Bestemor med eupf / narsissisme

[AnonymBruker]

Jeg har overlevd barndommen og har et godt voksen liv.

Jeg har valgt å sette strek over urett/ mishandling/ psykiske terror.

Noe jeg er glad jeg mestret, da jeg trodde jeg gjorde det beste for barna,

Nå har mine døtre sagt med klare ord at de hater sin bestemor. Samt begrunnet det, jeg ser at mønsteret er det samme, som da jeg var liten, men at min " mor" mer skjuler trakasseringen av mine døtre, og gjør den såpass vanskelig å ta tak i og konfrontere henne med.

Hun favoriserer guttene og trakasserer jentene,

Jeg har nå observert det i lengre tid pga av den yngstes ord og sorg . Det jeg har observert er ikke bra.

Jeg hadde en lang samtale med mine døtre i kveld, de sier de ikke vil jeg skal si noe, at de bare overser dette, fordi hun betyr ingenting for dem.

Jeg gjør vel som de sier, men mest vil jeg konfrontere henne, men jeg vet det skaper store problemer.

Men samtidig leve/ fortsette å leve under min mors terrorregime, det er lite ønskelig.

Det er også leit at hun er blitt "snill" mot meg , men så er det hele et skuespill der hun psykisk plager mine barn på en utspekulert og manipulativ måte.

Jeg syns dette er vanskelig...

Det har ikke vært lett for meg å se..

Jeg er litt blind for sånt.

Jeg gjør vel som mine døtre sier og bestemmer ,

Men med tungt hjerte, for er det riktig at en gammel dame , som har plaget sine barn og mann

Skal få fortsette å vernes? Aldri bli stilt til ansvar for sin trakassering og manipulering ?

Anonymous poster hash: 19bad...8c8

[AnonymBruker]

Jeg kan godt jkenne meg i gjenn idet du skriver min mor er samme type som din,men hun har jentene som favoritt.

Jeg valgte å kutte all kontakt med min mor i flere år,jeg ønsket ikke at mine barn skulle vokse opp med en forskjellsbehandling, hun skulle ikke få ødelegge mine barn.

Sånne personer som mon mor manipulerer og sårer på en måte som ander ikke alltid oppfatter men som jeg ser og dette gjorde at jeg alltid følte jeg måtte gjøre alt jeg kunne for at hun skulle like guttene ,I hvertfall ikke misliker dem mer og dett var vondt for meg.

Nå etter flere år har vi litt kontakt, bursdager og sånn ,men jeg ønsker ikke å ha henne tett på livetved å ha så lite kontakt så får hun og tørr ikke å være stygg,jeg har tatt fra henne makten hun hadde og det føles godt.

Nå vettjeg ikke med din mor ,men min er en ekte psykopat og det nyttter ikke å snakke følelser med dem .Jeg hsr mange ganger ønsket å snakke med min mor om hva hun har gjort og hva jteg føler om det men siden jeg vet at hun ikke kan forstå følelser så vet jeg st detcer bortkastet tid.

Mine barn vil heller ikke ha noe med sin bestemor å gjøre men hun prøver stadig å komme i et tett forhold med den jenta som hun vet er svakkest når det gjelder å ha eårlig samvittighet, så her må vi alle stå sammen.

Pass godt på jentene dine og gjør det du føler du må for å beskytte dem,din mor vil aldri bli bedre men disse personene er flinke å late som vis de finner ut hva andre ønsker av dem.

Min mor er også gammel men helt frisk men det føles så klart unormalt å ikke ta seg av en tammel foredre.Men jeg skylder henne ingen ting hun ødela mitt liv og nå får hun være glad hun får noe so helst fra meg.

Anonymous poster hash: 0440c...b8b

[motorPrøysen]

Så lenge din mot oppfører seg på en måte som er til skade for barna dine må du sette grenser. Det kan bety at du forteller henne hva hun kan og ikke kan gjøre/si i forhold til barna dine, eller at du skjermer barna dine fra henne, f.eks. ved å besøke henne uten å ta dem med. Dette er din plikt som forelder, og ikke et valg døtrene dine skal måtte ta.

 

Om du skal konfrontere henne med måten hun oppfører seg/har oppført seg på blir en annen sak. 

[gråstein]

Jeg har overlevd barndommen og har et godt voksen liv.

Jeg har valgt å sette strek over urett/ mishandling/ psykiske terror.

Noe jeg er glad jeg mestret, da jeg trodde jeg gjorde det beste for barna,

Nå har mine døtre sagt med klare ord at de hater sin bestemor. Samt begrunnet det, jeg ser at mønsteret er det samme, som da jeg var liten, men at min " mor" mer skjuler trakasseringen av mine døtre, og gjør den såpass vanskelig å ta tak i og konfrontere henne med.

Hun favoriserer guttene og trakasserer jentene,

Jeg har nå observert det i lengre tid pga av den yngstes ord og sorg . Det jeg har observert er ikke bra.

