Hvordan takle å være annerledes?

[umakenverdt]

 

Nei, tenkte vel kanskje det Når man er rundt mennesker store deler av dagen, blir det jo slitsomt å hele tiden være en slik utspørrer. Men jeg tar også noen slike sosiale treningsøkter av og til

 

Jeg trives også gjerne uten å snakke. Jeg synes også det er fint å være stille, jeg trenger ikke at noen snakker hele tiden. Jeg trives også godt med å bare høre etter når andre snakker. Jeg også gjør gjerne ting alene, jeg trives i mitt eget selskap  

[Gjest Gargamel]

Nei, tenkte vel kanskje det Når man er rundt mennesker store deler av dagen, blir det jo slitsomt å hele tiden være en slik utspørrer. Men jeg tar også noen slike sosiale treningsøkter av og til

 

Jeg trives også gjerne uten å snakke. Jeg synes også det er fint å være stille, jeg trenger ikke at noen snakker hele tiden. Jeg trives også godt med å bare høre etter når andre snakker. Jeg også gjør gjerne ting alene, jeg trives i mitt eget selskap

 

Det er ikke noe galt i å være stille og trives i eget selskap.

 

Jeg tror du vil synes det blir enklere og  mindre stressende etter hvert hvis du tar noen sosiale treningsøkter. Går samtalene mer naturlig hvis du er sammen med nær familie eller andre du kjenner godt?

[umakenverdt]

Det er ikke noe galt i å være stille og trives i eget selskap.

 

Jeg tror du vil synes det blir enklere og  mindre stressende etter hvert hvis du tar noen sosiale treningsøkter. Går samtalene mer naturlig hvis du er sammen med nær familie eller andre du kjenner godt?

 

Det går litt bedre med helt nærmeste familie, og et par av mine nærmeste venner. Men også med personer jeg kjenner godt synes jeg ofte at samtalene blir vanskelige. Jeg får vel bare fortsette med disse sosiale treningsøktene, og håpe på at samtalene blir mer naturlige etterhvert. Når jeg er sammen med flere er jeg stort sett alltid stille, hvis det ikke er faglige diskusjoner, det er imidlertid litt vanskeligere å være stille når jeg kun er sammen med en annen person.

[Madelenemie]

Det er ikke noe galt i å være stille og trives i eget selskap.

Jeg tror du vil synes det blir enklere og mindre stressende etter hvert hvis du tar noen sosiale treningsøkter. Går samtalene mer naturlig hvis du er sammen med nær familie eller andre du kjenner godt?

Hei!

Jeg kjenner meg så mye igjen i mye av det umakeverdt skriver:/) unntatt det med at hun tenker på hva andre tenker?

Det skjønner jeg ikke hvordan hun kan tenke på??

Det kan man jo ikke vite!

Noen ganger tenker jeg umakeverdt har autisme, men så, når kommer på dette med at lurer på hva andre tenker... Da lurer jeg på om det er sånt som før psykiatere til å så lett skjønne og skjelne autisme .

Jeg VIL jo forstå hva andre tenker, men heg tenker ikke på det fordi jeg tenker jo mine egne ting.

Og tenke hva andre tenker da får jeg rynke mellom brynene fordi jeg skjønner ikke hvordan man kan tenke på ting det ikke fins svar på. Da spør jeg istedet. Og det syns jeg er ganske enkelt blitt.

[umakenverdt]

Hei!

Jeg kjenner meg så mye igjen i mye av det umakeverdt skriver:/) unntatt det med at hun tenker på hva andre tenker

Det skjønner jeg ikke hvordan hun kan tenke på??

Det kan man jo ikke vite!

Noen ganger tenker jeg umakeverdt har autisme, men så, når kommer på dette med at lurer på hva andre tenker... Da lurer jeg på om det er sånt som før psykiatere til å så lett skjønne og skjelne autisme .

Jeg VIL jo forstå hva andre tenker, men heg tenker ikke på det fordi jeg tenker jo mine egne ting.

Og tenke hva andre tenker da får jeg rynke mellom brynene fordi jeg skjønner ikke hvordan man kan tenke på ting det ikke fins svar på. Da spør jeg istedet. Og det syns jeg er ganske enkelt blitt.

 

Du er nå så søt Skulle ønske jeg også turte å spørre...

 

Jeg tenker nok litt for mye på hva andre tenker ja, men jeg er også klar over at jeg ikke kan vite det, men prøver å tenke på alle mulige alternativer, og gjøre det jeg kan for at jeg ikke skal påvirke andre negativt.

