Syk og ensom og ferie

[Trine]

Det er få ting som isolert sett kan bidra så negativt i forhold til helse som røyking. Selvfølgelig finnes det de som tåler godt å røyke, men det at du som relativt ung ikke er mye syk, sier ingenting om hvorvidt du på sikt vil få alvorlige helseplager som følge av røykingen.

 

Jeg ville synes det var rarere om broren til Mari ikke sa noe om røykingen  når hun blir såpass tett av en forkjølelse. Han bryr seg sannsynligvis om søsteren sin og ønsker at hun skal være frisk og få leve lenge.

 

Om min søster hadde sagt jeg hadde påbegynnende kols fordi jeg var potte tett pga en forkjølelse så hadde jeg blitt rimelig forbanna. Når en lege sier det så er det faktisk enda værre. Jeg har aldri påstått at jeg tåler røyking godt, jeg røyker ikke så ekstremt mye, ihvertfall ikke når jeg ikke er i en mer depresiv periode. Men jeg blir ikke mer forkjøla av å røyke. Og man blir ikke tett i nesa og får feber av kols (ikke så vidt jeg vet ihvertfall) Og noe skal man få alvorlige helseplager av. Jeg er ikke noen talskvinne for røyking, Jeg bryr meg ikke om jeg blir 60 eller 70 år. Men jeg syns at kommentarene deres var rimelig kalde og veldig dårlige svar på DoleMari sitt innlegg. Det var det eneste jeg ville fram til.

 

Seriøst? Har du lest hva DoleMari skriver? Om han bryr seg så har han en ekstremt dårlig måte å vise det på.

Du burde legge merke til hva ISW skrev til Mari i sitt første svar, - han sier adskillig mer enn at det er dumt å røyke.

 

Adskillig mer var da en kraftig overdrivelse. Joda, han sier også at det er dumt å gi litt faen. Men hvem har dødd av et glass brus i ny og ne. Men innelgget mitt, som du kommenterer, det var ikke bare ISW jeg siktet til der. Du gikk jo, om mulig, enda hardere ut. Det blir litt sånn "spark den som ligger nede"

[ISW]

@Trine: Jeg bryr meg faktisk om DM. Som jeg skriver i innlegget mitt så er det noen på DOL som jeg nærmest har blitt glad i. Mitt poeng var at jeg synes det er veldig trist hvis DM gjør en masse uhensiktsmessige ting fordi hun ikke orker å ta tak i problemene i livet sitt, blant annet å begynne å røyke (jeg skrev en del andre ting også).

Det er mulig jeg har en lite diplomatisk måte å snakke om røykeslutt på. Det har til dels med å gjøre hva jeg har sett røyken gjøre med folk jeg er glad i, men også med hvordan jeg selv sluttet å røyke for mange år siden. Gjorde en masse forsøk med å trappe ned, kun røyke i visse situasjoner, osv. Ingenting virket. Før en dag hvor jeg var potte tett, drittlei, kastet all røyken og sa "nå røyker jeg ikke lengre". Det gikk langt bedre og jeg har vært røykfri siden det.

[frosken]

@Trine: At du synes svarene var rimelig kalde og dårlige svar på Maris innlegg, synes jeg spiller liten rolle så lenge det ser ut som om Mari fanget opp nyansene i det vi skrev mye bedre og ser ut til å se at vi forsøker å hjelpe henne.

 

Ser heller ingen hensikt i å diskutere kols med deg, hvis du på noe tidspunkt skulle ønske mer kunnskap om kols så kan du jo lese deg opp på nettet. For min del kan du selvfølgelig røyke så mye du vil.

[AnonymBruker]

Ja, vi har ingen god kjemi lenger. Han hakker på meg hele tiden. Nevøen min turte ikke si karakterene sine til dem fortalte niesa mi meg. Og niesa mi får beskjed om å bli mer utadvendt og snakke mer med voksne når dem er i selskaper. He.he.. jeg synes det er litt komisk jeg. Hun skjønte ikke hva dem egentlig vil. Jeg sa bare at du kan ikke forandre på dem du er, og du er bra nok som du er du.

