Noen mennesker kan vippe meg helt av pinnen

[AnonymBruker]

Du må begynne å stå opp for deg selv! Ta den plassen du skal ha! Du har like mye rett til det som alle andre. 

 

Angående hun på jobben, så er det jo direkte frekt å komme med slike "råd" med mindre hun står deg svært nært og kjenner deg ut og inn. Og det er ikke lovlig å selge legemidler, presse deg på det er jo helt drøyt.  Hun synes at du skulle innlegges, men tør ikke selv å kontakte lege for å få Sobril? Det henger jo ikke på greip. Spør hun igjen ville jeg sagt at "jeg kommer ikke til å selge deg noe, det er ikke noe jeg vil ta konsekvensene av, og dessuten er det neppe noe problem for deg å få tak i det selv hvis du kontakter fastlegen, så ikke spør igjen er du snill".  Og jeg ville og sagt rett ut neste gang hun hinter om innleggelse, at det er hyggelig at hun er så opptatt av ditt ve og vel, men at dette er noe du vil holde utenom jobben, og dessuten får du oppfølging av fagfolk, så du ser helst at dere ikke prater om dette mer. Med et smil. For sånt skal man ikke la gå inn på seg. 

 

Angående venninna di, så er det vel ingen med vettet i behold som planlegger å komme når folk er på jobb, for så å forvente at de tar fri på kort varsel. Det var dumt for henne, men det burde hun ha tenkt på.  Hvis du spør og får nei, så skal du ikke være lei deg for det, og synes du det er ubehagelig å spørre fordi du vet du har vært veldig mye borte i det siste, lar du være og går på jobb. Det kan jo dukke opp bedre grunner til å få fri senere og.  Venninna di trenger ikke vite alt som er sagt og gjort i den forbindelse, du sier bare at det dessverre ikke lar seg gjøre å få fri fra jobb, men at du håper hun klarer å finne på noe hyggelig selv de timene. Kanskje det er noe å gjøre der du bor, gå i butikker el.l., eller så kan hun jo komme innom deg og hente nøkkel, så kan hun vente hos deg. Det er vel fortsatt tid til å ha det hyggelig sammen senere? Hun skal vel ikke reise igjen fredag ettermiddag? Hvor sent jobber du?  

 

Du virker forøvrig som reflektert og omsorgsfull person, du har jobb og tak over hodet, og det er i mine øyne det man trenger for å klare seg.  Jeg har venner som er leger og venner som er uføre, og jeg tenker aldri at det ene er bedre enn det andre, folk er forskjellige og det er bra.  Hvordan verden oppfatter deg, kommer ofte mest an på hvordan man tar det, ikke hvordan man har det, for å være litt banal. (Her har mange noe å jobbe med, uavhengig av yrkesstatus). Noen surfer tilsynelatende på en medvindsbølge hele livet, mens andre svømmer i sirup fra dag 1. Det hjelper såklart ikke på motivasjonen å se opp på surferne, så man får heller finne måter å trives i sirupen på, hvis man ikke kommer seg ut av den.  Det hender dessuten rett som det er at surferne også plutselig blir spist av en hai, så livet er ikke bekymringsfritt der oppe heller, selv om det kan se sånn ut.  Så i realiteten har du to valg: du kan 1. jobbe beinhardt i ca 10 år og bli lege eller hva som helst du og, eller 2. Akseptere situasjonen slik den er nå, og øve deg på å gi beng i hva du tror andre måtte mene. Så fins det alltid rom for forbedring i det små. 

 

Verken leder- eller legejobber er for alle, sånn er det bare, og hva skulle det blitt av verden hvis alle ble ledere, advokater og leger? Og noen går konstant rundt som sprudlende blomsteroppsatser av energi og entusiasme og kjappe kommentarer, fint for dem, og for de rundt iblant, men om alle skulle vært sånn? Grøss og gru. Og hva ville en film vært uten statistene og birollene? Osv, osv. Du fyller en rolle som den du er, (jeg er i klisjehjørnet i dag!) du kan enten gjøre det beste ut av det, og nyte at livet er mer enn jobben (for det kan ikke nødvendigvis alltid hovedrolleinnhaverne), eller begynne den langsiktige jobben mot en viktigere rolle, hvis det er det viktigste for DEG. Det er uansett aldri forsent! 

