Bli privat med psykologen

[AnonymBruker]

Er det noen her inne som har blitt venn med sin psykolog og i så fall, hvordan føles det for dere? Har dere f.eks. gjort ting (uskyldige vel og merke) utenom terapirommet? Jeg har det med min og jeg liker det forholdet vi har fått nå. Vi kan gå ut å spise sammen, snakke i telefon om løst og fast og det føles mer naturlig enn når det bare var en enveisrelasjon. For meg har det hjulpet meg å bli friskere for jeg har hele tiden drømt om å få være en del av hans private liv. Hva tenker dere er best? Kun behandler eller en mellomting? 

Anonymous poster hash: d5649...138

[AnonymBruker]

 

Er det noen her inne som har blitt venn med sin psykolog og i så fall, hvordan føles det for dere? Har dere f.eks. gjort ting (uskyldige vel og merke) utenom terapirommet? Jeg har det med min og jeg liker det forholdet vi har fått nå. Vi kan gå ut å spise sammen, snakke i telefon om løst og fast og det føles mer naturlig enn når det bare var en enveisrelasjon. For meg har det hjulpet meg å bli friskere for jeg har hele tiden drømt om å få være en del av hans private liv. Hva tenker dere er best? Kun behandler eller en mellomting? 

 

 

Det tror jeg ikke er bra.

Anonymous poster hash: 50d65...f23

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke psykologer har LOV til å bli privat med pasientene sine

Anonymous poster hash: 10c08...ec3

[AnonymBruker]

 

Jeg tror ikke psykologer har LOV til å bli privat med pasientene sine

Anonymous poster hash: 10c08...ec3

 

 

Har leger og tannleger det?

Anonymous poster hash: 78199...d18

[gardia]

Jeg kunne aldri tenkt meg å bli privat med min psykolog,det hadde ødelagt pasient -behandler forholdet.Jeg tror også at det hadde blitt muligheter for dårligere behandling. Jeg synes også det virker uprofesjonell av din behandler å innlede et privat forhold til deg,han kan med det sette på spill det forholdet dere har bygget opp i behandlingen.

Min behandler har vært med meg på en aktivitet en gang , spurte selv om å få bli med,og det var ok.Men der går grensen for min del.

[XbellaX]

 

Er det noen her inne som har blitt venn med sin psykolog og i så fall, hvordan føles det for dere? Har dere f.eks. gjort ting (uskyldige vel og merke) utenom terapirommet? Jeg har det med min og jeg liker det forholdet vi har fått nå. Vi kan gå ut å spise sammen, snakke i telefon om løst og fast og det føles mer naturlig enn når det bare var en enveisrelasjon. For meg har det hjulpet meg å bli friskere for jeg har hele tiden drømt om å få være en del av hans private liv. Hva tenker dere er best? Kun behandler eller en mellomting? 

Anonymous poster hash: d5649...138

 

 

Jeg synes dette høres sykt/skadelig ut. Jeg ville tatt vesken min og løpt så fort bena hadde holdt i motsatt retning, levert inn klage på behandleren og funnet meg en som faktisk forholder seg til retningslinjene for psykologer. Jeg fortår at det kjennes trygt og fint ut akkurat nå for deg men om et år eller 2 vil du takke meg for rådet.

[Cilien]

 

Er det noen her inne som har blitt venn med sin psykolog og i så fall, hvordan føles det for dere? Har dere f.eks. gjort ting (uskyldige vel og merke) utenom terapirommet? Jeg har det med min og jeg liker det forholdet vi har fått nå. Vi kan gå ut å spise sammen, snakke i telefon om løst og fast og det føles mer naturlig enn når det bare var en enveisrelasjon. For meg har det hjulpet meg å bli friskere for jeg har hele tiden drømt om å få være en del av hans private liv. Hva tenker dere er best? Kun behandler eller en mellomting? 

Anonymous poster hash: d5649...138

 

Kan aldri tenke meg at dette er profesjonell oppførsel av en psykolog. Jeg tror heller ikke det er lov.

