Noen mennesker kan vippe meg helt av pinnen

[DoleMari]

I forbindelse med en tøff sak for noen år siden hvor jeg ble beskyldt av en venninne for å være ustbabil, i ubalanse osv osv så ble jeg dårlig. Jeg fikk angsanfall og var sikker på at jeg skulle dø. Jeg så for meg moren min sitt dødsøyeblikk og alt kom tilbake fra den gang. Det var helt for jævlig, Jeg følte meg som en stor belastning for samboeren min i tillegg. Så det ble mange ting å slite med.

 

Nå tåler jeg ikke så mange påkjenninger for tiden. Jeg synes jeg har hatt nok! Men det er visse venner som får meg til å vippe av pinnen.

Jeg har invitert en ( tidligere) venninne som har flyttet langt vekk, hit til meg siden samboer er på ferie i 14 dager. Men så føler jeg meg så deprimert at jeg angrer litt. For jeg vil at hun skal ha det hyggelig når hun kommer. Hun kommer tidlig en fredag, jeg må jo på jobb:( Men sa jeg skal prøve å få en feriedag, hvor hun svarer: Det bør du få til for nå har jeg stryra fælt for å få det til.

Jeg blir helt satt ut av bare det!! Jeg visste jo ikke at hun kom så tidlig, og det er vanskelig å få fri fra jobben da jeg er eneste som jobber sent. Jeg har også vært mye borte da katten er operert to ganger, og jeg klarer ikke å gå fra ham. Vi fikk en katt med endel plager. Men det eneste som betyr noe for meg er katten! Lurer på om jeg begynner å bli koko i hodet?

 

Jeg tåler ingenting lenger. Hva skal jeg gjøre hvis jeg ikke får fri fra jobben? Jeg er litt engstelig for henne av en eller annen grunn. Føler meg fort mindreverdig sammen med henne. Hun er mest opptatt av å prate om seg selv. Huff!!!!!

[ISW]

Merkelig utsagn av venninna di. Er du sikker på at det ikke var en spøk?

 

Nei, du er ikke gal, men det er jo samme problemstilling som du har slitt med ganske lenge nå. Du vurderer din "verdi" (hvis man kan bruke et begrep som det) ut fra noen veldig få kriterier. F.eks hva du jobber med og hva du har oppnådd. Tenk litt på hva folk ville sagt hvis du hadde brukt disse kriteriene for å definere noen andre sin verdi (f.eks "du er nærmest verdiløs, du er jo uføretrygdet"), da hadde du ligget et sted på skalaen mellom Darwinisme og noe enda verre. Og dette gjør du nå mot deg selv? Jeg tror mye av årsaken til at du har det såpass vondt som du har, at du bruker disse fryktelige kriteriene til å sette en slags verdi på deg selv.

 

I tillegg er man jo langt fra objektiv når man gjør slikt, fordi man har en tendens til å vektlegge det man selv er dårlig på, og man ignorerer det man faktisk er god på (det "teller" jo liksom ikke). Så hele regnestykket blir komplett feil, og i seg selv å lage slike regnestykker er uheldig. Jeg synes du har utrolig mange positive kvaliteter, men du gjør noen uheldige valg, sannsynligvis som følge av angsten din.

[Gjest Gargamel]

Du inviterte henne ikke til å komme tidlig fredag så du er ikke "forpliktet" til å ta fri den dagen.

 

Siden du har sagt at du skal prøve å få fri bør du vel allikevel ta opp spørsmålet med sjefen din på en forsiktig måte.

[DoleMari]

Du inviterte henne ikke til å komme tidlig fredag så du er ikke "forpliktet" til å ta fri den dagen.

 

Siden du har sagt at du skal prøve å få fri bør du vel allikevel ta opp spørsmålet med sjefen din på en forsiktig måte.

Ja, jeg skal høre. Bør jeg si grunnen til sjefen, eller kan jeg bare be om en feriedag? Har vært mye borte, jobber ikke fullt, så det er ubehagelig å spørre.

[DoleMari]

Merkelig utsagn av venninna di. Er du sikker på at det ikke var en spøk?

 

Nei, du er ikke gal, men det er jo samme problemstilling som du har slitt med ganske lenge nå. Du vurderer din "verdi" (hvis man kan bruke et begrep som det) ut fra noen veldig få kriterier. F.eks hva du jobber med og hva du har oppnådd. Tenk litt på hva folk ville sagt hvis du hadde brukt disse kriteriene for å definere noen andre sin verdi (f.eks "du er nærmest verdiløs, du er jo uføretrygdet"), da hadde du ligget et sted på skalaen mellom Darwinisme og noe enda verre. Og dette gjør du nå mot deg selv? Jeg tror mye av årsaken til at du har det såpass vondt som du har, at du bruker disse fryktelige kriteriene til å sette en slags verdi på deg selv.

