Mer psykdom enn før?

[Gjest Gargamel]

Jeg får inntrykk av at stadig flere får psykiske problemer, blant annet sto det nylig at en stor andel av studentene sliter.

Hva kommer det av?

Noen sier at studier og arbeidsliv stadig blir tøffere. Andre sier omtrent det stikk motsatte: At folk blir overbeskyttet og dullet med.

Er det mer usunt med et moderne "selvrealiserings-samfunn" enn et gammeldags "plikt-samfunn"?

Er det i det hele tatt riktig at folk blir sykere?

[Gjest]

Kanskje det er mer åpenhet rundt det enn det var før?

[AnonymBruker]

Jeg får inntrykk av at stadig flere får psykiske problemer, blant annet sto det nylig at en stor andel av studentene sliter.

Hva kommer det av?

Noen sier at studier og arbeidsliv stadig blir tøffere. Andre sier omtrent det stikk motsatte: At folk blir overbeskyttet og dullet med.

Er det mer usunt med et moderne "selvrealiserings-samfunn" enn et gammeldags "plikt-samfunn"?

Er det i det hele tatt riktig at folk blir sykere?

Det er vel slik. Det er fex aldri vært så mange som får kreft.

Anonymous poster hash: d4d87...ae5

[Gjest Ladytron]

Kanskje man har andre forventninger nå enn tidligere angående hvordan livet skal utarte seg og hvordan man skal ha det?

 

Det er mange idealer som verdsettes i dag som kan være vanskelig å oppnå. For eksempel slank/veltrent kropp, god helse, pent utseende, god økonomi, mange venner, noen å dele livet med, høyere utdanning (gjerne statusyrke), spennende aktiviteter, reiser til eksotiske plasser og prestasjoner både på jobb og i fritiden. Hvis man jobber for hardt for å oppnå slike idealer kan man lett bli utslitt og få seg en knekk. Hvis man måler sin egen verdi mot slike egenskaper er det også lett å føle at man kommer til kort.

 

Før i tiden hadde vi vel nok med å overleve i Norge, men i dag har vi det så bra materielt at vi skal realisere oss selv og være lykkelig også. Det er ikke så lett. I perioder er det kanskje bare en naturlig del av livet å ha det vanskelig, men man føler seg ikke frisk og etter besøk til legen ender man opp med en diagnose og tilbud om medisinering. Grensen for hva som kan klassifiseres som psykdom utvides også med tiden. Så en interessant dokumentar om dette. Robert Spitzer var leder for arbeidsgruppen til DSM-III...

 

Spitzer was briefly featured in the 2007 BBC TV series The Trap, in which he stated that the DSM, by operationalizing the definitions of mental disorders while paying little attention to the context in which the symptoms occur, may have medicalized the normal human experiences of a significant number of people.^[12]

Endret 11. mai 2015 av Ladytron

[AnonymBruker]

Det var masse psykisk sykdom før, men det var tabu og bør skjøvet under teppet. Alvorlig psyke mennesker ble stuet bort på institusjoner hvor de ble gjemt bort fra omverdenen.

Anonymous poster hash: c622f...190

[Trine]

Vi har nok flere psykisk syke nå enn før siden vi er mye flere innbyggere. Jeg tror ikke vi har %-vis flere med tunge psykiske lidelser, uten at jeg har noen grunnlag for å vite det. Men jeg tror lettere psykiske lidelser blir snakket mer om nå og tatt mer alvorlig enn før. Man kan gå til legen og få medisiner istedefor å selvmedisinere seg selv med alkohol og andre ting naturen har å by på

 

Jeg tror mennesket hadde vært sterkere om vi hadde vært litt mer kritiske i avlen. Jeg har f.eks alltid ment at mine gener er noe man ikke vil bringe videre fordi det er så mye ved meg som ikke fungerer. Men folk får jo unger samme hvor syke (både fysisk og psykisk) de er. Selv om de vet at det de har er arvelig så må de liksom ha barn, for det er jo en menneskerett. Da sier det seg selv at mennesket som art stadig blir svakere og svakere.

