Så lei meg :-(

[Gjest]

Er så utrolig lei meg.

Vi overtok huset idag, og det ble noen skuffelser.

Min sønn har ikke noe som helst lyst til å bo der, det er min største sorg ift dette. Min datter er heldigvis positiv. Min mann klager på ting.

Har så vondt nå, angrer på valget jeg (vi) tok har ikke lyst til å flytte nå

Måtte bare "snakke" med noen om dette. Dette er min andre nedtur bare i dag, og jeg har hatt det vondt lenge nå - gått og hanglet psykisk. Er så sliten av å gå slik.

Orker egentlig ikke å leve mer, har ikke lyst til å leve mer.

[frosken]

Leit å høre at dere umiddelbart ikke er så glade for å flytte inn. Men når det gjelder sønnen din, så tenker jeg at han er så stor nå at han kan oppfordres til å bidra positivt. Han vet vel at dere trenge å flytte for å få orden på økonomien, og da trenger han ikke surmule alt for mye, tenker jeg :-)

 

Fant dere noen alvorlige og uventede mangler?

[stjernestøv]

Det er trist at du har det så vondt

 

Vet ikke hva jeg skal skrive men håper det går bedre snart, tror du det går seg til med sønnen din?

[future life]

Er så utrolig lei meg.

Vi overtok huset idag, og det ble noen skuffelser.

Min sønn har ikke noe som helst lyst til å bo der, det er min største sorg ift dette. Min datter er heldigvis positiv. Min mann klager på ting.

Har så vondt nå, angrer på valget jeg (vi) tok har ikke lyst til å flytte nå

Måtte bare "snakke" med noen om dette. Dette er min andre nedtur bare i dag, og jeg har hatt det vondt lenge nå - gått og hanglet psykisk. Er så sliten av å gå slik.

Orker egentlig ikke å leve mer, har ikke lyst til å leve mer.

Det første jeg hadde gjort er å si ifra til mannen at han må slutte og klage. At han klager har sannsynligvis en smitteeffekt på sønnen. Han er voksen og kan kanskje hjelpe til å få det beste ut av situsjonen?

Har selv vært gjeldsslave, over 25 år siden nå. Firmaet til han jeg bodde sammen med gikk konkurs og det viste seg at hus og alt gikk med. Vi overlevde, fikk bare et litt annet perpektiv på saker og ting. Hva er viktig i livet? Jo, at vi er friske, har nok mat, er glade i hverandre og har tak over hodet.

Jeg vet også om det psykiske presset som følger med sånne ting. Reddet min daværende samboer to ganger fra å skyte seg. Han var veldig deprimert. Men jeg vil påstå at vi kom styrket gjennom dette. Mine barn tok heller ingen skade av at vi ikke alltid hadde skinke og ost på brødskiva. Vi måtte si nei mange ganger, de fikk ikke alt de pekte på. Dette og mye annet har gjort dem til reflekterende voksne som idag husker godt på dette, men de mener selv at de lærte veldig mye.

Vet det er veldig tøfft, men se framover. Om ett år, fem år, da er kanskje alt mye bedre? I tillegg må du kanskje ha behandling, noen å snakke med, angående problemer og depresjon?

[Gjest]

Takk for at dere svarer meg.

Sønnen min gråter, han er ikke sur.

Dette er som å oppleve en ny skilsmisse - akkurat de samme følelsene. Forhåpentligvis venner han seg til det, men jeg frykter for at han flytter ut (han har ikke sagt det, men kompiser tilbyr han å bo hos dem, for de vet han ikke vil bo på det nye stedet).

Det var mest kosmetiske mangler i tillegg til at det var dårlig rengjort,men vi fikk oss ikke til å klage på vaskingen). Ingen dyre kostnader, og ting vi fint klarer å gjøre selv. Vi må nok pusse opp litt, men det er slikt som tilogmed jeg klarer.

Jeg har vært så lei meg hele tiden og ikke klart å glede meg til å flytte fordi det har vært så tungt. I helga klarte jeg for første gang å glede meg, og nå er det bare vondt. De negative reaksjonenenog følelsene til familien min smittet betydelig over på meg, og det er akkurat som at jeg bærer på sorgen til alle. Jeg klarte ikke å være hjemme og dro ut til en elv for å få være i fred og slippe løs alle følelsene.

