NHD kan du hjelpe meg?

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg har følgende symptomer:

Redd for avvisninger

Redd for å bli forlatt

perioder med depresjoner

Angst for trange rom, åpne plasser og det sosiale

Veldig dårlig selvbilde og selvtillit

Panikkangst, og angst for å gå ut

Har hypotheorose

Er svært rastløs

Ytre stimuli gjør meg svært stresset og det akselererer utover dagen

Sterkt indre trykk og tankekjør

Store konsentrasjonsvansker og oppmerksomhetsproblemer

Får ofte ikke med meg hva folk sier, "later" som jeg forstår

Er sosialt svært sårbar

Generelt oversensitiv. Har vært det så lenge jeg kan huske.

Sliter i relasjoner, svært usikker.

Psykiske vansker debuterte i barnehagealder. Mobbing på skolen, ble utagerende som tenåring. Opplevd omsorgsvikt og et overgrep i mange år.

Medisiner: Lamictal, levaxin, liothyronin, abilify, zoloft, Seroquel ved behov.

Behandling: mange år med kognitiv/metakognitiv tilnærming, mentalisering i gruppe og individuelt. Siste året EMDR. Terapi siden 2004..

Diagnose; Eupf og kun det...

Jeg føler sterkt det er "mer" som "feiler" meg. Jeg tror det fordi jeg har gått så lenge i terapi, uten at det har ført til en akseptabel livskvalitet (og jeg krever ikke mye).

Er bare litt nysgjerrig på om NHD har et innspill her. Dekker alle disse symptomene EUPF? Jeg er ikke utagerende, jeg skader ikke meg selv, ikke impulsiv. Men jeg skifter mellom angst og depresjon kontinuerlig. Er det noe mer å gjøre for meg? Jeg klarer snart ikke mer, har det så tungt. Jeg er veldig sliten etter knallhard jobbing (med meg selv) i flere år. Tankene sveiper innom ADD eller ADHD innimellom, men jeg vet ikke.

NHD hva bør jeg gjøre? Har bedt om å bli henvist til ADHD utredning. Men det kan jo kanskje være "alt mulig"

Håper på svar.

Anonymous poster hash: d50c4...2d1

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg har følgende symptomer:

Redd for avvisninger

Redd for å bli forlatt

perioder med depresjoner

Angst for trange rom, åpne plasser og det sosiale

Veldig dårlig selvbilde og selvtillit

Panikkangst, og angst for å gå ut

Har hypotheorose

Er svært rastløs

Ytre stimuli gjør meg svært stresset og det akselererer utover dagen

Sterkt indre trykk og tankekjør

Store konsentrasjonsvansker og oppmerksomhetsproblemer

Får ofte ikke med meg hva folk sier, "later" som jeg forstår

Er sosialt svært sårbar

Generelt oversensitiv. Har vært det så lenge jeg kan huske.

Sliter i relasjoner, svært usikker.

Psykiske vansker debuterte i barnehagealder. Mobbing på skolen, ble utagerende som tenåring. Opplevd omsorgsvikt og et overgrep i mange år.

Medisiner: Lamictal, levaxin, liothyronin, abilify, zoloft, Seroquel ved behov.

Behandling: mange år med kognitiv/metakognitiv tilnærming, mentalisering i gruppe og individuelt. Siste året EMDR. Terapi siden 2004..

Diagnose; Eupf og kun det...

Jeg føler sterkt det er "mer" som "feiler" meg. Jeg tror det fordi jeg har gått så lenge i terapi, uten at det har ført til en akseptabel livskvalitet (og jeg krever ikke mye).

Er bare litt nysgjerrig på om NHD har et innspill her. Dekker alle disse symptomene EUPF? Jeg er ikke utagerende, jeg skader ikke meg selv, ikke impulsiv. Men jeg skifter mellom angst og depresjon kontinuerlig. Er det noe mer å gjøre for meg? Jeg klarer snart ikke mer, har det så tungt. Jeg er veldig sliten etter knallhard jobbing (med meg selv) i flere år. Tankene sveiper innom ADD eller ADHD innimellom, men jeg vet ikke.

NHD hva bør jeg gjøre? Har bedt om å bli henvist til ADHD utredning. Men det kan jo kanskje være "alt mulig"

Håper på svar.

Anonymous poster hash: d50c4...2d1

En oversett reaktiv tilknytningsforstyrrelse i barndommen? Mange av disse har plager også som voksne. Var på et kurs om denne tilstanden og psykologen sa så vidt jeg husker at denne diagnosen/disse symptomene blir borderline-symptomer hos voksne. Det var i hvert fall slik mente han at denne bakgrunnen var felles for mange med borderline.