 

Kjenner jeg er irritert. Det mangle noe empati der i gården føler jeg.

Har du sagt rett ut hvordan du føler det noen gang? Som småsøsken selv med mindre orden på livet enn storesøskenet, har jeg erfaring med hvordan det føles å bli "hakket på", men i mitt tilfelle har det som regel endt med at jeg har eksplodert, og storesøsken har blitt lei seg og forklart hva hn føler, det har som regel vært en blanding av ansvar, bekymring og frustrasjon. Disse samtalene har vært rett fra levra, tårer og tenners gnissel, men jeg lurer på hvor vi hadde vært hvis vi ikke hadde hatt de, for vi er virkelig ulike på alle områder. Jeg tenker kanskje din bror ble en blanding av bekymret og frustrert, bekymret fordi han er glad i deg og føler du ikke tar vare på deg selv, og frustrert over at turen ikke ble som planlagt fordi du var syk. Det er selvfølgelig ikke din feil, men noen ganger lar man skuffelsen gå ut over den syke likevel, særlig hvis man føler den syke har et ansvar selv (Gikk ute med for lite klær, røyker...) Det er helt irrasjonelt og jeg skal innrømme jeg har gjort det selv, og det beste da er å bli satt på plass. Stikke hjem blir litt sånn passiv-aggressivt; selv om det sikkert var det riktige å gjøre, så skal du ta den beslutningen uten å være martyr. Jeg tror din nærmeste familie kan være en støtte hvis du lar de være det. Og du kan være en støtte for de. Sosial/yrkesmessig status er ofte viktigst for en selv, du er et likeverdig familiemedlem uansett. Og en super tante høres det ut som, håper mine tantebarn vil bli så åpne og ærlige med meg

 

Om niesa di vil jeg si at dere begge har rett, men det skader ikke å trene seg i sosiale settinger fra man er ung, kanskje din bror ser at hun er noe innadvendt, men vil passe på at hun ikke forsterker de trekkene ved å aldri utfordre de. Det vil hun kanskje ha igjen for når hun blir voksen. Og det med å ikke ville vise karakterer er nok ikke helt uvanlig... Og nå er du syk, og da er det lov å være til bry, du er vel ikke mer til bry enn samboeren din var. Så slapp av under dyna, la katten komme til deg, og god bedring!

Anonymous poster hash: 8c2ec...0b4

[DoleMari]

Stakkars DoleMari. Ikke nok med at hun er syk i ferien sin og har en bror som oppfører seg som en dust, men hun skal bli pepra med røykepropaganda i tillegg, og livvstilsbelæring. Jeg røyker og har ikke vært syk på over 2 år, jeg kjenner ei på over 90 år som røyker med begge hender og jeg kjente ei som døde i 70åra og aldri hadde rørt en røyk. Selvfølgelig er det ikke sunt å røyke. Det er mye som ikke er sunt. Men DoleMari er ikke forkjøla fordi hun røyker.

 

Du burde prate med broren din DM før han ødelegger barna sine. Han virker ganske urimelig.

 

Stakkars DoleMari. Ikke nok med at hun er syk i ferien sin og har en bror som oppfører seg som en dust, men hun skal bli pepra med røykepropaganda i tillegg, og livvstilsbelæring. Jeg røyker og har ikke vært syk på over 2 år, jeg kjenner ei på over 90 år som røyker med begge hender og jeg kjente ei som døde i 70åra og aldri hadde rørt en røyk. Selvfølgelig er det ikke sunt å røyke. Det er mye som ikke er sunt. Men DoleMari er ikke forkjøla fordi hun røyker.

 

Du burde prate med broren din DM før han ødelegger barna sine. Han virker ganske urimelig.

Takk for forståelsen Trine. Det er greit nok at han sier ifra, man ikke når man er føler seg syk og elendig. Jeg hadde satt pris på f.eks. en koppt te, at noen spurte hvordan går det med deg og rett og slett litt omsorg, slik jeg ville gjort for andre. Isteden føler jeg meg mer elendig da han sammenlignet med med en gammel innrøkt tante, som han sa. Men det er hans være måte mot barna også. Alt skal gå fort og der og da. Det er ikke noe avslapning. Jeg får dårlig samvittighet hvis jeg slår på tv-en om morgenen, fordi den skal bare være på om kvelden siden vi er på ferie. Jeg synes dem er altfor streng med barna, men det er ikkke min buisness. Jeg er i alle fall en omsorgsfull tante som elsker å være sammen me dem, og dem med meg.