 

Det har aldri blitt nevnt autisme fra psykiater, så antar at hun ikke tror det Men det kan vel være andre vanskeligheter som har noen av de samme vanskene

[Madelenemie]

:-)

Jeg håper du har autisme:-)

Ikke for din del, men fordi jeg liker deg så godt!

Du er ærlig og enkel og ukomplisert og forutsigbar.

Hvis flere var som deg og gargamel m. Fl.

Så hadde verden vært lettere å manøvrere i.

[AnonymBruker]

Hei!

Ja det er ok.

Enda enklere er det å innta den offensive spørrerollen,

Den fører til at andre føler seg sett og betydningsfulle,

Noe jeg liker at andre skal oppleve.

Jeg liker ikke slike "intervjuer" på sosiale tilstelninger. Jeg synes det er best når begge snakker. Pauser er også ok, det har jeg lært meg å takle. Man kan snakke om "vær og vind" og annen smalltalk om man ikke finner felles interesser.

Anonymous poster hash: ed4a5...3ad

[XbellaX]

I så mange samtaler opplever jeg at min måte å tenke på er så annerledes fra andres. Jeg synes det er vanskelig å vite hvordan jeg skal forholde meg i samtaler. Er det i orden å være helt stille og ikke si noe, når det man eventuelt har å bidra med kan være "rart"? 

 

Kan du konkretisere/beskrive "rar" for meg? Hva legger du i det, gi meg et eksempel

[umakenverdt]

Kan du konkretisere/beskrive "rar" for meg? Hva legger du i det, gi meg et eksempel

 

Nei, når det gjelder vanlige ting som trening, forhold, forhold til venner, mat, føler ikke jeg har noe å bidra med i samtaler, bare rare tanker om disse temaene. Merker at når jeg prøver meg blir det ofte stille, og det kjennes ubehagelig. Ellers synes jeg også det er vanskelig å komme inn på riktig tidspunkt når jeg snakker med flere i en gruppe.

[XbellaX]

Nei, når det gjelder vanlige ting som trening, forhold, forhold til venner, mat, føler ikke jeg har noe å bidra med i samtaler, bare rare tanker om disse temaene. Merker at når jeg prøver meg blir det ofte stille, og det kjennes ubehagelig. Ellers synes jeg også det er vanskelig å komme inn på riktig tidspunkt når jeg snakker med flere i en gruppe.

 

Hmmm. Kan du si en "rar" tanke du har om f.eks..vennskap? Eller et annet tema? 

[umakenverdt]

Hmmm. Kan du si en "rar" tanke du har om f.eks..vennskap? Eller et annet tema? 

 

Jeg tenker de er vanskelige, vanskelig å vite når man kan ta kontakt og når man ikke kan det. Jeg har ikke så mye å bidra med i samtaler, kjenner meg ikke så mye igjen i det andre forteller om, vet ikke hvordan jeg skal relatere det til noe jeg kan si, om det gir noen som helst mening. Jeg misliker når det snakkes om hva man skal ha til middag og hvordan man skal forholde seg til en person som gjør ett eller annet. Jeg vet ikke hva jeg kan si som kan gi noe som helst til andre.

[heisenberg]

Nei, når det gjelder vanlige ting som trening, forhold, forhold til venner, mat, føler ikke jeg har noe å bidra med i samtaler, bare rare tanker om disse temaene. Merker at når jeg prøver meg blir det ofte stille, og det kjennes ubehagelig. Ellers synes jeg også det er vanskelig å komme inn på riktig tidspunkt når jeg snakker med flere i en gruppe.

 

Har du asperger?

[XbellaX]

Jeg tenker de er vanskelige, vanskelig å vite når man kan ta kontakt og når man ikke kan det. Jeg har ikke så mye å bidra med i samtaler, kjenner meg ikke så mye igjen i det andre forteller om, vet ikke hvordan jeg skal relatere det til noe jeg kan si, om det gir noen som helst mening. Jeg misliker når det snakkes om hva man skal ha til middag og hvordan man skal forholde seg til en person som gjør ett eller annet. Jeg vet ikke hva jeg kan si som kan gi noe som helst til andre.

 

Takk! Jeg synes ikke det er så rart å ikke kunne relatere med tanke på hvordan du har levd disse årene. Kanskje du vil kjenne en bedring på dette etterhvert som du friskner til og blir mer sosial, men jeg tenker på samme tid at det er helt "ok" om du ikke ønsker en endring.

