Passer du på hva du tenker?

[Inner self]

Jeg tar meg selv i hele tiden å passe på hva jeg tenker. Jeg krangler med tvangstankene, som ikke er så sterke nå, men jeg må hele tiden liksom tenke rett, akkuratt som noen hører de, eller att de har en slags magisk virkning. Nå går det ikke helt over i psykose, slik det gjorde før jeg fikk zyprexa, men dette er plagsomt, og irriterende. Jeg snakker til tvangstankene som de er av intellekt og eksisterer som noe annet enn meg selv. Blir så drita lei. Blæh, typisk att det styrker seg når jeg har somatiske bekymringer, må liksm være ekstra på vakt da, slitsomt. Tenk om man kunne eksistere helt autonomt, og ingen noensinne kunne hvite hva du tenker, med mindre du fortalte det...

[stjernestøv]

Jeg tar meg selv i hele tiden å passe på hva jeg tenker. Jeg krangler med tvangstankene, som ikke er så sterke nå, men jeg må hele tiden liksom tenke rett, akkuratt som noen hører de, eller att de har en slags magisk virkning. Nå går det ikke helt over i psykose, slik det gjorde før jeg fikk zyprexa, men dette er plagsomt, og irriterende. Jeg snakker til tvangstankene som de er av intellekt og eksisterer som noe annet enn meg selv. Blir så drita lei. Blæh, typisk att det styrker seg når jeg har somatiske bekymringer, må liksm være ekstra på vakt da, slitsomt. Tenk om man kunne eksistere helt autonomt, og ingen noensinne kunne hvite hva du tenker, med mindre du fortalte det...

Jeg kjenner til det.Plagsomt med disse tankene. 

[frosken]

Jeg tar meg selv i hele tiden å passe på hva jeg tenker. Jeg krangler med tvangstankene, som ikke er så sterke nå, men jeg må hele tiden liksom tenke rett, akkuratt som noen hører de, eller att de har en slags magisk virkning. Nå går det ikke helt over i psykose, slik det gjorde før jeg fikk zyprexa, men dette er plagsomt, og irriterende. Jeg snakker til tvangstankene som de er av intellekt og eksisterer som noe annet enn meg selv. Blir så drita lei. Blæh, typisk att det styrker seg når jeg har somatiske bekymringer, må liksm være ekstra på vakt da, slitsomt. Tenk om man kunne eksistere helt autonomt, og ingen noensinne kunne hvite hva du tenker, med mindre du fortalte det...

 

Dette høres veldig slitsomt ut. Jeg vet ikke helt om det er noe til hjelp at jeg sier det, men i min virkelighetsforståelse er det slik at ingen kan noensinne vite hva andre tenker uten at de forteller det.

[Solemnity]

Jeg hadde en tendens til lette tvangstanker, det var verre når jeg var yngre. Jeg passer på hva jeg tenker, men litt annerledes enn deg: Jeg dytter vekk tvangstankene i stedet. Etterhvert har jeg blitt bedre, slik at jeg kan avbryte en slik tanke før den er tenkt helt ut. Slik gjør jeg med spesielt unyttige, negative tanker også.

 

Dette er ikke fordi jeg tror andre vet hva jeg tenker, men fordi jeg vil det beste for meg selv.

[NEC1234]

Skulle ønske jeg kunne passe på hva jeg tenkte. I stedet er det grubling på hva andre mener av negative ting dagen lang.

 

Ingen kan lese tanker, men hvis man f.eks. tenker at den man prater med er ufyselig, så vil jo vedkommende oppfatte endel av de signalene man da ufrivillig gir.

[Inner self]

Takker for svar:)

 

Det er liksom som jeg har en annen person inne i hodet. Jeg vet nå att det mest sannsynlig kun er min egen hjerne, men når jeg er psykotisk så blir det mindre innsikt. Det er så slitsomt, for jeg krangler med meg selv, og undertrykker denne stemmen. Jeg kan ikke la en tanke passere. Værst er det da jeg begynner med selvhenføring, og se tegn og slike ting. Det er litt aktivitet i den rettningen i det siste.. Men jeg går jo på medisiner, både AP og Ad, og det burde jo ikke bli fullt kjør i gjenn.

[påskelilje]

Jeg tror ingen kan merke hva jeg tenker. Men hvis det er noen tanker jeg blir veldig opprørt av (hvis jeg f.eks. begynner å tenke i detaljer på at en av ungene kan bli overfalt og kidnappet, eller at mannen min bli påkjørt og drept osv), så må jeg kutte ut å tenke på på dem, og da må jeg liksom si til meg selv at det ikke er noe poeng i å tenke sånn, og at jeg må tenke på noe annet. Som regel klarer jeg det.

[Kalevaala]

Jeg krangler med tvangstankene

 

Jeg gjorde også mye det før, men så fikk jeg en skikkelig depresjon etter å ha virret meg langt langt inn i tvangstanker.

 

Etter det har jeg lært noen nye teknikker som hjelper veldig.  Den viktigste er å la tvangstankene komme, observere dem - og la dem gå igjen.  Ikke kjempe imot. 

 

Nå skal det sies at jeg også bruker antidepressiva, og disse hjelper meg nok i stor grad til å lykkes med dette.

[Inner self]

Tvangstankene sier unevnelige ting. Så det føles som jeg har en "blindpassasjer" i hodet, som jeg aldri blir helt kvitt. Jeg blokkerer så godt jeg kan, da jeg ikke klarer å la det stå uimontsakt.