 

Jeg er også veldig sjelden syk, men blir veldig syk når jeg først blir syk.

[AnonymBruker]

...Også kan jeg jo tilføye at jeg tror ikke det er uvanlig at søsken har ulikt syn på barneoppdragelse, og at man har forskjellig syn på hva som er å kose seg...  Dere er forskjellige, uten at det ene nødvendigvis er mer riktig enn det andre (selv om man selvfølgelig ikke ser det sånn fra eget ståsted;-).  Din bror har nok en filosofi bak dette, uten at den nødvendigvis virker rasjonell for deg eller meg. Husker jeg selv alltid ble utslitt av en helg med søskenbarn, fordi det var så andre regler og rutiner enn jeg var vant med.  Noen diskusjoner kan man ta, andre får man bare la ligge, og heller glede seg til man kommer hjem til eget revir:) 

 

Han burde taklet dette annerledes, og når han ikke gjorde det burde du kanskje sagt fra at det ikke var din feil at du var sjuk, og at du hadde satt pris på at han tok kolspratet når du var frisk, og ikke på ferie for å kose deg. Ikke fordi at det er ditt ansvar hvordan han oppfører seg, men fordi det er bedre å ta det opp enn å la det ligge og surne.

Anonymous poster hash: 8c2ec...0b4

[DoleMari]

 

...Også kan jeg jo tilføye at jeg tror ikke det er uvanlig at søsken har ulikt syn på barneoppdragelse, og at man har forskjellig syn på hva som er å kose seg...  Dere er forskjellige, uten at det ene nødvendigvis er mer riktig enn det andre (selv om man selvfølgelig ikke ser det sånn fra eget ståsted;-).  Din bror har nok en filosofi bak dette, uten at den nødvendigvis virker rasjonell for deg eller meg. Husker jeg selv alltid ble utslitt av en helg med søskenbarn, fordi det var så andre regler og rutiner enn jeg var vant med.  Noen diskusjoner kan man ta, andre får man bare la ligge, og heller glede seg til man kommer hjem til eget revir:) 

 

Han burde taklet dette annerledes, og når han ikke gjorde det burde du kanskje sagt fra at det ikke var din feil at du var sjuk, og at du hadde satt pris på at han tok kolspratet når du var frisk, og ikke på ferie for å kose deg. Ikke fordi at det er ditt ansvar hvordan han oppfører seg, men fordi det er bedre å ta det opp enn å la det ligge og surne.

Anonymous poster hash: 8c2ec...0b4

 

Jeg har sluttet å snakke med han og ta opp ting. Han har sagt på en ganske klar måte at han ikke ønsker å høre om mine ting. Jeg har nok brukt om angst-kvoten med å snakke med han tidligere når jeg har hatt mye angst. Derfor ble det ekstra vanskelig for meg å være der når jeg var så utmatta at jeg ikke greide annet enn å ligge. Så jeg dro hjem kun fordi da følte jeg at jeg kunne "puste" igjen og få legge meg til jeg ble frisk. Jeg ville ikke ødelegge noen stemining for dem med å bli liggende på rommet. Jeg tror det var det beste. Ellers hadde jeg bare ligget med dårlig samvittighet hele tiden og fått veldig angst.

 

Han respekterer ikke mine meninger uansett, han har en forutatt holdning om meg. Men det er klart at jeg må endre livvstilen min. Jeg som tidligere har trent og vært aktiv har falt helt til sofaen og røyken og blitt passiv og grublete.