Jeg hadde en lang samtale med mine døtre i kveld, de sier de ikke vil jeg skal si noe, at de bare overser dette, fordi hun betyr ingenting for dem.

Jeg gjør vel som de sier, men mest vil jeg konfrontere henne, men jeg vet det skaper store problemer.

Men samtidig leve/ fortsette å leve under min mors terrorregime, det er lite ønskelig.

Det er også leit at hun er blitt "snill" mot meg , men så er det hele et skuespill der hun psykisk plager mine barn på en utspekulert og manipulativ måte.

Jeg syns dette er vanskelig...

Det har ikke vært lett for meg å se..

Jeg er litt blind for sånt.

Jeg gjør vel som mine døtre sier og bestemmer ,

Men med tungt hjerte, for er det riktig at en gammel dame , som har plaget sine barn og mann

Skal få fortsette å vernes? Aldri bli stilt til ansvar for sin trakassering og manipulering ?

Anonymous poster hash: 19bad...8c8

 

Kutt all kontakt hvis hun ikke tar seg sammen.

[AnonymBruker]

Så lenge din mot oppfører seg på en måte som er til skade for barna dine må du sette grenser. Det kan bety at du forteller henne hva hun kan og ikke kan gjøre/si i forhold til barna dine, eller at du skjermer barna dine fra henne, f.eks. ved å besøke henne uten å ta dem med. Dette er din plikt som forelder, og ikke et valg døtrene dine skal måtte ta.

Om du skal konfrontere henne med måten hun oppfører seg/har oppført seg på blir en annen sak.

De blir lei seg men mener de takler det.( deres ord)

De er trygge barn.

Jeg var et redd barn, derfor spør jeg, kanskje de tåler og mestrer dette fordi de har foreldre som er stabile.

Jeg vet ikke, jeg lurer, da jeg ikke vet.

Selv skadet nok min mor meg, men jeg var alene , mine barn har først og fremst oss foreldre. Altså skadet på den måten at jeg ble sittende alene i en krok, det var ikke så bra når jeg likte å sitte alene i så stor grad. Ikke fysisk eller psykisk skade, heller dårlig utvikling.

Men det er IKKE ok det hun gjør:-(

Så når mine døtre har informert meg, vekker det minner...

Jeg får tvil, de er barn, jeg er voksen med ansvar.

Om bestemødre kan skade barn de ikke har daglig kontakt med vet jeg ikke, på en måte tror jeg mer det gir dårlige minner, ikke skade. Men jeg vet ikke!

At jeg ikke tok skade av oppveksten er visst fordi jeg var i min egen verden på den tiden.

Anonymous poster hash: 19bad...8c8

[AnonymBruker]

Kutt all kontakt hvis hun ikke tar seg sammen.

Jeg har vært nære ved.

Jeg bad min mor for noen år siden forlate vårt hjem om hun ikke oppførte seg.

Noe hun gjorde meget høylydt.

Etter noen uker hadde hun endret seg, dvs sluttet å kalle meg for stygge ting: feks : kald fisk, ufølsom type m.m

Dette gjorde til at jeg trodde hun ble snill, jeg er ikke interessert i snill mot meg!! Hun skal være snill mot barnebarna, uavhengig av kjønn.

Jeg er derfor skuffet og rådvill, tenksom og spørrende,

Jeg vet pga av en psykiater at min mor fikk diagnosen narsissisme , det med eupf er noe jeg har tenkt pga humørsvigninger og ustabilitet i atferd.

Jeg har sett på Dr Phil og det passer veldig godt,

Jeg vet derfor skadene disse menneskene kan gi andre.

Siden min mor har narsissistisk pf er hun så perfekt i eget hodet at som hun sier, alle burde være som meg.

Dette sier hun ofte og høyt. Det er rart, at man er så forelsket i seg selv, at man ikke ser andres behov.

??

Anonymous poster hash: 19bad...8c8

[AnonymBruker]

Det høres ut som barna dine alerede har fått noen skade,ellers hadde de vel ikke sagt det de har til deg og tatt avstand fra henne?Og det høres ut som ikke du heller har kommet fra det uten skader .

Skjønner det er vanskelig, det er grusomt å vite at moren din ikke er et godt menneske,det strider mot all natur for foreldre skal ønske det beste for og elske sine barn og barnebarn.

Og det er jo også synd på mennesker som ikke kan føle kjærlighet og omsorg, de får ikke oppleve det som er det viktigste i livet ,selve det det er å være menneske.

Men det er det ikke noe å gjøre med,trøsten får være at siden de mangler disse følelsene så tar de ikke tap av barn og barnebarn så tungt alså på samme måte som normale mennesker gjør.Min erfaring er at de fort finner andre til å fylle tomrommet ,det er ikke så viktig for dem hvem som er i livene deres ,de vil bare ha noen til å fylle rollene i spillet de bedriver.

Anonymous poster hash: 0440c...b8b