Klarer ikke å være formell

[Madelenemie]

Jeg tror dette med å være vellykket er ganske relativt. Alle kan sammenligne seg med noen å føle seg mislykket. Jeg har gjort det mange ganger selv, til tross for at jeg har ganske god utdannelse og jobb. Man ser alltid mot de som gjør det bedre enn en selv.

Ellers er jeg helt enig med Gargamel. Og dette fikser du. Det er bare kaptein Engstelig som sitter på skulderen din og hvisker deg i øret.

Skjønner hva du mener med stille samboer, jeg opplevde det i syv år selv. Men det er faktisk ikke ditt ansvar, han får stå for det han selv gjør.

Hm

Der minnet du meg/ opplyste du meg om noe viktig!

Min psykiater virket og sa flere ganger hun var oppgitt, og hun kunne si/ spørre, hva mer forventer og forlanger du nå av deg selv?

Jeg svarte flere ganger det samme, at en lege på rusklinikken i Trondheim, 5 barns mor, kokebok- forfatter, foredragsholder , aktiv i kostholdsdebbatter, gift med en snill man m.m.

Hvis hun fikk til, ville jeg få til, i vertfall like mye, målt i arbeidsmengde.

Har ikke tenkt på at det er sånn vi mennesker virker, men det var opplysende.

Min psykiater prøvde utallige ganger si noe om mine ambisjoner, mål og forbilder

[DoleMari]

Jeg tror dette med å være vellykket er ganske relativt. Alle kan sammenligne seg med noen å føle seg mislykket. Jeg har gjort det mange ganger selv, til tross for at jeg har ganske god utdannelse og jobb. Man ser alltid mot de som gjør det bedre enn en selv.

Ellers er jeg helt enig med Gargamel. Og dette fikser du. Det er bare kaptein Engstelig som sitter på skulderen din og hvisker deg i øret.

Skjønner hva du mener med stille samboer, jeg opplevde det i syv år selv. Men det er faktisk ikke ditt ansvar, han får stå for det han selv gjør.

Hvordan taklet du det? Ble du ikke frustrert?

Akkurat nå føler jeg at alt er svart. Konfirmasjonen overstått og jeg har lyst å ringe og beklage for at jeg i det hele tatt er til, og at jeg er den jeg er. Jeg prater på inn og utpust istedenfor å holde kjeft. Jeg straffer meg selv hardt. Når jeg skal prate er det to stemmer i hodet, så jeg klarer aldri gi bare ett svar, det er bare kaos i hodet. JEG kan jo ingenting, jeg er bare dum og jeg er en feil.

Konfirmanten sa i talen sin at jeg er en forståelsesfull og omsorgsfull tante. Det er vel hyggelig? Men jeg nå er jeg helt utslitt. En mann som maste om å dra hjem for å se kamp, og himler med øynene når jeg spør om han kan hente kaffe til meg når vi var der, og skal rette på klærne mine.

Jeg fikk god kontakt med en psykolog der, hun gjorde meg så "trygg" og så meg.. Vi snakket litt samme språk, følte jeg. Men det er sikkert fordi hun så at jeg er skada og ødelagt mentalt. Huff.