[AnonymBruker]

Jeg har da kjent han i flere år. Det er nå ikke rart at vi blir "venner" da? Ser ikke problemet jeg. Jeg er glad jeg har en psykolog som FAKTISK bryr seg og ikke bare later som. 

Anonymous poster hash: d5649...138

[AnonymBruker]

Det er veldig forståelig at du ønsker å bli nærmere kjent med psykologen din- jeg tror ikke det uvanlig at pasienter blir nysgjerrige på hva slags person de er og har fantasier rundt dette. MEN det vil alltid være et uproporsjonalt forhold mellom deg og psykologen din, da du er pasient og h*n er din behandler. Det er rettere sagt en skjev balanse, og jeg tror ikke det er gunstig for den terapeutiske relasjonen deres på sikt. Hvordan blir det feks  i timene, når du skal snakke om noe som er vanskelig for deg, og så switcher dere til å snakke om hva dere gjorde forrige kveld?

 

En ting er at man går ut på kafè eller liknende i behandlingsøyemed, i den oppsatte timen til pasienten (feks hos en pasient med sosial angst som skal øve seg på å være uten blant folk), men på fritiden er ikke greit.

 

Det finnes ikke noen lov mot at en psykolog kan bli venn med en pasient, men det er uetisk og ikke noe en psykolog skal gjøre. Hvis man ønsker å ha en relasjon til en av pasientene sine skal det gå minst to år etter behandlingens slutt før de kan gjøre det. Jeg syns faktisk det er sjokkerende at din psykolog faktisk er med på noe sånt, og veldig uprofesjonelt! Det er mange andre måter en psykolog kan vise at h*n bryr seg om pasienten sin.

 

Dette var sikkert ikke det svaret du ønsket å høre, men jeg mener at psykologen din kun skal være psykolog, i timene deres, og så får du finne andre venner å være med på fritiden.

 

 

Anonymous poster hash: efbfe...7db

[frosken]

 

Jeg har da kjent han i flere år. Det er nå ikke rart at vi blir "venner" da? Ser ikke problemet jeg. Jeg er glad jeg har en psykolog som FAKTISK bryr seg og ikke bare later som. 

Anonymous poster hash: d5649...138

 

 

Denne diskusjonen har vi hatt på dol med jevne mellomrom. Det er gjerne en eller annen som er i ferd med å få en privat relasjon med sin behandler som ønsker bekreftelse på at dette er ok, at de egentlig er en usedvanlig privilegert pasient. Flere av disse personene har senere kommet tilbake og fortalt om hvor komplisert det hele ble og at de skulle ønske at relasjonen aldri hadde blitt så utflytende. Relasjoner som ikke er rimelig symmetriske vil ofte bli problematiske, selv om intensjonene kan være gode fra begge parter i utgangspunktet.

[ISW]

Jeg er nok litt motsatt, jeg er tilhenger av profesjonelle relasjoner i slike sammenhenger.

 

Jeg gir min behandler penger, mot at vedkommende hjelper meg å bli frisk. Det er jo akkurat samme prinsipp hos fastlegen. Legen har som jobb å gjøre sine pasienter friske. Akkurat det samme gjelder en psykolog. Jeg har absolutt ikke noe ønske om å være venn med min behandler - ikke at vedkommende ikke er hyggelig, men det er en sammenblanding av roller som jeg ikke setter pris på. Det er en asymmetrisk relasjon, og det ønsker jeg ikke.

 

Av nøyaktig samme grunn har jeg intet ønske om å bli venn med noen der JEG skaper asymmetrien, f.eks personer jeg har et lederansvar for. Det betyr ikke at man ikke kan oppføre seg vennlig og hyggelig - men når arbeidsdagen er slutt, går jeg hjem til mitt og de andre gjør sitt. 

 

Som en filosofisk betraktning kan jeg nevne at et sterkt argument for meg til å mislike prostitusjon, er at man degraderer sex til en vare og en transaksjon. Det er også en asymmetrisk relasjon. Kan ikke helt forstå at noen trives i den situasjonen.

