruke i konfirmasjon av sko? Jeg har et par høyhælte med litt glitter, kan vel bruke det i den anledningen? Har ikke så mange andre. Skal ha enkel, lang kjole. Solgte bunaden min for mange år siden, kremt:)

Synes skoene hørtes fine ut og passende til feiringen Kos dere!

Anonymous poster hash: f0c6b...82c

[AnonymBruker]

Skjønner deg. Jeg syns det er vanskelig å dra på slike begivenheter fordi det trigger negative følelser. Å se alt andre har og får, som en selv ikke har, og kanskje aldri klarer å skaffe seg. Spesielt vanskelig blir det når man selv ikke får anerkjennelse for den man selv er og hva man har klart, på tross av. Eller de man stiller opp for ikke gir tilbake. Når det er de samme folka som får og får.

 

Prøv å hold hodet heva. Syns tanker som setter ting i perspektiv hjelper. F.eks: -Jeg er heldig som bor i Norge. Jeg har det veldig bra i forhold til millioner av andre mennesker. -Jeg skal finne noen som har det verre en meg, og se om jeg kan bidra med noe.

-Hyggelig å feire en konfirmant, men jeg trengs på mer meningsfulle måter andre steder. Finn en hjertesak å støtte.

 

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 46def...9fa

[DoleMari]

 

Skjønner deg. Jeg syns det er vanskelig å dra på slike begivenheter fordi det trigger negative følelser. Å se alt andre har og får, som en selv ikke har, og kanskje aldri klarer å skaffe seg. Spesielt vanskelig blir det når man selv ikke får anerkjennelse for den man selv er og hva man har klart, på tross av. Eller de man stiller opp for ikke gir tilbake. Når det er de samme folka som får og får.

 

Prøv å hold hodet heva. Syns tanker som setter ting i perspektiv hjelper. F.eks: -Jeg er heldig som bor i Norge. Jeg har det veldig bra i forhold til millioner av andre mennesker. -Jeg skal finne noen som har det verre en meg, og se om jeg kan bidra med noe.

-Hyggelig å feire en konfirmant, men jeg trengs på mer meningsfulle måter andre steder. Finn en hjertesak å støtte.

 

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 46def...9fa

 

Godt skrevet, godt med forståelse.

Jeg har funnet min hjertesak og det er dyr. Jeg har et dyr som ikke har hatt det så godt, og som jeg er blitt sååå glad i. Den gir så mye kjærlighet tilbake. Jeg har blitt den raringen som er mest glad i dyr ( det har jeg vel alltid vært)

 

Og så får jeg ta på meg maska så godt jeg kan, selv om jeg snart føler jeg ikke har noen lenger. Tror ikke jeg kan komme lenger ned enn jeg har vært i det siste. Eksistensiell livskrise kanskje.

[Gjest Gargamel]

Det er noe jeg sliter med. Jo mer formelt, jo ber behov får jeg for å være fandenivolsk.

Skal i konfirmasjon veldig snart, og i den delen av familen er det formelt og lite rom for å være mer uformell. Da blir jeg utilpass, samme med samboeren min, han blir helt stille.

Jeg har lyst å melde avbud, si at jeg er syk, men det hadde plaget meg resten av livet, så det kan jeg ikke.

Jeg blir kjempeanspendt i kirka og får ikke med meg noen ting, føler alle ser på meg ( paranoid?), glemmer å puste og føler jeg skal svime av...

I tillegg tar jeg til tårene for ingenting for tiden.

Jeg har ingenting å snakke med dem jeg ikke kjenner der om. Jeg har ingenting spennende å fortelle om herken jobb eller fritid, for jeg har knapt gjort noe annet enn å sitte inne eller sittet på et trangt kontor de siste åra.

Så hvordan takler jeg deg? Jeg er bare sint, lei, frustret og like ikke familien min lenger heller ( bortsett fra tantebarna selfølgelig):

Det et ikke noen konkurranse i å være vellykket. Jeg tror de som føler seg mislykket føler det mer sånn enn andre.

Jeg frykter at fandenivoldskhet kan være ganske malplassert. De skal ikke prestere noen ting, men bare være der og oppføre det normalt høflig. Det klarer du fint. Du er både talefør (skriftlig i alle fall) og smart.

[DoleMari]

Det et ikke noen konkurranse i å være vellykket. Jeg tror de som føler seg mislykket føler det mer sånn enn andre.

Jeg frykter at fandenivoldskhet kan være ganske malplassert. De skal ikke prestere noen ting, men bare være der og oppføre det normalt høflig. Det klarer du fint. Du er både talefør (skriftlig i alle fall) og smart.

Oj, tusen takk!! Da får jeg bære over med en mann som er taus. Det sliter meg nesten ut. Men det er en annen sak.

Takk for de ordene:)

[DoleMari]

Oj, tusen takk!! Da får jeg bære over med en mann som er taus. Det sliter meg nesten ut. Men det er en annen sak.

Takk for de ordene:)

- Og så har jeg vært familiens "sorte får", den som har gjort mest gæernt, og det henger nok ved... jaja, har ikke gjort andre noe vondt i alle fall:) Skal prøve å oppføre meg, skulle vel ikke være noe problem, da jeg er mer høflig/stiv enn jeg egentlig ønsker å være.

Hilsen sosalfobi,

[AnonymBruker]

Skal prøve:) Gruer meg alltid til slike sammenkomster, men folk tror jeg er mer utadvendt enn det jeg egentlig er.

Jeg er mest irritert over at samboer skal være med, og det så slemt av meg å tenke sånn. Han kjenner dem knapt, og man må draaaa orda ut av ham. Det blir bare en belastning for meg. Synes han er så avvikende, bare setter seg for seg selv og prater ikke engang når noen spørs ham om noe. Lurer på om han har asberger.

Er dette typisk asperger?

Anonymous poster hash: 78993...1c2

[ISW]

Oj, tusen takk!! Da får jeg bære over med en mann som er taus. Det sliter meg nesten ut. Men det er en annen sak.

Takk for de ordene:)

Jeg tror dette med å være vellykket er ganske relativt. Alle kan sammenligne seg med noen å føle seg mislykket. Jeg har gjort det mange ganger selv, til tross for at jeg har ganske god utdannelse og jobb. Man ser alltid mot de som gjør det bedre enn en selv.

Ellers er jeg helt enig med Gargamel. Og dette fikser du. Det er bare kaptein Engstelig som sitter på skulderen din og hvisker deg i øret.

Skjønner hva du mener med stille samboer, jeg opplevde det i syv år selv. Men det er faktisk ikke ditt ansvar, han får stå for det han selv gjør.