 

Jeg får ikke taket på hva du mener er rart med deg, men det er mulig jeg ikke klarer å se det fordi jeg alltid har likt "rare" tanker/meninger, jeg vet ikke. Å mislike small-talk er f.eks helt ok, men det kan være nyttig å beherske den kunsten fordi man kan risikere å gå glipp av endel verdifulle relasjoner om man ikke gjør det. Middagssamtaler hver eneste dag derimot, den forstår jeg... SELV om jeg er glad i mat ;-)

 

Jeg vet veldig mye om hva du kan si til andre som er av (stor) verdi, men jeg har tenkt å holde munn om det og vente til du finner det ut selv :-)

[umakenverdt]

Har du asperger?

 

Tviler på det...

[umakenverdt]

Takk! Jeg synes ikke det er så rart å ikke kunne relatere med tanke på hvordan du har levd disse årene. Kanskje du vil kjenne en bedring på dette etterhvert som du friskner til og blir mer sosial, men jeg tenker på samme tid at det er helt "ok" om du ikke ønsker en endring.

 

Jeg får ikke taket på hva du mener er rart med deg, men det er mulig jeg ikke klarer å se det fordi jeg alltid har likt "rare" tanker/meninger, jeg vet ikke. Å mislike small-talk er f.eks helt ok, men det kan være nyttig å beherske den kunsten fordi man kan risikere å gå glipp av endel verdifulle relasjoner om man ikke gjør det. Middagssamtaler hver eneste dag derimot, den forstår jeg... SELV om jeg er glad i mat ;-)

 

Jeg vet veldig mye om hva du kan si til andre som er av (stor) verdi, men jeg har tenkt å holde munn om det og vente til du finner det ut selv :-)

 

Jeg ønsker litt endring. Kunne si noe uten å tenke så mye. Kunne være en del av en vanlig samtale, og ikke tenke så mye på det. Ikke føle jeg ødelegger de samtalene jeg er med i. Jeg ønsker ikke bli den mest snakkesalige, men kunne gjøre det uten at det krever så mye. Jeg vet ikke om det gir noen mening...

 

Jeg øver meg på smalltalk med nye mennesker. Med å stille spørsmål, være på. Men det jeg synes er det vanskeligste er de jeg kjenner litt, mine kolleger, bekjente, folk jeg omgås og dermed må snakke en del med. Jeg har ingenting å bidra med i samtalene, hva skal jeg si når jeg ikke har et normalt forhold til noe, det passer ikke inn.

[Madelenemie]

Jeg ønsker litt endring. Kunne si noe uten å tenke så mye. Kunne være en del av en vanlig samtale, og ikke tenke så mye på det. Ikke føle jeg ødelegger de samtalene jeg er med i. Jeg ønsker ikke bli den mest snakkesalige, men kunne gjøre det uten at det krever så mye. Jeg vet ikke om det gir noen mening...

Jeg øver meg på smalltalk med nye mennesker. Med å stille spørsmål, være på. Men det jeg synes er det vanskeligste er de jeg kjenner litt, mine kolleger, bekjente, folk jeg omgås og dermed må snakke en del med. Jeg har ingenting å bidra med i samtalene, hva skal jeg si når jeg ikke har et normalt forhold til noe, det passer ikke inn.

Hei!

Du trenger nok å bli tryggere på deg selv.

Håper samtaler med terapauten din hjelper.

Når man får indre trygghet går det sosiale lettere enten det faller mer naturlig for en eller ikke:-)

[Trine]

Har du alltid vært sånn eller er det noe som har kommet i senere tid? Du høres ut som meg. Jeg har alltid vært sånn. Hør på XbellaX, hun er god på sånne som oss Og hun får deg til å føle at det er helt greit å være slik som man er. Jeg tror det er viktig dersom man ønsker å forandre seg. Jeg tror det er lettere å lære de sosiale kodene dersom man først kan slå seg litt til ro med at man faktisk ikke er helt med på disse sosiale small-talks. Så har man slike som meg. For meg hjelper det ikke å øve på sosiale settinger. Om noe, så gjør det bare vondt værre. Det er forskjell på om man er beskjeden eller har en slags sosial angst enn om man er medfødt ikke egnet til sosiale settinger Sånn ca, vet ikke hvordan jeg skal forklare det. Jeg kan f.eks ikke trene meg opp til å ikke bli utslitt av et par timer med familien. Så da er det viktigere å heller akseptere at det er slik man er og ta hensyn til seg selv. Er man utslitt etter to timer så kanskje man bare skal bli i en time da. Utfordringen, har jeg merket, er at noen (ikke så mange) ikke evner å forstå hvor slitsomt det er og ikke helt klarer akseptere det. Det er jo normalt ikke så problematisk, når det ikke er ens søster, det er faktisk veldig slitsomt å ikke bli forstått av sin egen søster.

