Sommervarme, og en undererm full av hvite streker

[missmas]

Så bra du har klart det. Forsvinner trangen også etter så lang tid?

Arrene vil nok aldri forsvinne, men de blekner.

Anonymous poster hash: 010dc...0c8

Ja de blekner og ja trangen forsvinner

[AnonymBruker]

Ja de blekner og ja trangen forsvinner

Kanskje håp for meg også da. Det hjelper meg lite så lenge jeg fremdeles sliter med trangen.

Anonymous poster hash: 010dc...0c8

[missmas]

Kanskje håp for meg også da. Det hjelper meg lite så lenge jeg fremdeles sliter med trangen.

Anonymous poster hash: 010dc...0c8

Jeg måtte få medisiner da forsvant trangen

[AnonymBruker]

Jeg måtte få medisiner da forsvant trangen

Jeg bruker medisiner. Og så lenge jeg er bra så går det greit. Men det er likevel enkelte ting som utløser trangen, og det er det som går på konflikter, følelsen av å ha gjort noe dumt, følelsen av å ikke være god nok, gjøre noe godt nok. Alle slike følelser utløser trangen, og jeg forstår ikke helt hvorfor. Jeg vil da bare gjemme meg bort å påføre meg smerten.

Anonymous poster hash: 010dc...0c8

[Madelenemie]

Så lenge jeg klarer å holde meg unna selvskading så vises det ikke så godt når jeg har fått brunfargen. Men det har ikke vært så mye sommervarme til nå og ferien begynner. Jeg er blek og selv om ikke arrene skjemmer så mye, så har jeg et forklaringsproblem. Jeg så på noen eldre bilder der jeg gikk med langermet. Det passet ikke inn sammen med sol og bading. Og det kunne jo gi et forklaringsproblem det også. Skal jeg måtte holde meg inne i ferien? Men gjør jeg det vil de også lure. Hvilke forklaringsmuligheter har jeg om noen spør.

Jeg vet at jeg bare har meg selv å takke. Men slik er det bare.

Anonymous poster hash: 010dc...0c8

Hei!

 

Jeg tror mest det er som NHD skriver.

 

For de som likevel oppdager det og spør, kan man si det som det er, at man har strevd med selvskading. (evt gjør det)

 

Jeg ble venn med en jente med dette problemet m.m. Jeg oppdaget det en dag da hun la begge armene på bordet og hun dro opp genserermene, jeg så på underarmende hennes, strek etter strek og jeg zommet inn og tenkte, så spurte jeg hva det var.

Jeg hadde aldri sett dette før. Hun sa hun skadet seg dessverre.

Jeg hørte på alt hun sa, det var altså forklaringene på strekene, jeg skjønte det omtrent sånn som at hun hadde sin sykdom/sitt strev, jeg mitt streven andre sitt, men personen jeg hadde begynt å like, ble ikke noe mindre likt fordi hun hadde streker på armene.

Det fine smilet, den søte latteren, den gode maten hun lager, de fine tankene om ting, vennligheten, hjelpsomheten osv..det endret ikke noe på mitt syn og følelse ved henne.

Vi var en del sammen en periode da det lå sånn til rette, så mye at jeg lærte mye.

 

Feks, at ikke alt har noe svar nødvendigvis

 

At ikke jeg kan løse andres problemer ved forklaringsmodeller m.m. eller forslag..

 

At man kan være god venn med noen som gir en dyp sorg og uro,

(for denne Vennen fortsatte å skade seg, og i møte med den utfordringen i vennskapet, møtte jeg sorg og dyp fortvilelse.)

 

Jeg endte med å sove hos henne for å passe på, jeg tenkte mange tanker i lange netter, det var sorg og bekymring,

men jeg lærte mye av alt dette.

 

Vi er fortsatt venner, hun har sluttet å skade seg, jeg lærte at jeg kan ikke løse andres problmer, ikke bestemme så mye, ikke sette opp systemer med handling, alt man kan gjøre som venn er nesten bare å være der, vise at man liker personen, være støtten som trengs i blant og glede seg over fremskritt, det er jo min venn som til slutt måtte slutte å skade seg.

 

Da hun gjorde det, ble jeg lykkelig. Jeg lurte på om noen av systemene mine og forlaringene mine hadde hjulpet, så da jeg endelig fikk spurt ble jeg forbauset over svaret. For hun sa:

 

"Jeg forstod plutselig bare en dag at dette vil jeg ikke gjøre mer" (kort oppsummert.

 

Men ordene hennes at " Jeg forstod", " Jeg bestemte" de ordene forundret og lærte meg mye.

 

Jeg er glad jeg fikk en god venn med andre utfordringer i livet enn meg, og jeg er glad for alt hun lærte meg på sin vei ut av det.

Det beste ved å møte andre mennesker er når man lærer noe nytt, får endret og justert sitt tankesett og ofte blir et bedre, mykere og rausere menneske sånn gradvis med årene.

[AnonymBruker]

...

...

...

 

Er ikke selvbruningskrem et velkjent produkt?!