 

"Forstyrrelsen begynner i de første fem leveårene, og kjennetegnes ved vedvarende avvik i barnets sosiale relasjonsmønster. Tilstanden er forbundet med følelsesmessig forstyrrelse, og er påvirkelig av forandringer i miljøet. Da sees f eks fryktsomhet og økt vaktsomhet, dårlig sosialt samspill med jevnaldrende, aggresjon rettet mot seg selv og mot andre, tristhet og, i noen tilfeller, veksthemming. Syndromet inntreffer trolig som et direkte resultat av alvorlig omsorgssvikt, misbruk eller alvorlig mishandling fra foreldrenes side."

Anonymous poster hash: f38c4...a05

[AnonymBruker]

En oversett reaktiv tilknytningsforstyrrelse i barndommen? Mange av disse har plager også som voksne. Var på et kurs om denne tilstanden og psykologen sa så vidt jeg husker at denne diagnosen/disse symptomene blir borderline-symptomer hos voksne. Det var i hvert fall slik mente han at denne bakgrunnen var felles for mange med borderline.

"Forstyrrelsen begynner i de første fem leveårene, og kjennetegnes ved vedvarende avvik i barnets sosiale relasjonsmønster. Tilstanden er forbundet med følelsesmessig forstyrrelse, og er påvirkelig av forandringer i miljøet. Da sees f eks fryktsomhet og økt vaktsomhet, dårlig sosialt samspill med jevnaldrende, aggresjon rettet mot seg selv og mot andre, tristhet og, i noen tilfeller, veksthemming. Syndromet inntreffer trolig som et direkte resultat av alvorlig omsorgssvikt, misbruk eller alvorlig mishandling fra foreldrenes side."

Anonymous poster hash: f38c4...a05

Det høres interessant ut. Jeg har aldri forstått hvorfor jeg hadde slike problemer allerede i barnehagen. Jeg var feks svært redd for å gjøre andre sinte. Det gjaldt både voksne og barn, men mest voksne. Barnehagepersonell og mine foreldre var jeg svært engstelig i forhold til. Jeg klarte ikke foreholde meg til mer enn ett barn av gangen. Grupper ble jeg engstelig av. Jeg husker en vedvarende tristhet og at jeg var deprimert. Jeg hadde enorm pliktfølelse og var livredd for å skuffe andre. Jeg tisset meg ut og måtte ha tissematte. De andre barna mobbet meg og stengte meg ute.

Jeg har et vanskelig forhold til foreldrene mine i dag. Min mor har egentlig aldri akseptert meg og er uforutsigbar. Hun kommer med nedlatende kommentarer, men nå er jeg voksen og tar avstand når det skjer. Hun kan være svært skiftende og faren min hadde et sinneproblem. Men som sagt så holder jeg avstand i dag.

Mesteparten av barndom/ung voksen og inntil ca fem år siden husker jeg svært lite. Det er som en tåke og jeg klarer ikke huske konkrete ting og hendelser. Det bekymrer meg. Jeg føler meg historieløs. Men ble mobbet på barneskolen. Som tenåring ble jeg utagerende og selvskadende. Jeg kan ennå kjenne den enorme psykiske smerten. Så ble jeg utsatt for overgrep i ti år. I etterkant av det så tok jeg mange overdoser med piller og havnet på sykehus.

Jeg har som sagt gått i terapi siden 2004. Jeg sliter enormt ift de andre i gruppa og er vaktsom mot kritikk hele tiden. Sitter i helspenn. Jeg sliter med en sterk sårbarhet ift minn mann og andre nære. Faktisk har jeg ikke mange nære igjen, da jeg har isolert meg siste årene og "gitt opp". Jeg klarte å holde en sosial fasade i mange år, men jeg brukte opp kreftene mine på det. Jeg jobbet, studerte og hadde kontakter.

Nå jobber jeg ikke, jeg isolerer meg og har panikkanfall flere ganger i uka, nesten daglig, til tross for alle medisinene jeg går på. Jeg er mye deprimert og føler for å gi opp. Min mann er snill og stødig heldigvis. Jeg holder mye inni meg og blir utmattet gjennom dagen og orker ingenting. Jeg har det roligere når jeg er alene. Morgenene begynner ofte bra men jeg blir svært stresset utover dagene. Det akselererer med kommende gjøremål og tankekjøret kommer og motoren begynner å gå. Allerede etter få timer er jeg utslitt og har store problemer med å fokusere, tenke klart og konsentrere meg. Det ender med at jeg må legge meg, midt på dagen. Jeg kan fyse og svette og ha problemer med pusten, blir småkvalm og dårlig. Dette hver gang jeg må ut av leiligheten. Derfor vil jeg bare være hjemme og i fred. Men det er dessverre ikke sånn at jeg alltid kan det.