[DoleMari]

Jeg har sluttet å snakke med han og ta opp ting. Han har sagt på en ganske klar måte at han ikke ønsker å høre om mine ting. Jeg har nok brukt om angst-kvoten med å snakke med han tidligere når jeg har hatt mye angst. Derfor ble det ekstra vanskelig for meg å være der når jeg var så utmatta at jeg ikke greide annet enn å ligge. Så jeg dro hjem kun fordi da følte jeg at jeg kunne "puste" igjen og få legge meg til jeg ble frisk. Jeg ville ikke ødelegge noen stemining for dem med å bli liggende på rommet. Jeg tror det var det beste. Ellers hadde jeg bare ligget med dårlig samvittighet hele tiden og fått veldig angst.

 

Han respekterer ikke mine meninger uansett, han har en forutatt holdning om meg. Men det er klart at jeg må endre livvstilen min. Jeg som tidligere har trent og vært aktiv har falt helt til sofaen og røyken og blitt passiv og grublete.

En ting jeg ikke skjønner er at det er mye snakk om gener i familien vår. Er det vanlig? F.eks. så sier de andre at niesa mi har farmor sine "gæern-gener", det samme som jeg har. Vi er visst veldig like. Broren min kaller henne mitt navn og omvendt. Hun er den med mest temperament, men jeg merker ingenting til det. Hun er veldig stille og rolig og snill og empatisk!!

 Også den med mest humor og som er morsom! Men hun er liksom litt annerledes enn de andre som er lettere å ha med å gjøre.

Dem sa at de er glad de andre søsknene i alle fall har hverandre? Hun er annerledes i en rolig familie som "hører etter".

Det er jo trist hvis hun har fått all den angsten som jeg sliter med. Huff.

[DoleMari]

En ting jeg ikke skjønner er at det er mye snakk om gener i familien vår. Er det vanlig? F.eks. så sier de andre at niesa mi har farmor sine "gæern-gener", det samme som jeg har. Vi er visst veldig like. Broren min kaller henne mitt navn og omvendt. Hun er den med mest temperament, men jeg merker ingenting til det. Hun er veldig stille og rolig og snill og empatisk!!

 Også den med mest humor og som er morsom! Men hun er liksom litt annerledes enn de andre som er lettere å ha med å gjøre.

Dem sa at de er glad de andre søsknene i alle fall har hverandre? Hun er annerledes i en rolig familie som "hører etter".

Det er jo trist hvis hun har fått all den angsten som jeg sliter med. Huff.

Jeg blir aldri bra nok for den familien, det vet jeg. Man skal være sterk og ha litt å gå på for å ha barn, er noe jeg alltid har hørt av dem. På samme måte snakker dem om slekta vår. Jeg blir sykeliggjort hele tiden av dem. Jeg føler meg aldri bra nok noen gang. Måten dem snakker om resten av slekta på også gjør meg nesten uvel. Det er bare dem som er perfekte!

[DoleMari]

Jeg blir aldri bra nok for den familien, det vet jeg. Man skal være sterk og ha litt å gå på for å ha barn, er noe jeg alltid har hørt av dem. På samme måte snakker dem om slekta vår. Jeg blir sykeliggjort hele tiden av dem. Jeg føler meg aldri bra nok noen gang. Måten dem snakker om resten av slekta på også gjør meg nesten uvel. Det er bare dem som er perfekte!

Jeg har en samboer som har stort sett jobbet og sovet i alle år. Er det rart jeg tror det er noe galt med meg? Jeg føler at jeg nesten skader alle jeg har rundt meg. Jeg er ikke bra for noen. Sånn føler jeg det. Jeg er et mislykka menneske på alle måter! Jeg har mistet humoren og gleden i livet, jeg er bare trøtt og sliten hele tiden og blitt en misfornøyd person. Jeg liker ikke meg selv. Det er ingen som sier noe positivt til meg noen gang. Jeg får ingen bekreftelser på noe. Jeg vet ikke hvem jeg er lenger.

[frosken]

@DoleMari: Akkurat nå så velter du deg litt i selvmedlidenhet og elendighet;-) Hva med å prøve å formulere de motsatte standpunktene? Selv om du _føler_ at du ikke er bra nok for noen, så betyr ikke det at dette er andres tanker om deg. Du påstår "Det er ingen som sier noe positivt til meg noen gang. " - i en tråd hvor ISW har uttrykt at han nesten føler han er glad i deg ut i fra kontakten her på dol.