 

Jaja....ikke vet jeg, jeg har bare mine teorier. Og jeg tror jeg hadde hatt det lettere i gamledager hvor man ikke behøvde så mye skole. Skulle klart å kose meg jeg om jeg hadde levd som min tippoldemor, levd av å frakte tømmer med hest og kjerre.

[AnonymBruker]

Jeg tror mennesket hadde vært sterkere om vi hadde vært litt mer kritiske i avlen. Jeg har f.eks alltid ment at mine gener er noe man ikke vil bringe videre fordi det er så mye ved meg som ikke fungerer. Men folk får jo unger samme hvor syke (både fysisk og psykisk) de er. Selv om de vet at det de har er arvelig så må de liksom ha barn, for det er jo en menneskerett. Da sier det seg selv at mennesket som art stadig blir svakere og svakere.

 

Så sant så sant, men du verden så politisk ukorrekt da Folk kommer nok til å kalle deg nazi-trine fremover Men du har min støtte !

Anonymous poster hash: e0d78...ecb

[ISW]

Vi har nok flere psykisk syke nå enn før siden vi er mye flere innbyggere. Jeg tror ikke vi har %-vis flere med tunge psykiske lidelser, uten at jeg har noen grunnlag for å vite det. Men jeg tror lettere psykiske lidelser blir snakket mer om nå og tatt mer alvorlig enn før. Man kan gå til legen og få medisiner istedefor å selvmedisinere seg selv med alkohol og andre ting naturen har å by på

 

Jeg tror mennesket hadde vært sterkere om vi hadde vært litt mer kritiske i avlen. Jeg har f.eks alltid ment at mine gener er noe man ikke vil bringe videre fordi det er så mye ved meg som ikke fungerer. Men folk får jo unger samme hvor syke (både fysisk og psykisk) de er. Selv om de vet at det de har er arvelig så må de liksom ha barn, for det er jo en menneskerett. Da sier det seg selv at mennesket som art stadig blir svakere og svakere.

 

Jaja....ikke vet jeg, jeg har bare mine teorier. Og jeg tror jeg hadde hatt det lettere i gamledager hvor man ikke behøvde så mye skole. Skulle klart å kose meg jeg om jeg hadde levd som min tippoldemor, levd av å frakte tømmer med hest og kjerre.

Dol-Darwinisme er jo fint det

Ser absolutt poenget ditt, og cred for at du faktisk tør å skrive det. Om jeg er helt enig er en annen sak, men interessant lesning.

[Madelenemie]

Jeg får inntrykk av at stadig flere får psykiske problemer, blant annet sto det nylig at en stor andel av studentene sliter.

Hva kommer det av?

Noen sier at studier og arbeidsliv stadig blir tøffere. Andre sier omtrent det stikk motsatte: At folk blir overbeskyttet og dullet med.

Er det mer usunt med et moderne "selvrealiserings-samfunn" enn et gammeldags "plikt-samfunn"?

Er det i det hele tatt riktig at folk blir sykere?

Hei!

 

Det kommer av økt kunnskap om ulike tilstander,

 

feks fikk jeg nesten diagnosen barneautisme, men fordi jeg hadde for god funksjon/iq/ikke passet helt inn heller, ble det med tanken:-)

 

I dag som barn ville jeg fått asperger, som mine barn, kunnskapen om høytfungerende autisme har økt.

 

Jeg ser kun fordeler ved denne kunnskapsøkningen, tildigere innsatt hjelp, økt forståelse fra omgivelsene, alt i alt, mer kunnskap fører til bedre tilrettelegging og feks muligheter for oss med autisme til å lykkes med vår funksjonshemmning/annerledeshet i arbeidslivet. Dette er kun ett eksempel på hva fordelene ved økt kunnskap fører med seg.

 

Jeg tror pliktsamfunnet er undervurdert og like aktet, det var på mange måter et enklere samfunn, det er mye helse i å mestre noe så enkelt som å gjøre sin plikt.

 

Det er mye uhelse i å ikke mestre selvrealiseringen.

 

En kombinasjon av plikt og at den enkelte har gode muligheter til å realisere seg syns jeg er bedre.