 

I tillegg er man jo langt fra objektiv når man gjør slikt, fordi man har en tendens til å vektlegge det man selv er dårlig på, og man ignorerer det man faktisk er god på (det "teller" jo liksom ikke). Så hele regnestykket blir komplett feil, og i seg selv å lage slike regnestykker er uheldig. Jeg synes du har utrolig mange positive kvaliteter, men du gjør noen uheldige valg, sannsynligvis som følge av angsten din.

Du har helt rett. Det sitter 3 barndomsvenninner å prikker meg på skulderen hele tiden; Dem er alle så vellykket. Jeg passet ikke inn. Dem snakket negativt om andre i klassen, og dem var liksom smartere enn de andre. Pripne, spør du meg. Jeg kuttet kontakten for mange år siden, allikevel tenker jeg på dem hver dag.

Jeg har alltid følt meg annerledes. Jeg passer ikke inn noe sted. Jeg har alltid likt å ha eldre venner.

Det er ikke så gøy å ha en bror som er lege med doktorgrad og en svigerenne med stort lederansvar og topp utdannelse og en far med topp utdannelse og likeså hele slekten..... jeg vet jeg sutrer nå, men jeg føler meg så mislykket.

[DoleMari]

Problemet mitt er at jeg er for "snill", men egentlig er jeg ikke det. Det går for langt og da klikker jeg. Jeg har bare lyst å si til folk rett ut hva jeg mener. Men irriterer meg istedenfor. F.eks. er det ikke så greit at samboer drar på fylletur i 14 dager, og jeg er alene med katten. Men han trenger jo ferie. Mine følelser er uansett over, så det er greit å være alene!

[DoleMari]

Merkelig utsagn av venninna di. Er du sikker på at det ikke var en spøk?

 

Nei, du er ikke gal, men det er jo samme problemstilling som du har slitt med ganske lenge nå. Du vurderer din "verdi" (hvis man kan bruke et begrep som det) ut fra noen veldig få kriterier. F.eks hva du jobber med og hva du har oppnådd. Tenk litt på hva folk ville sagt hvis du hadde brukt disse kriteriene for å definere noen andre sin verdi (f.eks "du er nærmest verdiløs, du er jo uføretrygdet"), da hadde du ligget et sted på skalaen mellom Darwinisme og noe enda verre. Og dette gjør du nå mot deg selv? Jeg tror mye av årsaken til at du har det såpass vondt som du har, at du bruker disse fryktelige kriteriene til å sette en slags verdi på deg selv.

 

I tillegg er man jo langt fra objektiv når man gjør slikt, fordi man har en tendens til å vektlegge det man selv er dårlig på, og man ignorerer det man faktisk er god på (det "teller" jo liksom ikke). Så hele regnestykket blir komplett feil, og i seg selv å lage slike regnestykker er uheldig. Jeg synes du har utrolig mange positive kvaliteter, men du gjør noen uheldige valg, sannsynligvis som følge av angsten din.

Jeg svarte deg ikke ordentlig. Du har helt rett. Det er angsten som har hindret meg i mye. Angsten for folk og ikke være bra nok. Jeg har til og med fått angst for å se gal ut.

[ISW]

Du har helt rett. Det sitter 3 barndomsvenninner å prikker meg på skulderen hele tiden; Dem er alle så vellykket. Jeg passet ikke inn. Dem snakket negativt om andre i klassen, og dem var liksom smartere enn de andre. Pripne, spør du meg. Jeg kuttet kontakten for mange år siden, allikevel tenker jeg på dem hver dag.

Jeg har alltid følt meg annerledes. Jeg passer ikke inn noe sted. Jeg har alltid likt å ha eldre venner.

Det er ikke så gøy å ha en bror som er lege med doktorgrad og en svigerenne med stort lederansvar og topp utdannelse og en far med topp utdannelse og likeså hele slekten..... jeg vet jeg sutrer nå, men jeg føler meg så mislykket.

 

Jeg synes du resonnerer litt feil gjennom at du nesten utelukkende vurderer verdien i noen / deg selv basert på hvilken utdannelse og jobb de har. Spørsmålet er hva du ville sagt til en venninne som var ufør, ville du sagt at "du er verdiløs"? Du ville sannsynligvis ikke det, og etter alt å dømme så ser du selv at måten du tenker på er feil, men du klarer likevel ikke la være. Det er jo litt problemstillingen rundt "Styggen på ryggen" igjen. Vi er vår egen største kritiker.