Jeg vil ikke gi opp, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med alt dette. Jeg kan ikke ta fly, tog, buss og båt. Det er så vidt jeg kan dra en mil vekk fra hjemmet.

Jeg sliter med mye skam og skyld. Veldig mye av det andre sier tolker jeg som kritikk og nedvurdering av mislykkede meg. Jeg tar da sinnet ut på meg selv med selcbebreidelser og skam.

Før var jeg utagerende, selvskadende, ustabil, osv. Nå er jeg ikke det. Jeg har fått kontroll. Men sliter ennå med tidvis enormt indre trykk og jeg skifter stadig mellom angst og depresjon gjennom dagene. Jeg er skiftende og det er ofte andres kommentarer/reaksjoner på meg som setter igang svingningene. Jeg er aldri høyt oppe. Jeg skifter mellom nøytralt stemningsleie og til å være langt nede med mye indre smerte.

Hva jeg vil med dette lange innlegget? Jeg håper at NHD og evt andre kan hjelpe meg på vei til å forstå. Jeg lurer på om det er EUPF og kun det, eller om det er mer eller noe annet, siden jeg aldri blir "bra" tross hard jobbing. Jeg ønsker å forstå hvordan jeg kan komme meg videre. Burde jeg skifte behandling? Er det medisiner jeg heller burde gå på som kan lindre noe jeg snart ikke holder ut lenger? Jeg ønsker så gjerne å forstå slik at jeg kan komme meg videre. Hvorfor har terapeut satt diagnosen EUPF på meg og kun det når jeg ikke utagerer og er selvskadende lenger? Kan jeg ha tilleggsproblematikk som jeg ikke har fått behandling for? Sliter jeg med en traumelidelse? Hvorfor har jeg i så fall aldri fått en slik diagnose? Kan jeg ha ADD/ADHD? Er jeg bipolar? Jeg trenger å vite mer. Det virker ikke som behandler tror så mye på diagnoser og medisiner men jeg har et sterkt behov for å forstå mer for å komme videre i livet.

Beklager dette lange innlegget men håper dere orker å lese.

Blir glad for innspill.

Anonymous poster hash: d50c4...2d1

[Janus30]

Ser du nevner ADHD, bipolar osv. Det virker jo som det er mye traumer og angst her. Har du fått utelukket PTSD?

[AnonymBruker]

Ser du nevner ADHD, bipolar osv. Det virker jo som det er mye traumer og angst her. Har du fått utelukket PTSD?

Jeg har ikke fått utelukket det, men det har nesten ikke vært diskutert. Behandler sa en gang at siden jeg har EUPF så kan jeg ikke få PTSD som diagnose. Forstår det ikke helt. Man kan jo ha traumer selv om en har EUPF?

Det hadde hjulpet meg enormt å få konkretisert hva jeg sliter med. Kanskje skyldfølelsen blir mindre da. Inntil nå har jeg følt at det er noe galt med meg, noe selvforskyldt. Det virker ikke som behandler utrede meg på nytt men jeg vet ikke.

Anonymous poster hash: d50c4...2d1

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg tror dette handler mest om medfødt personlighet. Noen vil kalle det nevrotisisme. I dag faller det kanskje under det en kaller engstelig/unnvikende pf.

 

Jeg tror en her skal fokusere på det som ikke mestres mer enn på diagnose. Så får en i terapien målrettet ha fokus på mestring av det som mestres dårlig.

 

En kan ikke stikke under en stol at det vil være tøft. Det innebærer å ikke unnvike det en synes er ubehagelig, men tvert imot trene seg opp til å tåle og etter hvert mestre det.

[Madelenemie]

Jeg tror dette handler mest om medfødt personlighet. Noen vil kalle det nevrotisisme. I dag faller det kanskje under det en kaller engstelig/unnvikende pf.

 

Jeg tror en her skal fokusere på det som ikke mestres mer enn på diagnose. Så får en i terapien målrettet ha fokus på mestring av det som mestres dårlig.

 

En kan ikke stikke under en stol at det vil være tøft. Det innebærer å ikke unnvike det en synes er ubehagelig, men tvert imot trene seg opp til å tåle og etter hvert mestre det.

Hei!

 

Hva får deg til å skrive medfødt personlighet i et tilfelle hvor personen har opplevd omsorgssvikt og overgrep?