 

Det er få på min alder, som jeg opplever er så opptatt av feks daglige plikter som meg, jeg lærer barna dette, og jeg tror det er bra.

Om de strever, om de brulker lenger tid på å nå sine mål, så gir dette dem den viktige selvrespekten, ansvaret for fellesskapet og tilhørigheten, som er en forutsetning for å kjenne seg lykkelig/ som jeg bedre liker kalle det, kjenne på ro og fred.

 

Kjenne på plikten, utføre plikten, dvs ta ansvar, er av avgjørende betydning for at et barn skal vokse opp til å bli en stødig voksen.

[Trine]

 

Så sant så sant, men du verden så politisk ukorrekt da Folk kommer nok til å kalle deg nazi-trine fremover Men du har min støtte !

Anonymous poster hash: e0d78...ecb

 

 

Hahaha....det ville ikke være første gang På jobben ble jeg kalt Nazi xxxxx (etternavnet mitt) fordi folk syns jeg var så streng og nøye Jeg er nok ikke kjent for å være så politisk korrekt Noen må jo ta på seg jobben og si det man mener. Men takk for støtten. Om det bare er en annen i verden som er enig med meg så er det verdt å si det jeg mener Så du gjorde det verdt det og folk må få kalle med nazi-Trine så mye de vil

[Trine]

Dol-Darwinisme er jo fint det

Ser absolutt poenget ditt, og cred for at du faktisk tør å skrive det. Om jeg er helt enig er en annen sak, men interessant lesning.

 

Jeg lever meg kanskje litt mye inn i hundeverden og ser den negative utviklingen blant noen raser, så er det jo sånn at seriøse oppdrettere ikke avler på syke eller ustabile hunder. Så bare tar jeg med meg det inn i menneskeverdenen og undres over hvorfor vi ikke er opptatt av slikt der Takk for at du ikke dømmer meg nord og ned nå og jeg forstår at de fleste nok ikke er enige med meg i det

[Gjest]

Vi har nok flere psykisk syke nå enn før siden vi er mye flere innbyggere. Jeg tror ikke vi har %-vis flere med tunge psykiske lidelser, uten at jeg har noen grunnlag for å vite det. Men jeg tror lettere psykiske lidelser blir snakket mer om nå og tatt mer alvorlig enn før. Man kan gå til legen og få medisiner istedefor å selvmedisinere seg selv med alkohol og andre ting naturen har å by på

 

Jeg tror mennesket hadde vært sterkere om vi hadde vært litt mer kritiske i avlen. Jeg har f.eks alltid ment at mine gener er noe man ikke vil bringe videre fordi det er så mye ved meg som ikke fungerer. Men folk får jo unger samme hvor syke (både fysisk og psykisk) de er. Selv om de vet at det de har er arvelig så må de liksom ha barn, for det er jo en menneskerett. Da sier det seg selv at mennesket som art stadig blir svakere og svakere.

 

Jaja....ikke vet jeg, jeg har bare mine teorier. Og jeg tror jeg hadde hatt det lettere i gamledager hvor man ikke behøvde så mye skole. Skulle klart å kose meg jeg om jeg hadde levd som min tippoldemor, levd av å frakte tømmer med hest og kjerre.

Så vi som er psykisk syke burde egentlig ikke være født.

[Trine]

Så vi som er psykisk syke burde egentlig ikke være født.

 

Det har jeg vel ikke sagt. Jeg sa at så lenge psykisk eller fysisk syke får barn så vil det naturlig nok bli flere syke. Og at jeg personlig mener at min fysiske og psykiske helse ikke er noe jeg ønsker å videreføre Så, kanskje jeg sier at psykisk syke ikke burde få barn, men at man er født har man jo ikke valgt selv.

[Madelenemie]

 

Jeg tror mennesket hadde vært sterkere om vi hadde vært litt mer kritiske i avlen. Jeg har f.eks alltid ment at mine gener er noe man ikke vil bringe videre fordi det er så mye ved meg som ikke fungerer. Men folk får jo unger samme hvor syke (både fysisk og psykisk) de er. Selv om de vet at det de har er arvelig så må de liksom ha barn, for det er jo en menneskerett. Da sier det seg selv at mennesket som art stadig blir svakere og svakere.