 

Apropos IQ og jobb: http://www.aftenposten.no/amagasinet/Over-180-i-IQ-5587874.html 

Anonymous poster hash: a0517...c95

[DoleMari]

 

Du må begynne å stå opp for deg selv! Ta den plassen du skal ha! Du har like mye rett til det som alle andre. 

 

Angående hun på jobben, så er det jo direkte frekt å komme med slike "råd" med mindre hun står deg svært nært og kjenner deg ut og inn. Og det er ikke lovlig å selge legemidler, presse deg på det er jo helt drøyt.  Hun synes at du skulle innlegges, men tør ikke selv å kontakte lege for å få Sobril? Det henger jo ikke på greip. Spør hun igjen ville jeg sagt at "jeg kommer ikke til å selge deg noe, det er ikke noe jeg vil ta konsekvensene av, og dessuten er det neppe noe problem for deg å få tak i det selv hvis du kontakter fastlegen, så ikke spør igjen er du snill".  Og jeg ville og sagt rett ut neste gang hun hinter om innleggelse, at det er hyggelig at hun er så opptatt av ditt ve og vel, men at dette er noe du vil holde utenom jobben, og dessuten får du oppfølging av fagfolk, så du ser helst at dere ikke prater om dette mer. Med et smil. For sånt skal man ikke la gå inn på seg. 

 

Angående venninna di, så er det vel ingen med vettet i behold som planlegger å komme når folk er på jobb, for så å forvente at de tar fri på kort varsel. Det var dumt for henne, men det burde hun ha tenkt på.  Hvis du spør og får nei, så skal du ikke være lei deg for det, og synes du det er ubehagelig å spørre fordi du vet du har vært veldig mye borte i det siste, lar du være og går på jobb. Det kan jo dukke opp bedre grunner til å få fri senere og.  Venninna di trenger ikke vite alt som er sagt og gjort i den forbindelse, du sier bare at det dessverre ikke lar seg gjøre å få fri fra jobb, men at du håper hun klarer å finne på noe hyggelig selv de timene. Kanskje det er noe å gjøre der du bor, gå i butikker el.l., eller så kan hun jo komme innom deg og hente nøkkel, så kan hun vente hos deg. Det er vel fortsatt tid til å ha det hyggelig sammen senere? Hun skal vel ikke reise igjen fredag ettermiddag? Hvor sent jobber du?  

 

Du virker forøvrig som reflektert og omsorgsfull person, du har jobb og tak over hodet, og det er i mine øyne det man trenger for å klare seg.  Jeg har venner som er leger og venner som er uføre, og jeg tenker aldri at det ene er bedre enn det andre, folk er forskjellige og det er bra.  Hvordan verden oppfatter deg, kommer ofte mest an på hvordan man tar det, ikke hvordan man har det, for å være litt banal. (Her har mange noe å jobbe med, uavhengig av yrkesstatus). Noen surfer tilsynelatende på en medvindsbølge hele livet, mens andre svømmer i sirup fra dag 1. Det hjelper såklart ikke på motivasjonen å se opp på surferne, så man får heller finne måter å trives i sirupen på, hvis man ikke kommer seg ut av den.  Det hender dessuten rett som det er at surferne også plutselig blir spist av en hai, så livet er ikke bekymringsfritt der oppe heller, selv om det kan se sånn ut.  Så i realiteten har du to valg: du kan 1. jobbe beinhardt i ca 10 år og bli lege eller hva som helst du og, eller 2. Akseptere situasjonen slik den er nå, og øve deg på å gi beng i hva du tror andre måtte mene. Så fins det alltid rom for forbedring i det små. 

 

Verken leder- eller legejobber er for alle, sånn er det bare, og hva skulle det blitt av verden hvis alle ble ledere, advokater og leger? Og noen går konstant rundt som sprudlende blomsteroppsatser av energi og entusiasme og kjappe kommentarer, fint for dem, og for de rundt iblant, men om alle skulle vært sånn? Grøss og gru. Og hva ville en film vært uten statistene og birollene? Osv, osv. Du fyller en rolle som den du er, (jeg er i klisjehjørnet i dag!) du kan enten gjøre det beste ut av det, og nyte at livet er mer enn jobben (for det kan ikke nødvendigvis alltid hovedrolleinnhaverne), eller begynne den langsiktige jobben mot en viktigere rolle, hvis det er det viktigste for DEG. Det er uansett aldri forsent! 