 

Er det ikke langt mer sannsynlig at personligheten er formet med utgangspunkt i voksne omsorgspersoners svikt nettopp i manglende  evne til omsorg, og beskyttelse?

[AnonymBruker]

Jeg tror dette handler mest om medfødt personlighet. Noen vil kalle det nevrotisisme. I dag faller det kanskje under det en kaller engstelig/unnvikende pf.

Jeg tror en her skal fokusere på det som ikke mestres mer enn på diagnose. Så får en i terapien målrettet ha fokus på mestring av det som mestres dårlig.

En kan ikke stikke under en stol at det vil være tøft. Det innebærer å ikke unnvike det en synes er ubehagelig, men tvert imot trene seg opp til å tåle og etter hvert mestre det.

Takk for svar.

Det interessante er at jeg en gang i tiden fikk diagnosen engstelig/unnvikende pf som primærdiagnose og eupf sekundært. Det er derfor jeg synes det er merkelig at behandler kun fokuserer på eupf. Ikke minst fordi han for rn tid tilbake sa at jeg knapt oppfyller kriteriene for eupf nå.

Derfor skjønner jeg ikke hvorfor jeg fortsatt sliter så mye som jeg gjør? Har det mislykkes fordi upf ikke er fokusert på i behandling? Er det feil med emdr og det å gå inn i traumer? Bør det kun fokuseres helt konkret på det jeg ikke mestrer i dag?

Jeg har hatt mistanke om at dette er medfødt, mens behandler nesten bare fokuserer på traumene. Men likevel: ved manglende beskyttelse i barndom, mobbing og overgrep; er det da rart jeg sliter som jeg gjør i dag? Er usikker på dette.

Hadde jeg kunnet kommet lenger ift problematikken hvis dette ikke var medfødt? Og hvordan medisinerer man unnvikende pf?

Jeg blir helt skjør uten AD. Gråter dagen gjennom i perioder. Har problemer med sinne og er veldig ustabil. Som barn satt jeg inne selv om andre barn ville ha meg med. Jeg turte ikke gå ut og jeg turte ikke være sosial.

Jeg hadde også separasjonsangst.

Hvordan "vinne" over sin egen personlighet? Jeg er så redd jeg må ha det sånn resten av livet. Det skremmer meg veldig. Jeg jobber ikke og fungerer ikke. Er det noen måte å avhjelpe slike "håpløse" tilfeller som meg for å lindre dette? Jeg har utdanning jeg ikke får brukt og har alltid fått høre at jeg har mange ressurser. Hvordan kan det stemme når jeg er redd hele tiden og ikke klarer overstyre det?

Det er som jeg mangler filter totalt. Alt går "rett inn" og blir til psykisk smerte, angst, depresjon og selvbildet er helt elendig. Føler jeg ikke er verdt noen ting. Og jeg føler meg uten identitet..

Er det noe mer jeg selv kan gjøre her? Er det noe i behandlingen som "mangler"? Kunne medisineringen være mer optimalt? Kan benzo være aktuelt, som feks xanor i mitt tilfelle? Eller er det bare å gi opp?

Anonymous poster hash: d50c4...2d1

[AnonymBruker]

Hei!

 

Hva får deg til å skrive medfødt personlighet i et tilfelle hvor personen har opplevd omsorgssvikt og overgrep?

 

Jeg trodde personlighetsforstyrrelse ikke kunne være medfødt?

Anonymous poster hash: f6d14...c87

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Diagnosen pf stilles ikke før en blir voksen, men personlighetstrekkene er ofte med en helt fra fødselen.

[Madelenemie]

 

Jeg trodde personlighetsforstyrrelse ikke kunne være medfødt?

Anonymous poster hash: f6d14...c87

 

Ja det trodde jeg også,

 

derfor spurte jeg

 

Når man som ts har opplevd overgrep og omsorgssvikt, da er man vel ikke ført nevrotisk?

[Madelenemie]

Diagnosen pf stilles ikke før en blir voksen, men personlighetstrekkene er ofte med en helt fra fødselen.

Tja det er jeg litt usikker på.

 

Tross alt skriver mange med pf at de har vært gjennom påkjenninger de ferreste av oss har,

det er grunn nok for meg til å utvikle lite hensiktsmessige personlighetstrekk og oppfyle kriterier for pf.

 

Da er det ikke medfødt, men miljømessig påført.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

TS: Hvis det ikke var medfødt, ville du i beste fall vært et løvetannbarn

 

Det finnes ingen medisinering for engstelig/unnvikende pf.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Tja det er jeg litt usikker på.