Hei!

 

Hvis du alltid har ment det, har du så stor grad av selvinnsikt og modenhet at jeg regner med at du ikke har autisme/har gått gjennom livet uten støtte, en viss oppslysning etc.

 

Folk får barn, av mange grunner, av de fleste fordi de treffer noen de elsker og da er den delen naturlig.

 

Jeg skrev et innlegg her en gang, noe om at, om bare Statens senter eller noen som hjalp meg fra jeg var bittelitene hadde sagt noe om min arvelige sykdom, gitt noen råd, så hadde jeg gjort andre valg. Men ingen tok det ansvaret og jeg selv manglet forutsetningene for å tenke så langt. Sånn er det ofte å være handikappet/ ha en sykdom.

 

Og jeg tror akkurat sånn er det for mange syke, enten de har autisme og er i sin egen verden eller noe helt annet.

 

Har man har den årvåkenheten, som jeg har brukt år på å lære meg, og aldri ville klart på egenhånd, for autisme trengs spesifikk og konkret inngripen, ja så tror jeg at det trolig lite er autisme man strever med.

 

Andre ting kan jeg ikke vite noe om, jeg kjenner kun til autisme og den annerledeshetenj, aleneheten og den verden det innebærer. Ja ved en viss intelektuell kapasitet kan mye læres, men sånn at det kommer av seg selv, det tror jeg ikke.

 

Det er derfor autisme heter autisme, man er selvstyrt, realiterer lite til andre, om ikke andre tar tak og griper inn.

Man har ingen tanker om at man er syk, rett og slett fordi man ikke forstår det normale mennesker forstår.

[Trine]

Hei!

 

Hvis du alltid har ment det, har du så stor grad av selvinnsikt og modenhet at jeg regner med at du ikke har autisme/har gått gjennom livet uten støtte, en viss oppslysning etc.

 

Folk får barn, av mange grunner, av de fleste fordi de treffer noen de elsker og da er den delen naturlig.

 

Jeg skrev et innlegg her en gang, noe om at, om bare Statens senter eller noen som hjalp meg fra jeg var bittelitene hadde sagt noe om min arvelige sykdom, gitt noen råd, så hadde jeg gjort andre valg. Men ingen tok det ansvaret og jeg selv manglet forutsetningene for å tenke så langt. Sånn er det ofte å være handikappet/ ha en sykdom.

 

Og jeg tror akkurat sånn er det for mange syke, enten de har autisme og er i sin egen verden eller noe helt annet.

 

Har man har den årvåkenheten, som jeg har brukt år på å lære meg, og aldri ville klart på egenhånd, for autisme trengs spesifikk og konkret inngripen, ja så tror jeg at det trolig lite er autisme man strever med.

 

Andre ting kan jeg ikke vite noe om, jeg kjenner kun til autisme og den annerledeshetenj, aleneheten og den verden det innebærer. Ja ved en viss intelektuell kapasitet kan mye læres, men sånn at det kommer av seg selv, det tror jeg ikke.

 

Det er derfor autisme heter autisme, man er selvstyrt, realiterer lite til andre, om ikke andre tar tak og griper inn.

Man har ingen tanker om at man er syk, rett og slett fordi man ikke forstår det normale mennesker forstår.

 

Tja, mulig det. Jeg har vel bare tenkt at det ikke er noe hyggelig å skulle tvinge andre til å leve når jeg syns det er så vanskelig og slitsomt selv. Jeg tenker mye, funderer over ting, grubler på ting og gjør meg opp meninger som ikke er normale og som andre mener er merkelige. For meg virker det unaturlig å skulle fostre opp barn, jeg har mer enn nok med å passe på meg selv. Og det er jo en kjent sak at man arver mye av sine foreldre og jeg vil ikke at andre skal ha det like strevsomt som jeg har hatt det og fortsatt har det.

 

Har du ingen egne meninger om ting? Har du lært alle tingene du mener og ikke fundert noe over dem, bare akseptert at det er sånn?