 

Apropos IQ og jobb: http://www.aftenposten.no/amagasinet/Over-180-i-IQ-5587874.html 

Anonymous poster hash: a0517...c95

 

DU snakker om å være reflektert!? Takk for mange gode innspill. Jeg skal jammen si "takk for omtanken til henne", og late som jeg tror hun bryr seg i alle fall;)

Lege blir jeg aldri,det for sent, og det vil jeg ikke heller ( veterinær, i så fall. Det var mitt største ønske, og journalist:)

Kanskje jeg kan ta noen kurs eller noe på nettet? Finnes det noe som kan gi litt påfyll og som ikke koster mye? Jeg har dårlig råd!!

 

Egentlig er jeg ganske tøff, en kanskje redd for å bli for direkte mot folk, fordi jeg kan være for ærlig:( Kanskje jeg "skjuler" meg bak en snill fasade, egentlig.

 

Ok, jeg skal lete etter positive. Det er faktisk mange som mister livet i ulykke og sykdom:( Det er så trist å tenke på.

[DoleMari]

DU snakker om å være reflektert!? Takk for mange gode innspill. Jeg skal jammen si "takk for omtanken til henne", og late som jeg tror hun bryr seg i alle fall;)

Lege blir jeg aldri,det for sent, og det vil jeg ikke heller ( veterinær, i så fall. Det var mitt største ønske, og journalist:)

Kanskje jeg kan ta noen kurs eller noe på nettet? Finnes det noe som kan gi litt påfyll og som ikke koster mye? Jeg har dårlig råd!!

 

Egentlig er jeg ganske tøff, en kanskje redd for å bli for direkte mot folk, fordi jeg kan være for ærlig:( Kanskje jeg "skjuler" meg bak en snill fasade, egentlig.

 

Ok, jeg skal lete etter positive. Det er faktisk mange som mister livet i ulykke og sykdom:( Det er så trist å tenke på.

Det er neste fredag. Hun kommer 11 og jeg jobber til 16. Kunne jo ha spurt meg først om jeg jobbet?

Hun klarer seg nok fint i byen på shopping noen timer, ja:) Det er bare måten når noen sier dem har lagt så mye i det for å få det til, så får jeg dårlig samvittighet hvis jeg må jobbe....

Men hun var hos meg en uke i fjor også, har ikke snakket med henne på tlf siden det, og knapt hørt fra henne siden hun flyttet.... så det er vel ikke så nøye. Koselig å få besøk uansett, i alle fall.

[AnonymBruker]

DU snakker om å være reflektert!? Takk for mange gode innspill. Jeg skal jammen si "takk for omtanken til henne", og late som jeg tror hun bryr seg i alle fall;)

Lege blir jeg aldri,det for sent, og det vil jeg ikke heller ( veterinær, i så fall. Det var mitt største ønske, og journalist:)

Kanskje jeg kan ta noen kurs eller noe på nettet? Finnes det noe som kan gi litt påfyll og som ikke koster mye? Jeg har dårlig råd!!

 

Egentlig er jeg ganske tøff, en kanskje redd for å bli for direkte mot folk, fordi jeg kan være for ærlig:( Kanskje jeg "skjuler" meg bak en snill fasade, egentlig.

 

Ok, jeg skal lete etter positive. Det er faktisk mange som mister livet i ulykke og sykdom:( Det er så trist å tenke på.

 

Tja, jeg har vurdert å begynne på ny utdannelse, isåfall er jeg nok ikke ferdig før jeg er 40, men fortsatt er det jo 30 år til pensjonsalder. Må jobbe samtidig isåfall (får ikke lån), så det blir et kjør, men det er ikke umulig. Kjenner andre som har gjort det. Men tenker også at situasjonen min kanskje er til å leve med som den er, og spør meg om det er verdt det, og er jammen ikke sikker Livet er mer enn jobb, og det er jo vanlig å lure på om gresset er grønnere på andre siden. Akkurat nå heller jeg mer mot å droppe det, men bare det å vurdere det seriøst og se at muligheten er der, hjalp meg til å slå meg mer til ro med det jeg allerede gjør. Er vel noe med at frykten for at alle broer er brent forsterker misnøyen med det man gjør; når man innser at det ikke er tilfelle, går alt så meget bedre. Tror jeg har hørt om noen som tar slike internett-kurs, så det fins nok! 

