Arv som belønning

[AnonymBruker]

Min mor hadde en ugift, barnløs søster, slik at min mor var hennes enearving.  Min tante sa dog "Og så gir du 50.000 til hver av jentene [min søster og meg] i arveoppgjøret".  Dette var ikke nedfelt i noe testamente, men en muntlig avtale mellom tante, mamma, min søster og meg.

 

Min tante har dessverre gått bort.  Samtidig har min mor blitt bestemor, til min søsters barn.  Det var dypt og inderlig etterlengtet, min mann og jeg kunne dessverre ikke fått barn.  Min mors lykke er enorm, nesten så det grenser til aggressivitet (jeg kjenner det igjen fra svigermors første tid som bestemor, det roet seg jo).

 

Så kommer min mor til meg og spør meg pent om det er greit at jeg avstår fra "mine" 50.000, slik at min søster kan få 100.000 - fordi hun har fått barn.  Det er jeg som bestemmer, sier jeg "nei", blir det sånn.  Men jeg kan vel ikke si nei, egentlig...?

 

Dette er problematisk for meg likevel.  Pengene er helt klart en "premie" for å ha fått barn (noe jeg ikke har klart),og jeg vet ikke helt hva jeg synes om arv som belønning på denne måten. I tillegg synes jeg min mor kunne stått for avgjørelsen selv.  Hadde hun bare sagt det rett ut, hadde jeg jo syntes det var greit, men nå legger hun jo den litt ekle avgjørelsen over på meg.

 

Min søster har uansett bedre råd enn meg, uavhengig av antall barn.  Jeg er ikke i noen akutt pengenød og summen er heller ikke stor nok til at det endrer livet på noen måte.  Det er jo ikke egentlig pengene i seg selv, heller, selv om jeg vet min tante ville stått på at vi skulle få likt, barn eller ikke.

 

Andres tanker?

Anonymous poster hash: 58ea9...7a5

[morsan]

Huff dette synes jeg var utidig ig ufint gjort av moren din.

[AnonymBruker]

Din, mor kan om hun ønsker å begunstige dette barnet, gi av sin egen arv. Jeg synes ikke det er rett at du skal "gi" 50.000 til barnet, og jeg synes det er merkelig at din mor i det hele tatt stiller deg et slikt spørsmål.

Anonymous poster hash: 5a23f...bbf

[AnonymBruker]

Min mor hadde en ugift, barnløs søster, slik at min mor var hennes enearving.  Min tante sa dog "Og så gir du 50.000 til hver av jentene [min søster og meg] i arveoppgjøret".  Dette var ikke nedfelt i noe testamente, men en muntlig avtale mellom tante, mamma, min søster og meg. Min tante har dessverre gått bort.  Samtidig har min mor blitt bestemor, til min søsters barn.  Det var dypt og inderlig etterlengtet, min mann og jeg kunne dessverre ikke fått barn.  Min mors lykke er enorm, nesten så det grenser til aggressivitet (jeg kjenner det igjen fra svigermors første tid som bestemor, det roet seg jo). Så kommer min mor til meg og spør meg pent om det er greit at jeg avstår fra "mine" 50.000, slik at min søster kan få 100.000 - fordi hun har fått barn.  Det er jeg som bestemmer, sier jeg "nei", blir det sånn.  Men jeg kan vel ikke si nei, egentlig...? Dette er problematisk for meg likevel.  Pengene er helt klart en "premie" for å ha fått barn (noe jeg ikke har klart),og jeg vet ikke helt hva jeg synes om arv som belønning på denne måten. I tillegg synes jeg min mor kunne stått for avgjørelsen selv.  Hadde hun bare sagt det rett ut, hadde jeg jo syntes det var greit, men nå legger hun jo den litt ekle avgjørelsen over på meg. Min søster har uansett bedre råd enn meg, uavhengig av antall barn.  Jeg er ikke i noen akutt pengenød og summen er heller ikke stor nok til at det endrer livet på noen måte.  Det er jo ikke egentlig pengene i seg selv, heller, selv om jeg vet min tante ville stått på at vi skulle få likt, barn eller ikke. Andres tanker? Anonymous poster hash: 58ea9...7a5

Jeg har opplevd noe av det samme som deg, men ble ikke spurt i forkant. Etter å ha vært lei meg en del over forfordelingen tok jeg mot til meg og sa til min mor at jeg synes det hele var leit; at jeg var trist nok over ikke å få barn selv om ikke denne forskjellen fra mine søsken skulle bli ytterligere forsterket. Jeg sa også at hvis det er slik at jeg ikke skal arve noe fordi jeg ikke har barn så har jo ikke jeg noe å la gå videre til mine tantebarn. Det poenget så hun men da var allerede fordelingen skjedd.