 

Tross alt skriver mange med pf at de har vært gjennom påkjenninger de ferreste av oss har,

det er grunn nok for meg til å utvikle lite hensiktsmessige personlighetstrekk og oppfyle kriterier for pf.

 

Da er det ikke medfødt, men miljømessig påført.

Kanskje pga det medfødte kan de ha opplevd oppveksten slik, og kanskje er det også den bakenforliggende årsaken til mobbing. Det er ikke tilfeldig hvem som blir mobbet. Det må IKKE forstås som at det er den mobbede sin skyld. Mobbing er alltid mobberens ansvar.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja det trodde jeg også,

 

derfor spurte jeg

 

Når man som ts har opplevd overgrep og omsorgssvikt, da er man vel ikke ført nevrotisk?

Det er mulig BÅDE å ha en medfødt sårbarhet OG oppleve vanskelige oppvekstforhold.

[Madelenemie]

Kanskje pga det medfødte kan de ha opplevd oppveksten slik, og kanskje er det også den bakenforliggende årsaken til mobbing. Det er ikke tilfeldig hvem som blir mobbet. Det må IKKE forstås som at det er den mobbede sin skyld. Mobbing er alltid mobberens ansvar.

hm..

 

javel, akkurat det vet du mer om enn meg.

 

Jeg vet ikke om sånt. Men jeg skal tenke litt på det.

 

Min mann sa nemlig til meg..da en dame lyver fælt til meg at "Nå må du slutte å tro på alt den damen sier", jeg sa da, "Mener du hun lyver?" (da blir jeg veldig sint på innsiden hvis mennesker lyver), min mann svarte da "Nei ikke lyver, det hun sier er hennes oppfatning av virkeligheten, for henne er det ikke løgn". Da ble jeg taus. Jeg hadde aldri tenkt på det sånn.

 

Nå tenker jeg på det, det gjør det lettere for meg å forholde meg til damen, jeg tenker at hun ikke lyver...?:-( selv om hun snakker usant, jeg velger min manns forklaring, selv om jeg syns den er veeldig komplisert.

Jeg bare gjør som ordene sier, tenker , " Ok sånn er det" også lukker jeg ute at jeg ike skjønner noe verdens ting egentlig.

 

Lyving er tydeligvis ikke lyving for feks min mann, og mange andre.

Jeg hører det, men jeg forstår det egentlig ikke.

[Madelenemie]

Det er mulig BÅDE å ha en medfødt sårbarhet OG oppleve vanskelige oppvekstforhold.

Ok,

 

Jeg har selv en medfødt beskyttelse, i form av autisme, så da går nok det motsatte an også. Takk for påminnelsen.

 

Min psykiater sa jeg ville mest sannsynlig hatt en alvorlig pf om jeg ikke hadde hatt autisme, dette forklarte hun med at jeg ikke så lett tar inn, oppftatter det sosiale, oppdager mindre av menneskene, og at autismen på den måten legger en demper på feks skader av traumer, feks omsorgsvikt.

Hun hadde hatt en ung mann med asperger som var utsatt for overgrep som liten, dette var så lite problematisk for han, at min psykiater husket på dette da hun fikk meg som pasient. Hun sa faktisk følgende " Du skal takke din autisme for en ting i vertfall, for uten autisme ville du vært mer skadet personlighetsmessig".

 

Det skjønte jeg, så da skjønner jeg deg nå.

[AnonymBruker]

Kanskje pga det medfødte kan de ha opplevd oppveksten slik, og kanskje er det også den bakenforliggende årsaken til mobbing. Det er ikke tilfeldig hvem som blir mobbet. Det må IKKE forstås som at det er den mobbede sin skyld. Mobbing er alltid mobberens ansvar.

Skal jeg forstå det slik at det er noe grunnleggende galt med meg siden jeg er født sånn og derfor ble mobbet?

Og at oppveksten min for øvrig var bare "slik jeg oppfattet" det? Overgrepene, som varte i over ti år, meldte jeg fra om og jeg fikk medhold. Hvordan kan jeg ha tålt alt dette hvis det kun var slik jeg "oppfattet" det?

Det er mulig jeg tolker deg feil her, men ble litt usikker på hva du mente.

Anonymous poster hash: d50c4...2d1

[DoleMari]

TS: Hvis det ikke var medfødt, ville du i beste fall vært et løvetannbarn

 

Det finnes ingen medisinering for engstelig/unnvikende pf.

Hva legger du i løvetannbarn? Jeg har alltid lurt på hvem som er løvetannbarn. Hva skal man ha klart i livet for å være sterk?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

http://no.wikipedia.org/wiki/L%C3%B8vetannbarn