 

Kanskje trenger du mer intensiv hjelp til å løse denne problemstillingen. Du har jo mye å gå på når det gjelder medikamentell behandling, jeg vet ikke hvilken form for terapi du får i dag, men kanskje du trenger hjelp til å korrigere en del av forestillingene du har laget om deg selv. Det hjelper å se ting i perspektiv (f.eks "ville du sagt dette til venninna di") - alt ser ikke like fornuftig ut når det kommer fram. Troll sprekker jo som kjent når de kommer ut i lyset.

[DoleMari]

Det er sant. Jeg vet ikke hvorfor jeg tenker sånn om meg selv. Jeg ville aldri dømt noen andre. Det er mulig jeg har høyere krav til meg selv enn det jeg har fått til. Jeg har gitt faen i perioder gjennm livet, og det gjør at jeg tenker stygge tanker om meg selv. Fordi jeg drar dyna over hodet i perioder og melder avbud til psykologen også. Da føler jeg meg bare verre. Den eneste jeg ikke gir f.. ovenfor er katten. Den gir jeg oppmerksomhet hele tiden. He-he... er så glad i den. Jeg er en dyreelsker!!

 

Ja, flere i familien min har bipolar lidelse. Jeg har spurt om utredning, men psykolgen er ikke opptatt av det. Jeg har også lufte om medikamenter, men hun er heller ikke så for det. Fastlegen min er en gammel knark som sitter og glor på dataen og vil ha det ut før du kommer inn... he-he... Synes det er like greit, jeg.

 

Psykologen hjelper meg egentlig, men jeg lurer på om jeg er behandlingsresistent.

Uansett, så hjelper det du skriver, for det får meg til å tenke.

[DoleMari]

Jeg føler meg som en belastning ovenfor psykologen, for jeg har luftet så mye "rare" tanker for henne. Jeg tror ikke hun har vært borti et slikt tilfelle før. Er redd hun ikke orker meg mer. Derfor melder jeg avbud.

[Gjest Gargamel]

Ja, jeg skal høre. Bør jeg si grunnen til sjefen, eller kan jeg bare be om en feriedag? Har vært mye borte, jobber ikke fullt, så det er ubehagelig å spørre.

 

Jeg synes det er mest naturlig å si grunnen. I alle fall er jeg vant til at folk sier det. Da kan sjefen få litt grunnlag for å vurdere om du bør få fri. På min arbeidsplass er det en flat struktur med ganske stor gjensidig tillit. Det kan være annerledes hvis sjefen er nazist.

 

Jeg har latt være å si grunnen én gang i karrieren, og da har nok folk (med rette) antatt at det var noe alvorlig og personlig.

[DoleMari]

Jeg synes det er mest naturlig å si grunnen. I alle fall er jeg vant til at folk sier det. Da kan sjefen få litt grunnlag for å vurdere om du bør få fri. På min arbeidsplass er det en flat struktur med ganske stor gjensidig tillit. Det kan være annerledes hvis sjefen er nazist.

 

Jeg har latt være å si grunnen én gang i karrieren, og da har nok folk (med rette) antatt at det var noe alvorlig og personlig.

Jeg pleier også å si grunnen, så da gjør jeg det. Da har jeg i alle fall gjort mitt, og mer kan jeg ikke gjøre.

[Gjest Gargamel]

Jeg pleier også å si grunnen, så da gjør jeg det. Da har jeg i alle fall gjort mitt, og mer kan jeg ikke gjøre.

 

Det synes jeg er helt riktig tenkt i dette tilfellet.

[DoleMari]

Jeg lurer på en ting: Jeg får Sobril av legen, men bruker det sjelden. Jeg har ei på jobben som også er plaget av angst, hun spør meg om jeg kan skaffe Sobril, få kjøpe av meg. Jeg vegrer meg, for jeg synes ikke det er riktig, det er jo ikke lov heller. Samtidig føler jeg meg utnytta, for hun sier at hun er bekymret for meg, at jeg burde skaffe meg mer hjelp, legges inn osv... Jeg føler virkelig ikke det er godt ment?! Jeg vet ikke lenger.... jeg har bare en dårlig følelse. Eller er jeg for mistenksom?

Selv om jeg er deprimert, så vet vel ikke hun bedre enn meg hva jeg trenger.

[ISW]

Jeg lurer på en ting: Jeg får Sobril av legen, men bruker det sjelden. Jeg har ei på jobben som også er plaget av angst, hun spør meg om jeg kan skaffe Sobril, få kjøpe av meg. Jeg vegrer meg, for jeg synes ikke det er riktig, det er jo ikke lov heller. Samtidig føler jeg meg utnytta, for hun sier at hun er bekymret for meg, at jeg burde skaffe meg mer hjelp, legges inn osv... Jeg føler virkelig ikke det er godt ment?! Jeg vet ikke lenger.... jeg har bare en dårlig følelse. Eller er jeg for mistenksom?