Jeg tenker at tanten din som selv bar barnløs nettopp ville fordele likt uavhengig av om dere hadde barn eller ikke. At din mor overprøver dette er ikke ok i det hele tatt synes jeg.

Jeg synes ikke du er egoistisk eller urimelig i din reaksjon, og det kan jo nettopp tenkes at du ønsker å disponere pengene til fordel for dine tantebarn i form av gaver og fremtidig arv men at du da er den som kam få styre dette og ikke fin mor.

Det vi kan lære av dette er viktigheten av at ting blir skrevet skikkelig ned da muntlige avtaler kan bli vanskelig å slå i bordet med.

Lykke til!

Anonymous poster hash: 9541e...690

[frosken]

 

Min mor hadde en ugift, barnløs søster, slik at min mor var hennes enearving.  Min tante sa dog "Og så gir du 50.000 til hver av jentene [min søster og meg] i arveoppgjøret".  Dette var ikke nedfelt i noe testamente, men en muntlig avtale mellom tante, mamma, min søster og meg.

 

Min tante har dessverre gått bort.  Samtidig har min mor blitt bestemor, til min søsters barn.  Det var dypt og inderlig etterlengtet, min mann og jeg kunne dessverre ikke fått barn.  Min mors lykke er enorm, nesten så det grenser til aggressivitet (jeg kjenner det igjen fra svigermors første tid som bestemor, det roet seg jo).

 

Så kommer min mor til meg og spør meg pent om det er greit at jeg avstår fra "mine" 50.000, slik at min søster kan få 100.000 - fordi hun har fått barn.  Det er jeg som bestemmer, sier jeg "nei", blir det sånn.  Men jeg kan vel ikke si nei, egentlig...?

 

Dette er problematisk for meg likevel.  Pengene er helt klart en "premie" for å ha fått barn (noe jeg ikke har klart),og jeg vet ikke helt hva jeg synes om arv som belønning på denne måten. I tillegg synes jeg min mor kunne stått for avgjørelsen selv.  Hadde hun bare sagt det rett ut, hadde jeg jo syntes det var greit, men nå legger hun jo den litt ekle avgjørelsen over på meg.

 

Min søster har uansett bedre råd enn meg, uavhengig av antall barn.  Jeg er ikke i noen akutt pengenød og summen er heller ikke stor nok til at det endrer livet på noen måte.  Det er jo ikke egentlig pengene i seg selv, heller, selv om jeg vet min tante ville stått på at vi skulle få likt, barn eller ikke.

 

Andres tanker?

Anonymous poster hash: 58ea9...7a5

 

 

Jeg synes du bør si til din mor at det ikke kjennes greit ut for deg med den løsningen hun foreslår.

 

Dersom din søster hadde hatt dårlig råd og stort behov for penger, så kunne jeg forstått din mors forslag. Dersom situasjonen ikke er slik, så ser jeg ingen grunn til å være overdrevent grei i denne situasjonen.

[ekte nick]

Du sier klart til din mor at det overhodet ikke er aktuelt. Din tante ønsket at dere skulle få likt, og det skal ikke din mor overprøve.

 

Jeg syns faktisk din mor er frekk.

 

Du kan gjerne si til henne, at det å ikke ha barn er sorg nok som det er, om du ikke skal straffes i tillegg ved å ikke få den arven du har krav på. Kanskje du trenger å kunne bruke pengene til andre ting som gir deg glede.

[laban]

Jeg synes det er helt urimelig å "kreve" at du skal godkjenne en slik skjevfordeling og synes slett ikke du skal si det er greit.  Si fra (på en rolig, saklig måte) hvordan du føler det.