[umakenverdt]

Hei!

Du trenger nok å bli tryggere på deg selv.

Håper samtaler med terapauten din hjelper.

Når man får indre trygghet går det sosiale lettere enten det faller mer naturlig for en el

ler ikke:-)

 

Takk Jeg håper også på det!

[umakenverdt]

Har du alltid vært sånn eller er det noe som har kommet i senere tid? Du høres ut som meg. Jeg har alltid vært sånn. Hør på XbellaX, hun er god på sånne som oss Og hun får deg til å føle at det er helt greit å være slik som man er. Jeg tror det er viktig dersom man ønsker å forandre seg. Jeg tror det er lettere å lære de sosiale kodene dersom man først kan slå seg litt til ro med at man faktisk ikke er helt med på disse sosiale small-talks. Så har man slike som meg. For meg hjelper det ikke å øve på sosiale settinger. Om noe, så gjør det bare vondt værre. Det er forskjell på om man er beskjeden eller har en slags sosial angst enn om man er medfødt ikke egnet til sosiale settinger Sånn ca, vet ikke hvordan jeg skal forklare det. Jeg kan f.eks ikke trene meg opp til å ikke bli utslitt av et par timer med familien. Så da er det viktigere å heller akseptere at det er slik man er og ta hensyn til seg selv. Er man utslitt etter to timer så kanskje man bare skal bli i en time da. Utfordringen, har jeg merket, er at noen (ikke så mange) ikke evner å forstå hvor slitsomt det er og ikke helt klarer akseptere det. Det er jo normalt ikke så problematisk, når det ikke er ens søster, det er faktisk veldig slitsomt å ikke bli forstått av sin egen søster.

 

Det har i grunnen alltid vært sånn, men blir så mye mer synlig nå når jeg å forholde meg til så mange mennesker. Da jeg var yngre styrte jeg jo det meste selv. 

 

Jeg tenker mye på dette om det er greit å være som jeg er. Jeg synes det er vanskelig å skulle akseptere det. Behandleren har flere ganger nevnt unnvikende personlighetsforstyrrelse, men tror ikke det er sikkert at jeg har det. Jeg vet ikke om ting blir bedre med øving hvis det er det jeg. Får bare forsøke og se det litt an. 

 

Jeg kan veldig godt forstå at det må være slitsomt, spesielt når ens egen søster ikke forstår. Viktig at du klarer å akseptere det da, og at du øver deg på å ta hensyn. 

 

Xbellax har vært kjempefin mot meg, jeg setter stor pris på de råd hun gir meg.

[Trine]

Det har i grunnen alltid vært sånn, men blir så mye mer synlig nå når jeg å forholde meg til så mange mennesker. Da jeg var yngre styrte jeg jo det meste selv. 

 

Jeg tenker mye på dette om det er greit å være som jeg er. Jeg synes det er vanskelig å skulle akseptere det. Behandleren har flere ganger nevnt unnvikende personlighetsforstyrrelse, men tror ikke det er sikkert at jeg har det. Jeg vet ikke om ting blir bedre med øving hvis det er det jeg. Får bare forsøke og se det litt an. 

 

Jeg kan veldig godt forstå at det må være slitsomt, spesielt når ens egen søster ikke forstår. Viktig at du klarer å akseptere det da, og at du øver deg på å ta hensyn. 

 

Xbellax har vært kjempefin mot meg, jeg setter stor pris på de råd hun gir meg.

 

Jeg tenker litt på add, jeg kjenner meg igjen i veldig mye av det du skriver. Jeg trodde ikke jeg hadde det selv, men etter at legen sa det og jeg leste mer om det så fant jeg ut at det faktisk stemte ganske bra. Du virker veldig sensitiv og sliter med sosiale settinger, med det å forstå hva man skal si og når man skal si det. Jeg ville ihvertfall ikke utelukket det om jeg var deg. Kan godt hende du har unnvikende pf. Det er mange diagnoser som glir litt i hverandre. Men for å få rett behandling så  bør du også ha riktig diagnose. Jeg ville nok ha bedt om en utredning om jeg var deg.