Selv om jeg er deprimert, så vet vel ikke hun bedre enn meg hva jeg trenger.

 

Ikke selg Sobril. I verste fall kan du risikere å miste jobben samt bli tiltalt for å selge rusmidler illegalt. 

 

Du er vel ikke så deprimert at du trenger innleggelse for dette? Da er det jo snakk om alvorlig depresjon med selvmordsfare?

Om du kunne hatt godt av en planlagt innleggelse for å jobbe med angsten intensivt (ala Modum Bad) er jo en annen diskusjon, men det synes jeg din behandler bør ta stilling til og ikke din kollega. Det er jo tredjelinjebehandling, altså etter at behandling hos fastlegen og poliklinisk behandling ikke har gitt resultater.

Endret 3. juni 2015 av issomethingwrong

[DoleMari]

Jeg kommer ikke til å gjøre det. Det strider helt mot min moral.

Jeg føler egengtlig ikke at hun bryr seg når hun sier det. Jeg føler meg bare mer nedtrykt. Hun har jo større problemer enn meg. Jeg liker ikke at noen skal fortelle meg hvor dårlig jeg er?

 

Kanskje jeg trenger mer intensiv behandling. Behandling for negative tanker om meg selv og angsten som har eskalert. Panikkanfall er myye bedre, men angsten for mennesker har blitt større.

[ISW]

Jeg kommer ikke til å gjøre det. Det strider helt mot min moral.

Jeg føler egengtlig ikke at hun bryr seg når hun sier det. Jeg føler meg bare mer nedtrykt. Hun har jo større problemer enn meg. Jeg liker ikke at noen skal fortelle meg hvor dårlig jeg er?

 

Kanskje jeg trenger mer intensiv behandling. Behandling for negative tanker om meg selv og angsten som har eskalert. Panikkanfall er myye bedre, men angsten for mennesker har blitt større.

 

Jeg tenker at Zoloft sannsynligvis blokkerer panikkanfallene dine. Og det er jo bra.

 

Men negative tanker og angsten for mennesker må sannsynligvis jobbes med i terapi. Har du først gått opp disse tankebanene, så er det ikke naturlig gitt at du bare kan ta en medisin for å fjerne de. 

 

Som jeg skrev tidligere i tråden så må trollene ut i lyset. Du må jobbe strukturert for å korrigere de feilaktige antakelsene som fører til negative tanker og det jeg kaller autoritetsangst. En av de er jo dette med at din verdi som menneske bestemmes av jobbrelaterte prestasjoner og resultater. 

[Gjest Gargamel]

 

Det er ikke så gøy å ha en bror som er lege med doktorgrad og en svigerenne med stort lederansvar og topp utdannelse og en far med topp utdannelse og likeså hele slekten..... jeg vet jeg sutrer nå, men jeg føler meg så mislykket.

 

Jeg synes det virker usannsynlig at din egen familie ser ned på deg pga utdanning og jobb. Jeg tror folk blir først og fremst blir bedømt ut ifra om de oppfører seg ordentlig mot andre.

[DoleMari]

Jeg synes det virker usannsynlig at din egen familie ser ned på deg pga utdanning og jobb. Jeg tror folk blir først og fremst blir bedømt ut ifra om de oppfører seg ordentlig mot andre.

Jeg håper det. Husker en barndomsvenninne av meg sa en gang at hun kunne ikke ha vært sammen med en snekker, for hun ville ha en mann med litt høyere ambisjoner enn det. Det reagerte jeg ganske på, men hvorfor skal jeg bry meg om det.

Synes familien min er litt i overkant opptatt av sånne ting. Men, men.,

[DoleMari]

Jeg tenker at Zoloft sannsynligvis blokkerer panikkanfallene dine. Og det er jo bra.

 

Men negative tanker og angsten for mennesker må sannsynligvis jobbes med i terapi. Har du først gått opp disse tankebanene, så er det ikke naturlig gitt at du bare kan ta en medisin for å fjerne de. 

 

Som jeg skrev tidligere i tråden så må trollene ut i lyset. Du må jobbe strukturert for å korrigere de feilaktige antakelsene som fører til negative tanker og det jeg kaller autoritetsangst. En av de er jo dette med at din verdi som menneske bestemmes av jobbrelaterte prestasjoner og resultater. 

Ja, Jeg har autoritetsangst, men føler meg ikke mindre smart enn andre fordet. Det er kanskje der det ligger. Er så lett å tenke at man er dum i det yrket jeg har, og det er jeg ikke.