Forvirrende uker - synspunkt/råd?

[AnonymBruker]

For litt over en måned siden, etter å ha søkt mange jobber og ikke fått napp, fikk jeg plutselig en følelse av total maktesløshet. Jeg følte at jeg hadde tapt min styrke og at jeg ikke hadde noe å gi på den fronten mer. Det var litt skremmende, men jeg tenkte at jeg nok skulle komme tilbake i rytme igjen. I stedet kunne jeg merke at jeg gradvis begyndte å miste motet når det gjaldt fremtiden min sånn generelt, eller, jeg kunne ikke se noen løsninger, noe håp om ting skulle ordne seg på den ene eller andre måte. Men det var først da jeg i en ukes tid hadde problemer med å sove, lite appetitt og en utrolig sterk indre uro store deler av dagen, at jeg for alvor skjønte at noe var galt.

 

Heldigvis la den indre uroen seg, appetitten kom tilbake og søvnen sliter jeg bare med av og til nå. I stedet fikk jeg en sterk følelse av at jeg ikke skulle lenger ned, for der var det helt mørkt. Så jeg begyndte å jobbe aktivt for å hindre å falle ned. Begyndte med yoga i stuen, leste/leser mye om depresjon og stress og prøver å ikke ta tankene mine så alvorlig. Og nå er jeg ikke lengre redd for å falle helt ned. Tilbake er bare senket stemningsleie, lite energi og viten om at "motløsheten" er der, jeg prøver bare å ikke tillegge den oppmerksomhet. Jeg trosser min ulyst til å dra ut og møte venner og holde på med aktiviteter, for jeg vet at jeg ved å holde meg i gang kan klare å holde tankene på avstand.

 

Tror dere at jeg har klart å forhindre en depresjon eller tror dere jeg i en depresjon nå?

Har bestilt time hos psykolog (privat) men har ikke råd til å komme der så ofte så jeg vet ikke om jeg burde kontakte lege også. Jeg vil ikke gå til legen for ingenting heller liksom.

 

 

 

Anonymous poster hash: 98f8a...9d4

[Nicklusheletida]

Jeg er i samme situasjon som deg, men holder meg i gang ved å jobbe for vikarbyrå. Litt tung start, men nå har jeg nesten ingen fridager lenger. Går fra det ene til det andre.

 

Vet ikke hvor du bor, men kan anbefale vikarbyrå hvis du bor i by. Jeg tar kontorjobber, men de har også mye annet.

[AnonymBruker]

Jeg synes det virker som om du håndterer dette og aktivt går inn for å bryte med og det høres bra ut! Tommel opp! Med det sagt, så er legen der også for å lufte tankene med om du finner noe støtte i det

Anonymous poster hash: 31fbb...1a4

[AnonymBruker]

 

Jeg synes det virker som om du håndterer dette og aktivt går inn for å bryte med og det høres bra ut! Tommel opp! Med det sagt, så er legen der også for å lufte tankene med om du finner noe støtte i det

Anonymous poster hash: 31fbb...1a4

 

 

Ja, jeg tror jeg er på riktig vei. Nå gjenstår bare siste bit. Jeg tenkte på lege i forhold til å forebygge at det ble værre, jeg har et lite barn jeg må tenke på! Men jeg tenker kanskje at psykolog er nok i denne omgang, bare jeg klarer å holde tilstanden min i sjakk inntil første time.

Anonymous poster hash: 98f8a...9d4

[AnonymBruker]

Jeg er i samme situasjon som deg, men holder meg i gang ved å jobbe for vikarbyrå. Litt tung start, men nå har jeg nesten ingen fridager lenger. Går fra det ene til det andre.

 

Vet ikke hvor du bor, men kan anbefale vikarbyrå hvis du bor i by. Jeg tar kontorjobber, men de har også mye annet.

 

Takk for råd. Skal undersøke mulighetene. Men akkuratt nå tror jeg bare at jeg må gjennoppbygge meg selv...TS

Anonymous poster hash: 98f8a...9d4

[Trine]

Du høres veldig fornuftig ut og egentlig ganske sterk som klarer å grave deg ut på denne måten. Det er litt forskjell fra lege til lege. Noen kan man prate med, andre gidder ikke høre. Vet ikke hvordan din lege er. Om du klarer deg fram til psykologtimen så hadde jeg heller ventet med lege til jeg hadde vært der.

[AnonymBruker]

Du høres veldig fornuftig ut og egentlig ganske sterk som klarer å grave deg ut på denne måten. Det er litt forskjell fra lege til lege. Noen kan man prate med, andre gidder ikke høre. Vet ikke hvordan din lege er. Om du klarer deg fram til psykologtimen så hadde jeg heller ventet med lege til jeg hadde vært der.

 

Takk. Jeg må innrømme at jeg bestilte time hos fastlegen for en uke siden, men da var jeg værre og litt desperat (hadde en følelse av å "miste grepet"). Nå lurer jeg faktisk på om jeg skal avlyse denne timen, da jeg ikke hadde sånn kjempegod erfaring siste (og eneste) gangen jeg var der p.g.a noe psykisk. Dessuten, hvis jeg nå skulle få diagnosen mild depresjon eller noe, så blir det liksom det som definerer meg, jeg vil heller jobbe med meg selv og hvorfor jeg kjører meg selv så langt ned i stedet for at foksuet skal være på en depresjon. Og det tror jeg ikke legen kan hjelpe meg med....