 

Hadde søsteren din og familien hennes vært i pengeknipe, kunne foreldrene dine / deres tatt av sine egne midler og hjulpet henne, og på den måten "skjevfordelt" mellom dere to søstrene.  Det trenger ikke alltid være millimeterrettferdighet mellom søsken som er i helt forskjellig livsfase og situasjon.  Men jeg synes det er feil at moren din vil ha deg med på en avgjørelse som er noe annet enn søsteren hennes ønsket. 

 

Tanten din var jo selv "den barnløse søsteren", og det er dårlig gjort å overstyre viljen hennes.  Det er korttenkt av moren din å "premiere" barnebarn.  Spol noen år fram og se hvem av dere som antakelig tar seg mest av hjelpetrengende foreldre, for eksempel?  Besteforeldrene kommer sikkert til å bidra med litt av hvert til barnebarnet på en naturlig måte i årene som kommer, det er unødvendig å skjevfordele arven i tillegg. 

 

Jeg har sett et par stygge eksempler på hvordan folk kan oppføre seg når barnløse tanter og onkler går bort.  Så jeg benytter anledningen til å oppfordre alle uten livsarvinger til å skrive krystallklare testamenter!

Endret 22. mai 2015 av laban

[cilie]

Fy søren, så forbannet jeg blir på dine vegne!! Jeg håper virkelig ikke du gir etter på dette, ei heller at din søster ville godtatt en slik skjevdeling....

[Gjest Gargamel]

 

Min mor hadde en ugift, barnløs søster, slik at min mor var hennes enearving.  Min tante sa dog "Og så gir du 50.000 til hver av jentene [min søster og meg] i arveoppgjøret".  Dette var ikke nedfelt i noe testamente, men en muntlig avtale mellom tante, mamma, min søster og meg.

 

Min tante har dessverre gått bort.  Samtidig har min mor blitt bestemor, til min søsters barn.  Det var dypt og inderlig etterlengtet, min mann og jeg kunne dessverre ikke fått barn.  Min mors lykke er enorm, nesten så det grenser til aggressivitet (jeg kjenner det igjen fra svigermors første tid som bestemor, det roet seg jo).

 

Så kommer min mor til meg og spør meg pent om det er greit at jeg avstår fra "mine" 50.000, slik at min søster kan få 100.000 - fordi hun har fått barn.  Det er jeg som bestemmer, sier jeg "nei", blir det sånn.  Men jeg kan vel ikke si nei, egentlig...?

 

Dette er problematisk for meg likevel.  Pengene er helt klart en "premie" for å ha fått barn (noe jeg ikke har klart),og jeg vet ikke helt hva jeg synes om arv som belønning på denne måten. I tillegg synes jeg min mor kunne stått for avgjørelsen selv.  Hadde hun bare sagt det rett ut, hadde jeg jo syntes det var greit, men nå legger hun jo den litt ekle avgjørelsen over på meg.

 

Min søster har uansett bedre råd enn meg, uavhengig av antall barn.  Jeg er ikke i noen akutt pengenød og summen er heller ikke stor nok til at det endrer livet på noen måte.  Det er jo ikke egentlig pengene i seg selv, heller, selv om jeg vet min tante ville stått på at vi skulle få likt, barn eller ikke.

 

Andres tanker?

Anonymous poster hash: 58ea9...7a5

 

 

Moren din har satt deg i en vanskelig enkel situasjon. Når hun sier det er du som bestemmer synes jeg du kan ta henne på ordet og gjøre nettopp det. Det er jo verdens enkleste spørsmål:

 

Q: Vil du ha 50 000,-? 

A: Selvsagt.

 

Ser ikke behovet for å begrunne svaret når det er så opplagt. Hvis du først skal gi bort 50 000,- bør du i alle fall få gleden av å overrekke pengene selv. Moren din kan være gavmild med sine egne penger.

Endret 22. mai 2015 av Gargamel

[AnonymBruker]

Det ble aldri tenkt på testamente, tror jeg, siden familien er såpass liten og hele greia virkelig skulle være rett fram.  Jeg selv "maser" på mannen min om at vi selv bør skrive testamente, ikke minst fordi vi ønsker å gi noe til veldedige formål.

 

Min søster tjener i alle fall det dobbelte av meg, og vil ikke ha noe problem med å spare opp tilsvarende sum til barnet.  Hun sier det må være mammas avgjørelse, men hun har ikke noe problem med at jeg også får.