[frosken]

Hvorfor er sønnen din så fortvilet over flyttingen? Hva er det han tror han kommer til å savne mest?

[Gjest]

Beliggenheten

[frosken]

Beliggenheten

 

Fordi han får lang vei til venner og skole? Er det i sykkelavstand eller er det for langt?

[Gjest]

Ja tar 15-20 min med bil.

[Gjest]

Det første jeg hadde gjort er å si ifra til mannen at han må slutte og klage. At han klager har sannsynligvis en smitteeffekt på sønnen. Han er voksen og kan kanskje hjelpe til å få det beste ut av situsjonen?

Har selv vært gjeldsslave, over 25 år siden nå. Firmaet til han jeg bodde sammen med gikk konkurs og det viste seg at hus og alt gikk med. Vi overlevde, fikk bare et litt annet perpektiv på saker og ting. Hva er viktig i livet? Jo, at vi er friske, har nok mat, er glade i hverandre og har tak over hodet.

Jeg vet også om det psykiske presset som følger med sånne ting. Reddet min daværende samboer to ganger fra å skyte seg. Han var veldig deprimert. Men jeg vil påstå at vi kom styrket gjennom dette. Mine barn tok heller ingen skade av at vi ikke alltid hadde skinke og ost på brødskiva. Vi måtte si nei mange ganger, de fikk ikke alt de pekte på. Dette og mye annet har gjort dem til reflekterende voksne som idag husker godt på dette, men de mener selv at de lærte veldig mye.

Vet det er veldig tøfft, men se framover. Om ett år, fem år, da er kanskje alt mye bedre? I tillegg må du kanskje ha behandling, noen å snakke med, angående problemer og depresjon?

Godt å høre fra noen som har vært gjennom det samme.. Selv om jeg selvfølgelig ikke vil at andre skal oppleve slikt. Takk ❤️

[frosken]

Hvordan skal han komme seg på skolen etc?  Kjører han moped eller er han avhengig av transport?

[Gjest]

Han kjører moped pluss at det går buss

[Gjest]

Takk for svarene jeg har fått, de hjalp.

[laban]

Han kjører moped pluss at det går buss

Og vi snakker om ett skoleår, ikke sant? Det klarer han nok. Han får snart sitt eget liv uansett.

Noen ganger må man bare gjøre det som er nødvendig. Det er sånn det er å bli voksen.

Jeg er enig i at mannen din må slutte å klage mens ungdommene er til stede.

[Trine]

Kjedelig å få sånne følelser. Jeg har også vært fortvilet de gangene jeg har flyttet. Alt er tomt og kaldt og fremmed. Men så får man på plass sine egne eiendeler og får sitt eget preg på stedet, så venner man seg til det og føler seg hjemme etterhvert.

[Madelenemie]

Er så utrolig lei meg.

Vi overtok huset idag, og det ble noen skuffelser.

Min sønn har ikke noe som helst lyst til å bo der, det er min største sorg ift dette. Min datter er heldigvis positiv. Min mann klager på ting.

Har så vondt nå, angrer på valget jeg (vi) tok har ikke lyst til å flytte nå

Måtte bare "snakke" med noen om dette. Dette er min andre nedtur bare i dag, og jeg har hatt det vondt lenge nå - gått og hanglet psykisk. Er så sliten av å gå slik.

Orker egentlig ikke å leve mer, har ikke lyst til å leve mer.

Hei!

 

Sorg som din sønn opplever nå, er en konkret følelse, som vil gå over gradvis,

 

Som regel kommer man styrket ut av sorg og motgang, man ser det ikke når man står midt i det, men etterpå.

 

Jeg tror du må prøve ikke ta på deg andres følelser og fortvilelse, så det var bra du dro ut.

 

Nå som jeg går hjemme har jeg opplevd at andres humør og motgang kan prege meg, jeg syns derfor jeg må ut igjen, fra høsten i nye studier, jeg orker ikke gå hjemme. Håper du jobber for din egen skyld, det gir en pauser.