[Madelenemie]

Er det noen her inne som har blitt venn med sin psykolog og i så fall, hvordan føles det for dere? Har dere f.eks. gjort ting (uskyldige vel og merke) utenom terapirommet? Jeg har det med min og jeg liker det forholdet vi har fått nå. Vi kan gå ut å spise sammen, snakke i telefon om løst og fast og det føles mer naturlig enn når det bare var en enveisrelasjon. For meg har det hjulpet meg å bli friskere for jeg har hele tiden drømt om å få være en del av hans private liv. Hva tenker dere er best? Kun behandler eller en mellomting?

Anonymous poster hash: d5649...138

Hei!

Jeg tror det kommer litt an på flere ting;

Feks om man er ulikt kjønn.

Jeg har feks blitt venn med min psykiater.

Vi har avklart dette. Men terapien ville min psykiater at skulle være i terapirommet og ikke utenfor.

At vi ble veldig godt kjent og har kontakt selv om jeg ikke går i terapi har for min del med at min psykiater aldersmessig kunne vært min mor, at hun har hatt en autoritetsposisjon som mor for meg.

Hun har vært personlig og hjulpet meg mye ved å våge dele sine egne erfaringer.

Men jeg utnytter ikke min psykiater, jeg respekterer grensene og behovet for privatliv.

Det har hjulpet meg enormt å ha en som svarte på ting om de mellommenneskelige relasjoner ut i fra egne erfaringer .

Men jeg har en venn som hadde en psykolog som gjorde det din psykolog gjør med deg, det gikk ikke bra, det endte med fortvilelse.

Jeg tror vennskap med en psykiater eller psykolog kan gå om begge respekterer hverandres grenser, regler og at kontakt kjennes gjensidig ok, og ikke er basert på skjulte behov eller lengsler fra de involverte .

[AnonymBruker]

Er det noen her inne som har blitt venn med sin psykolog og i så fall, hvordan føles det for dere? Har dere f.eks. gjort ting (uskyldige vel og merke) utenom terapirommet? Jeg har det med min og jeg liker det forholdet vi har fått nå. Vi kan gå ut å spise sammen, snakke i telefon om løst og fast og det føles mer naturlig enn når det bare var en enveisrelasjon. For meg har det hjulpet meg å bli friskere for jeg har hele tiden drømt om å få være en del av hans private liv. Hva tenker dere er best? Kun behandler eller en mellomting?

Anonymous poster hash: d5649...138

Du sier det har gjort deg friskere å være en del av hans liv. Hva skjer hvis han ikke vil ha deg som del av sitt liv lenger?

Anonymous poster hash: 548e4...92d

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg tror det kommer litt an på flere ting;

Feks om man er ulikt kjønn.

Jeg har feks blitt venn med min psykiater.

Vi har avklart dette. Men terapien ville min psykiater at skulle være i terapirommet og ikke utenfor.

At vi ble veldig godt kjent og har kontakt selv om jeg ikke går i terapi har for min del med at min psykiater aldersmessig kunne vært min mor, at hun har hatt en autoritetsposisjon som mor for meg.

Hun har vært personlig og hjulpet meg mye ved å våge dele sine egne erfaringer.

Men jeg utnytter ikke min psykiater, jeg respekterer grensene og behovet for privatliv.

Det har hjulpet meg enormt å ha en som svarte på ting om de mellommenneskelige relasjoner ut i fra egne erfaringer .

Men jeg har en venn som hadde en psykolog som gjorde det din psykolog gjør med deg, det gikk ikke bra, det endte med fortvilelse.

Jeg tror vennskap med en psykiater eller psykolog kan gå om begge respekterer hverandres grenser, regler og at kontakt kjennes gjensidig ok, og ikke er basert på skjulte behov eller lengsler fra de involverte .

Det høres ut som om du har en god psykiater som er varm og nær, men likevel setter grenser. Likevel tenker jeg at dette nærmer seg litt det uprofesjonelle også. For eksempel hadde jeg ikke likt det, om jeg også var hennes pasient, og hun ikke var slik mot meg og andre pasienter, men bare ville være din venn. Tror jeg hadde begynt å lure på om jeg var mindre verdt å like.