 

Siden du er syk - og siste del av ferien ble ødelagt - så har du gode grunner til å være lei deg, men ingenting blir bedre av at du skriver om deg selv på denne måten.  Prøv å ta ansvar for det du kan ta ansvar for. Hvis du selv mener at du ikke lever livet ditt på en god nok måte, så gjør noe med det du kan gjøre noe med. Hva broren din mener og ikke mener om deg, synes jeg er ganske uklart - dine utsagn er etter min oppfatning svært preget av din egen sårhet og tenkning om deg selv, så det forblir uklart hvor mye det er han som tenker negativt om deg og hvor mye du gjør det selv.

 

Til det med at folk snakker om gener i din familie, det gjøres mange andre steder også. Det sies i det hele tatt mye rart gjennom året i de fleste familier, noe burde vært usagt, noe er greit  - men tolkningen av utsagnene bør alltid være basert på både tonefallet ting sies i, hvilken aktuell situasjon osv. osv. Ved å trekke utsagn ut av den sammenhengen de er sagt i, så kan de bli tolket som mer negative enn hva det er grunnlag for.

 

Jeg er også svært glad i mine tantebarn og er mye sammen med dem. Tidvis klager de over ting foreldrene sier og gjør, og noen ganger har jeg tatt opp ting med foreldrene deres - med usedvanlig vekslende hell. Tanter er i den privilegerte situasjon at de slipper å drive med noe særlig oppdragelse, de kan kun være glad i ungene og oppfylle deres behov (selv når vi da egentlig skjemmer dem bort...). Jeg tror det er viktig å se at det å være foreldre innebærer en del ekstra utfordringer som tanterollen er foruten. De færreste unger er uten områder hvor de kanskje bør strekke seg litt, som f.eks. at niesen din trenger å være mer aktiv sosialt i en del sammenhenger. Jeg synes ikke at det å oppfordre henne til det, nødvendigvis er å kritisere henne unødig. Også synes jeg ikke at det er rimelig å forvente at foreldre er perfekte hele tiden;-)

[ISW]

Jeg skjønner at når man er syk, så er det ekstra komplisert å ha en bror som er lege.

 

Jeg har venner og bekjente som er leger (kjenner faktisk til en som spesialiserer seg i psykiatri) eller psykologer. Ja, det er komplisert. Jeg nevner konsekvent aldri noe om sykdom når jeg møter de, foruten på ytterst generelt grunnlag.

 

En lege blir jo naturlig en autoritet. Jeg har nesten like lang utdannelse som en lege, men likevel opplever jeg en lege som en autoritet, det blir jo slik, tror det litt har blitt en samfunnsmessig norm. Det er ikke så mange (ti-)årene siden presten eller læreren hadde samme rolle. Nå tenker man jo ikke slik om disse yrkesgruppene lengre. 

 

Jeg er litt enig med det Frosken skriver, du velter deg litt i elendighet nå om dagen. Skjønner det jo godt, det blir et tankemønster man lett går i når man føler seg nedfor. Jeg tror du innerst inne forstår at det ikke er din skyld at din samboer virker som en dust, (jeg skriver virker som, jeg kjenner han jo ikke så jeg kan ikke objektivt vurdere om jeg synes han er en dust). Synes du bør lese litt om "cognitive distortions" (https://en.wikipedia.org/wiki/Cognitive_distortion) - bra artikkel der. Tror du vil gjenkjenne veldig mye av din tankemåte, og det er jo greit å få "trollene frem i sola" slik at du kan jobbe med dem.

[DoleMari]

Jeg skal lese linken.

Jeg opplever at psykologen stort sett støtter mine tanker og forstår meg. Det er litt rart, for jeg føler at da tar vel hun feil og da, siden broren min aldri hadde ment det hun mener. For dem er stort sett uenige med meg.

F.eks. en episode for lenge siden som jeg ikke glemmer, Vi gikk tur hvor det var sånne drikkekraner ute i skogen. Ungene løp og drakk av krana og jeg tenkte ikke på at man ikke skulle gjøre det. Det kom noen "fine" golfspille-damer og hun ene kjeftet meg huden full. Jeg ble litt satt ut og sa ingenting. Broren min og dem lå litt bak oss på turen og da fortalte jeg dem det som hadde skjedd. Ingen av dem svarte meg noenting. Jeg fikk ingen respons. Jeg følte meg da dum og at jeg hadde overreagerte igjen? Det er ubehagelig å ikke få noen respons da, bare stillhet.