 

Jeg har jo aldri forstått at jeg trolig er syk, eller hva man nå skal kalle det, men jeg har forstått at jeg er anderledes, at mine tanker ikke passer inn i verden og jeg vet jo at jeg hhar hatt mye vondt. Man trenger ikke være veldig smart for å gjøre seg opp en mening om at man ikke unner andre det livet man selv har.

 

Vel, den delen med barn er ikke naturlig for meg

[Madelenemie]

Tja, mulig det. Jeg har vel bare tenkt at det ikke er noe hyggelig å skulle tvinge andre til å leve når jeg syns det er så vanskelig og slitsomt selv. Jeg tenker mye, funderer over ting, grubler på ting og gjør meg opp meninger som ikke er normale og som andre mener er merkelige. For meg virker det unaturlig å skulle fostre opp barn, jeg har mer enn nok med å passe på meg selv. Og det er jo en kjent sak at man arver mye av sine foreldre og jeg vil ikke at andre skal ha det like strevsomt som jeg har hatt det og fortsatt har det.

 

Har du ingen egne meninger om ting? Har du lært alle tingene du mener og ikke fundert noe over dem, bare akseptert at det er sånn?

 

Jeg har jo aldri forstått at jeg trolig er syk, eller hva man nå skal kalle det, men jeg har forstått at jeg er anderledes, at mine tanker ikke passer inn i verden og jeg vet jo at jeg hhar hatt mye vondt. Man trenger ikke være veldig smart for å gjøre seg opp en mening om at man ikke unner andre det livet man selv har.

 

Vel, den delen med barn er ikke naturlig for meg

Hei!

 

Jeg har stor respekt for mennesker som tenker så smart og langsiktig,

 

Jeg tenker sånn selv nå, men gjorde det dessverre ikke før.

 

Jeg var lykkelig/hadde lite bekymringer, helt til min mann fikk mer og mer "bekymringer" dvs, jeg fungerte dårlig sosialt, han forstod ikke hva det var, men da min første sønn, nektet å gå i barnehagen uten sjakkbrett og ikke ville være der fordi ingen ville spille sjakk, det var omtrent da han og jeg begynte til utredning, og på ulike hold og hver for oss fikk diagnosene asperger syndrom,

 

uten at de visste noe, om at mor ble utredet på voksnehabilitering,

og sønn på barnehabilitering.

 

Jeg var sliten, men det lærer man seg leve med. Det var starten på det hele.

 

Jeg har mange meninger om ting, alltid hatt, men de er utifra ting jeg har lest, kommet på, jeg ser ikke på andre og lærer av de, den første det skjedde med var min psykiater.

 

Jeg var svært radikal, er det nok enda, jeg dro tidlig ut i krigsområder, tok utradisjonelle valg, og var aldri redd for mitt eget liv.

Det passet meg godt, det livet der, men så "forelsket" jeg meg/ble fridd til og sa ja.

 

Kanskje derfor trengte jeg/min mann en diagnose, jeg passer ikke så lett inn i det A4, jeg vil justere meg, være hyggelig og snill, men så er jeg litt sær, veldig vil min mann si, vrien litt, veldig vil min mann si, men som min mann sier uavhengig av disse særhetene er jeg et snilt, ærlig og oppriktig menneske.

 

Det er litt min trøst, store trøst, for jeg vet det er sånn, i alt det gale jeg til tider kan gjøre, du vet det man kaller bommerter,

de gjør jeg flere av enn andre, men som regel er det ikke jeg som oppdager dem, det er min mann.

 

Jeg var veldig autistisk som barn og ung, MYE mer enn mine barn, de har autisme:-)

Men de fikk jo tidlig hjelp, jeg var bare i min egen verden, og det kjipt lenge, skulle ønske jeg fikk opplysning og hjelp lenge før.

 

Jeg vil du skal vite at i autistjentegruppa mi, er jeg den med mest uttalt autisme:-(

Det betyr ikke at de andre ikke har autisme, men at jeg kanskje har en lei gradsforskjell:-(

Ingenting å gjøre meg det, den leie gradforskjellen er vel kun lei for meg.