Anonymous poster hash: 1bb7b...6d9

[AnonymBruker]

Jeg selvskadet for et halvt liv siden. Perioden var svært begrenset, men arrene vil jeg alltid bære med meg. Jeg har selvsagt angret på det jeg gjorde, men 

- jeg kan ikke gjøre om på fortiden, og

- jeg kan bruke energien min på å hate meg selv for det jeg gjorde, eller på å akseptere at slik var det.

 

Idag fungerer jeg godt, i jobb, i familieliv og i sosiale settinger. Jeg skjuler arrene når jeg er på jobb, for jobben er en arena hvor jeg vil være profesjonell, ikke privat. Privat går jeg kledd som jeg vil. Noen stirrer, veldig få kommenterer. Folk får tenke hva de vil. Jeg hadde nok av begrensninger i livet mitt da jeg var på det sykeste, jeg vil ikke legge begrensninger for min livsutfoldelse nå. Livet er for kort til å grave seg ned i skam. Selvskadingen min oppstod ikke ut av det blå, handlingen hadde en forklaring og var, den gang, min måte å håndtere en svært vanskelig situasjon på. 

 

Min erfaring er at å jobbe kontinuerlig med å akseptere den man er, gir frihet og livskvalitet. Det er en øvelse. 

 

(ps. alt av brunkrem, selvbruning, dekkrem etc har aldri klart å kamuflere mine arr. Ikke ville jeg brukt energi på å dekke dem til heller, da jeg helst ikke vil gi dem noe fokus. )

 

 

 

 

Anonymous poster hash: cba2e...8a2

[AnonymBruker]

Jeg selvskadet for et halvt liv siden. Perioden var svært begrenset, men arrene vil jeg alltid bære med meg. Jeg har selvsagt angret på det jeg gjorde, men - jeg kan ikke gjøre om på fortiden, og- jeg kan bruke energien min på å hate meg selv for det jeg gjorde, eller på å akseptere at slik var det. Idag fungerer jeg godt, i jobb, i familieliv og i sosiale settinger. Jeg skjuler arrene når jeg er på jobb, for jobben er en arena hvor jeg vil være profesjonell, ikke privat. Privat går jeg kledd som jeg vil. Noen stirrer, veldig få kommenterer. Folk får tenke hva de vil. Jeg hadde nok av begrensninger i livet mitt da jeg var på det sykeste, jeg vil ikke legge begrensninger for min livsutfoldelse nå. Livet er for kort til å grave seg ned i skam. Selvskadingen min oppstod ikke ut av det blå, handlingen hadde en forklaring og var, den gang, min måte å håndtere en svært vanskelig situasjon på.  Min erfaring er at å jobbe kontinuerlig med å akseptere den man er, gir frihet og livskvalitet. Det er en øvelse.  (ps. alt av brunkrem, selvbruning, dekkrem etc har aldri klart å kamuflere mine arr. Ikke ville jeg brukt energi på å dekke dem til heller, da jeg helst ikke vil gi dem noe fokus. )     Anonymous poster hash: cba2e...8a2

Jeg synes det er bra å lese hvordan du håndterer det. Jeg tenker som deg at på jobb er jeg profesjonell. Har heller ingen problem med å skjule det der.

Jeg har vel delvis akseptert at slik er det bare. Jeg har informert mine beste venner, slik at vi kan kunne sitte på terrassen i lag uten at jeg må passe på. Men jeg synes det er vanskeligere med barna mine som jeg har prøvd å lære opp til å takle livets utfordringer. Ellers når jeg er på fremmede steder så tenker jeg lite på det.

Når jeg ser på eldre sommerbilder og ser hvordan jeg prøver å skjule det, så tror jeg kanskje folk ville lagt mindre merke til det hvis jeg ikke brydde meg. Det viser tross alt ikke så godt at det er det første noen legger merke til. Jeg har prøvd alt med dekkremer og brunkremer, men det nytter ikke. Solen demper, men jeg må være bevisst på å få sol på innsiden av underermen. Og sol har vi ikke hatt for mye av til nå.

Anonymous poster hash: 010dc...0c8

[FjellOgDalar]

Jeg gir f. Stort sett er arrene mine hvite, men underarmene mine er nokså "humpete fordi en del av arrene er blitt hypertrofiske (fortykket). Noen få er fortsatt rosa selv etter tre år. Men jeg synes faktisk at jeg har like mye rett til å bruke korte ermer som andre, til å være på stranda, osv. Fremmede folk må gjerne glo, hvis de vil baksnakke det rundt middagsbordet seinere på dagen så vel bekomme. Det går uansett ikke utover meg. Nære venner vet sannheten. Den tilfeldige som spør, setter jeg i regelen grenser for. "Jeg ønsker ikke å snakke om det." Generelt ha jeg inntrykk av at folk stort sett har nok med seg selv. Men selvsagt... I jnoen settinger er jeg ikke komfortabel med å ha arrene synlig. Løse plagg som linskjorter er levelig å bruke om sommeren