 

Forøvrig er det lov å syte litt selv om du verken har kreft eller ALS og det fins de som på papiret har det verre, det er heller noe med "å ta det gode med det onde", akseptere at det ikke er enten eller, at livet kan være ganske fint også, selv om det er en del saker og ting man kan klage og frustrere seg over. De fleste har sitt å slite med, selv om det ikke synes. Og de musklene man bruker mest blir gjerne de sterkeste, så å hvile bekymringsmuskelen og forsøke å tenke positiv er alltid lurt;) (Men jeg vet det kan være lettere sagt enn gjort!)

 

Det er også lov å tråkke feil en gang iblant og fornærme folk, man kan jo si unnskyld etterpå. Jeg setter faktisk utrolig pris på ærlige og direkte folk, man kan bli dødelig fornærmet et øyeblikk, men så etter å ha tenkt litt lærer man kanskje noe om seg selv, og så blir man til sist glad for at vedkommende sa det han eller hun sa.  Men klart, man trenger jo ikke si alt man tenker på her i verden, alt med måte. Men å snike seg rundt som en mus i tøfler for ikke å fornærme noen, det er ingen løsning! Ingenting går fremover her i verden uten en viss friksjon.

Det er neste fredag. Hun kommer 11 og jeg jobber til 16. Kunne jo ha spurt meg først om jeg jobbet?

Hun klarer seg nok fint i byen på shopping noen timer, ja:) Det er bare måten når noen sier dem har lagt så mye i det for å få det til, så får jeg dårlig samvittighet hvis jeg må jobbe....

Men hun var hos meg en uke i fjor også, har ikke snakket med henne på tlf siden det, og knapt hørt fra henne siden hun flyttet.... så det er vel ikke så nøye. Koselig å få besøk uansett, i alle fall.

Men da er det jo virkelig ikke noe problem! Ingenting å få dårlig samvittighet over! Hun får klage litt, men hun innser nok selv at å komme i arbeidstida ikke var den beste planlegginga hvis hun ikke liker å være alene noen timer. Du får jatte med og si at det var synd, men ikke la det gå inn på deg, å ta fri fra jobb er ikke noe man kan forvente, mange arbeidsgivere er veldig strenge på sånt dessuten.  Kos deg med besøket  

Anonymous poster hash: a0517...c95

[Madelenemie]

I forbindelse med en tøff sak for noen år siden hvor jeg ble beskyldt av en venninne for å være ustbabil, i ubalanse osv osv så ble jeg dårlig. Jeg fikk angsanfall og var sikker på at jeg skulle dø. Jeg så for meg moren min sitt dødsøyeblikk og alt kom tilbake fra den gang. Det var helt for jævlig, Jeg følte meg som en stor belastning for samboeren min i tillegg. Så det ble mange ting å slite med.

 

Nå tåler jeg ikke så mange påkjenninger for tiden. Jeg synes jeg har hatt nok! Men det er visse venner som får meg til å vippe av pinnen.

Jeg har invitert en ( tidligere) venninne som har flyttet langt vekk, hit til meg siden samboer er på ferie i 14 dager. Men så føler jeg meg så deprimert at jeg angrer litt. For jeg vil at hun skal ha det hyggelig når hun kommer. Hun kommer tidlig en fredag, jeg må jo på jobb:( Men sa jeg skal prøve å få en feriedag, hvor hun svarer: Det bør du få til for nå har jeg stryra fælt for å få det til.

Jeg blir helt satt ut av bare det!! Jeg visste jo ikke at hun kom så tidlig, og det er vanskelig å få fri fra jobben da jeg er eneste som jobber sent. Jeg har også vært mye borte da katten er operert to ganger, og jeg klarer ikke å gå fra ham. Vi fikk en katt med endel plager. Men det eneste som betyr noe for meg er katten! Lurer på om jeg begynner å bli koko i hodet?