 

Egentlig bryr jeg meg ikke så mye om selve pengene, men det føles unektelig som en slags "straff" for at jeg ikke har kunnet gi min mor barnebarn.  Jeg er en god del eldre enn min søster og min mor har nok ventet på å bli bestemor i 20 år.  Alle venninner, svigerinner, naboer og tidligere kollegaer er bestemødre og hun har følt seg litt utenfor i forhold til dette. 

Anonymous poster hash: 58ea9...7a5

[frosken]

Som jeg har sagt tidligere, så synes jeg du skal formidle til din mor hvordan du ser på dette. Jeg lurer imidlertid på om det er slik at din mor har sagt at grunnen til at hun ønsker å gi 100 000 til din søster er en slags belønning til din søster for å få barn? For meg vil det være mer nærliggende å tro at din mor tenker at de to barnebarna hver skulle få 50 000 på sparekonto, slik at pengene gis til barna og ikke til din søster og deg. Dette synes jeg ikke ville ha vært en oppsiktsvekkende løsning, men når du ikke ønsker det, så mener jeg at din tantes intensjoner bør hensyntas.

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om jeg har uttrykt meg uklart, men det er altså snakk om ett barnebarn.  Min tantes avgjørelse om at min søster og jeg skulle få penger ble tatt før min søster fikk barn.

Anonymous poster hash: 58ea9...7a5

[Gjest Gargamel]

Jeg synes det er unødvendig å tolke motivene til moren din så negativt, selv om hun har vært klønete / hodeløs. Sannsynligvis handler det mer om å støtte barnebarnet enn å straffe deg, ellers ville hun nok ikke bedt om din velsignelse.

 

Jeg mener du sier ja takk til pengene og ellers legger det bak deg.

[Gjest Xtra]

Du sier klart til din mor at det overhodet ikke er aktuelt. Din tante ønsket at dere skulle få likt, og det skal ikke din mor overprøve.

 

Jeg syns faktisk din mor er frekk.

 

Du kan gjerne si til henne, at det å ikke ha barn er sorg nok som det er, om du ikke skal straffes i tillegg ved å ikke få den arven du har krav på. Kanskje du trenger å kunne bruke pengene til andre ting som gir deg glede.

 

Enig, men ville kanskje erstattet ordet frekk med tankeløs, slik Gargamel er inne på.

[Kayia]

Jeg er veldig enig med Gargamel i denne tråden, ikke bland din mors evetuelle motiver inn i dette. Det har ingen betydning hva moren din tenker, og det er ingen vits i å spekulere i det heller.

 

Det som er av betydning er at din mor ønsker å overprøve sin (barnløse) avdøde søsters ønske, og at du ikke syns det er greit.

 

Jeg syns du ganske enkelt sier at du ikke kan se noen god grunn til at din tantes ønske skal endres, og at du ønsker at fordelingen blir slik din tante ønsket.

[Mrs D]

Jeg har ikke lest de andre svarene, men min første tanke er at dette kunne din mor ha spart deg for. Eier hun ikke evne til empatisk tenking?

 

Og en ting til: Sånn som jeg forstår det, så er disse 100 000 en del av arven etter din tante? Altså har din mor fått penger også til seg selv? Syns hun kunne gi av sin arv om hun absolutt vil gi til barnebarnet også. Hvorfor skal DU godta at din tantes ønsker ikke skal ivaretas?

Endret 22. mai 2015 av Mrs D

[AnonymBruker]

Ja, min mor har fått resten av arven - rundt 2,5 millioner.

Anonymous poster hash: 58ea9...7a5

[AnonymBruker]

 

Ja, min mor har fått resten av arven - rundt 2,5 millioner.

 

 

Da syntes jeg hun kan gi av denne delen. Makan!

Anonymous poster hash: 89a28...841

[laban]

Ja, min mor har fått resten av arven - rundt 2,5 millioner.

Anonymous poster hash: 58ea9...7a5

Desto større grunn til at hun oppfyller det søsteren hennes ønsket.

[cilie]

Ja, min mor har fått resten av arven - rundt 2,5 millioner. Anonymous poster hash: 58ea9...7a5

Og så unner hun ikke deg 50.000! Er det mulig?