[DoleMari]

Jeg skal lese linken.

Jeg opplever at psykologen stort sett støtter mine tanker og forstår meg. Det er litt rart, for jeg føler at da tar vel hun feil og da, siden broren min aldri hadde ment det hun mener. For dem er stort sett uenige med meg.

F.eks. en episode for lenge siden som jeg ikke glemmer, Vi gikk tur hvor det var sånne drikkekraner ute i skogen. Ungene løp og drakk av krana og jeg tenkte ikke på at man ikke skulle gjøre det. Det kom noen "fine" golfspille-damer og hun ene kjeftet meg huden full. Jeg ble litt satt ut og sa ingenting. Broren min og dem lå litt bak oss på turen og da fortalte jeg dem det som hadde skjedd. Ingen av dem svarte meg noenting. Jeg fikk ingen respons. Jeg følte meg da dum og at jeg hadde overreagerte igjen? Det er ubehagelig å ikke få noen respons da, bare stillhet.

Jeg har bare lyst å flytte vekk med katten. Det er tungt å bo med en som sukker og stønner hele tiden og har vært trøtt sammenhengende i 5 år og sover hver eneste ledige stund. Dessverre blir jeg påvirka, selv om jeg vil eller ei.

[DoleMari]

Ok, jeg trenger nok litt hjelp. Jeg har lenge dasset rundt hele dagen hjemme uten å komme igang med noe.

Jeg har en helt annen funksjon når jeg er sammen med "familien. Da står jeg opp og spiser frokost og det så koselig å ha noen rundt meg. Jeg faller helt hen her hjemme. Jeg synes hver dag er et ork og ønsker egentlig ikke å stå opp av senga i det hele tatt. Noen ganger ønsker jeg at jeg slapp.

Det er en stor forskjell i funksjonivået hjemme og når jeg er sammen med andre mennesker, føler jeg. Hvorfor mangler jeg denne motivasjonen på egenhånd? Jeg tenkte i dag at jeg skal lage god mat osv, men alt blir meningsløst i det store uansett. Jeg kan ikke ha så små gleder når livet eller suger. Så da faller jeg hen til sofaen i blir virkeløs igjen.

Jeg har tusen tanker om ting jeg har lyst til, men ikke råd til noe av det så det er bare å slutte å drømme. Jeg har planger om å svømme noen dager i uka, men det blir også bare med tankene fordi jeg trives ikke her jeg bor. Men jeg trives ikke alene heller! Jeg trives ikke med med selv lenger.

Jeg tror jeg trenger medisiner! Jeg må da ha en bipolar diagnose??? Det er ikke normalt å svinge så mye som jeg gjør i stemningsleie, og å bli SÅ påvirka av dem rundt meg??

[Trine]

Takk for forståelsen Trine. Det er greit nok at han sier ifra, man ikke når man er føler seg syk og elendig. Jeg hadde satt pris på f.eks. en koppt te, at noen spurte hvordan går det med deg og rett og slett litt omsorg, slik jeg ville gjort for andre. Isteden føler jeg meg mer elendig da han sammenlignet med med en gammel innrøkt tante, som han sa. Men det er hans være måte mot barna også. Alt skal gå fort og der og da. Det er ikke noe avslapning. Jeg får dårlig samvittighet hvis jeg slår på tv-en om morgenen, fordi den skal bare være på om kvelden siden vi er på ferie. Jeg synes dem er altfor streng med barna, men det er ikkke min buisness. Jeg er i alle fall en omsorgsfull tante som elsker å være sammen me dem, og dem med meg.

 

Jeg er også veldig sjelden syk, men blir veldig syk når jeg først blir syk.