 

Jeg tåler ingenting lenger. Hva skal jeg gjøre hvis jeg ikke får fri fra jobben? Jeg er litt engstelig for henne av en eller annen grunn. Føler meg fort mindreverdig sammen med henne. Hun er mest opptatt av å prate om seg selv. Huff!!!!!

Hei!

 

Jeg tror du skal huske på det at hvis mennesker får deg til å vippe av pinnen er det først og fremst noe du trenger løse i deg selv,

 

et problem, en usikkerhet, en engstelse, ja det kan være så mye.

 

Det er ikke de som gjør deg syk, eller de som krever, det er du som har strever med noe, du som ikke klarer sette grenser.

 

Det fine ved at det er sånn, er at rellasjoner blir hyggelige, ryddige og fri for skjulte anklager.

 

Alt dette kan man gjøre noe med, bare man ser at det er mekanismene.

 

Ser man ikke det kan selv humor misforstås, eller tydelighet og direktehet, omtrent alt som slett ikke er vondt ment misforstås.

 

Kanskje er dette en god mulighet for deg til å si tydelig i fra, si at "Nei jeg får ikke fri, jeg må jobbe",

nå kan du faktisk øve deg på å sette grensene du kanskje trenger å øve deg på:-)

 

Øv før hun kommer, øv her på dol om du trenger

[DoleMari]

Hei!

 

Jeg tror du skal huske på det at hvis mennesker får deg til å vippe av pinnen er det først og fremst noe du trenger løse i deg selv,

 

et problem, en usikkerhet, en engstelse, ja det kan være så mye.

 

Det er ikke de som gjør deg syk, eller de som krever, det er du som har strever med noe, du som ikke klarer sette grenser.

 

Det fine ved at det er sånn, er at rellasjoner blir hyggelige, ryddige og fri for skjulte anklager.

 

Alt dette kan man gjøre noe med, bare man ser at det er mekanismene.

 

Ser man ikke det kan selv humor misforstås, eller tydelighet og direktehet, omtrent alt som slett ikke er vondt ment misforstås.

 

Kanskje er dette en god mulighet for deg til å si tydelig i fra, si at "Nei jeg får ikke fri, jeg må jobbe",

nå kan du faktisk øve deg på å sette grensene du kanskje trenger å øve deg på:-)

 

Øv før hun kommer, øv her på dol om du trenger

Ja, det er i meg selv det ligger. Jeg er ikke sterk nok i meg selv. Hvis noen sier jeg er ustabil så tror jeg at jeg er der. Det er en redsel jeg har i meg for å bli kokko. Jeg tror jeg kunne ha blitt det egentlig. Det er min største frykt her i verden.

Men jeg er jo ikke koko. Jeg er bare så altfor lett påvirkelig av mennesker som ikke vil meg godt.

[Madelenemie]

Ja, det er i meg selv det ligger. Jeg er ikke sterk nok i meg selv. Hvis noen sier jeg er ustabil så tror jeg at jeg er der. Det er en redsel jeg har i meg for å bli kokko. Jeg tror jeg kunne ha blitt det egentlig. Det er min største frykt her i verden.

Men jeg er jo ikke koko. Jeg er bare så altfor lett påvirkelig av mennesker som ikke vil meg godt.

Kjedelig.

 

det er nok ingen kvick fix, men kanskje du likevel kan øve deg på grensesetting?

 

Si, med den beste samvittighet, at du får ikke fri, så prøv ikke tenke mer på det, men gjør kvelden hyggelig.

 

Blir hun sur, så er det hennes problem og mangel på forståelse.

Det blir nok fort glemt om du lager god mat og gjør det hyggelig på andre måter.

 

Noen mennesker er krevende, de må man sette tydeligere på plass enn andre, kanskje er din venn et sånt menneske?

[frosken]

Hei!

Jeg tror du skal huske på det at hvis mennesker får deg til å vippe av pinnen er det først og fremst noe du trenger løse i deg selv,

et problem, en usikkerhet, en engstelse, ja det kan være så mye.

Det er ikke de som gjør deg syk, eller de som krever, det er du som har strever med noe, du som ikke klarer sette grenser.

Det fine ved at det er sånn, er at rellasjoner blir hyggelige, ryddige og fri for skjulte anklager.