Anonymous poster hash: 3fb80...813

[AnonymBruker]

Jeg forstår ikke at folk vil seg så vondt. Forstår at mange ønsker en slik relasjon fordi man får masse omsorg, trygghet, oppmerksomhet og noen som passer på en. Mange får/har ikke fått et slikt behov dekket i livet. Men hva gjør dere når terspien er slutt og dere må innse at dere lurte dere selv? Hvordan skal dere reparere det knuste hjertet? Det er en grunn til at det er strenge regler for dette, det skal beskytte oss pasientene også.

Jeg er veldig glad for at jeg hele tiden har klart å se dette selv. Det gjør at jeg takler avslutningen langt bedre enn jeg hadde gjort om jeg tillot meg slike følelser. Jeg vil ikke meg selv så vondt rett og slett.

Hvis din behandler er slik at han møter ditt behov med å være din venn osv, er han uprofesjonell. Det er lov en viss tid etter behandlingens slutt, men ikke før det.

Anonymous poster hash: 2b0c8...10a

[Madelenemie]

Det høres ut som om du har en god psykiater som er varm og nær, men likevel setter grenser. Likevel tenker jeg at dette nærmer seg litt det uprofesjonelle også. For eksempel hadde jeg ikke likt det, om jeg også var hennes pasient, og hun ikke var slik mot meg og andre pasienter, men bare ville være din venn. Tror jeg hadde begynt å lure på om jeg var mindre verdt å like.

Anonymous poster hash: 3fb80...813

Hei!

Jeg tror for det første at min psykiater er like oppriktig og med ønske om å hjelpe alle sine pasienter!

At hun og jeg, i Vertfall jeg, og mest, den veien, fikk varme følelser for hverandre kan skje i langvarig terapi.

Jeg er veldig takknemlig, og av hele mitt hjerte, for hjelpen hun ga, som var modig personlig og nær.

Jeg tror ikke alle hennes pasienter kom henne like nær, men jeg tror hun ville yte samme hjelp støtte og omsorg til alle de hun hadde som pasienter .

At likevel noen kommer veldig nær, kan ha med personlighet og erfaringer og ting som spiller inn,

Men likevel ikke favoriserer når alt kommer til alt.

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg tror for det første at min psykiater er like oppriktig og med ønske om å hjelpe alle sine pasienter!

At hun og jeg, i Vertfall jeg, og mest, den veien, fikk varme følelser for hverandre kan skje i langvarig terapi.

Jeg er veldig takknemlig, og av hele mitt hjerte, for hjelpen hun ga, som var modig personlig og nær.

Jeg tror ikke alle hennes pasienter kom henne like nær, men jeg tror hun ville yte samme hjelp støtte og omsorg til alle de hun hadde som pasienter .

At likevel noen kommer veldig nær, kan ha med personlighet og erfaringer og ting som spiller inn,

Men likevel ikke favoriserer når alt kommer til alt.

 

Et slikt nært "privat" forhold bryter mot helsepersonells etiske retningslinjer.

Anonymous poster hash: 64580...ebc

[Madelenemie]

Et slikt nært "privat" forhold bryter mot helsepersonells

etiske retningslinjer.

Nei det gjør ikke det om du leser det jeg skrev

Anonymous poster hash: 64580...ebc

[Madelenemie]

Nei

Det gjør ikke det

[AnonymBruker]

Jeg kan også være usikker på han, men det er bare diagnosene mine. Han ser ofte at jeg tolker ting som de ikke er. Jeg vet at det ikke er helt normalt, men han vil definitivt ikke ha sex med meg. Jeg har spurt/eller rettere sagt ut at jeg VIL det, men han sier klart i fra at det ikke går fordi han kan miste lisensen, komme i fengsel og miste muligheten til å hjelpe andre osv. Som sagt jeg vet at det høres rart ut, men han liker meg og jeg elsker han. Jeg gjør virkelig det. Han gir meg gratis behandling og har sagt at jeg kan gå hos han hele mitt liv om jeg vil. Han bryr seg virkelig om meg. Så si hva dere vil, men han vil faktisk bare hjelpe. 

Anonymous poster hash: d5649...138