Til erænringsfysiolog: spisefortyrrelse ingen vet om

2. juni 2015

Jeg er en 18 år gammel jente som har slitti med anoreksi ( har ikke noe diagnose, men jeg regner med at det er dette det er) siden jeg var rundt 13-14 år. Jeg har aldri gått til behandling . Dette er fordi dette er noe noen aldri har vist noe om. Jeg har hele veien brukt mye energi på å dekke over dette fordi det er så flaut, og jeg har alltid vært veldig tynn så de fleste tror vel at jeg er sånn naturlig. Det siste året har jeg fått nok. Jeg orker ikke mer, og kan ikke huske sist jeg følte meg frisk. Jeg forstår heller ikke hvordan mine foreldre ikke skjønner dette, og jeg vil egentlig at de skal få vite om dette, men jeg bare klarer ikke å ta meg sammen og si det. Jeg føler heller ikke at jeg klarer å søke hjelp selv, så jeg er rådløs opp i alt dette. Jeg har selv prøvd å spise mer, men jeg blir så syk når jeg gjør det så selv om at jeg vil bli frisk så får jeg det ikke til, også fordi jeg ikke liker å legge på meg. Nå bor jeg på hybel for meg selv, og det har jeg gjort i to år. Dette fordi jeg bor langt borte fra vgs, og jeg var egentlig glad for dette for da slapp jeg unna maten, men det har egentlig gjort alt mye værre. Folk på skolen min har også begynt å legge merke til noe, og det liker jeg ikke...Jeg blir glodd ned, noen lærere har også glodd meg ned. Det er ikke sånn at jeg er veldig udervektig. Jeg veier sånn cirka 47 og jeg er 172, men jeg vet ikke jeg.

Anonymous poster hash: 78739...7ba

2. juni 2015

Jeg er en 18 år gammel jente som har slitti med anoreksi ( har ikke noe diagnose, men jeg regner med at det er dette det er) siden jeg var rundt 13-14 år. Jeg har aldri gått til behandling . Dette er fordi dette er noe noen aldri har vist noe om. Jeg har hele veien brukt mye energi på å dekke over dette fordi det er så flaut, og jeg har alltid vært veldig tynn så de fleste tror vel at jeg er sånn naturlig. Det siste året har jeg fått nok. Jeg orker ikke mer, og kan ikke huske sist jeg følte meg frisk. Jeg forstår heller ikke hvordan mine foreldre ikke skjønner dette, og jeg vil egentlig at de skal få vite om dette, men jeg bare klarer ikke å ta meg sammen og si det. Jeg føler heller ikke at jeg klarer å søke hjelp selv, så jeg er rådløs opp i alt dette. Jeg har selv prøvd å spise mer, men jeg blir så syk når jeg gjør det så selv om at jeg vil bli frisk så får jeg det ikke til, også fordi jeg ikke liker å legge på meg. Nå bor jeg på hybel for meg selv, og det har jeg gjort i to år. Dette fordi jeg bor langt borte fra vgs, og jeg var egentlig glad for dette for da slapp jeg unna maten, men det har egentlig gjort alt mye værre. Folk på skolen min har også begynt å legge merke til noe, og det liker jeg ikke...Jeg blir glodd ned, noen lærere har også glodd meg ned. Det er ikke sånn at jeg er veldig udervektig. Jeg veier sånn cirka 47 og jeg er 172, men jeg vet ikke jeg.

Anonymous poster hash: 78739...7ba

Jo, du er svært undervektig, du har en bmi på 15,9 og man er undervektig når man ligger på mindre enn 18,5 (og selv da er man veldig tynn). Kan du skrive et notat og ta med til legen og vise ham/henne? Skriv det du har skrevet her og få med at du synes det er fryktelig vanskelig å snakke om det - det vil nok legen skjønner og forhåpentligvis vil snøballen begynne å rulle.

3. juni 2015

Hei!

Først og fremst må jeg gratulere deg for å ta det første skrittet mot å bli frisk! Du vet det kanskje ikke selv, men ved å skrive inn her i dag har du startet en prosess inne i deg selv som kan føre til at du får hjelp. Det viktigste steget er nemlig å sette ord på situasjonen, enten ved å skrive det til noen eller si ordene høyt. Og det har du allerede gjort nå, til oss her på Doktor Online. Du forteller at du tror du har anoreksi, og at du ikke er glad for å være i din situasjon, og dette er et første avgjørende steg i riktig retning. Du sier at du er klar over at dette ikke er helsemessig bra, og selv om kroppen din jobber mot deg er det viktigste at du, mentalt sett, vet at dette er noe som bør endres og at du har motivasjon til å gjøre endringer dersom du får hjelp.

Selve definisjonen anoreksi sier at man ved anoreksi har en overopptatthet av og problematisk forhold til mat, kropp, vekt, tanker, følelser og relasjoner. Dette forteller du at du har, og har hatt i 4-5 år allerede. Det er en vegring mot opprettholdelse av normal kroppsvekt i forhold til alder og høyde, og gir menstruasjonsforstyrrelser eller tap av menstruasjon. Ved anoreksi har man en kroppsvekt på mindre enn 85% av forventet kroppsvekt, altså en BMI på 17,5 eller mindre, som du jo med en BMI på 15,9 kommer innenfor diagnosebegrepet. Det defineres ofte som en begrensning på type og mengde mat, med en intens frykt for å legge på seg, og kan gi en lav benmasse da kroppen får for lite næring.

Denne frykten for å legge på seg skal man ikke ta lett på, og det er godt å ha støtte i prosessen med å bli frisk. Anoreksi er en sykdom man bør få hjelp til å håndtere, og du forteller selv at du ikke lengere orker å være så veldig tynn. Du forteller at det det er slitsomt å dekke over sykdommen, og at det er flaut å være så tynn. Så hva skal du gjøre? Hvordan skal du komme deg ut av dette? Du har jo allerede tatt første steget ved å skrive ned tankene dine og sende dem til oss. Kanskje er det ikke like vanskelig å sende ordene en gang til, men til et annet sted? Hva med å sende inn ditt innlegg her til foreldrene dine, på en mail eller i et brev? Du kan jo også legge ved svaret mitt her, slik at de kan få en forståelse av at du forsøker å få hjelp uten å egentlig tørre å be om det. Jeg er sikker på at foreldrene dine ønsker å hjelpe deg, og hvis det blir for vanskelig kan du sende brevet til en annen person du stoler på. En lærer på videregående, en venn eller helsesøster/lege. Anoreksi er en skjult sykdom, der kun 10 % av tilfellene er synlige. At du nå føler at folk ser på deg kan være et tegn på at sykdommen har kommet så langt at den nå begynner å bli synlig.

Jeg har troen på at du vil greie å be om hjelp, og kanskje sender du mail til dine foreldre eller en annen nær deg allerede i dag?

Jeg heier på deg

Hilsen

Randi Vassbotn Norheim

Klinisk ernæringsfysiolog

www.matfordeg.no