 

Det høres ikke greit ut å være deg akkurat nå. Det du kan trene på er å la det broren din sier gå inn det ene øret og ut det andre. Ta til deg det som ev. er fornuftig, dersom han noen gang sier noe fornuftig. Å være lege betyr ikke at man er hverken snill, smart eller flink med folk. Ikke er han mer verdt enn deg heller. Du burde fått en kopp te og en "hvordan går det", det er det som er normalt når man er syk. Du har jo ikke valgt det selv. Du skal ikke ha dårlig samvittighet for å se på tv om morgenen. Dere er på ferie sammen, du er også voksen og du har like mye rett til å bestemme som det han har. Det kunne vært interessant å se hvordan han reagerer dersom du begynner å ta litt mer plass, ha bestemte og egne meninger og nekte å føye deg etter han hele tiden. Jeg tror han hadde blitt satt ut og ikke visst hva han skulle gjøre. Han virker som en person som er vant med å alltid få det som han vil.

 

Ang niesa di. Jeg var også ekstremt innadvent da jeg var liten (er det fortsatt). Om mine foreldre hadde sagt at jeg måtte trene meg på å være mer sosial så hadde det bare gjort vondt værre. Når man er stille og beskjeden så trenger man aksept og ikke beskjed om at man ikke kan være slik som man er. Det er ikke alle som evner å være veldig sosiale. Det er ikke noe galt i det. Niesa di er, om ikke annet, ihvertfall heldig som har deg

 

Hvordan går det med forkjølelsen? Blir du noe bedre?

[DoleMari]

Det høres ikke greit ut å være deg akkurat nå. Det du kan trene på er å la det broren din sier gå inn det ene øret og ut det andre. Ta til deg det som ev. er fornuftig, dersom han noen gang sier noe fornuftig. Å være lege betyr ikke at man er hverken snill, smart eller flink med folk. Ikke er han mer verdt enn deg heller. Du burde fått en kopp te og en "hvordan går det", det er det som er normalt når man er syk. Du har jo ikke valgt det selv. Du skal ikke ha dårlig samvittighet for å se på tv om morgenen. Dere er på ferie sammen, du er også voksen og du har like mye rett til å bestemme som det han har. Det kunne vært interessant å se hvordan han reagerer dersom du begynner å ta litt mer plass, ha bestemte og egne meninger og nekte å føye deg etter han hele tiden. Jeg tror han hadde blitt satt ut og ikke visst hva han skulle gjøre. Han virker som en person som er vant med å alltid få det som han vil.

 

Ang niesa di. Jeg var også ekstremt innadvent da jeg var liten (er det fortsatt). Om mine foreldre hadde sagt at jeg måtte trene meg på å være mer sosial så hadde det bare gjort vondt værre. Når man er stille og beskjeden så trenger man aksept og ikke beskjed om at man ikke kan være slik som man er. Det er ikke alle som evner å være veldig sosiale. Det er ikke noe galt i det. Niesa di er, om ikke annet, ihvertfall heldig som har deg

 

Hvordan går det med forkjølelsen? Blir du noe bedre?

Takk! Jeg føler meg mye bedre av forkjølelsen, men er utmatta og nedstemt. Føler meg helt tom og likegyldig.

Har sovet mange timer i dag. Skal lese mer her i morgen og svare da:) Takk for omsorgen!!:=

[ISW]

Ok, jeg trenger nok litt hjelp. Jeg har lenge dasset rundt hele dagen hjemme uten å komme igang med noe.

Jeg har en helt annen funksjon når jeg er sammen med "familien. Da står jeg opp og spiser frokost og det så koselig å ha noen rundt meg. Jeg faller helt hen her hjemme. Jeg synes hver dag er et ork og ønsker egentlig ikke å stå opp av senga i det hele tatt. Noen ganger ønsker jeg at jeg slapp.

Det er en stor forskjell i funksjonivået hjemme og når jeg er sammen med andre mennesker, føler jeg. Hvorfor mangler jeg denne motivasjonen på egenhånd? Jeg tenkte i dag at jeg skal lage god mat osv, men alt blir meningsløst i det store uansett. Jeg kan ikke ha så små gleder når livet eller suger. Så da faller jeg hen til sofaen i blir virkeløs igjen.