 

Jeg liker dem, og har inviterte dem hjem til meg i sommer:-)

Til nå har tre svart at de kommer:-) så da blir det nok hyggelig:-)

Selv om jeg ikke tror det er så lett for noen av oss det der med det sosiale og venner,

men heldigvis liker de dyr og jeg har jo mange dyr, så slipper vi sitte fast i en stol.

Endret 12. mai 2015 av Madelenemie

[Gjest]

Det har jeg vel ikke sagt. Jeg sa at så lenge psykisk eller fysisk syke får barn så vil det naturlig nok bli flere syke. Og at jeg personlig mener at min fysiske og psykiske helse ikke er noe jeg ønsker å videreføre Så, kanskje jeg sier at psykisk syke ikke burde få barn, men at man er født har man jo ikke valgt selv.

Vi kunne ikke velge om vi skulle bli født, men foreldrene våre kunne velge. Jeg forstår delvis hva du mener, men jeg synes det er skremmende det sorteringssamfunnet vi allerede har fått. Jeg ønsker et samfunn det er plass til det som ikke er perfekt også.

[Madelenemie]

Vi kunne ikke velge om vi skulle bli født, men foreldrene våre kunne velge. Jeg forstår delvis hva du mener, men jeg synes det er skremmende det sorteringssamfunnet vi allerede har fått. Jeg ønsker et samfunn det er plass til det som ikke er perfekt også.

Ja:-)

 

Men om jeg visste om min arvelige autisme, ville vi uavhengi giftet oss, men vi ville nok fått kun to barn:-)

 

Da i håp om en uten og en med autisme. Fordi barn med utviklingsforstyrrelser krever såpass mye.

 

Selv om barn med autisme er som barn med downs syndom, noe man aldri vil unnvære når de er her, så er vanskene de strever med det man vil unnvære, ikke personene.:-)

 

Jeg syns et barn med autisme er helt ok, men når det blir mange, da er det krevende, jeg vill likevel ikke, ikke hatt noen av mine, andre gode kvaliteter oppveier, sånt som ærlighet og prisnipfasthet.

[Trine]

Vi kunne ikke velge om vi skulle bli født, men foreldrene våre kunne velge. Jeg forstår delvis hva du mener, men jeg synes det er skremmende det sorteringssamfunnet vi allerede har fått. Jeg ønsker et samfunn det er plass til det som ikke er perfekt også.

 

Jeg mener ikke at andre skal velge for oss. Jeg mener bare at det vil bli en økning i antall psykisk syke så lenge psykisk syke får barn. Jeg mener det er egoistisk å få barn dersom man selv strever mye i livet, men slike ting må jo hver enkelt velge selv. Syns også det skal være en plass til alle i samfunnet, vi blir aldri et samfunn fritt for arvelig belastede sykdommer. Men jeg mener også det blir litt feil å sette barn til verden når det er en stor mulighet for at barnet får store problemer i livet.

[Madelenemie]

Jeg mener ikke at andre skal velge for oss. Jeg mener bare at det vil bli en økning i antall psykisk syke så lenge psykisk syke får barn. Jeg mener det er egoistisk å få barn dersom man selv strever mye i livet, men slike ting må jo hver enkelt velge selv. Syns også det skal være en plass til alle i samfunnet, vi blir aldri et samfunn fritt for arvelig belastede sykdommer. Men jeg mener også det blir litt feil å sette barn til verden når det er en stor mulighet for at barnet får store problemer i livet.

Hei

 

Den der søsteren til Stoltenberg, ninni, tror jeg, har så vidt jeg vet 2 NT foreldre:-)

 

Så det fins ingen garantier for å ikke få syke barn:-)

 

Når det gjelder helt klart arvelige sykdommer som autisme så mener jeg mer av typen gentisk veiledning bør på plass,

da man vet gener disponerer for autisme m.m.

 

Nå er det jo ikke alvorlige sykdommer man dør av, men der er mer alvorlige for foreldrene som må legge til rette for en lenger yngelpleie enn det som er vanlig.

 

Men igjen, å få barn med autisme, åpner veier for de introverte:-)

Nå blir det et stadig økende fokus på at mange introverte, er som de med autisme, og kan falle ut av utdanning og jobbsituasjoner, rett og slett fordi kravet til utadvendthet har gått for langt.