 

TS

Anonymous poster hash: 98f8a...9d4

[Trine]

 

Takk. Jeg må innrømme at jeg bestilte time hos fastlegen for en uke siden, men da var jeg værre og litt desperat (hadde en følelse av å "miste grepet"). Nå lurer jeg faktisk på om jeg skal avlyse denne timen, da jeg ikke hadde sånn kjempegod erfaring siste (og eneste) gangen jeg var der p.g.a noe psykisk. Dessuten, hvis jeg nå skulle få diagnosen mild depresjon eller noe, så blir det liksom det som definerer meg, jeg vil heller jobbe med meg selv og hvorfor jeg kjører meg selv så langt ned i stedet for at foksuet skal være på en depresjon. Og det tror jeg ikke legen kan hjelpe meg med....

 

TS

Anonymous poster hash: 98f8a...9d4

 

 

Nei, det er desverre stor forskjell på leger. Jeg har vært "plaget" hele livet uten at det har blitt oppdaget. Når jeg først mannet meg opp til å si noe så ble det ikke tatt seriøst. Har hatt ganske mange forskjellige leger. Nå har jeg endelig ei som tar ting seriøst, jeg syns ikke det er så lett å prate med henne, men det er fordi jeg har noen sperrer, ikke fordi hun ikke lytter og tar seg tid. En psykolog kan nok hjelpe deg bedre enn legen. Bare forklar at du ikke har råd til å gå dit så mange ganger og at du trenger råd for hva du selv kan gjøre for å komme ut av det. I kommunen jeg bor i er det noe som heter "Rask psykisk helsehjelp" Jeg fikk time innen 2 uker. Det er for de som har mild til moderat angst og depresjon. Har du undersøkt om et slikt tilbud finnes der du bor. Jeg syns det var veldig fint å gå til en psykiatrisk sykepleier som på en måte veiledet meg. Men nå har hun funnet ut at jeg må utredes mer og hjulpet meg i den prosessen. Hadde det "bare" vært lett angst eller depresjon så hadde jeg fått nok hjelp av henne. Og det er helt gratis og jeg trengte ikke henvisning fra lege.

[AnonymBruker]

Nei, det er desverre stor forskjell på leger. Jeg har vært "plaget" hele livet uten at det har blitt oppdaget. Når jeg først mannet meg opp til å si noe så ble det ikke tatt seriøst. Har hatt ganske mange forskjellige leger. Nå har jeg endelig ei som tar ting seriøst, jeg syns ikke det er så lett å prate med henne, men det er fordi jeg har noen sperrer, ikke fordi hun ikke lytter og tar seg tid. En psykolog kan nok hjelpe deg bedre enn legen. Bare forklar at du ikke har råd til å gå dit så mange ganger og at du trenger råd for hva du selv kan gjøre for å komme ut av det. I kommunen jeg bor i er det noe som heter "Rask psykisk helsehjelp" Jeg fikk time innen 2 uker. Det er for de som har mild til moderat angst og depresjon. Har du undersøkt om et slikt tilbud finnes der du bor. Jeg syns det var veldig fint å gå til en psykiatrisk sykepleier som på en måte veiledet meg. Men nå har hun funnet ut at jeg må utredes mer og hjulpet meg i den prosessen. Hadde det "bare" vært lett angst eller depresjon så hadde jeg fått nok hjelp av henne. Og det er helt gratis og jeg trengte ikke henvisning fra lege.

 

Ok, bra at du endelig får hjelp og finner ut av ting. Da jeg var hos legen sist følte jeg det ikke ble tatt ordentlig fatt i, hun sa mine plager lød som "innenfor det normale", og snakket i vei om at det var jo hardt å være i permisjon o.l. (gikk hjemme med min sønn da). Så sensitiv som jeg er, så følte jeg meg bare som en syter  liksom;) På det tidspunktet slet jeg med mye angst, men heldigvis gikk det over av seg selv. Jeg vil undersøke om det finnes et lignende tilbud som "rask psykisk helsehjelp" her. 

Anonymous poster hash: 98f8a...9d4

[Trine]

 

Ok, bra at du endelig får hjelp og finner ut av ting. Da jeg var hos legen sist følte jeg det ikke ble tatt ordentlig fatt i, hun sa mine plager lød som "innenfor det normale", og snakket i vei om at det var jo hardt å være i permisjon o.l. (gikk hjemme med min sønn da). Så sensitiv som jeg er, så følte jeg meg bare som en syter  liksom;) På det tidspunktet slet jeg med mye angst, men heldigvis gikk det over av seg selv. Jeg vil undersøke om det finnes et lignende tilbud som "rask psykisk helsehjelp" her. 

Anonymous poster hash: 98f8a...9d4

 

 

Syns det er så dumt når leger sier slikt, eller folk generelt. Det er jo bare du som vet hvordan du har det og det er ikke opp til andre å bedømme hva som er normalt og ikke. Det er mye som er normalt, men som jeg alikevel ikke takler. Har man det vanskelig og man sier det til legen så syns jeg legen burde ta det seriøst. Håper du får den hjelpen du trenger.