Alt dette kan man gjøre noe med, bare man ser at det er mekanismene.

Ser man ikke det kan selv humor misforstås, eller tydelighet og direktehet, omtrent alt som slett ikke er vondt ment misforstås.

Kanskje er dette en god mulighet for deg til å si tydelig i fra, si at "Nei jeg får ikke fri, jeg må jobbe",

nå kan du faktisk øve deg på å sette grensene du kanskje trenger å øve deg på:-)

Øv før hun kommer, øv her på dol om du trenger

Dette synes jeg er et klokt innspill. Relasjoner blir enklere dersom hver enkelt tar ansvar for sin egen usikkerhet.

[frosken]

Ja, det er i meg selv det ligger. Jeg er ikke sterk nok i meg selv. Hvis noen sier jeg er ustabil så tror jeg at jeg er der. Det er en redsel jeg har i meg for å bli kokko. Jeg tror jeg kunne ha blitt det egentlig. Det er min største frykt her i verden.

Men jeg er jo ikke koko. Jeg er bare så altfor lett påvirkelig av mennesker som ikke vil meg godt.

Eller er det slik at du er lett påvirkelig enten folk vil deg godt eller ikke? Venninnen din har kommet med en ytring som kan tolkes på ulike måter, jeg ville kanskje valgt å tolke henne som at hun håper dere kan være sammen den fredagen. Hvis det ikke passer for deg, så synes jeg du må tåle det ubehaget det vekker i deg å si nei - og jeg synes det er et bedre fokus enn å bli frustrert over det hun har sagt.

Litt tilsvarende med broren din og alt han har fått til, det er ditt problem at du føler deg liten sammenlignet med ham, det er ikke slik at han har gjort noe galt ;-)

Hyggelig at du er glad for katten, men dumt om du bruker katten til å flykte fra kontakt med andre mennesker.

[DoleMari]

Eller er det slik at du er lett påvirkelig enten folk vil deg godt eller ikke? Venninnen din har kommet med en ytring som kan tolkes på ulike måter, jeg ville kanskje valgt å tolke henne som at hun håper dere kan være sammen den fredagen. Hvis det ikke passer for deg, så synes jeg du må tåle det ubehaget det vekker i deg å si nei - og jeg synes det er et bedre fokus enn å bli frustrert over det hun har sagt.

Litt tilsvarende med broren din og alt han har fått til, det er ditt problem at du føler deg liten sammenlignet med ham, det er ikke slik at han har gjort noe galt ;-)

Hyggelig at du er glad for katten, men dumt om du bruker katten til å flykte fra kontakt med andre mennesker.

Skjønner. Jeg har helt sikkert lett for å ta ting negativ, i alle fall fra noen personer. Jeg har litt erfaring med henne fra før at hun er ganske egostyrt. Men så lenge jeg velger å tolke andre positiv, vil jeg jo få mer positivt tilbake også.

Det er sant, jeg skal høre om fri, og går det ikke så kan jeg jo ikke gjøre noe med det.

 

Jeg vet ikke hvorfor jeg tenker sånn om broren min. Kanskje fordi han snakker så mye negativt om moren min og faren min. Det er liksom ikke NOE som har vært positivt der i det hele tatt. Og da tar jeg det litt personlig. Jeg synes det er litt trist at han tenker sånn om dem. Jeg har aldri hørt han si noe som helst bra om dem, ikke svigrinna mi heller.

Det er vel kanskje sånn at storebrødre er litt "nedlatende også? Han har jo veldig snill med meg da jeg var yngre. Jeg er veldig glad i han, selvsagt.

 

Katten, ja. Det er både bra og ikke bar for meg å ha katt. Den har ikke hatt det så bra før og er engstelig. Jeg synes det har vært mye for den nå, to operasjoner på noen få mnd., så jeg synes synd på den og vil passe på at den har det godt og får det den trenger.

Jeg diller og daller med den og nå har den blitt borskjemt ( eller kanskje jeg behandler den som en baby-substitutt). Den er så knyttet til meg at jeg våkner om natta at den ligger oppå brystet mitt. Gir jeg den ikke oppmerskomhet så dytter den forsiktig borti meg med labben sin, og krevver sin plass på fanget. Den er litt klengete, men er helt sjarmert.