 

Når mine står i motgang og sorg som for dem til tider er altoppslukende og altomfattende, er ofte det eneste jeg kan gjøre å høre nøye på hva de strever med, så overhøre litt, (ja for det må man også), så prøve å sette deres kriser i perspektiv, (noe som er irriterende for dem) så si at nå er det nok, nå må vi skifte fokus, for dette er lite konstruktivt. (da blir de mer irritert, før de forstår etter en stund at det er det eneste fornuftige å gjøre) Klart det er krevende med motgang, og vondt for oss, spesielt mødre tror jeg, å se våre barn lei seg. Men noe fint er at de lærer å takle motgang ved at vi tåler å stå i det vonde med dem, det er det læring i. (håper du skjønner)

 

Håper det vil løse seg for din sønn, de vonde følelsene, for den nye boplassen.

[ISW]

Nå skal jeg være litt stygg, men synes flere i familien din virkelig må skjerpe seg (jeg skrev egentlig noe krassere her men modererte meg litt).

Skjønner at å flytte til et mindre sentralt sted ikke er optimalt. Men det har vært et nødvendig grep for dere som kommer til å gi dere en langt bedre hverdag på sikt. Det vil si, det er du som har tatt ansvar og båret belastningen med økonomi, altså er det du som vil merke den største bedringen. Resten av familien din har vært "gratispassasjerer" - og det er klart at når gratispassasjerer må ta til takke med dårligere kår så blir det sutring. Det er imidlertid ekstremt egoistisk av de. Særlig mannen din burde vite bedre.

Jeg blir forbanna når jeg leser dette.

Endret 1. juni 2015 av issomethingwrong

[Kayia]

Må si meg helt enig med ISW her - mannen din bør virkelig skjerpe seg nå! Makan til stillesittende, passiv og sur kaill!! Se ikke bort fra at dette påvirker sønnen din også - mannen din gjør det jo legitimt å sutre når han gjør det selv. Om jeg var deg ville jeg konfrontert mannen på omannshånd med spørsmål som "Dersom du syns dette var en dårlig ide, hva tvar ditt forslag på å løse de økonomiske utfordringene?/ Om du hadde en bedre ide for å bedre økonomien, hvorfor gjorde du ikke noe for at vi skulle realisere din ide?/ Du syns ikke det er litt sent og lite konstruktivt å klage nå, etter at vi har gjort (og betalt for) vårt valg?"

 

At sønnen din gjennomgår en sorg etter en flytteprosess ville jeg tenkt på som et sunnhetstegn - sånn er det å være ungdom, dete r krise å være langt unna venner og kjent miljø hvor en føler seg trygg  

 

(Mens jeg skrev avsnittet ble jeg plutselig i tvil. Det er ikke du som har en sønn med asberger, som i såpall er han du snakker om her? I såfall er det enda mer forståelig at han misliker endringen flyttingen innebærer)

[Gjest]

Takk til dere alle. Dere hjalp meg skikkelig. Da jeg sto ved elva tenkte jeg "skulle ønske jeg var tøff nok til å hoppe". Jeg var helt på bånn.

Takket være deres hjelp har ting snudd seg litt og vi har begynt å finne løsninger. Så tusen hjertelig takk for at dere stilte opp.

[Gjest]

Er så utrolig lei meg.

Vi overtok huset idag, og det ble noen skuffelser.

Min sønn har ikke noe som helst lyst til å bo der, det er min største sorg ift dette. Min datter er heldigvis positiv. Min mann klager på ting.

Har så vondt nå, angrer på valget jeg (vi) tok har ikke lyst til å flytte nå

Måtte bare "snakke" med noen om dette. Dette er min andre nedtur bare i dag, og jeg har hatt det vondt lenge nå - gått og hanglet psykisk. Er så sliten av å gå slik.

Orker egentlig ikke å leve mer, har ikke lyst til å leve mer.

Jeg har også alltid hatt lett for å bli lei meg hvis ikke barna er fornøyd.  Det skal lite til for at det smitter over på meg.  De trenger ikke si det.  Det er nok at jeg merker noe ikke stemmer helt.  

 

Så jeg forstår godt at du reagerer.  Men er sønnen din fornuftig så vil dette gå seg til. 

 

Jeg leste det siste innlegget ditt etter at jeg hadde begynt på svaret.  Det er godt å lese at dere begynner å finne løsninger. 

 

Gratulerer med nytt hus.  Og kos deg med innredningen. Det er en ny og spennende tid.  Men livet er dessverre ikke uten motgang. Og du har hatt litt mye i senere tid, og da er det nok også lett for at reaksjonene blir kraftigere.