Jeg har tusen tanker om ting jeg har lyst til, men ikke råd til noe av det så det er bare å slutte å drømme. Jeg har planger om å svømme noen dager i uka, men det blir også bare med tankene fordi jeg trives ikke her jeg bor. Men jeg trives ikke alene heller! Jeg trives ikke med med selv lenger.

Jeg tror jeg trenger medisiner! Jeg må da ha en bipolar diagnose??? Det er ikke normalt å svinge så mye som jeg gjør i stemningsleie, og å bli SÅ påvirka av dem rundt meg??

Tar forbehold når jeg skriver dette om at jeg nettopp kom hjem fra bursdagsfest for en kamerat og har drukket noen øl :-)

Jeg tror ikke du skal diagnosere deg selv med bipolar lidelse. Når man sliter med angst, så er det vanlig å svinge endel i humøret. Tror du langtfra er den første som tror du har bipolar lidelse eller EUPF for den del. Når du er plaget med masse tanker og bekymringer, så blir humøret dårlig. Når angsten går over, så føler du deg bra igjen. Det er helt normalt.

Ikke tenk så mye på at du iblant føler deg dårlig, nedstemt, sliten eller uten ork til å gjøre så mye. Det er helt naturlig. Det blir jo litt som at en med hjertesykdom har vondt i brystet, det hører med til diagnosen. Jeg ville prøvd å akseptere plagene med begrunnelse i at du har en hel del som plager deg - det skulle bare mangle at det ga symptomer.

Jeg vet ikke om du burde flytte ut, men det er klart at det ikke gir deg så mye positivitet å bo sammen med en som bare sover og klager. Spesielt ikke hvis du legger skylden for dette på deg selv.

[DoleMari]

Tar forbehold når jeg skriver dette om at jeg nettopp kom hjem fra bursdagsfest for en kamerat og har drukket noen øl :-)

Jeg tror ikke du skal diagnosere deg selv med bipolar lidelse. Når man sliter med angst, så er det vanlig å svinge endel i humøret. Tror du langtfra er den første som tror du har bipolar lidelse eller EUPF for den del. Når du er plaget med masse tanker og bekymringer, så blir humøret dårlig. Når angsten går over, så føler du deg bra igjen. Det er helt normalt.

Ikke tenk så mye på at du iblant føler deg dårlig, nedstemt, sliten eller uten ork til å gjøre så mye. Det er helt naturlig. Det blir jo litt som at en med hjertesykdom har vondt i brystet, det hører med til diagnosen. Jeg ville prøvd å akseptere plagene med begrunnelse i at du har en hel del som plager deg - det skulle bare mangle at det ga symptomer.

Jeg vet ikke om du burde flytte ut, men det er klart at det ikke gir deg så mye positivitet å bo sammen med en som bare sover og klager. Spesielt ikke hvis du legger skylden for dette på deg selv.

Håper du koste deg i går!

Det er bare jeg som kan gjøre valg i livet mitt og endre det. Jeg har ingenting mer å gi til "negative" folk lenger. Jeg orker ikke forholde meg til noen andres lidelse lenger, jeg har mer enn nok med meg selv. Jeg prøver å holde avstand og ikke involvere meg følelsesmessig i andre lenger. Jeg må bli litt mer kald og gi litt mer faen i andre og ta vare på meg selv og slutte å klage!!

[DoleMari]

Dessuten har jeg gjort noe kjempedumt. Jeg føler meg kriminell:

Saken er at jeg tar med pengegaver fra faren min til barnebarnas bursdager og konfirmasjon siden dem ikke har kontakt.

Jeg har vært så blakk og hadde ikke penger til dyrlegen, som jeg måtte til, så jeg lånte pengene til min niese sin konfirmasjon til det. Jeg har ikke hatt råd til å betale tilbake enda, og svigerinnen min har ringt flere ganger og etterlyst disse pengene. Jeg hadde ikke tenkt å stjele dem, men har ikke hatt penger til å legge tilbake. Jeg føler meg helt forferdelig. Jeg har aldri gjort noe sånt før.

Jeg forventer masse kjeft nå. Hun kommer til å bli dritsur på meg og jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det. Jeg har ikke råd å legge dem tilbake før om en uke.